AnonymBruker Skrevet 30. mai #1 Skrevet 30. mai Virker som mange her inne klager over hvor vanskelig det er å finne en partner, som om det liksom «burde» vært lett? Det har jo aldri vært lett. Å etablere seg. Bygge familie eller finne en person man kan klarr å leve sammen med. Det er jo vanskelig og det er mye jobb å få livet til å henge sammen. I tillegg til alt annet, som jobb og hus og lån og sure sjefer og sure sokker. Å finne en å dele det med. Sorger og gleder. Litt kjemi, vennlighet og tilhørighet. I tillegg til tiltrekning. Bedre å tenke at det ER vanskelig 🤷♀️ Anonymkode: bc9c9...44f 2 2 2
micromaya Skrevet 30. mai #2 Skrevet 30. mai (endret) Er i utgangspunktet enig med deg. Er singel nå, og det ER vanskelig å treffe noen. Samtidig, de gangene jeg har innledet forhold med noen har det vært lekende lett. For det er jo gjerne det, om man først treffer «den rette»/en man klaffer med. Jeg tenker mer at det handler om flaks og tilfeldigheter. Det skal en del til å ha så flaks. Jeg tror de som sier det er så enkelt rett og slett har vært heldige, og har truffet rett person til rett tid. Endret 30. mai av micromaya 5 1
AnonymBruker Skrevet 30. mai #3 Skrevet 30. mai micromaya skrev (41 minutter siden): Er i utgangspunktet enig med deg. Er singel nå, og det ER vanskelig å treffe noen. Samtidig, de gangene jeg har innledet forhold med noen har det vært lekende lett. For det er jo gjerne det, om man først treffer «den rette»/en man klaffer med. Jeg tenker mer at det handler om flaks og tilfeldigheter. Det skal en del til å ha så flaks. Jeg tror de som sier det er så enkelt rett og slett har vært heldige, og har truffet rett person til rett tid. Å finne noen det funker med over tid er vanskelig. For alle mennesker. Noen har kanskje hatt flaks? Eller de er villige til å gjøre en innsats? Anonymkode: bc9c9...44f 2 2
micromaya Skrevet 30. mai #4 Skrevet 30. mai AnonymBruker skrev (46 minutter siden): Å finne noen det funker med over tid er vanskelig. For alle mennesker. Noen har kanskje hatt flaks? Eller de er villige til å gjøre en innsats? Anonymkode: bc9c9...44f Jeg tror faktisk ikke det er vanskelig for alle. Om man har skikkelig flaks (som en god del har), så treffer man én man matcher med på alle plan. Jeg har opplevd ett slikt forhold, men utroskap (fra hans side) satt en stopper for det. Klart det var humper underveis, det er det for alle – men det skal ikke være vanskelig. Da er man i feil forhold. (Og jeg tror ikke folk går fra hverandre altfor lett. De fleste prøver i lang, lang tid å få ting til å fungere, veldig ofte på overtid. Fordi man så gjerne vil..) 4
AnonymBruker Skrevet 30. mai #5 Skrevet 30. mai Jo nærere snittet man er, jo enklere er det nettopp fordi de fleste ligger deromkring. Skiller du deg ut negativt blir du ofte oversett og skiller du deg ut positivt sliter du med å finne en som er interessant (eller smart, pen.. hva enn som er tilfellet) nok. Anonymkode: 4a7c1...e16 2 1
AnonymBruker Skrevet 30. mai #6 Skrevet 30. mai AnonymBruker skrev (4 minutter siden): Jo nærere snittet man er, jo enklere er det nettopp fordi de fleste ligger deromkring. Skiller du deg ut negativt blir du ofte oversett og skiller du deg ut positivt sliter du med å finne en som er interessant (eller smart, pen.. hva enn som er tilfellet) nok. Anonymkode: 4a7c1...e16 Enten man er på pluss eller minus på smart/pen skalaen vil det være andre som også er pluss/minus. Så den kjøper jeg ikke. Tror heller ikke flaks spiller inn. Bedre å tenke at man må jobbe for å finne noen, dvs lete nok, være åpen, prate og kommunisere uten fordommer- til man finner en man er på bølgelengde med. Tinder er kanskje full av folk. Men mest feil folk. Det tar tid å finne en som passer på flere områder og som vil det samme som en selv. Anonymkode: bc9c9...44f 1
