Kan noe trigge frem narsissisme?

[AnonymBruker]

Jeg er sammen med en fyr, vært sammen i 3 år. I starten var alt bare bra. Siste halvåret/året har ting eskalert. Det skal gjøres på hans måte, for vårt sitt beste og for vår fremtid. Mine meninger er ikke logiske som han alltid sier. Får ofte høre at jeg drar ting for langt, å jeg tåler ingen tilbakemelding. 
 

Alt kom når vi skulle flytte sammen å pusse opp, han hadde lister som skulle følges til punkt å prikke. Under oppussingen hjelpte min familie mye til. Det ble avklart på forhånd hva slags farger vi skulle ha. Så kunne han komme til meg 2 dager etterpå å si at den fargen var feil, så da måtte jeg stå å male om. Jeg sa til han at jeg syns det er respektløst av dem som har hjelpt oss, lagt så mye tid og arbeid i vårt hjem, å så er det ikke bra nok. 
 

Er jeg uenig med han forann min familie smiler han og er blid, men smeller når det kommer hjem. Da er det at jeg spiller ett spill, jeg kaster han under bussen å han trodde at vi var et team. Å at han trodde at vi var like i tankegang/meninger.

Jeg merker at ovenfor andre jatter han med, tør ikke å si sin egen mening. Har sagt til han at han må bli tøffere, men han sier det er best å bare jatte med for freden sin skyld. 
 

Vi går i terapi, han har innrømt at han er stort kontroll-behov, å at han er preget av barndommen. I barndommen fikk han kun kritikk, på alt han gjorde. Men det er slik han gjør med meg også, jeg kan få kjeft for at jeg ikke har redd opp sengen. Han mener at det må vi gjør for at da starter vi dagen med disiplin.. 

Han sier under raseri-anfallene sine at jeg trigger han, og at det er bare for meg å oppføre meg så hadde vi sluppet det her. 
 

Det merkelige er jo at x’n hans som jeg faktisk tok kontakt med etter en episode, kjenner seg ikke igjen i min beskrivelse. Dem var sammen i 8 år. Han sier det selv at jeg trigger noe vannvittig i han. Så jeg har spurt han hvorfor er han da sammen med meg ? Men han sier at jeg har noe ingen andre har, å at det han føler med meg har han aldri følt før. 
 

Jeg er nå der at jeg vurderer å gå, til tross for at vi går i terapi for å hjelp med problemene vår. Men føler at han sitter å jatter der også, innrømmer sine feil for å så glemme det i det vi kommer hjem. 

Anonymkode: d77ca...068

[AnonymBruker]

Hun var vel enklere å manipulere og kontrollere da vel.. Han endrer seg nok ikke, men prøver å endre og kontrollere deg. Kom deg bort før han knekker deg. 

Anonymkode: 30b1e...d57

[AnonymBruker]

Spiller ingen rolle at han er sånn med deg og ikke eksen (kanskje hun ikke tør å si det tilfelle han kan hevne seg på henne?)

Uansett. Du har det j@&#*g med han! Det er IKKE normal oppførsel, og det er skadelig! Bare kom deg unna!

Anonymkode: ae738...105

[AnonymBruker]

Please, please søk opp videoene til Jfab

Anonymkode: d66eb...d9c

[AnonymBruker]

Har det noe å si?

Dette er helt åpenbart et forhold du må komme deg ut av. 

Nei, du kan ikke verken endre ham eller redde ham fra seg selv. Nei, barndommen fritar ham ikke fra ansvar for det han gjør. 

Anonymkode: 86442...779

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg er sammen med en fyr, vært sammen i 3 år. I starten var alt bare bra. Siste halvåret/året har ting eskalert. Det skal gjøres på hans måte, for vårt sitt beste og for vår fremtid. Mine meninger er ikke logiske som han alltid sier. Får ofte høre at jeg drar ting for langt, å jeg tåler ingen tilbakemelding. 
 

