Tror jeg kommer til å være «Viggo venneløs» for alltid

[AnonymBruker]

Jeg forventer formye fra folk. Jeg har hatt mange nære vennskap, men driter de seg ut i mine øyne, så er det takk og farvel, og sånn har det vært siden jeg var ca 18 år gammel. (Jeg er nå i 40 årene) Da fjernet jeg meg helt fra min daværende bestevenninne fordi hun sviktet på en måte som venninner ikke gjør. Jeg må ikke på død og liv beholde venner for enhver pris, kanskje det er meg det er noe i veien med? Jeg tror egentlig det siden det har skjedd i årenes løp også at såkalte bestevenninner har sviktet når jeg trengte de mest f.eks. Og gjorde mot meg som jeg ikke kunne gjort mot de. Nå skal det sies at jeg har hatt en uvanlig oppvekst mye pga ting i barndommen har kanskje gjort at det er visse ting jeg ikke ser mellom fingrene på, som kanskje andre ikke hadde tatt så alvorlig. Kanskje blitt sur og fornærmet og holdt seg unna, men ikke fjernet seg helt kanskje. 
 

Jeg vet ikke, men jeg føler brenner broer både her og der og jeg er jo veldig uavhengig av meg, men samtidig så VET jeg at det må være noe som skurrer her, siden det har skjedd med så mange venner opp gjennom. Pr i dag, så har jeg veldig få venner som ikke er så close. Jeg har én venninne som er close, men hun bor i en annen by og vi snakkes ikke så ofte. Kanskje like greit så jeg ikke brenner opp den broen også? Er egentlig litt redd for å bli venner igjen med noen når jeg tenker tilbake på hvordan ting har blitt med folk jeg har fått nære vennskap til tidligere. 
 

Noen som kjenner seg igjen, og har klart å «gå i segselv» selv om man 100% står inne for hvorfor vennskapene røk? Eller på en eller annen måte har klart å forvente mindre av nære venninner? Eller funnet ut hva som gjør det? Jeg prøver å finne ut av det, og jeg føler jo helt klart det må være noe med meg siden jeg har brent den ene broen etter den andre. 
 

Jeg ønsker ikke å fortelle akkurat hvorfor ting røk, for det vil jo det sikkert være delte meninger om, men prøver å finne ut hvordan jeg kan slutte å ha noen forventninger til folk. Kanskje jeg må la de forvente mindre av meg først? Ikke til å bli klok på, så del gjerne erfaringer om noen har vært i lignende båt.

Anonymkode: bae5e...d2a

[AnonymBruker]

Det virker som du beskytter deg selv? Det resulterer fort i at man leter etter "feil" med andre, for å ikke bli såret. Jeg er ihvertfall sånn, eller var. 

Hvordan snu på det? Jobbe med seg selv innenfra til man blir trygg på seg selv og sitt. Da blir det også lettere å ha veggen sin nede. 

Men, uansett er det ikke alle "venner" som er venner. Man skal ikke godta alt. 

Anonymkode: c2a14...607

[AnonymBruker]

Om man ikke har venner, hva så? 🤷🏼‍♀️ Noen setter det å ha en partner mye høyere, andre synes nære vennskap er viktig. Alle har forskjellige behov. 

Anonymkode: a1b89...f7e

[NakenPanda]

Du høres ut som en veldig slitsom person, tror du ødelegger mye for deg selv.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg forventer formye fra folk. Jeg har hatt mange nære vennskap, men driter de seg ut i mine øyne, så er det takk og farvel, og sånn har det vært siden jeg var ca 18 år gammel. (Jeg er nå i 40 årene) Da fjernet jeg meg helt fra min daværende bestevenninne fordi hun sviktet på en måte som venninner ikke gjør. Jeg må ikke på død og liv beholde venner for enhver pris, kanskje det er meg det er noe i veien med? Jeg tror egentlig det siden det har skjedd i årenes løp også at såkalte bestevenninner har sviktet når jeg trengte de mest f.eks. Og gjorde mot meg som jeg ikke kunne gjort mot de. Nå skal det sies at jeg har hatt en uvanlig oppvekst mye pga ting i barndommen har kanskje gjort at det er visse ting jeg ikke ser mellom fingrene på, som kanskje andre ikke hadde tatt så alvorlig. Kanskje blitt sur og fornærmet og holdt seg unna, men ikke fjernet seg helt kanskje. 
 