AnonymBruker Skrevet 30. mai #7 Skrevet 30. mai Nei, jeg tror ikke at det er lett for de aller fleste og de som påstår at det er lett tror jeg ikke har særlig mye innsikt i det og ser på enkeltskjebner. Kanskje det kan virke enklere for de som appallerer til mange, men jeg tror ikke at det nødvendigvis er lett for den personen. Selv har jeg aldri synes at det er lett, men jeg er sær og har nok litt problemer relasjoner. Så da blir det ekstra utfordrende. Hele den prosessen med å bli kjent og finne ut av ting har jeg synes at har vært veldig slitsom. Selvsagt er det fint også, men jeg skulle gjerne vært foruten alt det stresset og usikkerheten som følger med. Allikevel er jeg glad for at jeg stod i det med nåværende samboer, for det var det virkelig verdt Anonymkode: 10b83...b1e 1
AnonymBruker Skrevet 30. mai #8 Skrevet 30. mai AnonymBruker skrev (3 timer siden): Virker som mange her inne klager over hvor vanskelig det er å finne en partner, som om det liksom «burde» vært lett? Det har jo aldri vært lett. Å etablere seg. Bygge familie eller finne en person man kan klarr å leve sammen med. Det er jo vanskelig og det er mye jobb å få livet til å henge sammen. I tillegg til alt annet, som jobb og hus og lån og sure sjefer og sure sokker. Å finne en å dele det med. Sorger og gleder. Litt kjemi, vennlighet og tilhørighet. I tillegg til tiltrekning. Bedre å tenke at det ER vanskelig 🤷♀️ Anonymkode: bc9c9...44f Det kan være lett og det kan og være vanskelig. Ofte så kommer det av at vi er så ulike som mennesker med ulike erfaringsgrunnlag. Hvordan forstår vi oss selv kontra andre mennesker? Er det oss selv vi ser i den andre, eller er det den andre. Det synes jeg er spennende å utforske. Å finne en partner kan være vanskelig for noen, og det kan skje når man minst forventer det. Ha et åpent hjerte og et åpent sinn, så kanskje du møter en som du kan oppleve gjør deg tilfreds og lykkelig. Det er fine tanker å ta med seg. Anonymkode: c2b1a...5d2 3
Nowayback Skrevet 31. mai #9 Skrevet 31. mai Det er FOR vanskelig til at det er verdt å prøve. Nedturene og skuffelsene blir for mange. 1
AnonymBruker Skrevet 31. mai #10 Skrevet 31. mai Jeg tror enkelte tror det er lett fordi de selv har det lett - og det er gjerne fordi de har en litt annen tilnærming til "forhold" enn andre. Jeg vokste opp med en mor som ble sammen med faren min som tenåring, "på første forsøk", og som ordner ALT selv. Faren min kan sikkert sees på som verdens lateste og mest bortskjemte mann. Han gjorde seg selv klar på jobb, jobbet sine 8 timer, kom hjem til ferdig middag og satt foran TVen til det var leggetid, i år etter år. Mor tok alt husarbeid, alt med ungene, tilogmed utearbeid som gressklipping og vedstabling og husmaling - og så vidt jeg hørte, klagde hun ikke en eneste gang. 50 år senere så virker de fremdeles nyforelsket. Så det gjør jeg også. Og jeg kunne sikkert følt at dette ble veldig urettferdig og feil og at det "ikke er verdt det", men helt ærlig så elsker jeg å skjemme bort mannen min, og føler i tillegg en sterk stolthet over alt jeg klarer helt selv. Og mannen min gjør MYE mer enn faren min noengang har gjort, men om vi skal finregne på det så tar jeg nok 80% av regningene og 80% av husarbeidet i forholdet vårt, og gir 80% av komplimentene. Det er helt ok. Anonymkode: b2311...73e 1
AnonymBruker Skrevet 31. mai #11 Skrevet 31. mai Noe må gjøres med denne importerte dating kulturen fra usa. Den PASSER ikke her i Norge. Det blir jo bare værre og værre og folk blir bare mer og mere udregelige å ha med å gjøre. De eneste som kan endre dette er de som dater. Ta tilbake den måten vi møttes og hang før i tida. Mye sunnere og sikkert bedre for å treffe en partner Anonymkode: 9e851...3b3 1 2
Chiubi Skrevet 31. mai #12 Skrevet 31. mai Det er ikke noe problem å finne noen, problemet er å finne én man vil beholde 1 1
