Etter en stund trives jeg ikke

[AnonymBruker]

Dette er et mønster for meg. Jeg trives godt. Helt til jeg er blitt helt kjent med arbeidsoppgaver og kollegaer. Da begynner jeg å mislike jobben sterkt og ønske om å slutte kommer. Jeg tror det har med min unnvikende tilknytningstil, jeg knytter meg ikke til folk eller steder. Så idet det er forventet at man har «landet» så begynner jeg å mistrives. Det er ordentlig sterk aversjon. Og hvis jeg ikke var klar over utfordringen så kunne jeg komme til å starte på nytt gang på gang på gang. Noe jeg også har gjort på mange områder i livet allerede. Noen som opplever det samme? Hvordan forholder du deg til det? 

Anonymkode: 143b4...dcc

[AnonymBruker]

Høres ut som om du kunne hatt nytte av behandling for din unnvikende tilknytning.

Anonymkode: be820...3c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Dette er et mønster for meg. Jeg trives godt. Helt til jeg er blitt helt kjent med arbeidsoppgaver og kollegaer. Da begynner jeg å mislike jobben sterkt og ønske om å slutte kommer. Jeg tror det har med min unnvikende tilknytningstil, jeg knytter meg ikke til folk eller steder. Så idet det er forventet at man har «landet» så begynner jeg å mistrives. Det er ordentlig sterk aversjon. Og hvis jeg ikke var klar over utfordringen så kunne jeg komme til å starte på nytt gang på gang på gang. Noe jeg også har gjort på mange områder i livet allerede. Noen som opplever det samme? Hvordan forholder du deg til det? 

Anonymkode: 143b4...dcc

En god del av oss jobber for å tjene penger, og trivsel er ikke noe vi tar for gitt på en arbeidsplass. På lik linje med under skolegang og påfølgende studier, så er det ikke alltid noe man trives med, men det er dog en nødvendighet.

Jeg forholder meg til det som en "må-gjøre-ting". Jeg MÅ tjene pengene jobben gir meg. Også får jeg heller trives utenfor arbeidstiden, altså i privatlivet.

Anonymkode: a6d9c...537

[AnonymBruker]

Opplever det på jobb til en viss grad, ja. Må jo bare stå i det og klistre på seg et smil, for penger må man ha. Har alltids et håp om at det går seg til med tiden.

Anonymkode: 29283...32c

[AnonymBruker]

Behandling håper jeg du får, om ikke så oppsøk det. Fastlegen er et godt startpunkt.

Utover det, som nevnt, jobben er noe du trenger, og hvor mange opplever å ikke trives spesielt godt, men det er en nødvendighet.

Anonymkode: a6d9c...537

[Tekumseh79]

.

Endret 28. mai av Tekumseh79
Leste feil

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Dette er et mønster for meg. Jeg trives godt. Helt til jeg er blitt helt kjent med arbeidsoppgaver og kollegaer. Da begynner jeg å mislike jobben sterkt og ønske om å slutte kommer. Jeg tror det har med min unnvikende tilknytningstil, jeg knytter meg ikke til folk eller steder. Så idet det er forventet at man har «landet» så begynner jeg å mistrives. Det er ordentlig sterk aversjon. Og hvis jeg ikke var klar over utfordringen så kunne jeg komme til å starte på nytt gang på gang på gang. Noe jeg også har gjort på mange områder i livet allerede. Noen som opplever det samme? Hvordan forholder du deg til det? 

Anonymkode: 143b4...dcc

Jeg er litt lik. Får ikke sterk aversjon, men kjeder meg ihjel. Siden jeg nå har familie må jeg bare godta det. "Fake it till you make it", er mitt motto😅

Hadde jeg fått velge så hadde jeg vært evig student, flyttet annenhvert år osv

Anonymkode: 37c64...84a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg er litt lik. Får ikke sterk aversjon, men kjeder meg ihjel. Siden jeg nå har familie må jeg bare godta det. "Fake it till you make it", er mitt motto😅

Hadde jeg fått velge så hadde jeg vært evig student, flyttet annenhvert år osv

Anonymkode: 37c64...84a

Ja, og slike drømmer kan vi alle ha. Hadde det vært opp til meg, hadde jeg vunnet noe eurolotto-opplegg som sørger for nnn-millioner inn på konto.

