Jeg og mannen er i ferd med å gli fra hverandre - og jeg synes det er helt greit

[AnonymBruker]

Jeg innser nå at, jeg og mannen, ett par i begynnelsen av 30 årene, er i ferd med å gli fra hverandre. Vi har ikke en skikkelig samtale lenger, det vil si vi snakker om praktiske ting, barna og helt konkrete ting som må gjøres i hjemmet. Men vi snakker aldri om følelser, preferanser og lengre samtaler skjer ikke. Jeg har tatt initiativet en stund, men nå gidder jeg ikke mer. Vi har kjedelig og kjip sex av og til, fordi ingen av oss (mest meg egentlig) gidder å legge en innsats i det mer. 
 

Vi har to småbarn, jeg holder ut med mannen for ungenes del. Han er en god far, tar sin del av ansvaret, både når det gjelder ungene og økonomien, han gjør sin del av husarbeidet. Jeg hadde ikke orket å ta ungene alene, det hadde slitt meg helt ut. Og jeg tror dette er grunnen til at jeg holder ut dette «ekteskapet». Men forholdet er dødt, og det har vært slik lenge. I dag er ungene hos mine foreldre, vi spiste middagen i stillhet på sofaen. Han var oppslukt av noe han så på iPaden. Jeg hadde headphones på og hørte på podkast mens jeg spiste. Når han var ferdig med å spise, gikk han inn på soverommet og «la seg». Jeg ble sittende i stuen og holde på med mitt. Null kommunikasjon, ingen interesse for hverandre eller lyst til å være sammen. 
 

Innimellom føler jeg at jeg utnytter ham, får han til å dele 50% på ansvaret for barn, hus og hjem. Mens jeg ikke har følelser for han og vet det er gjensidig. Egoisten i meg vil bli i ekteskapet for ungenes skyld, han er en fantastisk engasjert pappa. Jeg er redd for å ende opp med ungene alene ved en eventuell skilsmisse og det orker jeg ikke. Hvert fall ikke når de er så små. 

Er det flere som meg? Burde jeg skamme meg? For dette er jo ren løgn fra min side, dette ekteskapet vårt…

Anonymkode: e8358...b63

[AnonymBruker]

Som svigermor syns jeg det er trist å lese, fordi jeg tenker det kan være svigerdattera og sønnen min sitt ekteskap. Nå blander jeg meg selvfølgelig verken inn i deres eller ditt ekteskap, men er det noe som kan gjøres? Kan "jeg", eller vi som står utenfor, gjøre noe for å hjelpe? Føler du deg alene i dette, og kunne hatt godt av å prate med noen i familien?

Beklager at jeg gjør dette til mitt problem, men det er så sårt å lese når man kjenner til forelskelsen, til bryllupet, til valgene med hus, med barn, med skoler ... ja, alt. 

Anonymkode: 2182a...500

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg innser nå at, jeg og mannen, ett par i begynnelsen av 30 årene, er i ferd med å gli fra hverandre. Vi har ikke en skikkelig samtale lenger, det vil si vi snakker om praktiske ting, barna og helt konkrete ting som må gjøres i hjemmet. Men vi snakker aldri om følelser, preferanser og lengre samtaler skjer ikke. Jeg har tatt initiativet en stund, men nå gidder jeg ikke mer. Vi har kjedelig og kjip sex av og til, fordi ingen av oss (mest meg egentlig) gidder å legge en innsats i det mer. 
 

Vi har to småbarn, jeg holder ut med mannen for ungenes del. Han er en god far, tar sin del av ansvaret, både når det gjelder ungene og økonomien, han gjør sin del av husarbeidet. Jeg hadde ikke orket å ta ungene alene, det hadde slitt meg helt ut. Og jeg tror dette er grunnen til at jeg holder ut dette «ekteskapet». Men forholdet er dødt, og det har vært slik lenge. I dag er ungene hos mine foreldre, vi spiste middagen i stillhet på sofaen. Han var oppslukt av noe han så på iPaden. Jeg hadde headphones på og hørte på podkast mens jeg spiste. Når han var ferdig med å spise, gikk han inn på soverommet og «la seg». Jeg ble sittende i stuen og holde på med mitt. Null kommunikasjon, ingen interesse for hverandre eller lyst til å være sammen. 
 