Jeg vet ikke, men jeg føler brenner broer både her og der og jeg er jo veldig uavhengig av meg, men samtidig så VET jeg at det må være noe som skurrer her, siden det har skjedd med så mange venner opp gjennom. Pr i dag, så har jeg veldig få venner som ikke er så close. Jeg har én venninne som er close, men hun bor i en annen by og vi snakkes ikke så ofte. Kanskje like greit så jeg ikke brenner opp den broen også? Er egentlig litt redd for å bli venner igjen med noen når jeg tenker tilbake på hvordan ting har blitt med folk jeg har fått nære vennskap til tidligere. 
 

Noen som kjenner seg igjen, og har klart å «gå i segselv» selv om man 100% står inne for hvorfor vennskapene røk? Eller på en eller annen måte har klart å forvente mindre av nære venninner? Eller funnet ut hva som gjør det? Jeg prøver å finne ut av det, og jeg føler jo helt klart det må være noe med meg siden jeg har brent den ene broen etter den andre. 
 

Jeg ønsker ikke å fortelle akkurat hvorfor ting røk, for det vil jo det sikkert være delte meninger om, men prøver å finne ut hvordan jeg kan slutte å ha noen forventninger til folk. Kanskje jeg må la de forvente mindre av meg først? Ikke til å bli klok på, så del gjerne erfaringer om noen har vært i lignende båt.

Anonymkode: bae5e...d2a

Hva med å snakke med venninnen din om dette, spør henne hva hun mener er problemet? Får du høre noe "negativt" så prøv å tenke over det i stedet for å skubbe henne bort "fordi hun sikkert tar feil" 

Anonymkode: 7e368...c2e

[Blue Balloon]

Jeg blir litt usikker på hva du mener med "brent broer". Mener du at det har endt med krangling, og så har dere blitt uvenner? Eller er det liksom slik at du har følt at de ikke har brydd seg særlig om deg når det kommer til stykket, og så har du ikke giddet å opprettholdt kontakt, og så har dere bare sklidd fra hverandre? Hvis det er det siste, så tror jeg faktisk det er ganske normalt. 

Nå er jeg meg og ikke deg. Men kan fortelle hva som har funka for meg. Har mange ganger tidligere i livet lagt alt for mye i vennskap. Og tenkt at vi er bestevenner. Men når alt har kommet til alt, så har jeg følt at "bestevennen" ikke legger like mye i det som meg, og vert litt skuffa og fustrert oppgjennom. Har etter hvert i livet blitt mer bevisst på slikt. Og har senka forventningene mine til 0. Og tar utgangspunkt i at jeg er aleine her i livet. Og hvis noen andre er med meg, så er det en bonus, så lenge det varer. Når utgangspunktet er 0, så kan det ikke bli dårligere, bare bedre. Når jeg treffer nye folk, så tenker jeg på det som overfladisk bekjentskap ganske lenge før jeg kaller det vennskap. Høres kanskje litt trist ut. Og det er det jo faktisk og. Men det er slik jeg takler det. Og jeg har det faktisk bedre nå, enn når jeg hadde folk som jeg TRODDE var bestevenn.

Det rare er at nå har jeg faktisk fått noen skikkelig bra vennskap. Tror kanskje det har noe med at med den mentaliteten, så framstår jeg mer avslappa og ikke så krevende å være med. Og jeg føler litt at jeg visste i grunn ikke hvordan ett bra vennskap skal være før jeg opplevde det. 

Og så har jeg opplevd at vennskap kommer og går. Man er bestevenner ei stund. Men så skjer livet. Folk flytter, og får familie osv. Og så sklir man liksom naturlig fra hverandre, uten at det egentlig er noe galt.

Egentlig litt vanskelig å komme med råd ut fra bare ett innlegg, uten å prate masse med deg og kjenne deg i grunn.

Jeg er 39 år.

[AnonymBruker]

NakenPanda skrev (1 time siden):

Du høres ut som en veldig slitsom person, tror du ødelegger mye for deg selv.

Slitsom på hvilken måte da? 
 

ts

Anonymkode: bae5e...d2a

[AnonymBruker]

Blue Balloon skrev (58 minutter siden):

Jeg blir litt usikker på hva du mener med "brent broer". Mener du at det har endt med krangling, og så har dere blitt uvenner? Eller er det liksom slik at du har følt at de ikke har brydd seg særlig om deg når det kommer til stykket, og så har du ikke giddet å opprettholdt kontakt, og så har dere bare sklidd fra hverandre? Hvis det er det siste, så tror jeg faktisk det er ganske normalt. 

