Sosial angst i spesifikke settinger på jobb - innafor med egenmelding?

[Mezzosoprena]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har en jobb jeg 99% av tiden håndterer helt normalt ift sosiale settinger. Jeg har aldri problemer med samarbeid og kan også prate om fagrelaterte ting foran flere mennesker uten problemer. Jeg gjør generelt en god jobb og får mye skryt for prestasjoner på jobb. Jeg har ikke en rolle der jeg er pålagt å prate i større forsamlinger heller. 

Men jeg er svært introvert, og har sosial angst ift større forsamlinger spesielt der jeg må presentere meg selv. Jeg sliter så mye med dette at jeg kan grue meg så mye at jeg blir syk. Det hjelper heller ikke med eksponeringstrening, for det skjer relativt sjeldent, men er sinnsykt vanskelig for meg hver eneste gang. Jeg føler meg aldri bedre etter at jeg har gjennomført det heller. Jeg bare gruer meg like mye til neste gang jeg må gjøre det. 

Nå skal vi ha et slikt møte neste uke der det er mulig jeg må presentere meg selv foran 40-50 mennesker. Jeg har sovet dårlig og grudd meg i 2 uker siden jeg fikk vite at vi skal ha møtet. Jeg sitter med ekstremt mye angst i dag, så mye at jeg er uvel i magen, kvalm, skjelver og klarer ikke konsentrere meg på jobb. Det er så ille at jeg har lyst til å benytte egenmelding under dagen møtet skal holdes. For jeg føler meg jo faktisk syk, selv om jeg vet det er mentalt.

Jeg er redd for at dersom jeg forteller sjefen min hvor ille det er for meg, så vil jeg ikke kunne ta egenmelding. Eller at hun avfeier det, som om at "dette går bra". For det går ikke bra for meg... Dette har jeg slitt med i 30 år i alle jobber jeg har hatt, og jeg har delvis godtatt at jeg bare alltid vil slite med dette. Og jeg rettferdiggjør å skåne meg selv for slike ting, for å kunne fungere ellers på jobb.

Noen råd? 

Anonymkode: 12f14...b5f

Du skal selvfølgelig ikke ta egenmelding for dette her! Du skal heller ikke snakke med leder om du kan ta egenmelding, men du kan snakke med leder om at du sliter med akkurat dette. Å introdusere seg for andre har lite eller ingenting å gjøre med om du gjør en god jobb eller ikke, og hvis dette er det eneste som plager deg i forhold til jobben, så hadde jeg tatt en prat med leder om akkurat dette - slik at du klarer å delta på møter, men ikke trenger å si noe hvis det ikke er relevant for selve jobben du skal gjøre. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

 

Alle dere som svarer nedlatende og kritisk til at jeg bruker egenmelding på noe som gjør meg syk; dere aner ikke hva slik angst gjør med folk. 

Ts

Anonymkode: 12f14...b5f

Det vet du faktisk ingenting om.

Anonymkode: 2f544...ef4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har en jobb jeg 99% av tiden håndterer helt normalt ift sosiale settinger. Jeg har aldri problemer med samarbeid og kan også prate om fagrelaterte ting foran flere mennesker uten problemer. Jeg gjør generelt en god jobb og får mye skryt for prestasjoner på jobb. Jeg har ikke en rolle der jeg er pålagt å prate i større forsamlinger heller. 

Men jeg er svært introvert, og har sosial angst ift større forsamlinger spesielt der jeg må presentere meg selv. Jeg sliter så mye med dette at jeg kan grue meg så mye at jeg blir syk. Det hjelper heller ikke med eksponeringstrening, for det skjer relativt sjeldent, men er sinnsykt vanskelig for meg hver eneste gang. Jeg føler meg aldri bedre etter at jeg har gjennomført det heller. Jeg bare gruer meg like mye til neste gang jeg må gjøre det. 

Nå skal vi ha et slikt møte neste uke der det er mulig jeg må presentere meg selv foran 40-50 mennesker. Jeg har sovet dårlig og grudd meg i 2 uker siden jeg fikk vite at vi skal ha møtet. Jeg sitter med ekstremt mye angst i dag, så mye at jeg er uvel i magen, kvalm, skjelver og klarer ikke konsentrere meg på jobb. Det er så ille at jeg har lyst til å benytte egenmelding under dagen møtet skal holdes. For jeg føler meg jo faktisk syk, selv om jeg vet det er mentalt.