Alt kom når vi skulle flytte sammen å pusse opp, han hadde lister som skulle følges til punkt å prikke. Under oppussingen hjelpte min familie mye til. Det ble avklart på forhånd hva slags farger vi skulle ha. Så kunne han komme til meg 2 dager etterpå å si at den fargen var feil, så da måtte jeg stå å male om. Jeg sa til han at jeg syns det er respektløst av dem som har hjelpt oss, lagt så mye tid og arbeid i vårt hjem, å så er det ikke bra nok. 
 

Er jeg uenig med han forann min familie smiler han og er blid, men smeller når det kommer hjem. Da er det at jeg spiller ett spill, jeg kaster han under bussen å han trodde at vi var et team. Å at han trodde at vi var like i tankegang/meninger.

Jeg merker at ovenfor andre jatter han med, tør ikke å si sin egen mening. Har sagt til han at han må bli tøffere, men han sier det er best å bare jatte med for freden sin skyld. 
 

Vi går i terapi, han har innrømt at han er stort kontroll-behov, å at han er preget av barndommen. I barndommen fikk han kun kritikk, på alt han gjorde. Men det er slik han gjør med meg også, jeg kan få kjeft for at jeg ikke har redd opp sengen. Han mener at det må vi gjør for at da starter vi dagen med disiplin.. 

Han sier under raseri-anfallene sine at jeg trigger han, og at det er bare for meg å oppføre meg så hadde vi sluppet det her. 
 

Det merkelige er jo at x’n hans som jeg faktisk tok kontakt med etter en episode, kjenner seg ikke igjen i min beskrivelse. Dem var sammen i 8 år. Han sier det selv at jeg trigger noe vannvittig i han. Så jeg har spurt han hvorfor er han da sammen med meg ? Men han sier at jeg har noe ingen andre har, å at det han føler med meg har han aldri følt før. 
 

Jeg er nå der at jeg vurderer å gå, til tross for at vi går i terapi for å hjelp med problemene vår. Men føler at han sitter å jatter der også, innrømmer sine feil for å så glemme det i det vi kommer hjem. 

Anonymkode: d77ca...068

"Ingen gjør meg så sint som deg", "det er kun du som får meg til å bli så ustabil", "jeg var aldri sånn før jeg ble sammen med deg" ...

Et par varianter av samme setning. Alle sagt av ulike narsissister og psykopater for å manipulere og gaslighte deg ( kilde: megselv og nær bekjent)

Kom deg unna!

Hilsen en som heldigvis klarte det...

Anonymkode: 74997...2d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Jeg er sammen med en fyr, vært sammen i 3 år. I starten var alt bare bra. Siste halvåret/året har ting eskalert. Det skal gjøres på hans måte, for vårt sitt beste og for vår fremtid. Mine meninger er ikke logiske som han alltid sier. Får ofte høre at jeg drar ting for langt, å jeg tåler ingen tilbakemelding. 
 

Alt kom når vi skulle flytte sammen å pusse opp, han hadde lister som skulle følges til punkt å prikke. Under oppussingen hjelpte min familie mye til. Det ble avklart på forhånd hva slags farger vi skulle ha. Så kunne han komme til meg 2 dager etterpå å si at den fargen var feil, så da måtte jeg stå å male om. Jeg sa til han at jeg syns det er respektløst av dem som har hjelpt oss, lagt så mye tid og arbeid i vårt hjem, å så er det ikke bra nok. 
 

Er jeg uenig med han forann min familie smiler han og er blid, men smeller når det kommer hjem. Da er det at jeg spiller ett spill, jeg kaster han under bussen å han trodde at vi var et team. Å at han trodde at vi var like i tankegang/meninger.

Jeg merker at ovenfor andre jatter han med, tør ikke å si sin egen mening. Har sagt til han at han må bli tøffere, men han sier det er best å bare jatte med for freden sin skyld. 
 

Vi går i terapi, han har innrømt at han er stort kontroll-behov, å at han er preget av barndommen. I barndommen fikk han kun kritikk, på alt han gjorde. Men det er slik han gjør med meg også, jeg kan få kjeft for at jeg ikke har redd opp sengen. Han mener at det må vi gjør for at da starter vi dagen med disiplin.. 

Han sier under raseri-anfallene sine at jeg trigger han, og at det er bare for meg å oppføre meg så hadde vi sluppet det her. 
 

