Brutt tillit, men kona vil ikke fikse det, gå videre, eller skilles!

[AnonymBruker]

Hei 

Jeg er mannen i forholdet. Vi har en hendelse i forholdet som er i kategorien tillitsbrudd. Det er ikne snakk om utroskap, men mer snakk om lojalitet. Sett fra hennes side så er dette stort og alvorlig tillitsbruddd, som har endret hva hun tenker og føler om meg. Jeg opplever at hun er «avskrudd», og hun innrømmer å ha slått av følelser osv. All form for intimitet osv er borte, og vi lever i dag som venner. Vi har snakket om dette, og hun er enig.

I begynnelsen var jeg fryktelig lei meg og frustrert. Vi klarte ikke å snakke om problemene og det ble for det meste lagt i en skuff. Årene har gått, og dette er fortsatt et åpent sår for oss. Nå er også mine følelser avslått, og ekteskaper er en vits. Vi deler regninger, men krangler enormt mye ( om alt annet) , vi er bitre og sinte på hverandre, og er ofte kalde og harde med hverandre.
 

Jeg har mange ganger prøvd å snakke med henne, men dialogen går bare i hvor skuffa og såret hun er. Det er nå over 5 år siden, men fortsatt er hennes skuffelse like stor. Jeg har foreslått psykolog, parterapi, «kjærestetid på hotell, osv…Alltid nei

 

Det er ingen løsning i sikte. Livet mitt er «ødelagt», jeg har ofret mye for dennw dama.  Blandt annet har jeg flytter til hennes by og etablert meg på nytt, jeg har byttet jobb, og omgangskretsen er nå mest  fra hennes gjeng..

- Jeg har foreslått at vi skiller oss, så hun får en avslutning. Det ønsker hun ikke. 

Jeg har som sagt foreslått ekstern hjelp, det vil hun ikke

- Jeg har snakket om det at vi må legge dette bak oss og gå videre, det vil hun ikke

Jeg føler jeg har prøvd alt, men hun ikke jobbe med dette for å komme over dette. Vi står i et stort vondt vakum, der hun og jeg lider, og hvor ekteskapet er helt havarert. 

Hva gjør jeg videre? 
 

Er det i det hele tatt mulig å fikse dette? Det værste for meg nå er at jeg kjenner at jeg har mistet engasjementer for henne, og at jeg virkelig er i ferd med å miste all respekt og alle følelser for henne. Hva da om jeg forlater henne. Da raser livet mitt helt sammen, og jeg blir helt alene. Jeg er kjemperedd
 

 

 

Anonymkode: db36b...e1d

[AnonymBruker]

Om du ønsker å skille deg fra henne så har hun ingen myndighet / bestemmelsesrett til å hindre det. 

Sånn til opplysning. 

Anonymkode: e2dd9...be1

[got2go]

Dette ekteskapet er ødelagt. Du må bestemme deg om du vil fortsette å ha det sånn, eller avslutte ekteskapet. 

[AnonymBruker]

Høres ut som at hun fortsatt straffer deg etter fem år. Straffen var ikke brudd og skilsmisse, men langvarig seigpining. Tillitsbrudd er jo ikke greit, men det er ikke seigpining heller. 

Har dere barn? Hvis ikke så kan du jo flytte. Og hvis dere var barna så har du i det minste barna først, og så ordner det andre seg etterhvert. Men klart det er vondt og tungt og skummelt. 

Kanskje du skal ta kontakt med en terapeut som kan støtte deg gjennom prosessen, selv om din kone ikke ønsker å bidra? 

Det må ihvertfall gjøres noe her, og når hun er så rigid og nekter på alt så er jo skilsmisse nærliggende. Det kan jo være at hun kommer på andre tanker dersom hun ser at det faktisk er i ferd med å bli en realitet, eller så må dere faktisk bare skille dere. Det ordner seg. 

Anonymkode: 4ccef...ff7

[AnonymBruker]

Hun må ikke være enig i at dere skal skilles, vil du det, så gjør du det.

Anonymkode: 64d89...90d

[AnonymBruker]

Dette er jo ikke noe liv for noen av dere! Enten må hun gjøre noe aktivt for å være med på å se om det kan reddes eller så må du gå. Dere kan ikke leve sånn! 

Anonymkode: 3ef2b...e31

[AnonymBruker]

Hva er det som gjør at hun ikke vil skilles når din ikke vil redde forholdet?

Anonymkode: bff82...b0a

[AnonymBruker]

Skille deg. For lenge siden. Hun trenger ikke gi tillatelse. 

