Redde mannfolk

[Gjest Anonymous]

Jeg bare funderer litt...

Hva er det som gjør at noen menn trekker seg unna når det er alvor/følelser inne i bildet? Ofte er de mer åpne, pågående og løsslupne overfor damer som de bare akter å "leke" med.

Hva er det som er så skremmende?

Eller hva er det vi jenter gjør galt?

[Gjest Anonymous]

Jeg skjønner det godt jeg. Er redd for å binde meg, gi av meg sjøl........ redd for å bli skuffet kanskje. Avvist. Miste meg sjøl. Enda jeg er et hunkjønn! Det stilles så store krav idag, til alt..... noen og enhver kan bli skremt. Men - jeg ønsker å bli elsket, og være "den ene" for noen.

[Gjest Anonymous]

Oioi... dette er kompliserte saker. Men jeg er helt enig, hvorfor stikker menn hodet i sanden når de egenlig har lyst til å elske noen?

Har selv opplevd dette. Tror jeg, da. Først var det "lek" et par år, men når jeg endelig forsto at det var han jeg var interessert i og begynte å vise interesse, ja så trakk han seg litt tilbake og ville helst ikke konfronteres med slikt.

Hva skjer egentlig?

[Creo]

Det er ikke bare menn som stikker hodet i sanden "når de egentlig har lyst til å elske noen".

Da må vi gå ut ifra at alle egentlig har lyst til å elske noen?

Vel. Jeg har ikke noe godt svar, siden jeg har sterke tendenser selv. Men det kan bli interessant å høre hva andre mener om saken.

[Lisemor]

Tror begge parter må vere "klar".

er det feil timing så....ja12

[Sander]

Ok, jeg lar meg lokke ut på glattisen her. Hva skjer når jeg møter noen som jeg ikke leker med? Helt til å begynne med, før jeg har registrert at noe er på gang inne i meg, så er det en viss mulighet for at jeg er ganske løssluppen. Når jeg registrerer at det betyr noe hva hun mener om meg, så kommer prestasjonsangsten, frykten for å mislykkes. Jeg må trekke meg midlertidig tilbake, finne ut hva jeg skal gjør videre. Dessuten er det ekstremt viktig å se om hun viser noen interesse for meg, og da gjør jeg det ved å holde igjen og se om hun foretar seg noe. Som regel gjør hun ikke det, og om jeg gir opp da er avhengig av hvor sterkt det er fra min side. Hvis jeg ikke mister interessen, ikke gir opp der, kommer jeg på banen igjen, som regel meget klossete. Det ender alltid opp med at hun får vite at jeg er interessert, og jeg blir avvist. Jeg tar det inn over meg, og siden jeg søker sanne svar, kommer jeg ikke utenom den muligheten at jeg er uinteressant som potensiell kjæreste. En slik erkjennelse er så drepende for selvtilliten, og objektivt sett ytterst tvilsom, ettersom omgivelsene stadig sender signaler om at det må da være mange som er interessert i meg. Så hadde jeg vel bare uflaks da. Eller kanskje jeg kan lære noe av det. Jeg lærer at det ikke er lurt å vise interesse. Jeg lærer også at selv om hun viste interesse, så mente hun ikke noe med det.

Det interessante spørsmålet her, er hva om jeg hadde vært på banen hele tiden, og ikke trukket meg tilbake da jeg begynte å bli interessert. Hadde jeg hatt muligheten til å komme nærmere, eller ville jeg ha funnet det ut på et tidligere tidspunkt at jeg ikke hadde sjanse, slik at jeg kunne unngått den knusende avvisningen? Og i så fall handler det om å overvinne frykten og å frigjøre seg fra de vonde minnene som dukker opp. Det går an, det går an å handle annerledes, men jeg tror ikke det er til å unngå at sårheten skinner gjennom, at hun vil merke at selvtilliten ikke er på plass. Så derfor velger jeg å trekke meg tilbake igjen. Midlertidig.

12

[aline]

Det der gjelder både menn og kvinner! Jeg er akkurat sånn selv, men det er fordi jeg A)ikke er klar for å binde meg til hverken sted eller menneske enda! og/eller B)ikke har møtt den mannen som faktisk får meg til å ha lyst til å gjøre det!

Jeg har allikevel møtt mange menn, og gjort noen forsøk på både forhold og samboerskap. Men når følelsen av at dette ikke er det mennesket jeg ønsker å prioritere kommer, da trekker jeg meg ut så fort og smertefritt jeg kan.

