Som barnløs er jeg svært misunnelig på de fine øyeblikkene foreldre har med barn

[AnonymBruker]

Det er sikkert mye slit og bekymringer, men de fine øyeblikkene gir meg sorgfølelse av å ikke få oppleve. Som f.eks kosen og nærheten, ligge under pleddet på mørke, regnfulle høstdager og se film. En glad unge som kommer løpende i armene dine etter lang dag i barnehage eller skole.

Noen ganger skjønner jeg ikke at foreldre ikke stråler av lykke konstant når de ser sitt vakre, sjarmerende barn og vite at man har laget det.

Jeg har sikkert et svært rosenrødt syn på det å ha barn, og jeg blir nok farget av barna med mest sjarm. Har alltid ønsket meg en datter, og syns jentebarn er så herlige. Sikkert fordi jeg bare har brødre.

Det gjør meg uansett vondt å ikke oppleve. Jeg har en fysisk og psykisk helse som ikke er ideell til å få barn.

Dere som er foreldre, hvordan vil dere beskrive hvordan det er å ha barn? Hvor stor del er positivt og hvor stor del er negativt? Hva er bekymringene/problemene og hvilke ting er positive?

Anonymkode: f340f...13b

[AnonymBruker]

90% slit og bekymringer, 5% glede og 5 % tilfredshet.

Anonymkode: cbc92...0ba

[Isambard]

Har du noen tantebarn eller noe som du kan skjemme bort?

Jeg tipper du får en del svar legger ut forferdelig det er å ha barn og andre om hvor fantastisk det er.

Jeg mener det er mange fantastiske øyeblikk, men også mer bekymringer og mindre frihet. Jeg synes det er mye mer positivt enn negativt alt i alt.

Endret 28. mai av Isambard

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

90% slit og bekymringer, 5% glede og 5 % tilfredshet.

Anonymkode: cbc92...0ba

Jeg mener motsatt. 90% glede og tilfredshet, 5 % slit og 5% bekymringer.

Anonymkode: 90847...b40

[AnonymBruker]

Det er en stor og inderlig lykke som alltid er der.

Anonymkode: ac068...44f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg har sikkert et svært rosenrødt syn på det å ha barn

Det er et ordtak som lyder: gresset er alltid grønnere på den andre siden.

Tror mange foreldre (som står midt i oppdragelse) gjerne skulle hatt det samme synet.

Ser du deg rundt om i samfunnet (og forumet) kan du se at det ikke bare er herlig.

Gevinsten blir forhåpentligvis det når det kommer til stykke: familie for livet som du er glad i og som er glad i deg.

Det der er et skudd i mørket. Du vet aldri om det treffer men du kan alltids håpe. 

Ser ikke poenget med å savne noe du ikke har.

Anonymkode: bcfb9...760

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du, ts?

Anonymkode: f2272...66d

[AnonymBruker]

Jeg synes helt ærlig at det er utrolig slitsomt. Jeg har aldri hatt så lite egentid, og det er begrenset hvor gøy det er å hoppe på trampoline time etter time med en tre-åring er når man er sliten fra før med lite søvn. MEN jeg elsker det, og angrer aldri på dette. Jeg nyter å se utviklingen, og det å være sammen mye er både tøft og slitsomt, men også fint da vi knytter så sterke bånd. Merker stor forskjell på om jeg har vært med dem store deler av dagen eller kun tre timer på kveld. 

Anonymkode: 7b955...666

[AnonymBruker]

Jeg føler det samme. Det gjør vondt langt inni sjelen å se barnefamilier ute. Jeg har tantebarn og alle snappene hvor de leker sammen, ligger i sofaen og ser en film sammen, det gjør så vondt å se. Vondt å vite at jeg aldri vil få oppleve det selv. 

Julaften/julen generelt og 17. mai er de vondeste dagene i året. Jeg takler ikke 17. mai og har ikke vært ute den dagen på 15 år. 