Det merkelige er jo at x’n hans som jeg faktisk tok kontakt med etter en episode, kjenner seg ikke igjen i min beskrivelse. Dem var sammen i 8 år. Han sier det selv at jeg trigger noe vannvittig i han. Så jeg har spurt han hvorfor er han da sammen med meg ? Men han sier at jeg har noe ingen andre har, å at det han føler med meg har han aldri følt før. 
 

Jeg er nå der at jeg vurderer å gå, til tross for at vi går i terapi for å hjelp med problemene vår. Men føler at han sitter å jatter der også, innrømmer sine feil for å så glemme det i det vi kommer hjem. 

Anonymkode: d77ca...068

Anbefaler deg på set sterkeste å gå, eller ihvertfall flytte for seg selv til han får kontroll på hva det er som aktiverer han slik. Bodde sammen med en som behandling meg slik, det tok bare to før jeg ble sykemeldt, og ufør fire år senere. Man er forskjellig "rustet" selvsagt, til å tåle det, men skadepotensiale er høyt.

Anonymkode: ef31e...614

[AnonymBruker]

Dette er textbook mishandler-adferd. Kom deg vekk før dette eskalerer til fysisk vold. Han vet akkurat hva han sier og gjør, og han har alltid vært slik.

Anonymkode: b597a...8d5

[AnonymBruker]

Ikke ta på deg skylden for det der. Det er hundre prosent hans skyld den atferden. 

Anonymkode: 2313f...f86

[AnonymBruker]

Jeg skulle så innmari ønske at folk kunne slutte å bruke narsissisme hele tiden. Vi har blitt helt oversvømt av dette begrepet på some fra USA. Annenhver tråd her handler jo om narsissisme. 

Har det noe å si hva han kan betegnes som? Poenget er at han behandler deg veldig dårlig, og i tillegg skylder på deg. Jeg ville heller kalt han psykopat om jeg skulle ha kalt han noe. Som andre her sier: Dette er klassisk mishandleratferd og du må komme deg bort! Han holder allerede på å bryte deg ned, gjøre deg forvirret og usikker, og dette kommer bare til å ende i elendighet for deg om du ikke forlater han nå. Gjør det. Gå. Gjennomfør det. Og ikke se deg tilbake. 

Anonymkode: 472a0...6fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Vi går i terapi, han har innrømt at han er stort kontroll-behov, å at han er preget av barndommen. I barndommen fikk han kun kritikk, på alt han gjorde. Men det er slik han gjør med meg også, jeg kan få kjeft for at jeg ikke har redd opp sengen. Han mener at det må vi gjør for at da starter vi dagen med disiplin.. 

Han har nok samma diagnosen som den forelderen. Desverre. 

Anonymkode: 29f8b...d0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Det merkelige er jo at x’n hans som jeg faktisk tok kontakt med etter en episode, kjenner seg ikke igjen i min beskrivelse. Dem var sammen i 8 år. Han sier det selv at jeg trigger noe vannvittig i han. Så jeg har spurt han hvorfor er han da sammen med meg ? Men han sier at jeg har noe ingen andre har, å at det han føler med meg har han aldri følt før. 

Kan hende hun var ekstremt stødig i seg og sitt, og han ikke "turte" mens du lar ham holde på, på en måte.. du gir ham jo all makt, spør hvorfor han er sammen med deg når det trigger ham, du bør jo spørre DEG, hvorfor er jeg sammen med en fyr som er slem og som legger skylden på meg

Anonymkode: 7fbab...e97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg er sammen med en fyr, vært sammen i 3 år. I starten var alt bare bra. Siste halvåret/året har ting eskalert. Det skal gjøres på hans måte, for vårt sitt beste og for vår fremtid. Mine meninger er ikke logiske som han alltid sier. Får ofte høre at jeg drar ting for langt, å jeg tåler ingen tilbakemelding. 
 

