Gått fra et voldelig forhold, igjen.

[AnonymBruker]

Og prøver å stå i det. Jeg er 30 år og var i et forhold med en mann på 43… og Jeg har nå valgt å gå ..for godt.
For når blir det noen gang bedre? Jeg har opplevd å bli slått i ansiktet mange ganger. Fått en sokk dyttet ned i halsen, han har forsøkt å binde bena mine sammen så jeg ikke kan gå og samtidig strippet meg komplett naken, samtidig som at jeg ikke fikk lov til å dra noen sted og måtte bli sittende i sofaen ydmyket. Nå prøver jeg å holde på at det er over og ikke gå tilbake.. samtidig er det en leiekontrakt vi har. Jeg føler meg komplett knust og redd. Jeg har tidligere vært i et voldelig forhold da også med en person jeg elsket høyt, men begynner nå å vurdere det forholdet som kanskje ikke så ille.. selvom vold var til stede…  men dette forholdet jeg er/ var i nå er et hakk verre med brutale hendelser. Jeg har alltid unnskyldt volden med meg selv. Jeg vet at jeg ikke har vært snill til tider og er ofte preget med mitt emosjonelle ustabilitet (jeg har en diagnose) og innfunnet meg med at kanskje det er sånn det må være for meg… siden de holder ut med meg.. må jeg Holde ut med det jeg får tilbake. 
jeg skal forsøke å holde ut denne vondheten av å ikke gå tilbake. Jeg er bare så lei meg.  

Anonymkode: 6fcb2...46f

[AnonymBruker]

Går du i terapi? Høres ganske klassisk ut med emosjonell ustabil PF.. Frykt for å bli alene, frykt for smerten ved brudd, føle at man ikke fortjener bedre.. Du må ha hjelp ut, dra på krisesenter. Trenger ikke bo der, men få samtale og støtte. Minn deg selv på at det du føler rundt å gå tilbake er diagnosen, IKKE det som er reelt. Du fortjener mye bedre! Du sier du har dine utageringer, ok, men hva har du gjort, som gjør at du fortjener en sånn voldelig og ydmykende behandling? Du må nok kanskje tenke at du får det faktisk mye bedre alene, og det er kanskje noe du trenger i lang tid pga diagnosen, og jobbe med selvbildet slik at du ikke tiltrekker deg sånne menn igjen.

Sender deg en god klem og heier på deg! 🦾

Anonymkode: 0d30b...5c4

[AnonymBruker]

Du er ikke for mye. Og du fortjener ikke vold. Dette skal du klare! Dessuten har du det bedre på egenhånd enn i ett forhold med noen som ikke vil deg vel. Bruk alle ressurser du har, NAV, politi, fastlege, krisesenter. Snakk med noen. Få henvisning til osykolog og/eller psykiatrisk sykepleier. Vær åpen med venner og familie og bruk de du har som støtte. Dette er billetten din ut i friheten! Jeg vil også anbefale deg å ikke hoppe inn i et nytt forhold, bruk litt tid på å bli kjent med deg selv og sett grenser for deg selv. 

Anonymkode: 46dea...b95

[AnonymBruker]

Det er ikke normalt med vold i et forhold, du skal ikke finne deg i så mye som en liten dytt engang. 

 

Du må slutte å velge slike menn, og du må slutte å akseptere å bli behandlet som et undermenneske. Menn som dette dreper kvinner. Hvis du går tilbake til et slikt forhold setter du ditt eget liv i fare. 

 

Mishandlere hjernevasker alltid ofrene sine til å tro at det er deres skyld og at de fortjener å bli straffet og få juling. Dette er en skrudd tankegang, det er åpenbart ingen som fortjener å bli behandlet sånn.

Det at du overhodet vurderer muligheten for at noe av dette er din skyld, er helt absurd. Du er et voksent menneske, hvorfor i alle dager skulle du fortjente å bli banka?? 

 

Du må få hjelp. Anbefaler boken "Why does he do that?". I tillegg til psykolog, selvsagt. 

 

 

Anonymkode: f427c...78c

[AnonymBruker]

Aldri se deg tilbake, og kom deg til en psykolog, du bør ikke engang vurdere å date igjen før du har jobbet med deg selv, ellers så er sjansen alt for stor for at du igjen møter en mann som ikke er bra for deg.