Anonymkode: ec452...d9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

- Jeg har foreslått at vi skiller oss, så hun får en avslutning. Det ønsker hun ikke. 

Jeg har som sagt foreslått ekstern hjelp, det vil hun ikke

- Jeg har snakket om det at vi må legge dette bak oss og gå videre, det vil hun ikke

 

Hva gjør jeg videre? 
 

 

Anonymkode: db36b...e1d

Hun har ikke noe annet ønske enn at du skal ha det så jævlig som mulig.

Det er opp til deg om det skal fortsette slik.

Anonymkode: 3e99b...eea

[AnonymBruker]

Er det noe økonomisk i bilde som gjør at hun ikke vil skilles?

Dette forholdet virker jo dødt, så hvorfor fortsette?

Gå før det går på helsa løs..

Anonymkode: 1d99c...e76

[AnonymBruker]

Enten blir dere enige om å jobbe for ekteskapet og ha et lykkelig liv sammen eller så er skilsmisse eneste utveien.

Hun har ingen myndighet til å bestemme at dere ikke skal skille dere.

Så ta et valg.

 

Anonymkode: 10ca5...48e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hei 

Jeg er mannen i forholdet. Vi har en hendelse i forholdet som er i kategorien tillitsbrudd. Det er ikne snakk om utroskap, men mer snakk om lojalitet. Sett fra hennes side så er dette stort og alvorlig tillitsbruddd, som har endret hva hun tenker og føler om meg. Jeg opplever at hun er «avskrudd», og hun innrømmer å ha slått av følelser osv. All form for intimitet osv er borte, og vi lever i dag som venner. Vi har snakket om dette, og hun er enig.

I begynnelsen var jeg fryktelig lei meg og frustrert. Vi klarte ikke å snakke om problemene og det ble for det meste lagt i en skuff. Årene har gått, og dette er fortsatt et åpent sår for oss. Nå er også mine følelser avslått, og ekteskaper er en vits. Vi deler regninger, men krangler enormt mye ( om alt annet) , vi er bitre og sinte på hverandre, og er ofte kalde og harde med hverandre.
 

Jeg har mange ganger prøvd å snakke med henne, men dialogen går bare i hvor skuffa og såret hun er. Det er nå over 5 år siden, men fortsatt er hennes skuffelse like stor. Jeg har foreslått psykolog, parterapi, «kjærestetid på hotell, osv…Alltid nei

 

Det er ingen løsning i sikte. Livet mitt er «ødelagt», jeg har ofret mye for dennw dama.  Blandt annet har jeg flytter til hennes by og etablert meg på nytt, jeg har byttet jobb, og omgangskretsen er nå mest  fra hennes gjeng..

- Jeg har foreslått at vi skiller oss, så hun får en avslutning. Det ønsker hun ikke. 

Jeg har som sagt foreslått ekstern hjelp, det vil hun ikke

- Jeg har snakket om det at vi må legge dette bak oss og gå videre, det vil hun ikke

Jeg føler jeg har prøvd alt, men hun ikke jobbe med dette for å komme over dette. Vi står i et stort vondt vakum, der hun og jeg lider, og hvor ekteskapet er helt havarert. 

Hva gjør jeg videre? 
 

Er det i det hele tatt mulig å fikse dette? Det værste for meg nå er at jeg kjenner at jeg har mistet engasjementer for henne, og at jeg virkelig er i ferd med å miste all respekt og alle følelser for henne. Hva da om jeg forlater henne. Da raser livet mitt helt sammen, og jeg blir helt alene. Jeg er kjemperedd
 

 

 

Anonymkode: db36b...e1d

Det er du som bestemmer over livet ditt, du trenger ikke godkjenning fra kona

Anonymkode: dec44...99b

[NakenPanda]

Bare å søke seperasjon øyeblikkelig, hva tror du skal bli bedre etter 5 år med dritt.

Gjør som du vil med livet la langsinte kjerringer gå sin egen vei.

[HMK]

Her er det bare å gå. Det blir for dumt å sitte igjen som bitter, aldrende mann eller kvinne, når man ikke har tatt tak og sørget for lykken på egenhånd. 

[AnonymBruker]

Har dere barn? Hvis ikke så har du ingenting ting å tape. Tipper du kommer til å blomstre om du skiller deg. Hun har ingen rett til å behandle deg som hun gjør uansett hva som skjedde. Enten må man bli med på reparasjon eller gå.