Innimellom føler jeg at jeg utnytter ham, får han til å dele 50% på ansvaret for barn, hus og hjem. Mens jeg ikke har følelser for han og vet det er gjensidig. Egoisten i meg vil bli i ekteskapet for ungenes skyld, han er en fantastisk engasjert pappa. Jeg er redd for å ende opp med ungene alene ved en eventuell skilsmisse og det orker jeg ikke. Hvert fall ikke når de er så små. 

Er det flere som meg? Burde jeg skamme meg? For dette er jo ren løgn fra min side, dette ekteskapet vårt…

Anonymkode: e8358...b63

Jeg tror nok fleste småbarnsforeldre er første og fremst samarbeidspartnere om AS familie, deretter venner og så (eventuelt) kjærester. Det er hvertfall det jeg selv opplever, samt hører fra venner og kolleger. Vent noen år før du tar en ny vurdering

Anonymkode: 71329...2f1

[AnonymBruker]

Kunne vært meg og mannen min dette. 15 år sammen og 2 små barn. Eneste mannen min snakker med meg om er jobben sin (zzz), barna og hva vi skal spise til middag. Helgekosen er som regel å se film i stillhet. Ingen klemmer, kyss og heller ikke sex lengre. Nå har veldig små barn da så formen har uansett ikke vært på topp. Det er uansett vanskelig å se at sex skal løse noe. Jeg merker at mannen min ikke er veldig interessert i meg lengre. Og det er nok gjensidig. Allikevel stusser han over at det er så mange skilte og snakker om hva folk forventer liksom etter å vært sammen lenge. Så da virker det som han mener man skal holde sammen uansett hva. Og jeg er litt der som deg ts at jeg ønsker ikke frarøve barna to foreldre som bor sammen, som pappa er han super liksom. Jeg elsker svigerfamilien og ja drømmen min med barn var ikke akkurat å bli singel mamma i en liten leilighet med barn på deling. Jeg har ikke lyst å se barna mine halvparten av tiden, halvparten av høytider osv. Føler tiden går fort nok når jeg ser de hver dag.. Har hørt mange par sliter i småbarnstiden så håpet mitt er at vi skal finne tilbake til gnist og latter og gode samtaler igjen. 

Anonymkode: 0a64b...db3

[AnonymBruker]

Jeg har gått og ventet på at barna skulle bli store nok til at jeg kunne gjøre det slutt. Men nå når de er store har vi det plutselig mye bedre sammen igjen, det hadde jeg aldri trodd for fem år siden. 

Anonymkode: 6f570...f91

[Egenskap]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg innser nå at, jeg og mannen, ett par i begynnelsen av 30 årene, er i ferd med å gli fra hverandre. Vi har ikke en skikkelig samtale lenger, det vil si vi snakker om praktiske ting, barna og helt konkrete ting som må gjøres i hjemmet. Men vi snakker aldri om følelser, preferanser og lengre samtaler skjer ikke. Jeg har tatt initiativet en stund, men nå gidder jeg ikke mer. Vi har kjedelig og kjip sex av og til, fordi ingen av oss (mest meg egentlig) gidder å legge en innsats i det mer. 
 