Jeg har i forhold opplevd følelsen av skrekk for å miste min egen selvstendighet, det er gjerne når forholdet blir mer alvorlig. Da forventer partner mer, og man blir bevisst på at dersom det ikke fungerer nå, så vil jeg såre dette mennesket så mye. Og da kommer på en måte tankene om at, hva om jeg ikke får det til? er det ikke enklere å gå med en gang? sårer litt mindre dersom jeg gjør det nå, en om jeg prøver å få ting til å funke, også etter lang tid må "gi opp". Da har jo følelsene blitt så mye sterkere, og jeg ender opp med å såre enda hardere og enda flere.

Men når jeg møter en mann som interesserer meg, så klarer jeg ikke å la være å bli kjent med ham. Jeg ønsker jo også innerst inne å finne den personen som "passer" for meg, men da må man jo først prøve å se om han faktisk gjør det. Og så lenge det er i stratfasen, så er det jo trygt, ingen forventer så mye. Man er trygg på at man ikke blir tatt for gitt, man er jo helt i starten.

hm.. vanskelig å forklare, men jeg skjønner di menn/gutter som har det slik, og jeg vet at det finnes nok av oss kvinner som er likedan.

12

[kine]

Jeg har også truffet en mann som er livredd og merker at jeg går på nåler for å ikke skremme ham vekk.

Han er redd for å bli glad i noen,redd for at jeg skal stikke etter en stund og det virker som om redselen for å bli sviktet er så stor at han synes det er en lettere utvei å stikke før det blir for mye følelser involvert.Det har han gjort gang på gang før meg !!!!

Han ble skikkelig sviktet for en stund tilbake og etter det er han vettskremt.Hver gang noen har prøvd å involvere seg følelsmessig meg ham i ettertid har han trukket seg og gitt dem fløyten..

Jeg tror jeg har ham litt mer på gli nå og vet han prøver så godt han kan.Han har bedt meg om å ha litt tolmodighet så jeg prøver å ikke legge press på ham.

Jeg tror ofte at det er redselen for å bli sviktet og dårlige erfaringer fra fortiden som ligger bak.I tillegg er det nok uvant at andre har innvirkning på livet ens når man er vandt til å være alene og gjøre ting på sin måte.Jeg er selv veldig redd for akkuratt dette..Tanken på at noen krever eller forlanger noe av meg virker skremmende.Jeg er jo vandt til å bo alene med sønnen min og styre på slik vi to er ønsker..

[moonmood]

Sander:

Jeg er enig i alt til linje 9 i innlegget ditt(det første) jeg er selv mann(!?) og 23år. Det interessante er at etter at jeg la opp min nye svært enkel metode å forholde meg til jenter på, så har alt blitt veldig lite komplisert på en måte. Jeg er ganske enig i deg i at når man treffer noen man virkelig "faller" for, så begynner hodet ( på riktig sted ) å virkelig arbeide og det kan ødelegge ting. Slik jeg ser det så er RPS(mitt eget lille trademark-som jeg sikkert får pes for her på forumet nå) en glimrende metode å treffe jenter på. Nå skal det bare sies at jeg tar ikke jenter for "ting" eller bruksgjenstander, men poenget mitt er at vi er mennesker med forskjellig behov til forskjellige tider. Her skiller jeg sterkt mellom "singelliv" og "søken etter parforhold". Kort sagt så er RPS: Rett på sak. Det er ingen utarbeidet strategi fra min side, men ett enkelt prinsipp: Hvis jenta jeg treffer liker meg der og da, så er det hennes tap, ikke mitt. Og her snakker vi om å vise selvtillit til de grader. "If you don't like me, then I'm too good for you" - i verste tilfelle av tolkningen.

Saken er at jeg har forståelse for litt av den frustrasjonen du kommer med i innlegget ditt. For når man vil ha et særiøst forhold og virkelig "faller" for en person, så blir man forsiktig. Mitt eneste tips vil være å GLEMME denne forsiktigheten, for det viser seg at kvinner UANSETT setter SELVSIKKERHET(hos mannen) foran OMTENKSOMHET og PASSIVITET. Selvsikkerhet har ettter min erfaring ALT å si når det kommer til sjekking av kvinner, på en ekstrem måte kan man også si at det å vise bløte sider ved seg selv før man har kommet et visst steg er jævlig dumt. Ikke at kvinner ikke setter pris på dette, men det er ikke en maskulin egenskap og går dermed på bekostning av selvsikkerheten du viser. F.eks ikke bli med på aerobic, det kan en potensiell kompis gjøre,men ikke en potensiell kjæreste(før kanskje etterpå, merkelig nok ). Og ikke legg ut med at du er av den romantiske typen, men gjør gi henne etter hvert fysiske bekreftelser på at hun er spesiell.

