Det er unntakstilstand for oss nå, vi takler det ulikt og dårlig. Råd?

[AnonymBruker]

Beklager langt innlegg, men håper noen snille sjeler orker å lese.
Vi er i en svært hektisk og ugunstig fase akkurat nå. Jeg tror det vil bedre seg om få uker, men kjente at det tok seg opp kraftig i dag.

Dette har pågått en stund, det har vært noen tøffe måneder hvor det rett og slett er utrolig hektisk, for han, meg og barna. Det er så vidt det går rundt denne kabalen av gjøremål og vi er utslitt. I tillegg har det i det siste vært mye sykdom på både oss og barna.

Kommunikasjonen burde vært bedre. Jeg mener vi skulle ha snakket bedre sammen, og prioritert nærhet. Jeg tror bare ikke han har forstått at han måtte gjøre en prioritering. I stedet bruker han all fritid til å hvile på sofaen, og så fort helgen kommer drikker han og det gjør at jeg mister lysten på nærhet og samtaler, for det blir for mye.

Dette øker naturligvis konflikt nivået. Han drikker hver helg og kan ikke ha en dag uten alkohol fredag eller lørdag (eller i går for den del, da det er fri i dag). Vi har prøvd parterapi ang alkohol for noen år siden, men han ga opp.

Innimellom, når det ikke er slike hektiske perioder og jeg (vi?) har mer overskudd, har vi det bra. Men da føler jeg han gir mer av seg selv til oss, jeg har mer å gi, vi krangler ikke og er uenige og har mer nærhet. 
 

Akkurat nå føler jeg meg helt alene om alt som skal skje på fritiden av «må» oppgaver og gjøremål for oss og barna, planlegging og gjennomføring. Han er mye borte på jobb og går glipp av det meste som skjer av foreldremøter og avslutninger, timer barna har i helsevesenet og lignende, bursdager, osv. 
 

Og kommunikasjon. . . Vi snakker ikke samme språk føler jeg. At vi misforstår eller hva det er. Han blir sint for alt, før jeg en gang er kommet til poenget. 
eksempel fra forrige uke: Vi satt i bilen etter handling og jeg tok opp telefonen for å sjekke hva som skjer de neste dagene. De to eldste barna var syke, så trening og kamp utgikk. Jeg nevnte at det skulle handles noe innen de tre neste dagene, ellers var det ingenting som hastet. Ut av det blå blir han sint og sier at han skal da få handlet dette, jeg må ikke mase. 
måten han sa det på, var svært aggressivt, så jeg sa at det må gå an å ha en vanlig samtale uten å fyre opp til krangel. Det eskalerte bare derifra og det ble sur tone resten av kvelden. Langsint er han også, og drar det med ut i neste dag. Ikke bryr han seg om barna får det med seg heller. Det bekymrer meg.

Føler vi står fast. At jeg er totalt utslitt, og ikke klarer å kommunisere hverken ønsker, håp eller praktisk info om hva jeg trenger her og nå. Hvis jeg spør hvordan han har det, så er det feil også. Men jeg trenger å vite hva han tenker, hva han ønsker og vil av meg også. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. 

Anonymkode: 9ecad...909

[petterm]

Det høres ut som om du er adm dir i AS familien. Du holder i trådene og har oversikt over hva som må gjøres. Kanskje han ikke føler seg som en del av driften? 

Hadde det vært mulig å involvere han mer? Klarer dere å ha et planleggingsmøte sammen? Hva skjer den neste uka? Hva må gjøres?

Kan dere senke "standarden" litt for å spare krefter/ressurser?

Hvis han forstår hva som må gjøres og hvis han får være med å bestemme, så er det kanskje lettere å få han til å ta ansvar i stedet for å drikke eller ligge på sofaen?