Vi har to småbarn, jeg holder ut med mannen for ungenes del. Han er en god far, tar sin del av ansvaret, både når det gjelder ungene og økonomien, han gjør sin del av husarbeidet. Jeg hadde ikke orket å ta ungene alene, det hadde slitt meg helt ut. Og jeg tror dette er grunnen til at jeg holder ut dette «ekteskapet». Men forholdet er dødt, og det har vært slik lenge. I dag er ungene hos mine foreldre, vi spiste middagen i stillhet på sofaen. Han var oppslukt av noe han så på iPaden. Jeg hadde headphones på og hørte på podkast mens jeg spiste. Når han var ferdig med å spise, gikk han inn på soverommet og «la seg». Jeg ble sittende i stuen og holde på med mitt. Null kommunikasjon, ingen interesse for hverandre eller lyst til å være sammen. 
 

Innimellom føler jeg at jeg utnytter ham, får han til å dele 50% på ansvaret for barn, hus og hjem. Mens jeg ikke har følelser for han og vet det er gjensidig. Egoisten i meg vil bli i ekteskapet for ungenes skyld, han er en fantastisk engasjert pappa. Jeg er redd for å ende opp med ungene alene ved en eventuell skilsmisse og det orker jeg ikke. Hvert fall ikke når de er så små. 

Er det flere som meg? Burde jeg skamme meg? For dette er jo ren løgn fra min side, dette ekteskapet vårt…

Anonymkode: e8358...b63

Tviler at dere er unike med din opplevelse. Tipper det er sånn i mange hundre hjem. Pga internett. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg innser nå at, jeg og mannen, ett par i begynnelsen av 30 årene, er i ferd med å gli fra hverandre. Vi har ikke en skikkelig samtale lenger, det vil si vi snakker om praktiske ting, barna og helt konkrete ting som må gjøres i hjemmet. Men vi snakker aldri om følelser, preferanser og lengre samtaler skjer ikke. Jeg har tatt initiativet en stund, men nå gidder jeg ikke mer. Vi har kjedelig og kjip sex av og til, fordi ingen av oss (mest meg egentlig) gidder å legge en innsats i det mer. 
 

Vi har to småbarn, jeg holder ut med mannen for ungenes del. Han er en god far, tar sin del av ansvaret, både når det gjelder ungene og økonomien, han gjør sin del av husarbeidet. Jeg hadde ikke orket å ta ungene alene, det hadde slitt meg helt ut. Og jeg tror dette er grunnen til at jeg holder ut dette «ekteskapet». Men forholdet er dødt, og det har vært slik lenge. I dag er ungene hos mine foreldre, vi spiste middagen i stillhet på sofaen. Han var oppslukt av noe han så på iPaden. Jeg hadde headphones på og hørte på podkast mens jeg spiste. Når han var ferdig med å spise, gikk han inn på soverommet og «la seg». Jeg ble sittende i stuen og holde på med mitt. Null kommunikasjon, ingen interesse for hverandre eller lyst til å være sammen. 
 

Innimellom føler jeg at jeg utnytter ham, får han til å dele 50% på ansvaret for barn, hus og hjem. Mens jeg ikke har følelser for han og vet det er gjensidig. Egoisten i meg vil bli i ekteskapet for ungenes skyld, han er en fantastisk engasjert pappa. Jeg er redd for å ende opp med ungene alene ved en eventuell skilsmisse og det orker jeg ikke. Hvert fall ikke når de er så små. 

Er det flere som meg? Burde jeg skamme meg? For dette er jo ren løgn fra min side, dette ekteskapet vårt…

Anonymkode: e8358...b63

Dere hadde jo en gyllen mulighet til å koble dere på hverandre igjen, når barna var hos besteforeldrene. 
Dere kunne snakket sammen, spilt et brettspill etter maten, satt på noe musikk og dansa litt sammen, tatt et glass vin før det endte opp på soverommet med sengekos. 

Et forhold krever innsats og jobb fra begge parter. De som tror ting går av seg selv og ikke gidder, der blir det brudd etterhvert. 
Dere er nok ikke unike, men ingen av dere gidder. 
Hva hvis du ser det fra ungenes perspektiv? Om dere vil at de skal vokse opp med begge sine foreldre, i ett hus, så MÅ dere prioritere forholdet. 
I tillegg setter dere standarden for barna deres, i forhold til hva de selv vil forvente av en partner i voksen alder. 
 