Alt kom når vi skulle flytte sammen å pusse opp, han hadde lister som skulle følges til punkt å prikke. Under oppussingen hjelpte min familie mye til. Det ble avklart på forhånd hva slags farger vi skulle ha. Så kunne han komme til meg 2 dager etterpå å si at den fargen var feil, så da måtte jeg stå å male om. Jeg sa til han at jeg syns det er respektløst av dem som har hjelpt oss, lagt så mye tid og arbeid i vårt hjem, å så er det ikke bra nok. 
 

Er jeg uenig med han forann min familie smiler han og er blid, men smeller når det kommer hjem. Da er det at jeg spiller ett spill, jeg kaster han under bussen å han trodde at vi var et team. Å at han trodde at vi var like i tankegang/meninger.

Jeg merker at ovenfor andre jatter han med, tør ikke å si sin egen mening. Har sagt til han at han må bli tøffere, men han sier det er best å bare jatte med for freden sin skyld. 
 

Vi går i terapi, han har innrømt at han er stort kontroll-behov, å at han er preget av barndommen. I barndommen fikk han kun kritikk, på alt han gjorde. Men det er slik han gjør med meg også, jeg kan få kjeft for at jeg ikke har redd opp sengen. Han mener at det må vi gjør for at da starter vi dagen med disiplin.. 

Han sier under raseri-anfallene sine at jeg trigger han, og at det er bare for meg å oppføre meg så hadde vi sluppet det her. 
 

Det merkelige er jo at x’n hans som jeg faktisk tok kontakt med etter en episode, kjenner seg ikke igjen i min beskrivelse. Dem var sammen i 8 år. Han sier det selv at jeg trigger noe vannvittig i han. Så jeg har spurt han hvorfor er han da sammen med meg ? Men han sier at jeg har noe ingen andre har, å at det han føler med meg har han aldri følt før. 
 

Jeg er nå der at jeg vurderer å gå, til tross for at vi går i terapi for å hjelp med problemene vår. Men føler at han sitter å jatter der også, innrømmer sine feil for å så glemme det i det vi kommer hjem. 

Anonymkode: d77ca...068

Så det er stakkars han som fikk kun kritikk i sin barndom, men du må tåle det fra han?

Eller så har jeg også en greie med at om jeg er uenig med kjæresten i noe så tar jeg diskusjonen på tomannshånd fremfor foran andre. Det er ikke noe andre har noe med.

Fargen kan ha sett riktig ut da dere ble enige, men se feil ut når det er ferdig. Syns dere burde kommunisert bedre rundt dette, men kan være vanskelig å finne riktige ord. Uansett burde dere gjort om på dette sammen. Og det handler ikke om å ikke sette pris på hjelp fra andre. 

Det som er logisk for han, er motsatt for deg, kan være ulikheter. Finner du gode argumenter for dine meninger? Kan han masse om oppussing så er det jo gjerne han du bør høre på? 

Hvorfor kontakte eksen?? Av alle ting så hvorfor kontakte en eks av han, det er jo tillitsbrudd! 

Kan godt være at dine handlinger trigger han, uten at det er meningen fra din kant. Jeg og eksen trigget hverandre hele tiden, så vi er best som venner. Hver vår bagasje gjorde det vanskelig å fungere sammen. Kjeft for meg var høylytt tilsnakk, kjeft for han var å hyle, skrike og slå i vegger. Vi la forskjellig i ord og uttrykk. 

Blir det ofte diskusjon, sure miner og slikt av at han sier meningen sin så blir det til at man jatter med. 

Anonymkode: 5d62d...9d8

[AnonymBruker]

Tillegg; å se feil i alt kan være en form for tvang. Eksen min sleit med dette, det er slitsomt å leve med. Fikk aldri endre noe av møbler, inventar, pynt eller male om på noe for da ble han ødelagt i hodet  

Anonymkode: 5d62d...9d8

[AnonymBruker]

Du bør gå med en eneste gang.

Ja, det er forskjell på hva man vekker i ulike mennesker. Vet for eksempel at både jeg og en annen kvinne fikk en mann til å skjerpe seg, mens en tredje kvinne fikk frem det verste i samme mannen.

Det som skilte oss var at vi to første var dominerende bitcher og da oppførte han seg pent, mens den siste var mer forsiktig og da oppførte han seg dårlig. Vil ikke akkurat si han var narsissist eller sint, men han var sjofel.