 

Anonymkode: 11518...5b3

[AnonymBruker]

Livet består mest av hverdager og da er sånne fine hverdagsøyeblikk magiske. Det er mange fine små øyeblikk som gjør at hjertet brister, men så er det mange øyeblikk der du har lyst å kaldkvele ungene (eller andres). Det er mange fine ting, men og mye vondt! Barna skal jo igjennom mye! De skal bli rustet for ett langt og tungt liv, og man kan feks ikke hjelpe de med alt eller ta bort all smerte. Og kontrastene er store. Feks idag har jeg en gutt som scoret 2 mål og svever på en rosa sky av glede. Eldstemann har gjort det slutt med kjæresten og er veldig lei seg. Barnehagebarnet ble hentet idag full av gjørme og superglad. Det er mye som skjer med og rundt barna. Lite egentid.. og ett hus som alltid bærer preg av at det bor noen her som er aktive (dvs aldri hjemme og rydder)

Anonymkode: d393a...141

[AnonymBruker]

Da broren min fikk kone og barn stakk det i meg når jeg så barna lene seg på foreldrene sine f.eks. når de skulle se film, og se mor, far og barn sammenfiltret i sofaen med en tett og nær varme mellom seg som jeg ikke kunne fullt ut ta del i som en tanke. Til tross for nært og engasjert forhold til nevøene mine. Så fikk jeg barn selv oh syns det var fantastisk med ett barn, også ble det to, og jeg dumpa dødvekten av en barnefar og syns hver dag er et sant mareritt. Som aleneforeldre klarer jeg ikke gi de  tett nok oppfølging til at samspillet går bra. Det er krangling og trassig og søskensjalusi dagen lang. Jeg er for lengst utbrent og deprimert av en neverending to-do liste med gjøremål, barna er høylytte, kverulerende, masete og dårlig oppdratt fordi jeg alene ikke strekker til. Ikke la deg lure av de fine øyeblikkene.  Det er bare små dråper i et hav av krav, mas, søvnløshet og kronisk følelse av maktesløshet og tilkortkommenhet.  De med stort nettverk/familie og samkjørte foreldre hva angår oppdragelse har sikkert en annen opplevelse.

Anonymkode: cbc92...0ba

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

En glad unge som kommer løpende i armene dine etter lang dag i barnehage eller skole.

Det er da sannelig ikke alltid at ungene er glade! De kan hyle og skrike høyere enn grisen! 
De kan gjøre det ut av en filleting. 
 

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg har sikkert et svært rosenrødt syn på det å ha barn

Ja du romantisere noe voldsomt. 

Å være foreldre er å være tilnærmet konstant bekymret. Får de i seg nok mat? Er det noen som plager de i barnehagen/skolen/skoleveien/bussen/osv? Har barnet det bra? Er barnet sykt? Vil barnet klarte kravene? Vil barnet takle verden? Hva med klimaendringer? Krig? Blir det flom her? Man kan bekymre seg i hjel om man ikke bare rett og slett lærer seg å ignorere masse av det som skjer i nyhetsbildet. 

De øyeblikkene med denne lykken, det er akkurat det, korte korte øyeblikk. Hverdagen tar deg. Systemet tar deg. Det er hektisk. Ungene skal følges opp i barnehagen, på skolen, på aktivitet. Man må også passe på at ungen lærer seg sosiale koder, at ungen blir rustet for å tåle verden. Det er enormt ansvar! 

Anonymkode: 82662...64e

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn på snart 3 og en sønn til i magen så har vel vunnet andrepremie i følge både ts og andre på kg da. Men ja, du har helt rett i at alt det fine veier opp for de tøffe takene - og det så det monner!

I dag kom han løpende mot meg da jeg hentet han i bhg og da vi gikk sammen mot garderoben hånd i hånd ser han opp på meg og sier «jeg elsker deg mamma!». Umulig å ikke smelte da 🥰

Det er sjeldent jeg synes jeg har noe å klage over egentlig. Han er en utrolig snill, grei og omtenksom gutt som jeg er uendelig takknemlig for å få lov til å ha i livet mitt!

Anonymkode: 4be2e...aee

[AnonymBruker]

Jeg elsker ungene mine, men ja, jeg er også mye sliten. Ville aldri valgt annerledes dog (kunne muligens ønske en annen far til ungene..). Synes det er mest positivt å ha barn. Det negative er bekymringene og hvor vondt det gjør i hjertet når ungene har det vondt. Det går alltid skikkelig inn på meg. 

Anonymkode: 5af41...d88

[AnonymBruker]

Jeg syns det er en god blanding. 
 

