Sosial angst i spesifikke settinger på jobb - innafor med egenmelding?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg har en jobb jeg 99% av tiden håndterer helt normalt ift sosiale settinger. Jeg har aldri problemer med samarbeid og kan også prate om fagrelaterte ting foran flere mennesker uten problemer. Jeg gjør generelt en god jobb og får mye skryt for prestasjoner på jobb. Jeg har ikke en rolle der jeg er pålagt å prate i større forsamlinger heller. 

Men jeg er svært introvert, og har sosial angst ift større forsamlinger spesielt der jeg må presentere meg selv. Jeg sliter så mye med dette at jeg kan grue meg så mye at jeg blir syk. Det hjelper heller ikke med eksponeringstrening, for det skjer relativt sjeldent, men er sinnsykt vanskelig for meg hver eneste gang. Jeg føler meg aldri bedre etter at jeg har gjennomført det heller. Jeg bare gruer meg like mye til neste gang jeg må gjøre det. 

Nå skal vi ha et slikt møte neste uke der det er mulig jeg må presentere meg selv foran 40-50 mennesker. Jeg har sovet dårlig og grudd meg i 2 uker siden jeg fikk vite at vi skal ha møtet. Jeg sitter med ekstremt mye angst i dag, så mye at jeg er uvel i magen, kvalm, skjelver og klarer ikke konsentrere meg på jobb. Det er så ille at jeg har lyst til å benytte egenmelding under dagen møtet skal holdes. For jeg føler meg jo faktisk syk, selv om jeg vet det er mentalt.

Jeg er redd for at dersom jeg forteller sjefen min hvor ille det er for meg, så vil jeg ikke kunne ta egenmelding. Eller at hun avfeier det, som om at "dette går bra". For det går ikke bra for meg... Dette har jeg slitt med i 30 år i alle jobber jeg har hatt, og jeg har delvis godtatt at jeg bare alltid vil slite med dette. Og jeg rettferdiggjør å skåne meg selv for slike ting, for å kunne fungere ellers på jobb.

Noen råd? 

Anonymkode: 12f14...b5f

Drikk et glass vin før møtet 😀

Anonymkode: e2faf...7ce

[AnonymBruker]

Hvis det påvirker deg så mye i så lang tid, så er det i din sjefs interesse å ta tak i dette og finne måter du kan slippe slike situasjoner. Jeg skjønner at det er ubehagelig å utlevere seg slik, men det er den beste løsningen for fremtiden 

Anonymkode: 4c7cd...b85

[Memorangen]

Jeg hadde aldri gjort det der. Jeg har hatt samme problem i 30 år også, og sliter fortsatt med det den dag i dag. I sånne settinger må jeg bruke sobril + at jeg allerede bruker cipralex. De som skriver at du bare må gjøre det osv vet ikke hva det vil si å ha angst. 

[AnonymBruker]

Du må øve, øve, øve. 

Anonymkode: 64d52...312

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva skal man da betegne kvalme, følelsen av å være uvel, skjelvinger som ikke forsvinner? Er man ikke da å beregne som syk? Isåfall hva er man? 

Hvorfor i alle dager skal jeg fremstille meg som noe jeg ikke er? Hva får jeg ut av det? 

Du er lavmål som sparker noen som allerede ligger nede, vet du det? Innlegget skrev jeg i min ubetalte pause, om du absolutt skal ha det svart på hvitt. Vanligvis tar jeg ikke engang pauser på jobb, men er tilgjengelig i 8 timer, selv om jeg bare får betalt 7,5 timer. Så vet du det også! 

Ts 

Anonymkode: 12f14...b5f

Det er en betydelig forskjell på å kjenne kroppslig ubehag og å være syk. 
Du klarer enten ikke å skille mellom kroppslig ubehag og sykdom, eller du vil ikke skille disse to. 
Måten du svarer på gjør deg heller ikke mer sympatisk. 
 

Hvordan skal arbeidsgiver fremstille deg når du skulker? Hvilket inntrykk gjør din handlemåte og din moral på dine sjefer og dine arbeidskollegaer? 

Anonymkode: 021a8...33f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Drikk et glass vin før møtet 😀

Anonymkode: e2faf...7ce

Tror hun heller trenger vann?💦 

Anonymkode: 021a8...33f

[Knocks]

Hei Ts!

Jeg synes du skal godta deg selv for at du ikke får til disse presentasjonene. Slutt å kjempe, det er helt greit. Finn den løsningen du er mest komfortabel med. Du høres ut som en veldig pliktoppfyllende og ordentlig person som sikkert andre ganger strekker seg der folk ikke gidder.