Anonymkode: 7cc68...cc0

[AnonymBruker]

Jeg var også i slike forhold med menn. Gang på gang. Å det ble verre å verre. Jeg har funnet ut i etterkant, nå som jeg har gått lenge i terapi. At jeg ikke var glad i meg selv i det hele tatt. Jeg misforsto alt dette med kjærlighet. Den der ambivalens du kjenner på nå, er egentlig redselen for å være alene og behovet for å bli elsket. Men det er helt åpenbart at en mann som driver på slik elsker deg ikke. Mest sannsynlig hater han både seg selv og har alvorlige psykiske problemer. Det er ikke kjærlighet det som du beskriver, uansett hva du måtte føle at du gjør av dumme ting selv. Om du har humør svingninger eller sliter med andre ting, er ikke det god nok grunn til at noen kan slå deg eller drive med vold mot deg. Det er mishandling. Å så lenge en blir i slike forhold, mishandler man seg selv. Om du forstår meg rett. Du trenger å finne noen som kan hjelpe deg til å forstå hvor verdifull du er og til å bli glad i deg selv igjen. Gå i terapi. Gå ikke tilbake. Du fortjener ikke det der. 

Anonymkode: a0757...563

[AnonymBruker]

Nå er du i en veldig sårbar situasjon og trenger all støtte du kan få. 

Ta kontakt med krisesenteret, de tilbyr støttesamtaler og hjelp selv om du ikke nødvendigvis må bo hos de. 

Bestill time hos fastlege, kanskje legen kan henvise deg videre til en behandler. 

Kan du bestille deg en krisetime hos privat psykolog? Ja det koster, men akkurat nå så må du sørge for å ha folk rundt deg som kan støtte deg i å stå i dette. 

Kommunen skal også ha lavterskeltilbud for samtaler. Tror det skal være kort ventetid. 

Legevakten har også livskrisehjelp med psykiatri dersom det er behov for det. 

Familie? Venner? Kollegaer/arbeidsgiver? 

Finn alle tilbudene som er og benytt deg av de alle! 

Du har vært flink! Du står i dette. Ikke la svake øyeblikk føre til at du går tilbake. Det er ille nå, men det blir bedre! 

Anonymkode: 9eae8...ba7

[AnonymBruker]

Hvordan går det TS? 

Anonymkode: 9eae8...ba7

[AnonymBruker]

Du er så sterk. Da jeg leste innlegget ditt bare tenkte jeg "hvordan takler hun å stå i dette!" og ble så imponert over at du STÅR. Og så leser jeg jo å slutten at du også kjenner på den intense smerten. ❤️ 

Jeg kjenner meg igjen i deg. Sliter med det som ligner på eupf, har kptsd og preges aller mest av tilknytningsmønsteret mitt. "Jeg er redd for deg - ikke forlat meg"-sykluser. Jeg vet at JEG BURDE GÅ, men så blir jeg og oppsøker dem igjen, bare for å kjenne meg litt trygg. Og folk som ikke har denne intense smerten inni seg vet ikke hvor intenst det "suget" etter å være trygt hos den andre er, selv hvor skummelt og destruktivt det er. Jeg har begynt å lære om strukturell dissosiasjon og tilknytnings-deler som alt de lengter etter er omsorg, og de er villig til å gå så langt for å få det. Og jeg vet ikke hvordan det er med deg, men når jeg tenker på å gå fra en relasjon som er skadelig for meg, så tenker jeg at "men da dør jeg", og det er disse yngre tilknytningsdelene som husker da jeg var barn og var forlatt og alene og ikke taklet livet. Det er ikke her og nå-meg som dør, det er den gamle barnedelen som tror naturligvis, 3 år som hun er, ikke takler å bli forlatt av tilknytningspersonen sin. 

Jeg står også i et brudd nå. Og jeg vet at det er bra for meg. Dette er en person som ikke respekterer noen av grensene mine, er hensynsløs og som ikke viser interesse for meg, ikke så voldsomt som deg, men der jeg likevel stadig vekk opplever at jeg er fullstendig verdiløs. Og likevel, selv om jeg VET at det beste er å la partneren min forlate meg, så er det noe i meg som vekkes, som gjør at jeg rett og slett vil OVERTALE ham til å bli hos meg, og det er jo så sprø opplevelse, å overtale noen som jeg har det bedre uten, til å bli? Men fordi jeg er SÅ redd for å bli forlatt. 