Tenk litt på det.

Anonymkode: cdcdd...a38

[herzeleid]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Vi har to småbarn, jeg holder ut med mannen for ungenes del. 

Egoisten i meg vil bli i ekteskapet for ungenes skyld...
 

Anonymkode: e8358...b63

Hvis du "holder ut for ungenes skyld" tenker jeg du også har et ansvar for å sørge for at forholdet ungene vokser opp i er sunt. At følelser varierer og en i perioder har lite overskudd til hverandre er helt normalt, men å "gi opp" og ikke gidde å gjøre en innsats for forholdet tror jeg er negativt for hele familien. 

Sitat

Vi har kjedelig og kjip sex av og til, fordi ingen av oss (mest meg egentlig) gidder å legge en innsats i det mer. 

Jeg tror ikke en bør undervurdere hvordan dette kan prege forholdet. For mange er tross alt den fysiske tiltrekningen utgangspunktet for at en fant sammen, og om denne intimiteten uteblir tror jeg fort alt det andre (berøring og kos i det daglige, samtalene, interessene) kan følge med i dragsuget. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dere hadde jo en gyllen mulighet til å koble dere på hverandre igjen, når barna var hos besteforeldrene. 
Dere kunne snakket sammen, spilt et brettspill etter maten, satt på noe musikk og dansa litt sammen, tatt et glass vin før det endte opp på soverommet med sengekos. 

Et forhold krever innsats og jobb fra begge parter. De som tror ting går av seg selv og ikke gidder, der blir det brudd etterhvert. 
Dere er nok ikke unike, men ingen av dere gidder. 
Hva hvis du ser det fra ungenes perspektiv? Om dere vil at de skal vokse opp med begge sine foreldre, i ett hus, så MÅ dere prioritere forholdet. 
I tillegg setter dere standarden for barna deres, i forhold til hva de selv vil forvente av en partner i voksen alder. 
 

Tenk litt på det.

Anonymkode: cdcdd...a38

Nettopp dette som er så trist, vi kunne det. Men vi valgte begge å la være å gjøre det. Jeg har tidligere vært initiativtager til dette, hver eneste gang. Og mannen har ikke vært interessert. Nå gidder jeg ikke å ta initiativ  lenger, har ikke lyst. 

Og du har så rett i det andre du skriver også. Vi er jo forbilder for ungene våre og setter standarden for hva de vil anse som  normale parforhold. Men når det kommer til stykke så er jeg for lei til å legge inn den innsatsen, fordi jeg er den eneste som gjør det.

 

Anonymkode: e8358...b63

[AnonymBruker]

Egenskap skrev (14 timer siden):

Tviler at dere er unike med din opplevelse. Tipper det er sånn i mange hundre hjem. Pga internett. 

Og det er egentlig bare trist 😞 

Anonymkode: e8358...b63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg tror nok fleste småbarnsforeldre er første og fremst samarbeidspartnere om AS familie, deretter venner og så (eventuelt) kjærester. Det er hvertfall det jeg selv opplever, samt hører fra venner og kolleger. Vent noen år før du tar en ny vurdering

Anonymkode: 71329...2f1

Jeg har også hørt dette fra flere, men det jeg er redd for er at vi har glidd for langt vekk fra hverandre om noen år. Og da er det desto vanskeligere å finne tilbake igjen. 

Anonymkode: e8358...b63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Innimellom føler jeg at jeg utnytter ham, får han til å dele 50% på ansvaret for barn, hus og hjem. Mens jeg ikke har følelser for han og vet det er gjensidig. Egoisten i meg vil bli i ekteskapet for ungenes skyld, han er en fantastisk engasjert pappa.

