Jeg kasta ut sønnen min

[AnonymBruker]

Jeg har nå kastet ut sønnen min, han er 22 år gammel og helt uten fremtidsplaner. Jeg orket rett og slett ikke mer, det ble for mye. Han kom aldri i gang med studier etter videregående. Det ene pause året etter det andre, han kom seg bare ikke videre i livet. Det begynte å tære på meg og forholdet vårt. Han tok ikke tak, ville ikke oppsøke nav for å få hjelp, ikke ville han til karriereveiledning. Jeg ble så lei av å være hushjelp og lommebok for han. Han jobbet litt, akkurat nok til å gi seg selv litt lommepenger, men bidro ikke hjemme hverken praktisk eller økonomisk. Det hjalp ikke med samtaler og advarsler, han ga blaffen i det vi sa. 
 

For tre måneder tilbake tok jeg en alvorsprat med han og ba han flytte ut. Men som mange ganger før trur jeg det gikk inn det ene øret og ut det andre. Jeg sendte sms og ga han en sluttdato, jeg ville ha han ut innen. I starten av denne måneden begynte vi å se på hybler sammen. Jeg betalte depositum og sa jeg dekket husleien de tre første månedene. Etter det er det slutt på hjelp fra meg. 
 

Vi, jeg og mannen, hjalp han med å flytte. Kjøpte inn litt nødvendig kjøkkenutstyr og noen møbler til han. Vi har fylt opp kjøleskapet med mat. Men så har vi vært tydelige på at det ikke er mer hjelp å hente fra oss. Vi har ikke mer å gi nå. Han må greie seg selv.
 

Det satt langt inne å gjøre dette, men det måtte til. Dette begynte å bli svært vanskelig for meg å ha han boende hjemme. Samtidig som han låste seg fast i ett negativt mønster, der han var avhengig av meg og faren sin, brukte dagene på å drive dank og ingenting. Rett og slett kastet bort livet sitt. 
 

Jeg er usikker på hvor mange på min alder som er her på forumet. Men jeg husker å ha lest om en fortvilet mor her for ikke så lenge siden, som også hadde en voksen sønn boende hjemme, ufrivillig. Skriver innlegget her tildeles for å gi andre råd om at man må ikke ha barn boende hjemme til evig tid. Man kan sette foten ned. Det er vondt, men nødvendig. 
 

 

 

Anonymkode: 6afdf...fb0

[AnonymBruker]

Jeg forstår basert på det du skriver her, men har du tenkt på hvordan dette ødelegger relasjonen mellom dere - ser vel for øvrig ut som at den kanskje ikke har tipp topp fra før. Er 100% enig i at ungene må klare seg selv, men jeg ville nok ikke kastet de ut. Har dere sluttet all kontakt eller har dere kontakt og følger opp ting? 

Ideelt så bør barna forlate redet på initiativ selv. Skriver fordi jeg har en 23 åring hjemme som jeg gjerne skulle hatt ut, men som ikke er klar selv. Men vi har ikke samme konfliktnivå da.

Anonymkode: a9303...4a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg forstår basert på det du skriver her, men har du tenkt på hvordan dette ødelegger relasjonen mellom dere - ser vel for øvrig ut som at den kanskje ikke har tipp topp fra før. Er 100% enig i at ungene må klare seg selv, men jeg ville nok ikke kastet de ut. Har dere sluttet all kontakt eller har dere kontakt og følger opp ting? 

Ideelt så bør barna forlate redet på initiativ selv. Skriver fordi jeg har en 23 åring hjemme som jeg gjerne skulle hatt ut, men som ikke er klar selv. Men vi har ikke samme konfliktnivå da.

Anonymkode: a9303...4a0

«Som ikke er klar selv» 🙄 Herlighet, når tror du denne fugleungen din vil være «klar» for å være voksen og forsørge seg selv? 

Er det rart at den unge voksne generasjonen stemples som ubrukelige i arbeidslivet? Ingen har jo noen sinne stilt krav til de.