[AnonymBruker]

Huff, dette må være utrolig slitsomt. Jeg tror dessverre ikke jeg har noen gode råd. Eneste jeg kan tenke er at dere tar en prat der du (bruk nøye planlagte ord) får frem at du elsker han, og dere hadde det fint en gang, men akkurat nå har dere møtt en vegg. Her må du ikke få det til å fremstå som hans feil, vær veldig åpen om egne feil og ikke ta opp hans, for å unngå at han føler han må forsvare seg selv. Videre spør du om han føler på det samme, og spør om hvordan han ser ut framtiden for dere. Forhåpentligvis ser han også at ting skulle vært bedre, og et savn over de gode dagene kan komme. Da kan han potensielt være i et «head space» hvor han er mottakelig for endringssnakk. Men med en gang du merker at han stritter imot/blir defensiv så går samtalen fort dårlig, så da burde du ha planlagt en måte å ro det vekk på. For eksempel «unnskyld, det var ikke meningen å si noe som såret deg/jeg formulerte meg dårlig. Jeg er bare veldig glad i deg og har så lyst å finne tilbake til hva vi hadde».

En sånn samtale kan være krevende, da det kan bli som å gå på et minefelt, samtidig som det krever at du har stålkontroll på ord og følelser. Du må også være helt emosjonelt naken, og forberede deg på å være selvkritisk og ta en større del av ansvaret enn du fortjener.

Hvis det fungerer er det jo bare en start, men kanskje det kan hjelpe til med å åpne han opp for endring.

Anonymkode: 32018...f3e

[AnonymBruker]

Kanskje på tide å kutte ned på aktiviteter og gjøremål? 

Anonymkode: faac3...36b

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Beklager langt innlegg, men håper noen snille sjeler orker å lese.
Vi er i en svært hektisk og ugunstig fase akkurat nå. Jeg tror det vil bedre seg om få uker, men kjente at det tok seg opp kraftig i dag.

Dette har pågått en stund, det har vært noen tøffe måneder hvor det rett og slett er utrolig hektisk, for han, meg og barna. Det er så vidt det går rundt denne kabalen av gjøremål og vi er utslitt. I tillegg har det i det siste vært mye sykdom på både oss og barna.

*snip*

Anonymkode: 9ecad...909

Du beskriver flere forhold som er vanskelig.

1.) For hektisk hverdag: lite tid til å hente seg inn/prioritere nærhet

2.) Manglende kommunikasjon mellom deg og partner

3.) Du opplever «Sinneutbrudd» fra partner og at han er langsint

4.) Partner drikker alkohol hver helg/før fridag noe du er ukomfortabel med.

5.) Du er selv sliten og har lite igjen å gi.

6.) Du opplever ikke nærhet fra partner.

———

Har jeg forstått det riktig?

———

Det er ganske mange forhold å begynne å ta tak i her, min første tanke er at disse punktene over henger sammen, på flere måter, som en sirkulær snøballeffekt: For mye (hektisk) hverdag gjør at din partner bruker alkohol til å gire ned/slappe av. Det kan også være årsaken til at ingen av dere prioriterer nærhet og du føler du er sliten og har lite å gi.

Manglende kommunikasjon er jo ett punkt som står litt ut, med det mener jeg: er det også manglende selv i perioder dere ikke har det så hektisk? Er det noe som alltid har vært fraværende i forholdet?

til slutt: ingen makter å stå i en slik hverdag over alt for lang tid, du beskriver det som en «periode» men sier samtidig at dette har vart i månedsvis, da begynner det å bli en mer permanent ordning, ikke bare en liten periode. Men du sier ingenting spesifikk om hvor mange barn dere har, hva slag aktiviteter de holder på med og hvorfor dere må prioritere alt dette som er så krevende. Kanskje er det ikke relevant heller; konklusjonen er jo at aktivitetsnivået i familien er i ferd med å knekke dere, og noe bør tas ned. Det skal etter min mening ikke være jobb eller arbeid, da dette er faktisk «må» oppgaver, men alt annet som foregår på fritid bør dere jo virkelig ta en gjennomgang av.. 

Det er to forhold det koker ned til :

1.) Hva kan dere ta ned av aktiviteter og kan dere finne andre måter å strukturere hverdagen på som gjør den mindre belastende?

2.) Kommunikasjon mellom deg og partner. Hvor lenge har den vært dårlig og hvordan kan den bedres?