Anonymkode: e8358...b63

I så fall utnytter dere kanskje hverandre. Og det er kanskje til en viss grad hva barnefamilie går ut på.

Sitat

Men forholdet er dødt, og det har vært slik lenge. I dag er ungene hos mine foreldre, vi spiste middagen i stillhet på sofaen. Han var oppslukt av noe han så på iPaden. Jeg hadde headphones på og hørte på podkast mens jeg spiste. Når han var ferdig med å spise, gikk han inn på soverommet og «la seg». Jeg ble sittende i stuen og holde på med mitt. Null kommunikasjon, ingen interesse for hverandre eller lyst til å være sammen. 

Dette er trist. Og gjenkjennelig. Jeg vil ikke ha det sånn. Men år med skuffelse og såre følelser gjør for min del at det er vanskelig å gjøre noe med det. Det føles tryggere å være avvisende enn å strekke ut en hånd og risikere å bli avvist.

Sitat

Vi har kjedelig og kjip sex av og til, fordi ingen av oss (mest meg egentlig) gidder å legge en innsats i det mer. 

Her er det mer eller mindre dødt. Hun har alltid en unnskyldning (må bare lese boka, viktig møte i morgen, mensen, …) og for hver gang hun avviser blir terskelen høyere.

Anonymkode: 25858...b96

[AnonymBruker]

Har du snakket med han om det? 

Kanskje det kan være en ide og fortelle han at du er redd for at dere er beyond rescue, og spør han om det er slik han vil ha det? 

Jeg synes ikke du skal skamme deg. Men jeg synes du skal tenke over at du har kun et liv. (hvis du ikke har en tro) ...og en dag sitter du der og forstår at du har brukt det livet på å eksistere. Jeg er 49 år, og de årene fra 30- 49 gikk fryktelig fort. Du skylder deg selv å ta tak i det livet du har og gjøre det godt. Så neste gang, så ber du han legge fra seg Ipaden, og forteller han din redsel angående forholdet. Ikke som en anklage, men det du tenker og det du føler. Min erfaring er at det kan hjelpe å fokusere. Jeg og mannen gikk noen år slik du sier, til jeg sa; Dette gidder jeg ikke mer. Jeg må ha en endring. 

....og det ble en endring. Og vi er enda gift.

Men du skal ikke gå rundt som levende død og tro at du er egoistisk. For det er du ikke. Det er ditt liv du sløser bort. Få fart under bena på mannen din, og sørg for at han forstår alvoret. 

Anonymkode: 73864...324

[Rotemor]

Å skamme seg er i hvert fall ikke fruktbart. 
Hva skal det løse?

Dere burde kanskje snakke sammen med en tredjepart? Altså rådgiver/terapeut. Det virker som et sted å starte. 
Alle får det ikke til og det går bra det også, men småbarnslivet med to stk er kvelende for mange og det går faktisk over fortere enn man tror.

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg tror nok fleste småbarnsforeldre er første og fremst samarbeidspartnere om AS familie, deretter venner og så (eventuelt) kjærester. Det er hvertfall det jeg selv opplever, samt hører fra venner og kolleger. Vent noen år før du tar en ny vurdering

Anonymkode: 71329...2f1

Nettopp.

Om man har innstillingen til TS - men heller ikke gjør noen grep:

Så blir ALLE skilt. 
 

Det føles greit nå fordi bruddet og livet etter ikke er en realitet.

Og denne Hverdagens AS gjentar seg i ny relasjon.

Man kan jo være seriemonogam, men med unger i bildet bør man forsøke noe fornuftig. Over tid. 

[Vacheron]

Jeg tror absolutt det går an å redde et slikt ekteskap, og her kommer vår beste venn og hjelper oss: Tiden. Det er noe me å "stå an av", komme gjennom en fase me mye unger, stress og jobb. Men begge må ville det og tro på det. Mange burde ta permisjon fra unger og jobb og komme seg vekk 2-3 uker i året og bare ha det godt sammen, med samtaler, god sex, mat og bli kjent på nytt med hverandre.