Nå er jeg meg og ikke deg. Men kan fortelle hva som har funka for meg. Har mange ganger tidligere i livet lagt alt for mye i vennskap. Og tenkt at vi er bestevenner. Men når alt har kommet til alt, så har jeg følt at "bestevennen" ikke legger like mye i det som meg, og vert litt skuffa og fustrert oppgjennom. Har etter hvert i livet blitt mer bevisst på slikt. Og har senka forventningene mine til 0. Og tar utgangspunkt i at jeg er aleine her i livet. Og hvis noen andre er med meg, så er det en bonus, så lenge det varer. Når utgangspunktet er 0, så kan det ikke bli dårligere, bare bedre. Når jeg treffer nye folk, så tenker jeg på det som overfladisk bekjentskap ganske lenge før jeg kaller det vennskap. Høres kanskje litt trist ut. Og det er det jo faktisk og. Men det er slik jeg takler det. Og jeg har det faktisk bedre nå, enn når jeg hadde folk som jeg TRODDE var bestevenn.

Det rare er at nå har jeg faktisk fått noen skikkelig bra vennskap. Tror kanskje det har noe med at med den mentaliteten, så framstår jeg mer avslappa og ikke så krevende å være med. Og jeg føler litt at jeg visste i grunn ikke hvordan ett bra vennskap skal være før jeg opplevde det. 

Og så har jeg opplevd at vennskap kommer og går. Man er bestevenner ei stund. Men så skjer livet. Folk flytter, og får familie osv. Og så sklir man liksom naturlig fra hverandre, uten at det egentlig er noe galt.

Egentlig litt vanskelig å komme med råd ut fra bare ett innlegg, uten å prate masse med deg og kjenne deg i grunn.

Jeg er 39 år.

Brente broer, mener jeg at ingen vei tilbake. De jeg har hatt som nære venner, har vi vært i flere år og vært der for hverandre i tykt og tynt. Barna vokste opp sammen etc. Så har ting skjedd i livskrise jeg kom oppi. To forskjellige hendelser til forskjellige tider i årenes løp, hvor man er veldig sårbar og da gjerne har behov for  den støtten man kan få fra de man har rundt seg. Det går jo begge veier såklart, og for meg tar jeg slike ting som en selvfølge.
 

Ellers gir det veldig mening det du skriver her, egentlig ganske spikeren på hode ift hva jeg var «ute etter» av å høre av hvordan andre tenker om dette. Og tror måten du forholder deg til det på er ganske realistisk og «sunn» måte å forholde seg til nye vennskap og vennskap generelt 

Anonymkode: bae5e...d2a

[AnonymBruker]

Jeg har venner fordi jeg liker å være med dem. Fordi jeg blir glad for å se dem. Jeg forventer ikke at de skal fikse livet mitt, eller ikke ha et selv. Jeg har hatt livskriser, og er alltid glad hvis noen tar kontakt- men det er ikke et krav jeg har til venner. Jeg forstår ikke helt hvorfor folk forventer at venner er som familie. Jeg har familie. Venner er venner fordi jeg liker dem.

Anonymkode: 31519...36f

[NakenPanda]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Slitsom på hvilken måte da? 
 

ts

Anonymkode: bae5e...d2a

Quotes:

-Jeg forventer formye fra folk

-men driter de seg ut i mine øyne, så er det takk og farvel

-så VET jeg at det må være noe som skurrer her

-jeg føler brenner broer både her og der

-Jeg ønsker ikke å fortelle akkurat hvorfor ting røk

Du virker usikker på deg selv til det punktet at du er paranoid og føler at det du beskiver er noen som ikke stoler på andre folk i det hele tatt selv etter kontakt.

Føles ikke som du verdsetter andre folk ut over hva du trenger og krever fra dem.

Det faktum at du føler du vil kvitte deg med din siste venninne fordi det ber jo det du gjør sier mye. (Kanskje like greit så jeg ikke brenner opp den broen også?)

Jeg tror folk føler dette og filtrerer deg ut etter kontakt eller du er for needy muligens, og dette er da sviket du brenner broene som du sier, jeg vet ihvertfall personlig hadde jeg kuttet ut en person som snakket om andre folk sånt relativt raskt.

Du må nok jobbe mest med deg selv, når du føler alle behandler deg sånn er eneste fellesnevner deg selv.

