Hvordan håndtere treåring som hiver ting på gulvet

[AnonymBruker]

Sikkert en klassisk problemstilling, men har en treåring som jevnlig hiver ting på gulvet under felles måltider. Ikke hver gang, men kanskje hver 2. til 3. gang. Det kan være en skål med yoghurt som plutselig får vinger, en gaffel, hele fatet eller at barnet heller ut drikken fra glasset/koppen.

Vi har ikke gjort noe spesielt for å stoppe det fordi det begynte når barnet var baby og det avtok gradvis, så vi har avskrevet det med at barnet var for lite til å forstå og styre impulsene sine. Men nå føler vi det skjer mer hyppig så nå må vi gjøre tiltak.

Det virker som at barnet gjør det når det enten 1. prøver å si eller spørre om noe uten å få respons (her snakker vi om tilfeller der barnet gjentatte ganger forsøker å få kontakt uten å engang få et "Jeg hører deg, et øyeblikk". Typisk med far som fort ikke får med seg at barnet spør om noe). Eller 2. når barnet føler seg ferdig med måltidet og da gjerne litt på overtid. Og en utløsende faktor er hvis barnet er veldig slitent i tillegg.

Det vi gjør nå er å ikke gi det mye oppmerksomhet i tillegg til å skryte hemningsløst når barnet sitter fint. Men det ser ut til å ikke ha særlig virkning.

En enkel og naturlig konsekvens ville vært å for eksempel ta barnet ut av situasjonen eller å ikke gi tilbake det som havnet på gulvet. Problemet er at det ofte skjer nettopp på slutten av måltidet. Og da blir jo ikke disse tingene en konsekvens siden barnet uansett ikke skal sitte mer eller bruke skåla/gaffelen/osv. mer. Det skjer også VELDIG fort, så fort at vi ikke rekker å hindre det. Jeg kan tidvis føle det på meg at det snart vil skje, og da er jeg ekstra påpasselig med tingene på bordet i tillegg til å skryte av hvor flink barnet er til å sitte fint ved bordet.

Vil gjerne høre hva andre har gjort og forslag til hva vi kan prøve.

Anonymkode: 5f570...2e8

[AnonymBruker]

Min på 3 kan og kaste ting iblant (mest mat) og da særlig i situasjonene du sier. Var verre før. Det har blitt mye bedre enn det var for ett år siden her iallfall.  

Det er ikke hyggelig å bli ignorert og vi forsøker å ikke ignorere barnet ved bordet. Er vi midt i noe vi snakker om så sier vi at hun må vente littegrann til vi har sagt det vi holder på med. Og så forsøker vi å inkludere barnet mer i samtalen etterpå. Hvis du hører at hun forsøker å få tak i far og han ikke reagerer så kan du jo si noe? Det gjør jeg. 

Når vi merker at hun begynner å bli ferdig med maten og begynner å småtulle istedet for å spise så spør vi om hun er mett og lar henne alltid få gå fra hvis hun sier hun er mett. Ofte sier hun nei da, da minner jeg på at vi ikke skal leke med maten og bestikk/glass/tallerken. Hun sitter uannsett lenge ved bordet til vanlig så de få gangene hun er ferdig før oss så får hun gå fra. Greit å følge litt med på signalene der, man kjenner jo barnet sitt og ser når det begynner å skli over fra spising til tull. Hvorfor kan dere ikke ta fra henne og la henne gå fra hvis hun er mett? 

Er hun sliten og tullete men vil spise så får hun bare litt mat av gangen.

Kaster hun ting så sier vi nei og at det ikke er greit å kaste. Og så tar vi bort mat/tallerken/glass osv. Noen ganger får hun en sjanse til som vi da kommuniserer tydelig, noen ganger ser vi at det er nyttesløst så da tar vi bare bort. Gir vannflaske med sugerør om hun bare tuller med vannglass. 

Du kan jo og prøve å gi forventninger til barnet. Feks gi vannglass og minne på at husk at vannglasset skal stå på bordet og vannet skal være i glasset eller drikkes. Min må veldig ofte minnes på regler og forventninger, da går det som regel bedre. (Men om jeg sier "her er glasset husk at du ikke skal helle det ut" så er det større sjanse for at det helles ut...)

 

 

Anonymkode: 618a0...4f4

[AnonymBruker]

Vi sier bare "NEI! Det gjør du ikke!". 
Og så gir vi en sjanse til og kastes det igjen, tar vi det.

Og gjør barnet det for oppmerksomhet så prøver vi heller å tulle med andre ting.

