Er det riktig å bli pga barna?

[AnonymBruker]

Har små barn sammen så det å gå fra mannen er kjempevanskelig. Men sannheten er at hvis vi ikke hadde hatt barn sammen så hadde jeg gått fra han. Hva er riktig når man har små barn sammen?

Anonymkode: 596c3...286

[AnonymBruker]

Det er bedre å skilles når barna er små. Dess mindre barna er dess bedre. Men folk tror det er best å holde ut for barnas skyld, det er helt feil. Ikke vent, når barna kommer i puberteten kan dette bli avansert for alle. Og livet ditt går forbi mens du venter på at årene skal gå «for barnas skyld» 

Anonymkode: 3f7f1...978

[AnonymBruker]

Anbefaler ikke samlivsbrudd med større barn nei… mine var 9 og 12 når det skjedde (brått og brutalt, ikke enighet i bruddet). Har fått store konsekvenser for barna å håndtere denne sorgen midt opp i alt annet som skjer med kropp og sinn. Har gått snart to år, og det er fremdeles veldig vanskelig for de. De sliter med skolen, sosiale relasjoner og mye sorg og sinne. De syntes det er fryktelig slitsom å flytte fra sted til sted, og føler at de har mistet både familien og hjemmet sitt (selv om den ene forelderen bor igjen i felles bolig). Ingen av oss voksne kommer oss videre heller, når det er så vanskelig for barna.

Min anbefaling er å gjøre det mens barna er små (barnehage) eller vente til de har flyttet ut.

Anonymkode: 083a6...c55

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Anbefaler ikke samlivsbrudd med større barn nei… mine var 9 og 12 når det skjedde (brått og brutalt, ikke enighet i bruddet). Har fått store konsekvenser for barna å håndtere denne sorgen midt opp i alt annet som skjer med kropp og sinn. Har gått snart to år, og det er fremdeles veldig vanskelig for de. De sliter med skolen, sosiale relasjoner og mye sorg og sinne. De syntes det er fryktelig slitsom å flytte fra sted til sted, og føler at de har mistet både familien og hjemmet sitt (selv om den ene forelderen bor igjen i felles bolig). Ingen av oss voksne kommer oss videre heller, når det er så vanskelig for barna.

Min anbefaling er å gjøre det mens barna er små (barnehage) eller vente til de har flyttet ut.

Anonymkode: 083a6...c55

Har en som går på skole og to i barnehage. Er fryktelig vanskelig dette. Jeg er livredd for å ta en avgjørelse som gjør at barna får det vanskelig. Jeg og mannen krangler ikke og det er ikke negative vibber i huset (håper jeg) men kjenner jeg er ferdig med fyren. Jeg vil heller være alene enn med en taper

Anonymkode: 596c3...286

[Blåtrå]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Har en som går på skole og to i barnehage. Er fryktelig vanskelig dette. Jeg er livredd for å ta en avgjørelse som gjør at barna får det vanskelig. Jeg og mannen krangler ikke og det er ikke negative vibber i huset (håper jeg) men kjenner jeg er ferdig med fyren. Jeg vil heller være alene enn med en taper

Anonymkode: 596c3...286

Barna får det ikke vanskelig når de er så små ved samlivsbrudd. Du får det vanskelig om du blir for barnas skyld. Din avgjørelse om å gå, er riktig. Stol på deg selv. Du vil bort fra mannen, da må du gjøre det nå. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Har en som går på skole og to i barnehage. Er fryktelig vanskelig dette. Jeg er livredd for å ta en avgjørelse som gjør at barna får det vanskelig. Jeg og mannen krangler ikke og det er ikke negative vibber i huset (håper jeg) men kjenner jeg er ferdig med fyren. Jeg vil heller være alene enn med en taper

Anonymkode: 596c3...286

Du skriver at hvis du ikke hadde hatt barn med han så hadde dere ikke vært sammen. Men alikevel så har du fått tre barn med denne mannen?