Anonymkode: ff15a...976

[AnonymBruker]

Gi gjerne rapport om hvordan det går☺️

Anonymkode: b33d3...53f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg forstår basert på det du skriver her, men har du tenkt på hvordan dette ødelegger relasjonen mellom dere - ser vel for øvrig ut som at den kanskje ikke har tipp topp fra før. Er 100% enig i at ungene må klare seg selv, men jeg ville nok ikke kastet de ut. Har dere sluttet all kontakt eller har dere kontakt og følger opp ting? 

Ideelt så bør barna forlate redet på initiativ selv. Skriver fordi jeg har en 23 åring hjemme som jeg gjerne skulle hatt ut, men som ikke er klar selv. Men vi har ikke samme konfliktnivå da.

Anonymkode: a9303...4a0

Denne moren har tatt sitt ansvar som forelder og gitt sønnen sin et tupp bak. Noen blir aldri klar.. og da sitter man der dommen voksen som ikke fungerer i samfunnet.
 

Skal man oppdra samfunnsnyttige borgere, så kan man ikke bare dulle og dalle tilmed er voksne slik som du gjør. 
 

Bra jobbet TS! 

Anonymkode: 6b7bb...765

[carlberner1]

Stor beslutning. Jeg tror du har rett og så lurer jeg på hva som er rett måte å gjøre det klart at nå er nok nok. Noen kloke fagfolk må ha ment noe om det uten at jeg husker å ha hørt noe i den retningen..

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg forstår basert på det du skriver her, men har du tenkt på hvordan dette ødelegger relasjonen mellom dere - ser vel for øvrig ut som at den kanskje ikke har tipp topp fra før. Er 100% enig i at ungene må klare seg selv, men jeg ville nok ikke kastet de ut. Har dere sluttet all kontakt eller har dere kontakt og følger opp ting? 

Ideelt så bør barna forlate redet på initiativ selv. Skriver fordi jeg har en 23 åring hjemme som jeg gjerne skulle hatt ut, men som ikke er klar selv. Men vi har ikke samme konfliktnivå da.

Anonymkode: a9303...4a0

Herregud, snakk om å ødelegge ungene sine. Da sønnen min var 23 hadde han allerede bodd alene lenge, og møtte hun han nå er gift med. Det er helt sykt å se for seg den voksne mannen som var midt i studier og forlovet, som en hjemmeboende baby som «ikke er klar» for å flytte ut. Jeg kan iblant være enig i at alle ungdommer ikke nødvendigvis er klare for hybel som 15-åringer, men en 23-åring??? 

Anonymkode: bc72b...aef

[firetoen]

Min 20 åring går på skole, har planer om å ta master så blir nok boende hjemme til han 24 år. Det er selvfølgelig helt ok. Og ganske hyggelig!

Men slik du beskriver din sønn og situasjonen hjemme så forstår jeg utmerket godt at dere var nødt til å ta grep. Synes alikavel dere burde bidra noe, økonomisk og ikke minst emosjonelt til han faktisk kommer seg på beina! Han er fremdeles ung, og antakeligvis noe umoden.

Hva gjør han nå da, hvrdan har han tenkt å betale husleie og livsopphold? 

[AnonymBruker]

Dette er kun deres avgjørelse. Så det synes jeg du skal stole på.

Men du skriver ikke så mye om hva han tenker om dette selv. For jeg regner med at dere ikke har brutt all kontakt selv om dere ikke bor sammen lenger.

Anonymkode: bfbda...9ca

[BobbySocks]

Det eneste fornuftige! Når de ikke vil bli voksne må de få litt hjelp. Det er sånn det er å være forelder, ta de tøffe avgjørelsene når det trengs. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Herregud, snakk om å ødelegge ungene sine. Da sønnen min var 23 hadde han allerede bodd alene lenge, og møtte hun han nå er gift med. Det er helt sykt å se for seg den voksne mannen som var midt i studier og forlovet, som en hjemmeboende baby som «ikke er klar» for å flytte ut. Jeg kan iblant være enig i at alle ungdommer ikke nødvendigvis er klare for hybel som 15-åringer, men en 23-åring??? 