Anonymkode: 48d6e...e6a

[AnonymBruker]

Vår er 2,5. Vi sier strengt: Vi KASTER IKKE mat/ ting på gulvet.

I går ba jeg faktisk ungen plukke opp det hun hadde kastet på gulvet. Så fikk hun masse skryt for å ha gjort det. 

Anonymkode: ba03d...f2c

[BeeKind]

Kan det hjelpe å ta bort alt fra bordet sånn at barnet ikke kan kaste ting, men ikke ta barnet ned med en gang? For å formidle at hvis man ikke klarer å la vær å kaste så kan man ikke ha ting ved bordet.

kanskje dere kan lære barnet andre måter å kommunisere behovet på, siden det virker som om det egentlig handler om et behov for kontakt og ikke hiving i seg selv. Valider følelsen og fortell at du forstår at det er frustrerende når man prøver å få kontakt og de voksne ikke skjønner, og at det er greit å være lei seg og frustrert. Også gi barnet en god måte å håndtere det på, som dere kan øve på sammen. Neste gang barnet kaster så kan dere snakke om det. «Nå ser jeg at du er frustrert, ble du lei deg fordi du ville gå ifra bordet? Husker du hva du skal gjøre når du trenger at pappa hører deg?»

Vi hverken kan eller bør unngå at barna blir frustrert, vi må bare hjelpe dem med å navigere de følelsene 💛 og om det tar tid og går litt opp og ned så er det helt normalt! Et barn kan ikke regulere seg selv, de trenger hjelp av en voksen og de er avhengig av å få øve på den ferdigheten. Også den ferdigheten der er å stå i konsekvenser og tydelige grenser. 

Endret 2. juni av BeeKind

[AnonymBruker]

Kastes maten på gulvet , før de beskjed om at neste gang de gjør det så tar vi bort maten 

Anonymkode: 2dd4a...e0a

[Sniff76]

Hvis du kaster gaffelen på golvet, får du ikke ha gaffel nå. Får ny gaffel ved neste måltid.

Ingen skal kaste mat og drikke på golvet. Da får man ikke det tilbake og får ikke ny mat/drikke.

Treåringer forstår slike beskjeder etter min erfaring 👍 Bare å terpe på det

[kjærring]

AnonymBruker skrev (På 1.6.2025 den 19.10):

Sikkert en klassisk problemstilling, men har en treåring som jevnlig hiver ting på gulvet under felles måltider. Ikke hver gang, men kanskje hver 2. til 3. gang. Det kan være en skål med yoghurt som plutselig får vinger, en gaffel, hele fatet eller at barnet heller ut drikken fra glasset/koppen.

Vi har ikke gjort noe spesielt for å stoppe det fordi det begynte når barnet var baby og det avtok gradvis, så vi har avskrevet det med at barnet var for lite til å forstå og styre impulsene sine. Men nå føler vi det skjer mer hyppig så nå må vi gjøre tiltak.

Det virker som at barnet gjør det når det enten 1. prøver å si eller spørre om noe uten å få respons (her snakker vi om tilfeller der barnet gjentatte ganger forsøker å få kontakt uten å engang få et "Jeg hører deg, et øyeblikk". Typisk med far som fort ikke får med seg at barnet spør om noe). Eller 2. når barnet føler seg ferdig med måltidet og da gjerne litt på overtid. Og en utløsende faktor er hvis barnet er veldig slitent i tillegg.

Det vi gjør nå er å ikke gi det mye oppmerksomhet i tillegg til å skryte hemningsløst når barnet sitter fint. Men det ser ut til å ikke ha særlig virkning.

En enkel og naturlig konsekvens ville vært å for eksempel ta barnet ut av situasjonen eller å ikke gi tilbake det som havnet på gulvet. Problemet er at det ofte skjer nettopp på slutten av måltidet. Og da blir jo ikke disse tingene en konsekvens siden barnet uansett ikke skal sitte mer eller bruke skåla/gaffelen/osv. mer. Det skjer også VELDIG fort, så fort at vi ikke rekker å hindre det. Jeg kan tidvis føle det på meg at det snart vil skje, og da er jeg ekstra påpasselig med tingene på bordet i tillegg til å skryte av hvor flink barnet er til å sitte fint ved bordet.

Vil gjerne høre hva andre har gjort og forslag til hva vi kan prøve.

Anonymkode: 5f570...2e8

Hadde ventet til måltidet er over med å skryte.  Jeg hadde uansett avsluttet måltidet. Når ting går i gulvet , da er man ferdig.