Men, livet er ikke bare gøy. Svært mye av det består i ting vi bare må gjøre for å kunne realisere andre drømmer. Hadde alt vært gøy, hadde vi neppe satt like pris på det som skiller seg ut, fordi det hadde vært lite som faktisk gjorde dét.

Sterk aversjon mot å gjøre ting man ikke nødvendigvis synes er gøy er et fenomen dagens yngre har dratt litt vel langt. Fint å høre du ikke selv har det.

Hadde vi skulle styre unna alt som gir aversjon, hadde vi raskt fått problemer. Mulig det er "puter under armene"-fenomen at man tror alt i livet skal være gøy, interessant og givende. Dessverre, sånn er det ei.

Vi har mange oppgaver i samfunnet som særdeles få vil finne artige - men de må gjøres.

Anonymkode: a6d9c...537

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Ja, og slike drømmer kan vi alle ha. Hadde det vært opp til meg, hadde jeg vunnet noe eurolotto-opplegg som sørger for nnn-millioner inn på konto.

Men, livet er ikke bare gøy. Svært mye av det består i ting vi bare må gjøre for å kunne realisere andre drømmer. Hadde alt vært gøy, hadde vi neppe satt like pris på det som skiller seg ut, fordi det hadde vært lite som faktisk gjorde dét.

Sterk aversjon mot å gjøre ting man ikke nødvendigvis synes er gøy er et fenomen dagens yngre har dratt litt vel langt. Fint å høre du ikke selv har det.

Hadde vi skulle styre unna alt som gir aversjon, hadde vi raskt fått problemer. Mulig det er "puter under armene"-fenomen at man tror alt i livet skal være gøy, interessant og givende. Dessverre, sånn er det ei.

Vi har mange oppgaver i samfunnet som særdeles få vil finne artige - men de må gjøres.

Anonymkode: a6d9c...537

Jeg er ts. Har mange år i arbeidslivet bak meg. Og ja, som flere av dere nevner så må man bare gjøre det likevel for jobb og inntekt må man ha. Det er behandlere jeg går til som fokuserer på at helsen min blir bedre om jeg gjør ting jeg liker. 

Anonymkode: 143b4...dcc

[Janina1]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

En god del av oss jobber for å tjene penger, og trivsel er ikke noe vi tar for gitt på en arbeidsplass. På lik linje med under skolegang og påfølgende studier, så er det ikke alltid noe man trives med, men det er dog en nødvendighet.

Jeg forholder meg til det som en "må-gjøre-ting". Jeg MÅ tjene pengene jobben gir meg. Også får jeg heller trives utenfor arbeidstiden, altså i privatlivet.

Anonymkode: a6d9c...537

Signerer denne ☝️

[AnonymBruker]

Jeg har unnvikende pf og kjenner meg igjen i problemstillingen. Akkurat startet med arbeidsutprøving, og ser at jeg allerede sliter med hvordan jeg blir kjent med folk. Noen liker å dele, være personlige og ha en privat samtale, mens med andre er det kun jobb. Jeg synes at de som deler mye privat deler for mye, mens de som bare snakker jobb viser for lite personlighet. Selv krangler jeg med meg selv hele tiden om hvem jeg bør være på jobb. Jeg sliter aller mest når jeg har kjemi med noen, vi snakker mer åpent, og så plutselig er det så altfor, altfor mye for meg😬

Anonymkode: b2147...0a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Ja, og slike drømmer kan vi alle ha. Hadde det vært opp til meg, hadde jeg vunnet noe eurolotto-opplegg som sørger for nnn-millioner inn på konto.

Men, livet er ikke bare gøy. Svært mye av det består i ting vi bare må gjøre for å kunne realisere andre drømmer. Hadde alt vært gøy, hadde vi neppe satt like pris på det som skiller seg ut, fordi det hadde vært lite som faktisk gjorde dét.

Sterk aversjon mot å gjøre ting man ikke nødvendigvis synes er gøy er et fenomen dagens yngre har dratt litt vel langt. Fint å høre du ikke selv har det.

Hadde vi skulle styre unna alt som gir aversjon, hadde vi raskt fått problemer. Mulig det er "puter under armene"-fenomen at man tror alt i livet skal være gøy, interessant og givende. Dessverre, sånn er det ei.