[Memorangen]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Det er en betydelig forskjell på å kjenne kroppslig ubehag og å være syk. 
Du klarer enten ikke å skille mellom kroppslig ubehag og sykdom, eller du vil ikke skille disse to. 
Måten du svarer på gjør deg heller ikke mer sympatisk. 
 

Hvordan skal arbeidsgiver fremstille deg når du skulker? Hvilket inntrykk gjør din handlemåte og din moral på dine sjefer og dine arbeidskollegaer? 

Anonymkode: 021a8...33f

Forskjell på å ha angst og å bare ha kroppslig ubehag også. Du er egentlig syk når du har hemmende angst. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Kjenner meg igjen. Og jo, eksponeringsterapi virker. Så problemet ditt er jo nettopp at det er sjeldent.

Det kan du ikke si så bastant. Bra det hjalp for deg. Når jeg har eksponert meg hyppig for det jeg har angst for, er det eneste som skjer at jeg blir utbrent.  Vet ikke om det er en adhd greie (sammenheng med mangel på dopamin ved gjennomføring?) men jeg får aldri mestringsfølelse av å gjennomføre heller, kun vond følelse og gruer meg like mye neste gang. Jeg har jobbet med det i 20 år også i veiledning av psykologer og gjennom kognitiv terapi.

Anonymkode: a4a61...c23

[AnonymBruker]

Memorangen skrev (11 timer siden):

Jeg hadde aldri gjort det der. Jeg har hatt samme problem i 30 år også, og sliter fortsatt med det den dag i dag. I sånne settinger må jeg bruke sobril + at jeg allerede bruker cipralex. De som skriver at du bare må gjøre det osv vet ikke hva det vil si å ha angst. 

Jo, det vet vi. Cluet med angst er at den må utfordres for at den skal forsvinne. Gir man etter for den så blir den forsterket.

Jeg har vært så nervøs i situasjoner at hjernen sluttet å fungere og hele meg gikk på autopilot. Var som om jeg var inn i en boble av ren frykt og angst. Men jeg gjorde det likevel. Det er svært ubehagelig, men ikke farlig. 

Anonymkode: 87fea...48d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Lurer på hvordan dere som nevner dette med angst fungerer i hverdagen? Unngår dere familieselskap, konfirmasjon og annet som barna må være med i fordi dere får følelser dere ikke klarer å takle? Har man fått for liten motstand opp gjennom livet til at man ikke klarer å takle det som er ubehagelig? Spør ikke for å være slem, genuint interessert i hvordan det her fungerer. 

Anonymkode: 9a68c...d1f

For min del tror jeg heller det ble for mye motstand. Kritiske og avvisende foreldre, mobbing utestenging. Jeg går i selskaper men jeg koser meg ikke. Når jeg er utrygg så mister jeg kontakt med egne ressurser og blir dermed hemmet fra å delta i samtale. Men jeg prøver så godt det går og jeg gjennomfører. Etterpå kommer den vonde følelsen av å  ha vært frakoblet og ikke meg selv sammen med andre. Så hele situasjonen er selvforsterkende. Jeg tror ikke folk flest aner hvor mye krefter det tar fra deg, og hvor fysisk dårlig man kan bli.

Anonymkode: a4a61...c23

[Memorangen]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Jo, det vet vi. Cluet med angst er at den må utfordres for at den skal forsvinne. Gir man etter for den så blir den forsterket.

Jeg har vært så nervøs i situasjoner at hjernen sluttet å fungere og hele meg gikk på autopilot. Var som om jeg var inn i en boble av ren frykt og angst. Men jeg gjorde det likevel. Det er svært ubehagelig, men ikke farlig. 

Anonymkode: 87fea...48d

Rart at det aldri forsvinner da, selv om man har utsett seg for det igjen og igjen. Har null tro på den løsningen. Og det handler ikke om å være nervøs. Hos meg er det fullblods panikkanfall. Sånn at du ikke får puste. Når du ikke får puste greier du heller ikke å snakke. Du greier rett og slett ikke å gjøre det. Sånn har det vært siden jeg var 12 år. Kom som lyn fra klar himmel den gangen. Var aldri nervøs før det. 

Endret 27. mai av Memorangen

[AnonymBruker]

Memorangen skrev (Akkurat nå):

Rart at det aldri forsvinner da, selv om man har utsett seg for det igjen og igjen. Har null tro på den løsningen. 