Trolltunge Skrevet 31. mai #13 Skrevet 31. mai Chiubi skrev (45 minutter siden): Det er ikke noe problem å finne noen, problemet er å finne én man vil beholde Synes det er ganske vanskelig og krevende selv når man har funnet den man vil beholde jeg. 😅 Veldig enig med trådstarter angående at det er mye klokere å være innstilt på at dette er vanskelig. Det var den vanlige innstillingen da jeg var ung, og det førte til betydelig mindre skittkasting mellom kjønnene. Traff man på en tulling måtte vedkommende stå for å være det selv. For at mennesker som ikke er bra finnes visste vi. Samt bra mennesker man bare ikke passet sammen med. Det var dem vi måtte luke bort, ikke kjønnet de tilhørte. 2 1
AnonymBruker Skrevet 31. mai #14 Skrevet 31. mai Jeg er nå 48 år, og synes det var mye lettere før. I 20 årene, så møttes man på fest, eller gjennom venner, da ønsket jo 90 % av oss forhold. Så i 30 årene, var det nettdating, men fortsatt tidlig, og det var flere som ønsket forhold enn sex. Nå synes jeg nettdating er håpløst, de fleste vil ha sex, noen av de som vil ha forhold, vil at det skal gå i rasende fart. Så er flere emosjonelt ødelagt av tidligere forhold. Jeg går ikke på byen, har få venner, og jobber i et kvinnedominert yrke. Føler og at de fleste bra menn, er i forhold. Anonymkode: 51e56...668 2 1
AnonymBruker Skrevet 31. mai #15 Skrevet 31. mai Det var lett å finne noen jeg hadde kjemi med. Følte jeg hadde god kjemi med flere jeg datet da jeg var singel. Det vanskelige var å velge riktig ektemann, for det er ikke lett for en i begynnelsen av 20-årene (slik jeg var) å forstå konsekvensen av å gifte seg og få barn. Jeg trodde jeg forsto hva et langvarig forhold ville være, men keg hadde egentlog ikke peiling. Sånn sett var det lett å slenge seg rundt med bryllup og barnevogn, men det var vanskelig å forstå at akkurat DEN mannen skulle være min følgesvenn i uoverskuelig fremtid. Jeg ble jo forelsket i andre (da jeg fortsatt var i 20-årene - og gift), og kjønnet mitt skrek etter nye eventyr da småbarnstida sto på som verst. Ingenting da var lett eller enkelt å håndtere. Jeg hadde lyst til å velge meg deilige eventyr med fremmede menn, men måtte jo stå fast i det valget jeg hadde tatt da jeg gikk til alters. Mange ganger føltes det vanskelig og det vanskelige valget måtte jeg ta på nytt hver dag. Så en dag ble det lett igjen og velge mannen min - spesielt da barna sov gjennom nettene og jeg endelig kunne sove godt selv. Og så ble ting lettere da økonomien vår bedret seg. Et søsken av meg klager over hvor vanskelig det er å være singel og hvor lett det må være å være meg. Vedkommende laster hver eneste date til siden pga "icks" og "røde flagg". Ingen partner er god nok. Og da tenker jeg i mitt stille sinn at søskenet mitt velger minste motstands vei - altså den letteste veien - hver gang, i stedet for å stå i en konflikt eller i en situasjon som oppfattes som vanskelig. Det er lettere å kvitte seg med et menneske enn med sine egne issues... Og likevel mener søskenet mitt at alt er så fryktelig vanskelig med singellivet. Selv må jeg alltid tilpasse meg mann og barn, ofte ved å sette meg selv sist, vet ikke hvor lett det alltid er. Selv om jeg gjør det av kjærlighet, betyr det ikke at det alltid er lett å ha ansvaret som kone og mor. Anonymkode: a4b51...34a 2
Chantielle Skrevet 1. juni #16 Skrevet 1. juni Hei trådstarter. Da tittelen på tråden er mangelfull, stenges tråden. Viser til forumets retningslinjer: Sitat * Trådtitler på forumet er begrenset til 140 tegn. Vi anbefaler våre brukere å benytte seg av gode titler for å beskrive trådens innhold og dermed treffe riktige mottakere. Tråder med tittelen "Hjelp?" og lignende ufullstendige titler vil stenges. Trådstarter kan velge mellom enten å sende PM til moderator med ønske om endring av tittel, eller selv starte en ny tråd med forbedret tittel. Du kan enten sende moderator en PM med ønsket oppdatering av tittelen, så vil tråden åpnes igjen, eller starte en ny tråd med mer beskrivende tittel.
Anbefalte innlegg