(selv dro jeg fordi jeg ikke gad være den dama som fikk en voksen mann til å skjerpe seg) 

Anonymkode: a4169...6e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Kan hende hun var ekstremt stødig i seg og sitt, og han ikke "turte" mens du lar ham holde på, på en måte.. du gir ham jo all makt, spør hvorfor han er sammen med deg når det trigger ham, du bør jo spørre DEG, hvorfor er jeg sammen med en fyr som er slem og som legger skylden på meg

Anonymkode: 7fbab...e97

Er enig i dette, og hun kan godt bli mer stødig i seg selv, men hun bør likevel gå.

Med mindre hun ønsker å bli den dominerende tyrannen han forsøker å gjenskape fra sin barndom.

https://www.webpsykologen.no/artikler/trakassering-vold-i-parforhold/

Anbefaler denne på det sterkeste!

Anonymkode: a4169...6e7

[AnonymBruker]

Ts her. Takk for svar. Jeg vet jo hva jeg bør gjøre. For det blir jo bare verre og verre. Jeg har jo gjort det slutt med han en gang før, etter en episode der han tok fra meg telefonen min, å truet med å kaste den. Da gikk han å gråt i flere dager, å han ville gjør alt for meg, jeg var hele hans liv og litt til. Så tok jeg han tilbake. Så var alt rosenrødt i en goood stund. Så er det påann igjen. Nå er det ofte også ignorering. Spiste middag før i dag, jeg satt å prøvde å ha en samtale, mens han hadde airpodsa i å hørte på lydbok. Sa at det hadde jo vært fint å ha en samtale med kjæresten sin, men han sa bare at han hørte på lydbok, så gikk han derifra. 
 

 

Anonymkode: d77ca...068

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.5.2025 den 19.23):

Jeg er sammen med en fyr, vært sammen i 3 år. I starten var alt bare bra. Siste halvåret/året har ting eskalert. Det skal gjøres på hans måte, for vårt sitt beste og for vår fremtid. Mine meninger er ikke logiske som han alltid sier. Får ofte høre at jeg drar ting for langt, å jeg tåler ingen tilbakemelding. 
 

Alt kom når vi skulle flytte sammen å pusse opp, han hadde lister som skulle følges til punkt å prikke. Under oppussingen hjelpte min familie mye til. Det ble avklart på forhånd hva slags farger vi skulle ha. Så kunne han komme til meg 2 dager etterpå å si at den fargen var feil, så da måtte jeg stå å male om. Jeg sa til han at jeg syns det er respektløst av dem som har hjelpt oss, lagt så mye tid og arbeid i vårt hjem, å så er det ikke bra nok. 
 

Er jeg uenig med han forann min familie smiler han og er blid, men smeller når det kommer hjem. Da er det at jeg spiller ett spill, jeg kaster han under bussen å han trodde at vi var et team. Å at han trodde at vi var like i tankegang/meninger.

Jeg merker at ovenfor andre jatter han med, tør ikke å si sin egen mening. Har sagt til han at han må bli tøffere, men han sier det er best å bare jatte med for freden sin skyld. 
 

Vi går i terapi, han har innrømt at han er stort kontroll-behov, å at han er preget av barndommen. I barndommen fikk han kun kritikk, på alt han gjorde. Men det er slik han gjør med meg også, jeg kan få kjeft for at jeg ikke har redd opp sengen. Han mener at det må vi gjør for at da starter vi dagen med disiplin.. 

Han sier under raseri-anfallene sine at jeg trigger han, og at det er bare for meg å oppføre meg så hadde vi sluppet det her. 
 

Det merkelige er jo at x’n hans som jeg faktisk tok kontakt med etter en episode, kjenner seg ikke igjen i min beskrivelse. Dem var sammen i 8 år. Han sier det selv at jeg trigger noe vannvittig i han. Så jeg har spurt han hvorfor er han da sammen med meg ? Men han sier at jeg har noe ingen andre har, å at det han føler med meg har han aldri følt før. 
 