Vi har mange oppgaver i samfunnet som særdeles få vil finne artige - men de må gjøres.

Anonymkode: a6d9c...537

Sterk aversjon kan bikke over i arbeidsvegring. Da er det ikke bare, bare.

Anonymkode: e48a5...f7f

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen! Tror det har noe med at jeg alltid tror det er grønnere på den andre siden. Altså; det er alltid noe jeg misliker ved jobben jeg har og jeg tror det blir bedre en annen plass. Og når jeg kommer inn i oppgavene innser jeg hvor repeterende alt er og hvor kjedelig det er. Jeg er heldigvis såpass ung at det har vært naturlig å skifte jobb ofte, men jeg har hatt 5 jobber siden 2017. Jeg klarer ikke å være lenge på én plass. Nå søker jeg ny jobb igjen. 

Anonymkode: 88887...6b9

[AnonymBruker]

Jeg er også unnvikende og til de som snakker om behandling, det er ikke nødvendigvis så lurt. Jeg faker alltid i terapi- lan selvsagt få noe tips som hjelper- men utleverer meg aldri.

Jobb: har lett for å ville slutte hver gang jeg kjeder meg eller noen sier og gjør noe jeg synes er feil - typisk en sjef eller noe😁

Anonymkode: 062bd...682

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg er også unnvikende og til de som snakker om behandling, det er ikke nødvendigvis så lurt. Jeg faker alltid i terapi- lan selvsagt få noe tips som hjelper- men utleverer meg aldri.

Jobb: har lett for å ville slutte hver gang jeg kjeder meg eller noen sier og gjør noe jeg synes er feil - typisk en sjef eller noe😁

Anonymkode: 062bd...682

Ja det kjenner jeg meg igjen i, reagerer veldig sterkt på konflikter. Tror det bare går opp for meg at det å være i et sosialt miljø innebærer konflikter =utrygghet for meg, og det vekker fight or flight.

Anonymkode: 143b4...dcc

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Sterk aversjon kan bikke over i arbeidsvegring. Da er det ikke bare, bare.

Anonymkode: e48a5...f7f

Hva er forskjellen egentlig?

Anonymkode: 143b4...dcc

[AnonymBruker]

Trivsel er for potteplanter. Jobb er noe man har for å tjene penger. Hva jobber du med, forresten?

Jeg er oppvokst med frasen «det viktigste er å trives», og jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier jeg har byttet jobb 20 ganger. Jeg trives IKKE med monotone oppgaver, urettferdige sjefer, nedlatende kunder, dårlig lønn, tunge løft etc… Dette var typiske lavtlønnsyrker.

Endte opp med å ta ny utdannelse helt fra scratch, strøk all gammel utdannelse og drittjobber fra CV’en og begynte på nytt. Slet med å få jobb i starten, jobbet som vikar på flere steder (der jeg mistrivdes), og fikk omsider fast jobb… Sjefen var helt horribel😱, det var covid og vi fikk ikke engang gå ut. Utviklet stress, angst og utbrenthet. Ikke oppskriften på suksess, men nå er sjefen byttet ut og jeg har vært på samme sted i 5 år. Det hagler med jobbtilbud, men jeg blir værende her jeg er.

Ikke gi opp. Men ikke forvent at du skal trives hele tiden heller. Det må gå seg til.

Anonymkode: fa2e0...471

[AnonymBruker]

Du må finne ut hva du trives med og ikke, og prøve å finne en jobb som passer til det.

Jeg hadde en jobb med mye ansvar på et kontor, en sjef og mange kolleger.

Jeg trives bedre med å jobbe selvstendig, ha en fysisk jobb og ikke så mange rundt meg.

Nå jobber jeg som renholder, og det passer helt utmerket. Jobber alene (bortsett fra de ansatte jeg vasker hos, men de må jeg ikke forholde meg så mye til), ingen sjef og får trim samtidig. Enkel jobb, men samtidig variert (vaske, fylle på dopapir/tørkepapir, tømme søppel, kjøre vaskemaskinen osv)

Litt dårligere lønn enn før, men trives mye bedre!

Anonymkode: c6b75...217

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

 

Hva er forskjellen egentlig?

Anonymkode: 143b4...dcc

Graden av alvorlighet.

Anonymkode: e48a5...f7f