Fordi det må gjøres på en måte som gjør at man føler mestring, det er nevnt tidligere i tråden. Man må utsette seg for ting gradvis. Dvs at hvis man skal bli bedre så må man sette opp en plan med psykolog og utsette seg for ting steg for steg.

Anonymkode: 87fea...48d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Fordi det må gjøres på en måte som gjør at man føler mestring, det er nevnt tidligere i tråden. Man må utsette seg for ting gradvis. Dvs at hvis man skal bli bedre så må man sette opp en plan med psykolog og utsette seg for ting steg for steg.

Anonymkode: 87fea...48d

Eksponeringsterapi er langt mer enn å bli eksponert. Du nevner psykolog ifm. plan, men i alvorlige tilfeller bør man gå i behandling for å prøve ut eksponeringsterapi - som for øvrig ikke alltid hjelper, det spørs på rotårsaken.

For min del ble det langvarig psykoterapi (traumerelatert) som løste opp i de mest hemmende problemene, som sterk angst og uro.

Anonymkode: 76f6f...d6e

[Virrevirrevapp]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg tror ikke du skjønner hvor vanskelig dette kan være for enkelte. Jeg sliter med litt av det samme, og det kan gå sterkt ut over livskvaliteten og være svært begrensende. Det blir litt som å be en som er psykisk syk om å "ta seg sammen". 

Anonymkode: cbb7e...83f

Man kan absolutt be en som er psykisk syk, søke hjelp. 

Og det står flere løsninger i tråden om ting folk har prøvd  for dette problemet. 

[AnonymBruker]

Som ventet, ville du bare ha støtte, ikke motforestillinger.

Ikke vil du ta dette opp med sjefen, ikke vil du be om å slippe akkurat denne oppgaven, ikke vil du ta ferie, ikke vil du spise medisiner, listen er lang over alt du ikke vil. Og du skriver en laaaang forsvarstale for deg selv, hvor du langer ut mot de som skriver i tråden din, at vi ikke kan vite noe om hvordan dette er.

Jo, dette er det mange av oss som vet det meste om.

Anonymkode: 06d31...8b0

[Memorangen]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Fordi det må gjøres på en måte som gjør at man føler mestring, det er nevnt tidligere i tråden. Man må utsette seg for ting gradvis. Dvs at hvis man skal bli bedre så må man sette opp en plan med psykolog og utsette seg for ting steg for steg.

Anonymkode: 87fea...48d

Da har jeg tydeligvis ikke hatt så flinke psykologer opp gjennom tidene. Jeg har også en tendens til å tenke at selv om det gikk bra en gang så betyr ikke det at det går bra neste gang. Hjernen er av og til ganske teit. 😅

[AnonymBruker]

Memorangen skrev (12 minutter siden):

Da har jeg tydeligvis ikke hatt så flinke psykologer opp gjennom tidene. Jeg har også en tendens til å tenke at selv om det gikk bra en gang så betyr ikke det at det går bra neste gang. Hjernen er av og til ganske teit. 😅

Det hjelper ikke at det går bra en gang. Det må gå bra mange, mange, mange ganger.

Anonymkode: 87fea...48d

[AnonymBruker]

Mange i tråden her som ikke har empati for psykiske lidelser ja.... Norge henger laaangt etter mtp. psykisk helsevesen, og holdninger til psykiske lidelser generelt. Selv USA ligger foran oss der.
Mange her til lands aksepterer ikke at psykiske lidelser eksisterer engang... Ikke rart det begås mange selvmord i Norge. Ikke får man hjelp, og ikke blir man trodd en gang. Utrolig trist. 

 

 

Anonymkode: bd09f...568

[Memorangen]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Det hjelper ikke at det går bra en gang. Det må gå bra mange, mange, mange ganger.

Anonymkode: 87fea...48d

Ja det er jo ikke så mange anledninger til å gjøre disse tingene med mindre man har en jobb som spesifikt krever det. Så skal man bruke mye tid på å prøve å takle noe som egentlig er helt unødvendig?  Rimelig sikker på at det er en del ting jeg tør som en del andre ikke tør, så jeg tenker det er helt greit. Det skjer jo av og til at man må/vil holde tale i f eks en tilstelning (bryllup/konfirmasjon) men da har man løsninger man kan ty til. Om jeg overkommer de rent kroppslige reaksjonene jeg får, er jeg en ganske god taler. Men når man har levd med panikkanfall i mange år, så setter det spor.