Jeg er redd for at dersom jeg forteller sjefen min hvor ille det er for meg, så vil jeg ikke kunne ta egenmelding. Eller at hun avfeier det, som om at "dette går bra". For det går ikke bra for meg... Dette har jeg slitt med i 30 år i alle jobber jeg har hatt, og jeg har delvis godtatt at jeg bare alltid vil slite med dette. Og jeg rettferdiggjør å skåne meg selv for slike ting, for å kunne fungere ellers på jobb.

Noen råd? 

Anonymkode: 12f14...b5f

Ville bare si at da er vi to (eller sikkert flere)!

Jeg også fungerer helt normalt i de aller fleste situasjoner, men når det er store møter med masse mennesker får jeg så intens angst at jeg ikke klarer å snakke en gang.

Til nå har jeg løst det med betablokkere de få gangene jeg ikke klarer å snike meg unna på andre måter. Det hjelper med de fysiske symptomene på angsten, men det er fortsatt en helt grusom opplevelse. Synes det er helt innafor å ta egenmelding, angst er en sykdom, så du er pr definisjon for syk til å gå på jobb.

Anonymkode: bd09f...568

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

TS har fått mange tips for å motivere og hjelpe til å gjennomføre, men hun argumenterer bort alle. For eneste hun vil ha støtte til er å ta egenmelding for å unngå ubehaget.

For en gjeng med snowflakes vi har blitt, som jukser med egenmelding fordi man ikke lenger takle å grue seg til noe. 

Og, jo, jeg har også opplevd det TS går gjennom. Det er fælt og svært ubehagelig. Men noen ganger er livet slik. 

Anonymkode: 87fea...48d

En slik massiv motstand sier at å opprette denne tråden ikke var nødvendig, eller at dette bare er grov overdrivelse. 

Anonymkode: 021a8...33f

[AnonymBruker]

Jeg får lav dose Sobril av lege til tidvis bruk i lignende situasjoner og jeg kjenner mange som bruker det, også personer som underviser jevnlig for store forsamlinger. Man får eksponert seg uten helt overveldende angst og får samlet erfaringer med dette slik at man tåler å stå i det uten medisiner også neste gang. 

Anonymkode: f4ff2...228

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

 

Alle dere som svarer nedlatende og kritisk til at jeg bruker egenmelding på noe som gjør meg syk; dere aner ikke hva slik angst gjør med folk. 

Ts

Anonymkode: 12f14...b5f

Du er ikke syk og heller ikke psyk etter det du skriver her. Du prøver å fremstille deg som noe annet enn du er. 
 

Og du, sitter du i beste arbeidstiden på kvinneguiden og oppretter tråder? Eller er du skulkesyk i dag og?
 

 

Anonymkode: 021a8...33f

[AnonymBruker]

Lurer på hvordan dere som nevner dette med angst fungerer i hverdagen? Unngår dere familieselskap, konfirmasjon og annet som barna må være med i fordi dere får følelser dere ikke klarer å takle? Har man fått for liten motstand opp gjennom livet til at man ikke klarer å takle det som er ubehagelig? Spør ikke for å være slem, genuint interessert i hvordan det her fungerer. 

Anonymkode: 9a68c...d1f

[AnonymBruker]

Du skriver du har jobbet i 30 år, da er du rundt 50 år eller mer. Det er ikke det at man skal gi opp men alle må ikke mestre alt i livet. Dersom du synes det er umulig så dropp det. De som er utadvendt og elsker forsamlinger kan ta seg av snakkingen. Er så lei av at man skal bli presset til sånt. Jeg gjør det i hvert fall ikke. Jeg er nok på din alder og er bare klar på det. Jeg snakker ikke i store forsamlinger. 

Anonymkode: 4e150...2fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg skjønner godt at du gruer deg. Jeg har alltid gruet meg like mye til sånne situasjoner og tror det handler mye om at man ble ledd av f.eks på ungdomsskolen i sånne situasjoner og det sitter i lenge.

Men er det snakk om en kjapp presentasjon hvor du sier to setninger om deg selv? Isåfall anbefaler jeg deg å gjennomføre. Om det er snakk om at du må legge ut et halvt A4-ark skjønner jeg at det er litt verre. 

Men selv om det ikke blir bedre av å gjøre det, så blir det verre av å ikke gjøre det. Kan du kanskje øve deg hjemme? Foran samboer eller venninner? 

Anonymkode: cfb61...487

Jeg er fortsatt litt interessert i å få svar på dette spørsmålet.

Anonymkode: cfb61...487

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Lurer på hvordan dere som nevner dette med angst fungerer i hverdagen? Unngår dere familieselskap, konfirmasjon og annet som barna må være med i fordi dere får følelser dere ikke klarer å takle? Har man fått for liten motstand opp gjennom livet til at man ikke klarer å takle det som er ubehagelig? Spør ikke for å være slem, genuint interessert i hvordan det her fungerer. 

