Hvordan deale med sutring og grining når man er ekstremt sliten?

[AnonymBruker]

Har en toåring som er midt i det verste trasset og raserianfall. Samme hva det er er det alltid noe som er verdens undergang og som er verd grining og hyling. Jeg vet det er midlertidig, men pga småsøsken er det lite søvn for tida og jeg er helt på felgen. Så den «unødvendige» grininga pga bagateller går meg ekstremt på nervene for tida. Noen som har gode tips til å klare å roe seg ned selv og ikke bli stressa eller irritert av det? Jeg kjefter selvsagt ikke på toåringen, men jeg føler jo heller ikke at jeg er den beste versjonen av meg selv når det står på som verst 

Anonymkode: 0400e...f7a

[AnonymBruker]

Løft barnet opp og si «hvis du må grine- så må du grine», hold han godt inntil deg .. når du trøster blir du også roligere…

Anonymkode: a0194...e5d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Har en toåring som er midt i det verste trasset og raserianfall. Samme hva det er er det alltid noe som er verdens undergang og som er verd grining og hyling. Jeg vet det er midlertidig, men pga småsøsken er det lite søvn for tida og jeg er helt på felgen. Så den «unødvendige» grininga pga bagateller går meg ekstremt på nervene for tida. Noen som har gode tips til å klare å roe seg ned selv og ikke bli stressa eller irritert av det? Jeg kjefter selvsagt ikke på toåringen, men jeg føler jo heller ikke at jeg er den beste versjonen av meg selv når det står på som verst 

Anonymkode: 0400e...f7a

Er det barnet på to år sin skyld at du er trøtt og sliten?

Hvem av dere kan ta dere samme og gjøre det beste for den andre? Du eller barnet? 
Ja, jeg forstår at du er sliten, men du har mulighet til å forstå hvordan verden henger sammen, det har ikke toåringen. Det er heller ikke toåringen som har valgt å få småsøsken. Se tingene fra toårings synsvinkel. Han kan nemlig ikke bare ta seg sammen og slutte, selv om de fleste gjerne ville hatt en fjernkontroll og fått slått av lyden på toåringen. 

Anonymkode: af9ce...4e1

[AnonymBruker]

Lar henne bare sutre. Vil hun ikke ha middagen? Javel, ikke spis da. Sint fordi hun ikke får hoppe i sofaen? Så vær sint da!  Ikke noe vits i å prøve å diskutere med en toåring. Og vi tar våre kamper. Hvis hun vil gå inne med gummistøvler så får hun gjøre det. Hvis hun ikke vil bade så får vi prøve igjen i morgen. Man må bare prøve å ikke bry seg så mye. Hun er to år. Det blir kaos. 

Prøver å aktivisere henne litt innimellom. Tegne, male, plastelina. Gå ut en tur. Og blir det for ille så får hun se på litt tv. 

Anonymkode: 53fab...446

[AnonymBruker]

Gi positiv oppmerksomhet og mye kos og nærhet. Når du gir tilstrekkelig oppmerksomhet og «påfyll» vil sutring avta. 

Anonymkode: f2d62...b43

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Er det barnet på to år sin skyld at du er trøtt og sliten?

Hvem av dere kan ta dere samme og gjøre det beste for den andre? Du eller barnet? 
Ja, jeg forstår at du er sliten, men du har mulighet til å forstå hvordan verden henger sammen, det har ikke toåringen. Det er heller ikke toåringen som har valgt å få småsøsken. Se tingene fra toårings synsvinkel. Han kan nemlig ikke bare ta seg sammen og slutte, selv om de fleste gjerne ville hatt en fjernkontroll og fått slått av lyden på toåringen. 

Anonymkode: af9ce...4e1

Det var da voldsomt belærende. TS vet hva en 2-åring er - hun har en. Og hun har vel ikke skrevet at det er noe galt med barnet, bare at dette er beintøft å stå i nå.

Anonymkode: 3dfed...398

[Dallandra]

Sett dere ned og les en bok. Det var min go-to. Med en unge i hver arm i sofaen eller senga, gjerne med et pledd over oss, så fikk vi en god stund hvor vi også fikk slappet av litt. De fikk den kosen og oppmerksomheten de ønsket, og så gikk det bedre etterpå. Noen dager ble det maaange bøker. (Og i dag har jeg to voksne lesehester)

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Det var da voldsomt belærende. TS vet hva en 2-åring er - hun har en. Og hun har vel ikke skrevet at det er noe galt med barnet, bare at dette er beintøft å stå i nå.

Anonymkode: 3dfed...398

Takk! Nettopp. Og jeg ber om råd til hvordan håndtere det på best mulig måte fra folk med erfaring. Fordi jeg vil toåringens beste.  Samtidig er det utrolig lett å sitte å belære når man sikkert har hatt en god natts søvn og ikke befinner seg i den situasjonen. 

Anonymkode: 0400e...f7a

[AnonymBruker]

Kos, klem, distraksjon (når det er mulig).

Jeg pleier å spørre om barnet er lei seg ellet sint. Snakke om følelser. 

Når barnet sutrer pga du må være med baby så kan du kanskje invitere 2åring til å være med? 

Anonymkode: 83dd9...2fd

[AnonymBruker]

Vi har en på litt over 2 år og en nyfødt.

2-åringen er mammadalt og vant med min fulle oppmerksomhet. Han var 19 mnd da han begynte i barnehagen og har hatt relativt korte dager, så det var først da neste kom at det ble en ordentlig «endring».