Endret 26. mai av NakenPanda

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen! Dette er en beskyttelsesmekanisme. Jeg har fearful avoidant tilknytning. Kanskje du kjenner deg igjen om du googler det?

Jeg går i terapi og har jobbet mye med å bearbeide gamle sår. Og har de siste årene klart å bygge fine, nære og sterke vennskap. Det er håp! Er også i 40-årene. 

Anonymkode: f0792...973

[AnonymBruker]

Ja det er jo ikke normalt å ha så mye vennedrama etter grunnskolen så jeg tenker du resonnerer riktig (at det er noe med deg, og ikke alle andre).

Vanskelig å si hvorfor noen blir lett bitre på venner men ofte er det fordi de henger seg fort opp i ting (som egentlig er bagateller) og bygger saken større enn den er i hodet sitt. Så mangler personen kanskje litt emosjonell regulering som igjen gjør at man har et voldsomt reaksjonsmønster der man ‘brenner broer’ og lignende. I et voksent vennskap så forstår man at folk har sitt i holde på med og å forvente masse utenfor at man har det hyggelig sammen er ofte urealistisk. Alt dette er heldigvis ting man kan jobbe med i terapi - har du noen gang prøvd dette? 

Anonymkode: 8957f...8f7

[AnonymBruker]

NakenPanda skrev (4 minutter siden):

Quotes:

-Jeg forventer formye fra folk

-men driter de seg ut i mine øyne, så er det takk og farvel

-så VET jeg at det må være noe som skurrer her

-jeg føler brenner broer både her og der

-Jeg ønsker ikke å fortelle akkurat hvorfor ting røk

Du virker usikker på deg selv til det punktet at du er paranoid og føler at det du beskiver er noen som ikke stoler på andre folk i det hele tatt selv etter kontakt.

Føles ikke som du verdsetter andre folk ut over hva du trenger og krever fra dem.

Det faktum at du føler du vil kvitte deg med din siste venninne fordi det ber jo det du gjør sier mye. (Kanskje like greit så jeg ikke brenner opp den broen også?)

Jeg tror folk føler dette og filtrerer deg ut etter kontakt eller du er for needy muligens, og dette er da sviket du brenner broene som du sier, jeg vet ihvertfall personlig hadde jeg kuttet ut en person som snakket om andre folk sånt relativt raskt.

Du må nok jobbe mest med deg selv, når du føler alle behandler deg sånn er eneste fellesnevner deg selv.

Ingen som har filtrert meg bort og jeg spørr aldri noen om hjelp og har alltid klart megselv. Dette er vennskap over flere år, fra jeg var 18-over 40. Det at jeg skrev at jeg forventer formye av folk mente jeg med at når det kommer til de gangene hvor jeg har brutt, så har jeg der og da følt at det var det eneste rette og det tenker jeg i grunnen nå også, men så er det det at da forventer jeg sikkert formye fra de med det som gjorde at jeg brøt. Og jeg tenker ikke på fysisk ting de skal gjøre, er mer mindset/være der når man trenger det som mest. Ikke renne ned dørene, snakke i tlf i flere timer etc, men at man ikke snur ryggen til.Kanskje man skal finne seg i det. Men det er isåfall det jeg ikke klarer helt å forstå.

Og i og med at det har skjedd med flere opp igjennom årene så vet jeg det må være noe som skurrer hos meg kanskje før vi det har endt slik det har endt. Kanskje jeg har tatt vennskap for seriøst? Det kan være. 
 

Jeg har verdsatt vennskapene, ellers hadde vi ikke vært så gode venner før ting oppstod. Og selv om jeg brøt, så har jo jeg lurt på om det er jeg som er for «svart hvitt» ift tankegang når det gjelder hva en nær og god venn gjør og ikke gjør. Det er ikke ut av det blå og for meg så har det vært helt riktig, men tror likevel uten at det gjør det de gjorde i situasjonen noe bedre, at andre hadde sett på det annerledes/handlet annetledes. Jeg vet ikke

Anonymkode: bae5e...d2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg kjenner meg igjen! Dette er en beskyttelsesmekanisme. Jeg har fearful avoidant tilknytning. Kanskje du kjenner deg igjen om du googler det?

Jeg går i terapi og har jobbet mye med å bearbeide gamle sår. Og har de siste årene klart å bygge fine, nære og sterke vennskap. Det er håp! Er også i 40-årene. 

Anonymkode: f0792...973

Takk for at du sier det 🙏🏽❤️ Det skal jeg virkelig sjekke ut! Det er godt mulig at det er noe slik som er problemet.