Anonymkode: bc72b...aef

Jeg er enig med deg. Her var jeg ferdig utdannet, etter 4 år på universitetet og kjøpte min første leilighet som 23 åring. Dette var riktignok en annen tid, da leiligheter og det å få fast jobb som nyutdannet var mye enklere enn nå. Jeg synes likevel at det er ille å ha 23 åringer boende hjemme, uten mål og mening. Jeg synes det er helt greit at barn som er fulltidsstudenter bor hjemme noen år for å spare til egen bolig. Men da bør de bidra praktisk hjemme og betale litt husleie. 

Anonymkode: 6afdf...fb0

[Stor pike]

Vi ligger i skilsmisse og vi flytter begge it av huset. Hvor 19-åringen blir boende. Litt usikker på boevnen, men det vil vise seg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

«Som ikke er klar selv» 🙄 Herlighet, når tror du denne fugleungen din vil være «klar» for å være voksen og forsørge seg selv? 

Er det rart at den unge voksne generasjonen stemples som ubrukelige i arbeidslivet? Ingen har jo noen sinne stilt krav til de.

Anonymkode: ff15a...976

Kjære deg...

Det er fordi min "fugleunge" fortsatt går på studier, holder på å ta en master og vi vil støtte så godt vi kan for at han skal få lov til å ta en bekymringsfri master. Poenget mitt var at det handler ikke alltid om hva vi vil når vi er så heldige om at vi faktisk kan støtte opp om ungen vår.

Er stor forskjell på vår situasjon og TS sin situasjon, likevel så ønsker både jeg og mannen at han snart finner sitt eget fordi det er naturlig at sånn er det. Det er ikke like svart hvitt alltid...

Anonymkode: a9303...4a0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg har nå kastet ut sønnen min, han er 22 år gammel og helt uten fremtidsplaner. Jeg orket rett og slett ikke mer, det ble for mye. Han kom aldri i gang med studier etter videregående. Det ene pause året etter det andre, han kom seg bare ikke videre i livet. Det begynte å tære på meg og forholdet vårt. Han tok ikke tak, ville ikke oppsøke nav for å få hjelp, ikke ville han til karriereveiledning. Jeg ble så lei av å være hushjelp og lommebok for han. Han jobbet litt, akkurat nok til å gi seg selv litt lommepenger, men bidro ikke hjemme hverken praktisk eller økonomisk. Det hjalp ikke med samtaler og advarsler, han ga blaffen i det vi sa. 
 

For tre måneder tilbake tok jeg en alvorsprat med han og ba han flytte ut. Men som mange ganger før trur jeg det gikk inn det ene øret og ut det andre. Jeg sendte sms og ga han en sluttdato, jeg ville ha han ut innen. I starten av denne måneden begynte vi å se på hybler sammen. Jeg betalte depositum og sa jeg dekket husleien de tre første månedene. Etter det er det slutt på hjelp fra meg. 
 

Vi, jeg og mannen, hjalp han med å flytte. Kjøpte inn litt nødvendig kjøkkenutstyr og noen møbler til han. Vi har fylt opp kjøleskapet med mat. Men så har vi vært tydelige på at det ikke er mer hjelp å hente fra oss. Vi har ikke mer å gi nå. Han må greie seg selv.
 

Det satt langt inne å gjøre dette, men det måtte til. Dette begynte å bli svært vanskelig for meg å ha han boende hjemme. Samtidig som han låste seg fast i ett negativt mønster, der han var avhengig av meg og faren sin, brukte dagene på å drive dank og ingenting. Rett og slett kastet bort livet sitt. 
 

Jeg er usikker på hvor mange på min alder som er her på forumet. Men jeg husker å ha lest om en fortvilet mor her for ikke så lenge siden, som også hadde en voksen sønn boende hjemme, ufrivillig. Skriver innlegget her tildeles for å gi andre råd om at man må ikke ha barn boende hjemme til evig tid. Man kan sette foten ned. Det er vondt, men nødvendig. 
 

 

 

Anonymkode: 6afdf...fb0

Vel, får bare "gratulere" med at du har kastet ut ditt eget barn og ellers har svært så dårlig forhold til han. 