Anonymkode: e3dd6...671

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Du skriver at hvis du ikke hadde hatt barn med han så hadde dere ikke vært sammen. Men alikevel så har du fått tre barn med denne mannen?

Anonymkode: e3dd6...671

For det har ikke alltid vært slik og han er en god pappa. 
Ts

Anonymkode: 596c3...286

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

For det har ikke alltid vært slik og han er en god pappa. 
Ts

Anonymkode: 596c3...286

Men hva er det som har endret seg da? Kan det være noe slitasje over tid som faktisk lar seg ordne opp i? 

Anonymkode: a2f75...947

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men hva er det som har endret seg da? Kan det være noe slitasje over tid som faktisk lar seg ordne opp i? 

Anonymkode: a2f75...947

Jeg tror det er jeg som har endret meg. Å kalle ham en taper er bare min egen frustrasjon. Han er så klart ikke det. Jeg tror problemet er at jeg forandrer meg mens han står på stedet hvil. Men vanskelig å svare på. Kan hende jeg er en sliten småbarnsmor. Jeg kjenner på en følelse nå at hadde han vært utro hadde jeg blitt letta for da hadde det vært lett å gå. Jeg kjenner ingen sjalusi hvis jeg ser for meg ham med en annen kvinne. 
ts

Anonymkode: 596c3...286

[AnonymBruker]

Nei! Barn merker når foreldre er sammen for barna sin skyld og det er skadelig. 

Skilte foreldre som samarbeider godt, som setter barna før seg selv, som lytter til ønsker om samvær og hvor de vil bo - når de er gamle nok til å bestemme selv. Det er ikke traumatisk for barn. Det er foreldre som baksnakker hverandre, som gir barn dårlig samvittighet for å velge den ene forelderen over den andre og som krangler eller ikke snakker sammen, det er de foreldrene som gjør det å være skilsmissebarn noe traumatisk og skadelig. 
 

Anonymkode: beb68...eae

[Gipetto]

Jeg og barnefar gikk fra hverandre da barna var 2 og 4 år. Jeg var sliten, lei av å rydde opp etter tre barn (han det tredje), fikk aldri sove ut, fikk ikke prioritert meg selv, var mye alene med barna etc. Vi avsluttet det i enighet, hvor vi også nevnte at dersom vi ikke hadde hatt barn hadde vi heller ikke vært sammen. Fra jeg flyttet ut og til vi ble sammen igjen tok det fire mnd. Det viste seg bare at han trengte en liten wakeup-call, og jeg trengte å slappe av og ta vare på meg selv for en peride. 

Det siste året før bruddet var eldste mye sint og frustrert, og idag tror jeg mye er pga meg og hvordan jeg hadde det. Når jeg da flyttet ut og fikk litt mer overskudd, ble også hennes humør betraktelig bedre. Minste derimot begynte å slite en del med separasjonsvansker, og slet enda ett år etter vi ble sammen igjen. Idag husker de ikke så mye av akkurat den perioden hvor vi bodde fra hverandre.

Jeg vil si at å gå fra hverandre med barn er best når barna er små, enn når de er større og har andre ting å deale med. Men da bør du være sikker på at her er det ikke liv laga lenger.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg tror det er jeg som har endret meg. Å kalle ham en taper er bare min egen frustrasjon. Han er så klart ikke det. Jeg tror problemet er at jeg forandrer meg mens han står på stedet hvil. Men vanskelig å svare på. Kan hende jeg er en sliten småbarnsmor. Jeg kjenner på en følelse nå at hadde han vært utro hadde jeg blitt letta for da hadde det vært lett å gå. Jeg kjenner ingen sjalusi hvis jeg ser for meg ham med en annen kvinne. 
ts

Anonymkode: 596c3...286

Jeg har egentlig følt på litt det samme med min samboer. Men man kan utvikle seg på så forskjellige måter, og det kan være han har det, uten at du merker det. For eksempel så skriver du at han er en god pappa. Jeg antar han har utviklet seg på det feltet fra den gangen da han stod med sin førstefødte i armene for første gang, og frem til nå? Da har han jo utviklet seg på ett område iallfall. Men du ser det ikke fordi du går i det sammen med han. 