Anonymkode: bb37d...1a7

[AnonymBruker]

Nå vet vi hverken om dere har barn, eller hvor gamle dere er. Men jeg tror nok uansett du får det bedre alene, dette her er bare ren straff fra hennes side, som hun ALDRI kommer til å slutte med. Du har prøvd ditt for å redde forholdet, hun er ikke villig til å engang gi det et forsøk. Det eneste rette ovenfor deg selv, er å gi deg muligheten til å leve livet ditt så godt som du kan, og det er ikke sammen med denne dama. Kjærlighet finnes der ute, så hvorfor bli hos en som ikke egentlig vil ha deg?

Anonymkode: a303d...913

[AnonymBruker]

Dersom TS og kona har barn så kan jeg skjønne dilemmaet, er i lik situasjon selv. Hvis det ikke er barn involvert, så skjønner jeg ingen ting, da er det jo bare å løpe av gårde....

Har mann barn, så er det så uendelig tungt å vite at skilsmissebarn har det vanskeligere enn andre, og at det er arr de drar med seg resten av livet. Så klart individuelle forskjeller, men generelt sett. Det er mange som bare går, og så håper at det skal ordne seg best mulig for ungene. Jeg klarer ikke gjøre det så lenge tallenes tale er klare fra forskerne. Skulle ønske jeg var tøff nok til å ta skrittet til å dra, men så klarer jeg ikke å la være å tenke på at ungenes beste, er viktigere enn mitt beste, fra en egoistisk side. Så da blir det som det blir.

Anonymkode: cc287...332

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Dersom TS og kona har barn så kan jeg skjønne dilemmaet, er i lik situasjon selv. Hvis det ikke er barn involvert, så skjønner jeg ingen ting, da er det jo bare å løpe av gårde....

Har mann barn, så er det så uendelig tungt å vite at skilsmissebarn har det vanskeligere enn andre, og at det er arr de drar med seg resten av livet. Så klart individuelle forskjeller, men generelt sett. Det er mange som bare går, og så håper at det skal ordne seg best mulig for ungene. Jeg klarer ikke gjøre det så lenge tallenes tale er klare fra forskerne. Skulle ønske jeg var tøff nok til å ta skrittet til å dra, men så klarer jeg ikke å la være å tenke på at ungenes beste, er viktigere enn mitt beste, fra en egoistisk side. Så da blir det som det blir.

Anonymkode: cc287...332

Her tror jeg du vil få mange meningsmotstandere. Det virker som om flertallet på KG mener at det riktigste alltid er å gå. 

Jeg for min del tenker at det har noe å si hvordan barna har det hjemme. Er det så ille som det TS beskriver så kan det godt være at de vil få det bedre av å bo i to hjem. Men i mange tilfeller så tror jeg også, som du, at barna har det best med å bo i ett hjem. Men det kommer helt an på hvor ille det er hjemme. Noen ganger kan det å holde sammen for barnas skyld være det mest riktige, andre ganger er det brudd som er det mest riktige. 

Anonymkode: 4ccef...ff7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Her tror jeg du vil få mange meningsmotstandere. Det virker som om flertallet på KG mener at det riktigste alltid er å gå.

Klar over det, men forskning på feltet viser noe annet. 

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Jeg for min del tenker at det har noe å si hvordan barna har det hjemme. Er det så ille som det TS beskriver så kan det godt være at de vil få det bedre av å bo i to hjem. Men i mange tilfeller så tror jeg også, som du, at barna har det best med å bo i ett hjem. Men det kommer helt an på hvor ille det er hjemme. Noen ganger kan det å holde sammen for barnas skyld være det mest riktige, andre ganger er det brudd som er det mest riktige.

Enig, først må man finne ut om det dårlige forholdet er skadelig for ungene. I mitt tilfelle tror jeg i liten grad går ut over ungene, det er lite av høylytt krangling. Det er så klart individuelle forskjeller, men det er en nesten umulig oppgave å si hvordan et barn kommer til å reagere om 1 år, 10 år eller når de er voksne. Jeg vil i vert fall ikke være den som gir de et vanskeligere liv. 

Anonymkode: cc287...332

[AnonymBruker]

Du forteller at hun ikke vil - på alt du foreslår. Heldigvis er det ikke hun som bestemmer. Hun føler gjerne at det er hennes rett siden du har gjort noe galt. Men det stemmer ikke. Du skal ikke straffes resten av livet, uansett hva du har gjort.

Det må være uutholdelig å være i et forhold hvor alt kun er negativt. Selv om hun ikke vil skilles, så spør deg selv; Hva vil du?

Jeg tror jeg ville gjort det slutt. Flyttet tilbake der jeg kom fra. Med mindre vi hadde hatt barn, da hadde jeg blitt værende i samme skolekrets som den andre forelderen.

Anonymkode: 84582...c0b