Hos meg er det motsatt med min 25-åring. Det er svært få problemer her. Jeg tok også opp studielån på vegne av det voksne barnet mitt, kjøpte Bitcoin i fjor, og nå er det verdt 70% mer. Overskuddet går til barnet mitt + forskudd på arv og hen har sluppet å betale husleie til en utleier gris i snart 5 år nå. Der er flere hundretusener spart. 

Mitt barn studerer og jeg holder styr på at karakterene er akseptable og respektable (minst B i snitt), så akkurat der er det forskjellig fra din sønn, men det er tydelig at din sønn sliter med noe. Det er overhodet ikke snakk om latskap. Når man er ung, men har null energi for å få til noe, så er det faktisk noe galt, og dere som foreldre burde funnet ut hva som er galt med han. 

 

Anonymkode: 1da47...5c7

[avent]

Dette har nok mye med dagens oppdragelse å gjøre. Ungene våre blir oppdratt til å aldri å klare seg selv, husker selv hvor selvgående jeg var i 15-16 års alderen, å det gjaldt forøvrig de aller fleste på min alder. Jeg flyttet ut som 18 åring og har klart meg helt selv siden den gang. Jeg har jobbet ved siden av skolen siden jeg var svært ung.

Men jeg er vel egentlig ikke sjokkert, jeg har bla lest innlegg her inne om en mor som lurte på om det var uansvarlig å reise fra sin 18 årige sønn en hel helg..var redd han ikke klarte å komme seg hjem fra byen selv og lage seg mat 😳

[AnonymBruker]

Om l

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Jeg forstår basert på det du skriver her, men har du tenkt på hvordan dette ødelegger relasjonen mellom dere - ser vel for øvrig ut som at den kanskje ikke har tipp topp fra før. Er 100% enig i at ungene må klare seg selv, men jeg ville nok ikke kastet de ut. Har dere sluttet all kontakt eller har dere kontakt og følger opp ting? 

Ideelt så bør barna forlate redet på initiativ selv. Skriver fordi jeg har en 23 åring hjemme som jeg gjerne skulle hatt ut, men som ikke er klar selv. Men vi har ikke samme konfliktnivå da.

Anonymkode: a9303...4a0

Jeg tror ikke det hadde hjulpet på relasjonen om min sønn hadde blitt boende hjemme i enda noen år. Det hadde tvert imot blitt mye verre enn nå. Vi har ikke kuttet kontakt, men vært tydelige på at han må greie seg selv. Han er hjertelig velkommen til middagsbesøk eller kaffe hos oss, men det må avtales på forhånd. 

Anonymkode: 6afdf...fb0

[Gentleman59]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg har nå kastet ut sønnen min, han er 22 år gammel og helt uten fremtidsplaner. Jeg orket rett og slett ikke mer, det ble for mye. Han kom aldri i gang med studier etter videregående. Det ene pause året etter det andre, han kom seg bare ikke videre i livet. Det begynte å tære på meg og forholdet vårt. Han tok ikke tak, ville ikke oppsøke nav for å få hjelp, ikke ville han til karriereveiledning. Jeg ble så lei av å være hushjelp og lommebok for han. Han jobbet litt, akkurat nok til å gi seg selv litt lommepenger, men bidro ikke hjemme hverken praktisk eller økonomisk. Det hjalp ikke med samtaler og advarsler, han ga blaffen i det vi sa. 
 

For tre måneder tilbake tok jeg en alvorsprat med han og ba han flytte ut. Men som mange ganger før trur jeg det gikk inn det ene øret og ut det andre. Jeg sendte sms og ga han en sluttdato, jeg ville ha han ut innen. I starten av denne måneden begynte vi å se på hybler sammen. Jeg betalte depositum og sa jeg dekket husleien de tre første månedene. Etter det er det slutt på hjelp fra meg. 
 

Vi, jeg og mannen, hjalp han med å flytte. Kjøpte inn litt nødvendig kjøkkenutstyr og noen møbler til han. Vi har fylt opp kjøleskapet med mat. Men så har vi vært tydelige på at det ikke er mer hjelp å hente fra oss. Vi har ikke mer å gi nå. Han må greie seg selv.
 