Godt å høre at det har ordnet seg for deg og at du har klart å jobbe deg gjennom det, det må være fantastisk å lande og føle man kan bygge vennskap på ett «nytt» grunnlag. ❤️ 

Anonymkode: bae5e...d2a

[AnonymBruker]

Venner er oppskrytt. Mye bedre å snakke med seg selv. Jeg vinner alltid diskusjonene og blir alltid enig med meg selv. 

Anonymkode: def6f...4de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har venner fordi jeg liker å være med dem. Fordi jeg blir glad for å se dem. Jeg forventer ikke at de skal fikse livet mitt, eller ikke ha et selv. Jeg har hatt livskriser, og er alltid glad hvis noen tar kontakt- men det er ikke et krav jeg har til venner. Jeg forstår ikke helt hvorfor folk forventer at venner er som familie. Jeg har familie. Venner er venner fordi jeg liker dem.

Anonymkode: 31519...36f

Dette. Venner er mennesker også, med sliter også med seg og sitt, og av og til greier de ( og du) å stille opp, andre ganger ikke. 

Fremfor alt er de ikke psykologer, leger, prester eller sykepleiere og klagemurer, og de er slett ikke perfekte. Og det er jammen ikke jeg heller. 

Felles for oss alle er att vi gjør så godt vi kan , med det vi har fått utlevert, og resten ser vi faktisk igjennom fingrene med, så lenge det ikke er rablende galskap ute å går, så lenge vi kan trives ilag i felleskap. 

Vi må faktisk vere litt rause med folk rundt oss. 

Anonymkode: caaaa...fdd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette. Venner er mennesker også, med sliter også med seg og sitt, og av og til greier de ( og du) å stille opp, andre ganger ikke. 

Fremfor alt er de ikke psykologer, leger, prester eller sykepleiere og klagemurer, og de er slett ikke perfekte. Og det er jammen ikke jeg heller. 

Felles for oss alle er att vi gjør så godt vi kan , med det vi har fått utlevert, og resten ser vi faktisk igjennom fingrene med, så lenge det ikke er rablende galskap ute å går, så lenge vi kan trives ilag i felleskap. 

Vi må faktisk vere litt rause med folk rundt oss. 

Anonymkode: caaaa...fdd

Det er noe annet å «bruke og forvente» at venner skal være der støtt og stadig, og det å snu ryggen til når du trenger de som mest. Eller gjør ting en venn ikke skal gjøre. Jeg tenker jo i utgangspunktet at «Girl code» f.eks eksisterer for en grunn. Og jeg er ikke needy. Har alltid klart megselv, men når man står i noe (ting skjer i livet der man trenger de man har rundt seg, alle går ikke rundt alene i verden med et nettverk de aldri har behov for) Men det at jeg har havnet i slike situasjoner med flere venner, gjør at jeg stusser på megselv såklart fordeom. For selv om jeg «står inne» for at jeg brøt, så har flere her skrevet ting som får meg til å se hva gjelder vennskap og hva gjelder meg for megselv og tanker rundt hva problemet kan være utenom.

Anonymkode: bae5e...d2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Det er noe annet å «bruke og forvente» at venner skal være der støtt og stadig, og det å snu ryggen til når du trenger de som mest. Eller gjør ting en venn ikke skal gjøre. Jeg tenker jo i utgangspunktet at «Girl code» f.eks eksisterer for en grunn. Og jeg er ikke needy. Har alltid klart megselv, men når man står i noe (ting skjer i livet der man trenger de man har rundt seg, alle går ikke rundt alene i verden med et nettverk de aldri har behov for) Men det at jeg har havnet i slike situasjoner med flere venner, gjør at jeg stusser på megselv såklart fordeom. For selv om jeg «står inne» for at jeg brøt, så har flere her skrevet ting som får meg til å se hva gjelder vennskap og hva gjelder meg for megselv og tanker rundt hva problemet kan være utenom.

Anonymkode: bae5e...d2a

Vanskelig å si når du ikke har eksempler. Men om du kutter kontakt fordi en venn ikke var der for deg på den måten du ville, når du ville det.. så er jo det litt merkelig synes jeg. 

Når du nevner girl code så skjønner jeg selvsagt at man kutter kontakt om en god venninne blir sammen med mannen din for eksempel. Men hvor ofte skjer det liksom. 😅

Anonymkode: 8957f...8f7