Jeg føler at jeg strekker meg langt for å gi ham 1-1 tid, men behovet er utømmelig. Baby sover ofte ut litt om morgenen, så jeg står opp med ham i 6-tiden og vi får et par timer sammen før barnehagen. Han kan sitte på fanget og kose lenge, og bare jeg skal på badet er det furore om han ille får bli med inn.

Jeg tenker at det hos deg - som her - er en kombinasjon av 2-årstrass og det at h*n merker at du er redusert og at noe er annerledes.

Jeg leser også bok for ham, og legger vekk telefonen når han er i nærheten. Setter meg ned i øyehøyde for å gi beskjeder, i stedet for å sitte og rope fra stolen. Har også ekstra fokus på nok søvn og mat, siden han har et stort søvnbehov.

Har ikke så mange tips utover det…tid med besteforeldre og fettere/kusiner. Får sitte på benken når jeg lager mat.

Men noen ganger er alt feil, det er sutring uten noen grunn jeg kan forstå, jeg har sovet maks en time i strekk, og jeg må gå inn i bøttekottet og låse døren. 

Jeg tror det er sånn for mange. Man er ikke en dårlig mor av den grunn.

Anonymkode: 3dfed...398

[AnonymBruker]

Sender styrke-klemmer! 

Jeg tror det er veldig lett å glemme hvor tøft det faktisk er når man ikke lenger står i det selv, og dermed lett å gi belærende/nedlatende ”råd”. Også skal man huske at barn er forskjellige. Jeg har to små, begge kan sutre - men den ene er mye ”verre” enn den andre. 
Også tror jeg det har mye å si hvor mye avlastning og pauser man får i løpet av dagen. Noen har en aktiv partner som hjelper mye, andre er helt alene. 

Jeg har en snart 4 åring og en 1 åring, og vi har nylig begynt å føle at vi er forbi noe av det tøffeste, og ser lyset i enden av tunnelen (Bare å vente på 1 åringen sin tur😅).

Men det har tidvis vært beintøft. Vår eldste er virkelig er prøvelse, med enorm temperament og ekstremt høyt energinivå. Jeg har møtt opp hos mamma med tårer i øyene og helt utmattet rett og slett. Jeg er mye alene med de. 

På det verste fant jeg ut at det å hviske mye til eldste faktisk hjalp. Høres helt sprøtt ut og sier litt om hvor desperat jeg var som prøvde mye forskjellig, men det hjalp. Tydeligvis noe beroligende med det. 
Jeg var tydelig på at hun måtte snakke med vanlig/blid stemme dersom jeg skulle høre etter. Sutre-stemme fører ingen vei. 
Ellers, vil jeg si at vi faktisk bare måtte holde ut og ”gjøre det man skal gjøre”. Prate mye om følelser og lære å sette ord på følelser. Snakke om hva hun faktisk _kan_ gjøre når hun f.eks er sint. Fokuset blir ofte på hva som ikke er lov. Og jeg prøvde å være en god rollemodell. 

Vi har egentlig et veldig begrensende forhold til skjerm, men har brukt det mye periodevis for at jeg skulle overleve. (kun tv, ikke ipad/mobil). 

Nå har vi en 4 åring som er veldig god på å sette ord på følelser og behov, og som vi ser at i gradvis større og større grad klarer å regulere følelsene sine bedre og bedre selv. Men vi har naturligvis fortsatt tøffe dager. 

Minste ser ut til å være en mye roligere/enklere type, jeg håper vi slipper litt billigere unna der..

Anonymkode: 0855b...509

[AnonymBruker]

Min er 3 men jeg må bare si at jeg sender masse sympati for er likt her når jeg er sliten (har ikke baby men andre ting) så er sutring nesten uutholdelig.. Det er virkelig så ufattelig irriterende når det ikke gir seg og spesielt man allerede er overstimulert 😄

Kan far avlaste litt mer? 

Min er jo eldre så her fungerer det iblant å prate til henne da.. Feks si (forsøker hardt å ikke være sur og streng) at det er ikke lett å forstå hva hun vil når hun bruker sutrestemme/leiseg-stemme. Noen ganger svarer hun da at hun er jo lei seg, så forsøker jeg å bekrefte at jeg hører og ser henne og spør hvorfor, eller sier at hun trenger ikke være lei seg for jeg hører og jeg skal hjelpe henne. Bare forsøker å få henne til å snakke rolig/vanlig istedet.. Eller er litt streng iblant og sier at nå skal mamma gjøre noe og hun må slutte å mase på meg mens jeg gjør det og heller gå og leke med noe (gir forslag). Men min har godt språk og er som sagt eldre. Prøver også å være tilstede som andre sier så barnet ikke føler det må mase hele tiden men vanskelig når man er sliten å være så påkoblet. Passer på at hun ikke er sulten og trøtt om det kan unngås. Her kan det og funke når hun bare er i skikkelig sutremodus å sette seg ned og ta henne på fanget og gi litt kos og bare prøve å resette humøret, for oss begge. 

Anonymkode: e41db...575

[AnonymBruker]

Jo mer mentalt sjekket ut man er selv, jo mer intense blir barna, dessverre.

Anonymkode: 2dbb2...b02

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jo mer mentalt sjekket ut man er selv, jo mer intense blir barna, dessverre.

Anonymkode: 2dbb2...b02

Dette. Jeg har merket at jeg blir mye mer sliten om jeg ønsker meg et annet sted (senga, sofaen, på mobilen etc etc) enn om jeg setter meg ned på gulvet og blir med på det 2-åringen har behov for. Ja, det er dritkjedelig å lese den samme boka 7 ganger, men det er enda verre å måtte lese den 7 ganger mens man ønsker man slapp å gjøre det.

 

Anonymkode: 02c6c...f3f