Det du føler på gir mening. Men jeg vil du skal vite at selv om du sliter med ditt så fortjener du ikke den fysiske volden. Ingen fortjener det. Og du har også gjort vonde ting, det har jeg også, og jeg har den fæle tanken "at de holder ut med meg", men da er det faktisk bedre for oss å være alene. 

Heier masse på deg, og skriv gjerne tilbake her om det er støttende. Jeg har ikke kommet ut av sengen i dag, han har forlatt boligen og jeg føler meg helt hjelpeløs nå, som at livet mitt er over om jeg ikke kan være med ham. Jeg vet det ikke er sant, men det sier den delen så intenst. Jeg skal binde munnen min så jeg ikke ringer og overtaler ham om å bli. 

Anonymkode: fe613...2e9

[AnonymBruker]

Ingen fortjener vold fra partner. Aldri tro det er din feil!!!!! Det er det sånne folk gjør, som nesten er verre enn volden - den psykiske nedbrytingen av et annet menneske. Så de tror det er deres feil. Du stekte ikke baconet riktig, og fortjener derfor bank. Man blir helt ødelagt av det. Det er en lang tråd her om hjelp

Kom deg ut av det. Kan du dra til venner, familie, krisesenter? Snakk med folk, få et perspektiv på det utenfra. Som du gjør nå, her på KG. Du vet jo det er feil. Du kan også snakke med fastlege, eller politiet. 

Og ikke gå tilbake til han andre voldelige!!!

Gå i terapi. Det er ikke noe galt med deg, men det er bare noen menn som kan lukte hvem de kan ta. De er rovdyr, som er ute etter sånne som deg, som har blitt skadet før. 

Drit i leiekontrakten. Din mentale helse og fysiske sikkerhet, er viktigere enn penger. Som sagt, hør med krisesenter her, de har sett denne situasjonen utallige ganger før og vet nøyaktig hva du kan gjøre her, hvilke rettigheter du har, både økonomisk og ellers. Jeg tror du bare kan ha en samtale med dem også, men trenger ikke flykte i natten. Men jeg tror det siste kan være lurt. Det er bedre å gjøre det en gang for mye, enn en gang for lite. 

Dokumenter gjerne volden, om du kan. Ta vare på meldinger. Men ikke utsett deg selv for fare. 

Ta vare på deg selv ❤️ Masse klemmer herfra. Du har tatt et steg bare med å skrive dette innlegget. Vær så snill og følg rådene, for jeg vet at du vet de er riktige. Dette blir aldri bra. Det er bare å komme seg ut, først og fremst. Alt det andre, ordner seg.

Anonymkode: cd40c...ecc

[Irak]

AnonymBruker skrev (På 27.5.2025 den 23.57):

Og prøver å stå i det. Jeg er 30 år og var i et forhold med en mann på 43… og Jeg har nå valgt å gå ..for godt.
For når blir det noen gang bedre? Jeg har opplevd å bli slått i ansiktet mange ganger. Fått en sokk dyttet ned i halsen, han har forsøkt å binde bena mine sammen så jeg ikke kan gå og samtidig strippet meg komplett naken, samtidig som at jeg ikke fikk lov til å dra noen sted og måtte bli sittende i sofaen ydmyket. Nå prøver jeg å holde på at det er over og ikke gå tilbake.. samtidig er det en leiekontrakt vi har. Jeg føler meg komplett knust og redd. Jeg har tidligere vært i et voldelig forhold da også med en person jeg elsket høyt, men begynner nå å vurdere det forholdet som kanskje ikke så ille.. selvom vold var til stede…  men dette forholdet jeg er/ var i nå er et hakk verre med brutale hendelser. Jeg har alltid unnskyldt volden med meg selv. Jeg vet at jeg ikke har vært snill til tider og er ofte preget med mitt emosjonelle ustabilitet (jeg har en diagnose) og innfunnet meg med at kanskje det er sånn det må være for meg… siden de holder ut med meg.. må jeg Holde ut med det jeg får tilbake. 
jeg skal forsøke å holde ut denne vondheten av å ikke gå tilbake. Jeg er bare så lei meg.  

Anonymkode: 6fcb2...46f

Man skal aldri unnskylde vold. Det er ikke greit uansett. I forhold til det du beskriver her, så får jeg inntrykk av at din adferd er selvutslettende. Det er ikke bra. Før du kan elske noen andre, så må du lære deg og elske deg selv først og fremst. 

