11 åringen blir stille og avvisende mot meg i samvær med far.

[Minmia]

Det siste året har jeg lagt merke til en endring hos min 11 årige datter. Faren og jeg har delt foreldreomsorg. Etter tid hos hennes far har hun blitt mer og mer innesluttet og avvisende ift meg. Når hun er med ham et hun veldig opptatt av å gi ham komplimenter og fotfølger ham overalt, men er avvisende til meg. Vi har alltid hatt et godt  og tett forhold, hun har alltid tullet og ledd mye, og vi har gjort mye sammen. Men det siste året har ting vært annerledes. Etter opphold hos sin far, har hun blitt mer og mer innesluttet og stille når hun er med meg. Hun vil ikke finne på ting sammen lenger heller. Det er vondt. Særlig også fordi hun er veldig blid mot far og med på alt han vil. Når hun er med meg skynder hun seg og tar tlf når pappaen ringer, og svarer og sender meldinger med ham. Men når hun er hos han, svarer hun sjelden på tlf og aldr på meldinger. Jeg har forsøkt å snakke med henne om det, men hun blir irritert og sier hun ikke vil snakke om det og at hun bare er sliten, sier hun. Hva skal jeg gjøre?? Føler jeg mister helt forholdet med minste-jenta mi. 

Endret 31. mai av Minmia

[Haldrup]

Høres ut som prinsessestadiet.... 😂

Jenter har en spesiell relasjon til fedre, og jenta deres er nå nådd til det stadiet, hvor hun og faren er blitt beste venner.... Dette varer IKKE evig.... Jeg har selv en Jente som oppførte seg slik.... 

Du må fokusere på de tingene som "du og jenta mestrer sammen"... Altså de tingene som gir dere begge en følelse av glede, slik at hun opplever støtte og kjærlighet av deg, uten at du blir "irritert og såret" over mangelen på oppmerksomhet mot deg. 

Da vil hun føle seg mer trygg og dele og gi mer tilbake til deg 🥰

Unge barn er veldig dårlige til å multitaske, og det som er mest interessant, får hele oppmerksomheten... 

[AnonymBruker]

Å være «dratt» mellom to foreldre er ikke lett, det er mulig du merker det bedre fordi hun er tryggere på deg. Jeg ble selv veldig irritabel hos mor, det var et utløp for frustrasjon en jeg følte på, det å ikke ha ett hjem, en «hel» familie. Man skal ikke avfeie det momentet.
 

Vær raus med henne, så snur det nok etterhvert. Hun er jo også i preteen alderen, mye som skjer og manma blir ofte veldig teit i den fasen i barnets øyne😅

Anonymkode: 90480...efc

[Minmia]

Tusen takk for svar og kloke ord🥹

[AnonymBruker]

Jeg leser dette som et barn som er trygg på mor og vet at hun er elsket av mor. Men at hun må jobbe mye og være på for å få oppmerksomhet og kjærlighet fra far.

Hadde vurdert et par timer med familiererapi for alle tre.

Anonymkode: 7f0ec...075

[Minmia]

Takk for svar.Jeg har vurdert å kontakte familievernkontoret, men er usikker på om far blir med på det. Han har ikke ønsket å bli med når jeg ønsket at han og jeg skulle gå. 

[AnonymBruker]

Haldrup skrev (11 timer siden):

Høres ut som prinsessestadiet.... 😂

Jenter har en spesiell relasjon til fedre, og jenta deres er nå nådd til det stadiet, hvor hun og faren er blitt beste venner.... Dette varer IKKE evig.... Jeg har selv en Jente som oppførte seg slik.... 

Du må fokusere på de tingene som "du og jenta mestrer sammen"... Altså de tingene som gir dere begge en følelse av glede, slik at hun opplever støtte og kjærlighet av deg, uten at du blir "irritert og såret" over mangelen på oppmerksomhet mot deg. 

Da vil hun føle seg mer trygg og dele og gi mer tilbake til deg 🥰

Unge barn er veldig dårlige til å multitaske, og det som er mest interessant, får hele oppmerksomheten... 

Jeg støtter denne! Kan ikke huske det så godt selv, men jeg var også i en sånn periode i tidlig tenårene. Jeg kunne visst ikke fordra mamma, og alt hun gjorde var feil, har jeg blitt fortalt. Det jeg husker var at jeg ble ekstremt pappa-jente, han var den store helten min en periode, og jeg ville tilbringe masse tid med han. Mamma har i etterkant sagt at det var tungt, huff… nå som jeg har blitt mor selv kjennes det ekstra sårt.

Det gikk heldigvis over! Jeg fant tilbake til moren min på et tidspunkt, og har hatt et nært forhold med begge siden. 

Anonymkode: 4ce51...f40

[HSV50]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg leser dette som et barn som er trygg på mor og vet at hun er elsket av mor. Men at hun må jobbe mye og være på for å få oppmerksomhet og kjærlighet fra far.

Hadde vurdert et par timer med familiererapi for alle tre.

Anonymkode: 7f0ec...075

Det trenger ikke å være slik. Min bonusdatter er ekstremt knyttet til sin mor og langt fra like knyttet til faren, min mann. Hun er langt på vei slik som HI sin datter er mot sin far i forhold til sin mor. Det har ingenting med at hun må jobbe for å få oppmerksomhet og kjærlighet fra mor,  eller at far gjør noe galt. Det er vel heller det at mor jobber veldig hardt for å knytte barnet til seg på bekostning av far. Mor er den snille, gavmilde som alltid sier ja. Ringer og melder flere ganger daglig, er alltid enig med datteren «mot far» osv. osv. Far er den som må oppdra og sette grenser. 
 

Det er feil at man alltid er kjærlig og god mot den man er utrygg hos og mindre kjærlig og god hos den man er trygg hos.