Jeg skulle sagt tusen ting mer, men det får vente. Så tilslutt er det bare en ting å si å at jeg ikke mener å generalisere ALLE kvinner ift dette, men at dette er basert på min egen erfaring og de mange samtaler ( både med jenter jeg har datet, vellykket eller ikke, og venninner, og seff andre menn)

Selvsikkerhet er gull verdt! Punktum! 12

[Venus]

Faktum er at du faktisk har rett i dette.

Selvsikkerheten hos en mann, og det han utstråler - har ALT å si for et videre bekjentskap eller ikke...

[Creo]

moonmood,

du har skjønt det.

Iallefall har du skjønt hvordan JEG tenker, og jeg er tydeligvis ikke den eneste.

[Creo]

...bare et spørsmål til gutta:

hva med damenes selvtillit?

Gjelder det samme der, eller er det mer tiltrekkende andre veien?

[moonmood]

Creo: Har ikke helt fått tanken på plass angående kvinners selvtillit nå, så jeg venter med å svare på dette. kommer tilbake til det så sant jeg får det klart i hodet mitt 12

[kine]

Du har sååå rett !!

Jeg faller ALLTID for menn som oser av selvtillit.Om en mann er ekstremt vakker,hyggelig og gentleman til fingerspissene,så betyr dette svært lite hvis ikke han stråler av selvtillit..En mann som er rett på sak er ekstremt tiltrekkende.

Du har virkelig forstått det..

[Gjest Anonymous]

Min erfaring er (mann):

Kjempelett å være selvsikker og sjarmerende sålenge jeg selv ikke er forelsket.

Hvis jeg blir forelsket (og det er en aktuell livspartner) blir jeg straks usikker og oppfører meg teit.

Det virker som om den jeg var forelsket i også følte seg usikker (hvis responsen var den samme).

Min konklusjon:

Begge er forelsket og usikre og ingen merker at motparten er det!

Takk for et flott forum!!

[Gjest Anonymous]

Siden dere er så godt i gang her, og siden det virket som om mange av dere har "skjønt det" så har jeg et lite spørsmål.

Hva når jenta er pågående helt i starten - bare etter få kyss?

Er det dumt å sende sms og være "på hugget"?

Jeg tror jeg har kommet litt ut av trening etter mange år i et forhold, og har nok bommet litt på "taktikken"....råd til håpløst (?) forelsket ønskes.

:-?

[Frøken Fryd]

Ja, jeg lurer også på hvordan det der er. Har ikke vært så mye singel og det finnes sikkert tusen sjekkeregler både for kvinner og menn som jeg ikke har fått med meg. Men etter en flørt med en jeg alltid har vært litt svak for, har jeg sett noen tendenser. Vet ikke om det er han som er spesiell eller om det gjelder for mange menn.

Det var han som tok initiativet til at vi skulle ha kontakt. Ringte, sendte søte sms, kom på besøk. Fikk meg til å føle meg som verdens peneste og deiligste. Jeg ble smigret, har jo alltid likt han, og litt ivrig. Tenkte jeg også selvfølgelig kunne ta kontakt med han. Ringte et par ganger, sendte sms, men neida. Da var han helt uinteressert. Svarte bare kort. Noen deger etter kunne han ringe igjen og si at han tenkte på meg og lengtet. Dette gjentok seg noen ganger til, og jeg synes jeg så et mønster som jeg ikke likte. Virket som han totalt ville ha kontrollen. Har ikke kontakt med han nå. Både fordi jeg har en mann som jeg ikke vil miste, og fordi jeg synes ikke det var noe bra å annenhver gang bli smigret og avvist.

Mitt spørsmål kommer nå: Er mange menn slik? At de vil ha kontrollen? At de kanskje mister interessen når jenta også viser at hun kan ta initiativ? Eller er mannen jeg forteller om litt sær?

Klem

[Gjest Anonymous]

Frøken Fryd,

jeg sitter spent og venter på "svar" jeg også - kjenner meg veldig igjen i din erfaring. Jeg er av type ganske pågående og direkte - ofte liker jeg å ta initiativet - sitter ikke med henda i lomma, for å si det sånn. Er det "turn off"?

Vanskelig det der, gitt...