Jeg sier ikke at du absolutt ikke skal gå altså, men det kan jo være verdt å forsøke å utforske litt om dette er en slitasje og en slags form for midtlivskrivse du har for forholdet deres. Da går det an å gjøre noe med det. Jeg tror en sånn knekk er helt vanlig, og normalt, og så kommer det litt an på hvordan man håndterer det. 

Jeg ville tatt kontakt med en psykolog med erfaring innen voksen/parterapi og fått snakket litt ut om dette. Det vokser seg liksom så mye større når man går med det alene og ikke får snakket ut om det med noen. Og det kan godt være at dersom du hadde snakket med andre (ikke-profesjonelle) så ville du ha opplevd at egentlig ganske mange har det slik i perioder. Det er liksom noe med å dele på/om det som er vanskelig. 

 

Anonymkode: a2f75...947

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Har små barn sammen så det å gå fra mannen er kjempevanskelig. Men sannheten er at hvis vi ikke hadde hatt barn sammen så hadde jeg gått fra han. Hva er riktig når man har små barn sammen?

Anonymkode: 596c3...286

Hvordan er du og mannen som foreldre når dere bor sammen da? Hva om man møter en ny og blir forelsket osv? Er det rett å lære barna at foreldrenes behov og kjærlighetsliv ikke er viktig? 

[test1e]

Skal man bruke store deler av livet misfornøyd og lei seg ? (Livet er som de fleste veit kort)

Undertegnede gjorde det slutt med tidligere sambo, traff en annen, og er i dag lykkelig gift. Angrer ikke et sekund
 

Endret 26. mai av test1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Nei! Barn merker når foreldre er sammen for barna sin skyld og det er skadelig. 

Skilte foreldre som samarbeider godt, som setter barna før seg selv, som lytter til ønsker om samvær og hvor de vil bo - når de er gamle nok til å bestemme selv. Det er ikke traumatisk for barn. Det er foreldre som baksnakker hverandre, som gir barn dårlig samvittighet for å velge den ene forelderen over den andre og som krangler eller ikke snakker sammen, det er de foreldrene som gjør det å være skilsmissebarn noe traumatisk og skadelig. 
 

Anonymkode: beb68...eae

Denne romantiseringen av hvor flott skilsmissebarn har det kjøper jeg ikke overhodet.

Anonymkode: 4c89e...c44

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Jeg tror det er jeg som har endret meg. Å kalle ham en taper er bare min egen frustrasjon. Han er så klart ikke det. Jeg tror problemet er at jeg forandrer meg mens han står på stedet hvil. Men vanskelig å svare på. Kan hende jeg er en sliten småbarnsmor. Jeg kjenner på en følelse nå at hadde han vært utro hadde jeg blitt letta for da hadde det vært lett å gå. Jeg kjenner ingen sjalusi hvis jeg ser for meg ham med en annen kvinne. 
ts

Anonymkode: 596c3...286

Men har dere pratet sammen?

Prøvd terapi?

Jeg skilte meg med et lite barn. Og med samme grunn som deg på mange måter. Jeg vokste og utviklet meg, han sto på stedet hvil.

Men han var heller ingen god pappa eller partner. Han ønsket sterkt barn. Jeg var mer "lykkelig både med og uten barn"

Og da endret jo alt seg. Jeg følte meg som alenemor for to barn. For eks ble en manbaby som kun sutret og opptatt av seg og sine behov selv mens jeg måtte ta meg av ALT mht unge, økonomi, handling, leilighet osv.

Han var en narsissistisk asshole. 