[Perfume]

Hva hadde du følt om han i morgen kom å fortalte deg at han hadde funnet en ny da? Er følelsene da også helt borte? Altså ingen sjalusi eller noe? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har du snakket med han om det? 

Kanskje det kan være en ide og fortelle han at du er redd for at dere er beyond rescue, og spør han om det er slik han vil ha det? 

Jeg synes ikke du skal skamme deg. Men jeg synes du skal tenke over at du har kun et liv. (hvis du ikke har en tro) ...og en dag sitter du der og forstår at du har brukt det livet på å eksistere. Jeg er 49 år, og de årene fra 30- 49 gikk fryktelig fort. Du skylder deg selv å ta tak i det livet du har og gjøre det godt. Så neste gang, så ber du han legge fra seg Ipaden, og forteller han din redsel angående forholdet. Ikke som en anklage, men det du tenker og det du føler. Min erfaring er at det kan hjelpe å fokusere. Jeg og mannen gikk noen år slik du sier, til jeg sa; Dette gidder jeg ikke mer. Jeg må ha en endring. 

....og det ble en endring. Og vi er enda gift.

Men du skal ikke gå rundt som levende død og tro at du er egoistisk. For det er du ikke. Det er ditt liv du sløser bort. Få fart under bena på mannen din, og sørg for at han forstår alvoret. 

Anonymkode: 73864...324

Ja, jeg har snakket med han om det, veldig mange ganger før. Og det er som å snakke til en vegg. Han vil ikke gjøre noe med det, tar meg ikke på alvor og ser kanskje ikke verdien i ett godt forhold. Jeg vet ikke hva han tenker. Men han er hvert fall veldig fornøyd med dette livet, synes det er avslappende å henge på mobilen etter at ungene er lagt fremfor å ha en samtale. Han vet at jeg ikke liker det, men gjør det fordi han er «sliten». 
 

Og det verste er at, jeg er enig med deg. Jeg VET at jeg kaster vekk livet mitt, og at dette forholdet er litt for dødt til å reddes. Men det eneste som holder meg igjen er ungene. Han er en god far og betaler sin del av regningene, og det stopper der. Jeg frykter at jeg bli sittende med ungene alene hvis jeg går, og det er ikke noe jeg vil, det er så vondt og krevende. Men jeg har økonomi til å forlate han og likevel opprettholde den livsstilen jeg og barna har nå. Så det eneste som holder meg tilbake er barna. 

Anonymkode: e8358...b63

[AnonymBruker]

Perfume skrev (45 minutter siden):

Hva hadde du følt om han i morgen kom å fortalte deg at han hadde funnet en ny da? Er følelsene da også helt borte? Altså ingen sjalusi eller noe? 

Jeg hadde selvfølgelig følt meg skuffet og lei meg for at han har gått bak ryggen min. Men jeg hadde nesten blitt glad for å ha en legitim grunn til å forlate han. For jeg er veldig ferdig med han 

Anonymkode: e8358...b63

[Knocks]

Hei. Hvis dere velger å gå fra hverandre er dere vel forpliktet til noen samtaler med familievernkontoret, er det ikke sånn? Siden dere har barn?

Tenker at da kan du like gjerne nå ta opp hvordan du opplever det istedenfor å vente til de samtalene. At du ikke føler du blir møtt på det som er viktig for deg, at du ikke vil ha det sånn.Da vil du ha mer erfaring når du går inn i de timene, evt får han tenkt enda mer og kanskje det setter i gang noe.

Jeg støtter mannen din i det at det er fint å kunne ha det sånn at man bare gjør hvert sitt etter barna har lagt seg. Ikke noe press om dype samtaler og masse aktiviteter. Men det er viktig for meg å vite at vi kan ha det, at det skjer av og til og er det føles det bra å dele. Man vil dele gleder og sorger osv.