Det satt langt inne å gjøre dette, men det måtte til. Dette begynte å bli svært vanskelig for meg å ha han boende hjemme. Samtidig som han låste seg fast i ett negativt mønster, der han var avhengig av meg og faren sin, brukte dagene på å drive dank og ingenting. Rett og slett kastet bort livet sitt. 
 

Jeg er usikker på hvor mange på min alder som er her på forumet. Men jeg husker å ha lest om en fortvilet mor her for ikke så lenge siden, som også hadde en voksen sønn boende hjemme, ufrivillig. Skriver innlegget her tildeles for å gi andre råd om at man må ikke ha barn boende hjemme til evig tid. Man kan sette foten ned. Det er vondt, men nødvendig. 
 

 

 

Anonymkode: 6afdf...fb0

M65: Applaus! Du og din mann har gjort det eneste rette. Dere har krav på å være dere selv. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Skal man oppdra samfunnsnyttige borgere, så kan man ikke bare dulle og dalle tilmed er voksne slik som du gjør. 

Nemlig !!  👍 

Altfor mange som ikke har skjønt at de gjør barna en bjørnetjeneste med å "dulle" sånn.

Anonymkode: 2fb42...2b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Vel, får bare "gratulere" med at du har kastet ut ditt eget barn og ellers har svært så dårlig forhold til han. 

Hos meg er det motsatt med min 25-åring. Det er svært få problemer her. Jeg tok også opp studielån på vegne av det voksne barnet mitt, kjøpte Bitcoin i fjor, og nå er det verdt 70% mer. Overskuddet går til barnet mitt + forskudd på arv og hen har sluppet å betale husleie til en utleier gris i snart 5 år nå. Der er flere hundretusener spart. 

Mitt barn studerer og jeg holder styr på at karakterene er akseptable og respektable (minst B i snitt), så akkurat der er det forskjellig fra din sønn, men det er tydelig at din sønn sliter med noe. Det er overhodet ikke snakk om latskap. Når man er ung, men har null energi for å få til noe, så er det faktisk noe galt, og dere som foreldre burde funnet ut hva som er galt med han. 

 

Anonymkode: 1da47...5c7

Kan jeg få spørre hvordan du tok opp studielån på vegne av barnet ditt? Hvordan er det praktisk mulig? Meldte du deg på emner og begynte å studere på universitetet? Eller tok barnet opp studielån som du betaler? 
 

Når man er student så har man vel krav på å leie en rimelig studentbolig? Vår eldste har leid rimelig studentbolig i alle årene hun studerte. Husleien der er langt under markedspris. 
 

Vi har gjort det som stod i vår makt de siste tre årene han bodde hjemme. Har oppmuntret han til å ta ett år på folkehøyskole, i forsvaret, vi har prøvd å snakke med han om hvordan han har det. Tatt han med til fastlegen, karriereveiledning, snakket med han om å skje hjelp fra NAV. Vi har også brukt nettverket vårt så godt vi kunne for å skaffe han jobb. Men når han ikke vil selv, er det veldig vanskelig å hjelpe. 
 

Vi har to barn, der eldste har gått rett på universitetet etter videregående og er nå ferdig utdannet med mastergrad. Eldste flyttet ut året etter hun begynte på universitetet. 

Anonymkode: 6afdf...fb0

[AnonymBruker]

firetoen skrev (26 minutter siden):

Hva gjør han nå da, hvrdan har han tenkt å betale husleie og livsopphold? 

Vi dekker som sagt husleie de første tre månedene. Han har en liten deltidsjobb nå , med mulighet til å jobbe mye er enn det han gjør nå. Hvis han gjør det er det mer enn nok til både husleie og livsopphold. Han kan også begynne å studere, det er enda restplasser igjen. Folkehøgskole er en mulighet. Hvis alt skjærer seg så kan han få hjelp hos NAV også. Men hele poenget er at han må velge sin egen vei, mulighetene er mange og de er der. 

Anonymkode: 6afdf...fb0