Funnet drømmemannen nå da 🥰❤️

Anonymkode: a0729...833

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg tror det er jeg som har endret meg. Å kalle ham en taper er bare min egen frustrasjon. Han er så klart ikke det. Jeg tror problemet er at jeg forandrer meg mens han står på stedet hvil. Men vanskelig å svare på. Kan hende jeg er en sliten småbarnsmor. Jeg kjenner på en følelse nå at hadde han vært utro hadde jeg blitt letta for da hadde det vært lett å gå. Jeg kjenner ingen sjalusi hvis jeg ser for meg ham med en annen kvinne. 
ts

Anonymkode: 596c3...286

Er dere uvenner? Hater dere tryne på hverandre? Er han psykisk/fysisk voldelig? Alkolisme? Narkoman?

Dere har frivillig valgt å bringe barn til verden. Disse barna fortjener ikke å bo i kofferten, bare fordi mor ikke syns livet er som en amerikansk romantisk komedie.

Du må nesten ta voksenbuksene på og prate med partneren din. Det går helt fint an å bo sammen som venner, eller dere kan begge jobbe for å få sommerfuglene tilbake. Stormforelskelsen vil komme og gå uansett. Sånn er livet. 

Barna fortjener ETT stabilt og trygt hjem. Velger du å gå av egoistiske grunner, så håper jeg du lar barna få ha én fast base hos far, så kan du være sirkusmamma i helgene.

Anonymkode: cb833...df8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

For det har ikke alltid vært slik og han er en god pappa. 
Ts

Anonymkode: 596c3...286

Kunne dere kjøpt en tomannsbolig og bodd i hver deres del? Er det ingen håp om endring? Hvis forholdet fungerte før, hva gjør at dere ikke kan finne tilbake til noe som fungerer?

 

jeg var 9 da mine foreldre flyttet fra hverandre. Det gikk stort sett fint. Ville ikke tenkt at du måtte gjøre det så raskt som mulig.

Anonymkode: c457f...24f

[AnonymBruker]

Et annet perspektiv:

Jeg har valgt å bli i mange år pga barna. Ikke utelukkende for barnas skyld, men på grunn av barna. Dette er to ulike ting, bare for å understreke det. Det at jeg har blitt på grunn av barna, er like mye for min egen skyld. Fordi jeg vet at livet mitt har vært bedre fordi jeg har fått være pappa for barna mine hver eneste dag, og ikke annenhver helg... eller hva vi evt hadde endt opp med. 

Dette har vært viktig for meg og jeg vet jeg har vært en viktig del av barnas oppvekst på en helt annen måte enn jeg kunne vært ved et samlivsbrudd. 

Dette fordrer selvsagt at man ikke lever i et forhold som er direkte vondt og skadelig. Her er det meste ok, men gnisten har vært borte lenge og jeg er i et forhold som jeg aldri hadde valgt å gå inn i den dag i dag. Men gleden ved en familie, og to barn (som nå er ganske store) har gitt meg mer enn et samlivsbrudd og et nytt forhold med sommerfugler ville gitt. Derfor har jeg valgt å bli.

Hva jeg velger etterhvert når barna flytter ut vet jeg ikke. Men jeg angrer ikke på valget så langt i alle fall. 

Anonymkode: f3256...8e9

[JennieB]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Nei! Barn merker når foreldre er sammen for barna sin skyld og det er skadelig. 

Skilte foreldre som samarbeider godt, som setter barna før seg selv, som lytter til ønsker om samvær og hvor de vil bo - når de er gamle nok til å bestemme selv. Det er ikke traumatisk for barn. Det er foreldre som baksnakker hverandre, som gir barn dårlig samvittighet for å velge den ene forelderen over den andre og som krangler eller ikke snakker sammen, det er de foreldrene som gjør det å være skilsmissebarn noe traumatisk og skadelig. 
 

Anonymkode: beb68...eae

Det her var en forenkling og rosemaling av skilsmisse fra barns perspektiv. Det ER en belastning som barn å måtte flytte frem og tilbake. Det er slitsomt med alle de nye partnerne til foreldrene og nye søsken. Det er en belastning selvom det ofte går fint. Jeg vet ikke hva TS bør gjøre, men det er en stor omveltning og det er ikke gikk at barna får det bra etter en skilsmisse.