Kjærlighet eller avhengighet?

Sunn kjærlighet arter seg ikke slik som dette, og det er det som er så vondt og trist i mange destruktive forhold. Det utrygge blir det trygge. Dette har du makt til å snu selv, ved å jobbe med å endre deg selv. Først da kan du klare og finne en partner som kan være bra for deg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.5.2025 den 13.26):

Du er så sterk. Da jeg leste innlegget ditt bare tenkte jeg "hvordan takler hun å stå i dette!" og ble så imponert over at du STÅR. Og så leser jeg jo å slutten at du også kjenner på den intense smerten. ❤️ 

Jeg kjenner meg igjen i deg. Sliter med det som ligner på eupf, har kptsd og preges aller mest av tilknytningsmønsteret mitt. "Jeg er redd for deg - ikke forlat meg"-sykluser. Jeg vet at JEG BURDE GÅ, men så blir jeg og oppsøker dem igjen, bare for å kjenne meg litt trygg. Og folk som ikke har denne intense smerten inni seg vet ikke hvor intenst det "suget" etter å være trygt hos den andre er, selv hvor skummelt og destruktivt det er. Jeg har begynt å lære om strukturell dissosiasjon og tilknytnings-deler som alt de lengter etter er omsorg, og de er villig til å gå så langt for å få det. Og jeg vet ikke hvordan det er med deg, men når jeg tenker på å gå fra en relasjon som er skadelig for meg, så tenker jeg at "men da dør jeg", og det er disse yngre tilknytningsdelene som husker da jeg var barn og var forlatt og alene og ikke taklet livet. Det er ikke her og nå-meg som dør, det er den gamle barnedelen som tror naturligvis, 3 år som hun er, ikke takler å bli forlatt av tilknytningspersonen sin. 

Jeg står også i et brudd nå. Og jeg vet at det er bra for meg. Dette er en person som ikke respekterer noen av grensene mine, er hensynsløs og som ikke viser interesse for meg, ikke så voldsomt som deg, men der jeg likevel stadig vekk opplever at jeg er fullstendig verdiløs. Og likevel, selv om jeg VET at det beste er å la partneren min forlate meg, så er det noe i meg som vekkes, som gjør at jeg rett og slett vil OVERTALE ham til å bli hos meg, og det er jo så sprø opplevelse, å overtale noen som jeg har det bedre uten, til å bli? Men fordi jeg er SÅ redd for å bli forlatt. 

Det du føler på gir mening. Men jeg vil du skal vite at selv om du sliter med ditt så fortjener du ikke den fysiske volden. Ingen fortjener det. Og du har også gjort vonde ting, det har jeg også, og jeg har den fæle tanken "at de holder ut med meg", men da er det faktisk bedre for oss å være alene. 

Heier masse på deg, og skriv gjerne tilbake her om det er støttende. Jeg har ikke kommet ut av sengen i dag, han har forlatt boligen og jeg føler meg helt hjelpeløs nå, som at livet mitt er over om jeg ikke kan være med ham. Jeg vet det ikke er sant, men det sier den delen så intenst. Jeg skal binde munnen min så jeg ikke ringer og overtaler ham om å bli. 

Anonymkode: fe613...2e9

Jeg måtte sjekke dato på dette innlegget, jeg lurte på om det var meg selv som hadde skrevet det for en tid siden. 

Jeg vil bare si til deg at det kan endre seg. Jeg har forstått at når jeg endelig kom meg bort fra min "hoved" voldsmann, så gikk tilknytningsystemet mitt fra disorganisert til avoidant. Det har skjedd uten at jeg har lagt merke til det, det var først langt ut i en ny relasjon jeg forsto det.bDet er ikke perfekt, for all del, men det er en ufattelig lettelse å ikke være redd for å havne i forhold jeg ikke kommer ut av. 

Jeg har likevel laget noen regler for meg selv ved nye relasjoner, og det vil jeg anbefale alle som har vært i voldelige forhold tidligere. Definer noen viktige røde flagg, og lov deg selv å avslutte relasjonen dersom de dukker opp. UANSETT om det kan være en eller annen grunn til at det ikke er så farlig å, du har ikke råd til å ta den risikoen. 

Anonymkode: 16db7...874