Jeg er nå der at jeg vurderer å gå, til tross for at vi går i terapi for å hjelp med problemene vår. Men føler at han sitter å jatter der også, innrømmer sine feil for å så glemme det i det vi kommer hjem. 

Anonymkode: d77ca...068

Denne mannen er psykisk syk. Det er ikke vanlig å oppføre seg slik. Selv om man blir trigget så må man faktisk ta ansvar for egen adferd. At han skylder på deg viser bare hvor utrolig lite selvinnsikt han har. 

Hadde jeg vært deg så hadde jeg holdt meg så langt unna denne mannen som overhodet mulig. Han er ikke bra for deg, eller seg selv for den saks skyld. Kjenner at jeg får vondt inni meg av å lese det du skriver. 

Vær så snill og velg deg selv. Du fortjener å ha det godt. 

Anonymkode: 1314d...391

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Ts her. Takk for svar. Jeg vet jo hva jeg bør gjøre. For det blir jo bare verre og verre. Jeg har jo gjort det slutt med han en gang før, etter en episode der han tok fra meg telefonen min, å truet med å kaste den. Da gikk han å gråt i flere dager, å han ville gjør alt for meg, jeg var hele hans liv og litt til. Så tok jeg han tilbake. Så var alt rosenrødt i en goood stund. Så er det påann igjen. Nå er det ofte også ignorering. Spiste middag før i dag, jeg satt å prøvde å ha en samtale, mens han hadde airpodsa i å hørte på lydbok. Sa at det hadde jo vært fint å ha en samtale med kjæresten sin, men han sa bare at han hørte på lydbok, så gikk han derifra. 
 

 

Anonymkode: d77ca...068

Huff.... Prøv igjen! Og når han prøver å hanke deg inn igjen ved å bli verdens snilleste, så VET du nå at det kun er skuespill. Denne mannen er SLEM! Det er ingen normale, snille menn (eller kvinner) som går rundt og LATER som de er slem. Kun omvendt.

Anonymkode: ae738...105

[AnonymBruker]

Takk for svar. Har skrevet ned alle ting som han har gjort, ble en lang liste. Både i forhold til hva han sier og hva han gjør. Jeg skal ta den med til par-terapi neste gang. Jeg vet jo at jeg bør dra, jeg vet jo at han ikke er snill mot meg. Men jeg har jo innbillet meg at nå er det kun for at han er sliten. For det er ofte den han kommer med, han er så sliten. Jeg kan forstå det, for han har en krevende jobb, å det er mye på privaten. Men det er fortsatt ikke grunn til å behandle meg slik. 
 

Jeg merker at han jeg ble kjent med forsvinner mer og mer, jeg begynner egentlig å tro at det var ett skuespill. Han har så mange andre tanker å meninger nå en når vi ble sammen. Det er store tanker, ikke bagateller. Jeg har tatt det opp med han, da sier han at det må gå Ann å ombestemme seg her i livet. For meg er det rart å plutselig skulle endre tankesett/personlighet ila noen få år. 
 

Jeg har pratet en del med svigerbroren min om han, da dem også har vært bekymret for meg/han. Han hadde vist sendt broren sin noen skikkelig stygge meldinger, svigerbroren min sier at han har fått en adferd som han ikke kjenner igjen. Så da begynner jo jeg å tenke at det er pga meg han har blitt slik, å at det er faktisk jeg som trigger han slik at han blir slik.. 

Så er jeg også helt annerledes i forhold til x’ene hans. Dem så ut som barbie-dukker. Veldig opptatt av sminke, botox, klær osv. Jeg liker å trene å holde meg i form, men stort sett går jeg uten sminke. Du finner meg stort sett i en treningstights, sneakers og hette-gensere. Så jeg begynner å tenke at er det også galt nå da? Jeg merker jo at jeg har blitt helt fucka i tankegangen. 
 

kjenner at jeg trenger en person som gir meg litt «voksen-kjeft» å sier at jeg må komme meg bort. Men så er jeg stressa pga leiligheten vi har kjøpt. Fikk mye hjelp av familien min. Foreldrene mine forguder han, han er SÅ snill. 
 

 

 

Anonymkode: d77ca...068