Jeg er ofte litt sliten, og etter jobb (som også er med barn) så er ofte tålmodigheten min langt mindre enn jeg skulle ønske den var. 
Også er det forskjell på «sliten». For sliten av barn som trasser, løper hver sin vei i butikken og aldri følger en beskjed er én ting.. men jeg er så mye mer bekymra nå enn før. Jeg vil jo bare at barna mine skal ha det så bra som mulig, så hvis de er syke eller jeg blir bekymra for om de ikke har det helt bra, så er det også veldig slitsomt. 
 

Men dette er jo en del av livet med barn. Jeg elsker det og jeg ville aldri byttet det med noe annet. Jeg føler ikke at jeg går glipp av noe eller at jeg får for liten egentid. Jeg vil ha tid sammen med familien min, og det er det beste jeg vet. 
helger, ferie og fridager er det beste og jeg koser meg da, selvom det er slitsomt. 
 

alt i alt er jeg veldig takknemlig for at jeg har kunnet få barn. Det er de livet mitt handler om. 
 

(og nei, det er ikke rosenrødt med barn. Men det er fint!)

Anonymkode: fb88a...3d3

[AnonymBruker]

Nå har min blitt rukket å bli ungdom og det kan ikke helt beskrives hvordan det føles å oppdra et barn fra nyfødt og over så mange år. Det er absolutt ikke rosenrødt men jeg kunne ikke tenke meg et liv uten. Selvsagt er det bekymringer og styr. Fritiden blir spist opp, masse hensyn å ta. Innimellom er mann utslitt men for det meste finner mann en fin rytme og gleder seg over utviklingen til barnet sitt. Jeg ville valgt det igjen men føler meg selv ferdig med barn og håper jeg en gang i fremtiden blir bestemor og kan få den kosen igjen uten det samme ansvaret.

Jeg setter også veldig pris på å hilse på familiemedlemmer med yngre barn og venner med barn. Får da en del slike fine øyeblikk også gjennom andres barn🙂

Anonymkode: c9942...cbc

[Vext]

Jeg klarer ikke helt å fokusere på det koselige, men det føles jo fint å leve litt for noen andre. Jeg tror jeg hadde gått lei av å hele tiden skulle gjøre som jeg ville resten av livet. Jeg savner å ikke ha ansvar for noen. 

Jeg tror livet med barn hadde vært lettere om ikke kravene til dagens foreldre var så enorme. Se bare hva folk her skriver: Man er bekymret for dem. Tror ikke mine foreldre var særlig bekymret for meg, i alle fall ikke slik at det gikk utover livskvaliteten deres. Dagens foreldre skal være perfekte pedagoger og bestevenner. Og følge opp alle dugnader og verv. Jeg vil bare ha en liten familie som jeg kan kose meg med og dele livets gleder med, men hittil har det ikke vært mye av det. Barna er 1 og 3, så det kan jo bli bedre. Men dette med å ligge under en pledd sammen i sofaen, nei det har det ikke vært mye av. 

[AnonymBruker]

Jeg har det sånn som tante, og har mange slike fine øyeblikk! Det er ikke helt det samme som å være forelder, men det er jeg tydeligvis lykkelig uviten om, for ingenting gir meg den gleden tantebarna gjør ♥️ Kjenner ingen savn eller behov etter egne barn, så det er win-win for både meg og tantebarna (og mest sannsynlig foreldrene som får litt avlastning)

Anonymkode: 4cd48...dd8

[AnonymBruker]

Vext skrev (6 minutter siden):

Jeg klarer ikke helt å fokusere på det koselige, men det føles jo fint å leve litt for noen andre. Jeg tror jeg hadde gått lei av å hele tiden skulle gjøre som jeg ville resten av livet.

Dette er også et rosenrødt verdensbilde. Barnløse gjør ikke som de vil hele tiden. De får for eksempel lempet på seg den delen i arbeidslivet de med barn ikke har anledning til å ta. Det er ikke en ubetydelig  mengde.

Anonymkode: bcfb9...760

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg mener motsatt. 90% glede og tilfredshet, 5 % slit og 5% bekymringer.

Anonymkode: 90847...b40

Samme her. Barn er fantastiske. Det beste som har skjedd i livet mitt, og jeg hadde (uten å skryte) et typisk "vellykket" liv før jeg fikk barn. Høy utdanning, høystatusyrke, og levde det jeg trodde var et innholdsrikt liv. Når jeg nå ser tilbake på det, så innser jeg at jeg visste ikke bedre. Det er fantastisk å ha barn!

Anonymkode: 642f2...0e4