Anonymkode: 9a68c...d1f

Det er heller slik at man har fått mer motstand enn de som bare seiler gjennom livet. Det er nettopp derfor noen får disse symptomene. Kjipe opplevelser med mobbing, manglende omsorg etc, slik at man er sårbar mot eksponering og har kanskje lav selvtillitt. Det gjelder selvsagt ikke alle, men det kan være noe av årsaken.   

Anonymkode: cbb7e...83f

[AnonymBruker]

Driver selv med angsteksponering. Men utsetter meg for moderat til høy angst, og ikke ekstrem angst.

Fikk nok av ufrivillig eksponering i militæret med ekstrem angst hver dag, og angsten ble verre og verre, ikke bedre. Eksponering for angsten er viktig, men den bør gjøres i samarbeid med psykolog.

Psykologen min sier til meg at jeg ikke bør eksponere meg for de ekstreme situasjonene, da de ikke hjelper meg men bare gjør meg enda mer nedbrutt, og selvtilliten blir skylt enda lengre ned i dass. Mestringsfølelse er viktig.

Anonymkode: 691fb...f4d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Lurer på hvordan dere som nevner dette med angst fungerer i hverdagen? Unngår dere familieselskap, konfirmasjon og annet som barna må være med i fordi dere får følelser dere ikke klarer å takle? Har man fått for liten motstand opp gjennom livet til at man ikke klarer å takle det som er ubehagelig? Spør ikke for å være slem, genuint interessert i hvordan det her fungerer. 

Anonymkode: 9a68c...d1f

Har ikke fått for mye motgang i livet mitt. Hadde en fæl barndom, noe som henger sammen med at jeg sliter i dag.

Anonymkode: 691fb...f4d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Har ikke fått for mye motgang i livet mitt. Hadde en fæl barndom, noe som henger sammen med at jeg sliter i dag.

Anonymkode: 691fb...f4d

*Ikke fått for lite motstand mente jeg.

Anonymkode: 691fb...f4d

[AnonymBruker]

Jeg presser på frem til kroppen fysisk stopper meg. Der går grensen for hva jeg mener jeg må tåle, og hva jeg ikke kan leve med.

Det går da typisk i oppkast eller annet som binder meg til å være i nærheten av toalett/bad.

Egenmelding bruker jeg de sjeldene gangene jeg ikke klarer å gjennomføre noe grunnet overnevnte reaksjoner, eller lignende. Det som hjelper meg mest er støttesamtaler fra psykatrien i kommunen samt psykiater på DPS (selv om vi i hovedsak fokuserer på det som kan hjelpe over tid, og ikke "her-og-nå-problemer"). Og ikke minst er jeg medisinert, noe som også demper symptomtrykket.

Det å ha pratet igjennom situasjonen, ulike utfall og annet som måtte komme i tankene hjelper stort. 

Anonymkode: 76f6f...d6e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Du er ikke syk og heller ikke psyk etter det du skriver her. Du prøver å fremstille deg som noe annet enn du er. 
 

Og du, sitter du i beste arbeidstiden på kvinneguiden og oppretter tråder? Eller er du skulkesyk i dag og?
 

 

Anonymkode: 021a8...33f

Hva skal man da betegne kvalme, følelsen av å være uvel, skjelvinger som ikke forsvinner? Er man ikke da å beregne som syk? Isåfall hva er man? 

Hvorfor i alle dager skal jeg fremstille meg som noe jeg ikke er? Hva får jeg ut av det? 

Du er lavmål som sparker noen som allerede ligger nede, vet du det? Innlegget skrev jeg i min ubetalte pause, om du absolutt skal ha det svart på hvitt. Vanligvis tar jeg ikke engang pauser på jobb, men er tilgjengelig i 8 timer, selv om jeg bare får betalt 7,5 timer. Så vet du det også! 

Ts 

Anonymkode: 12f14...b5f

[AnonymBruker]

Jeg har også ting jeg må gjøre på jobb som jeg gruer meg til innimellom. Og det er ting som faktisk er ubehagelig å gjennomføre. Jeg gruer meg alltid i forkant og får heller aldri noe mestringsfølelse av det. Hater at det er en del av jobben. Men jeg gjør det likevel. Det kan være lurt om du snakker med en psykolog, ja. Jeg har ikke gjort det, men lest mye om angst og hvordan håndtere vanskelige ting selv om man gruer seg. Det handler aldri om at man skal lære seg å like noe eller å unngå det, men at man skal akseptere at det er vanskelig men likevel klare å gjennomføre det.

Anonymkode: 34718...a93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Nå skal vi ha et slikt møte neste uke der det er mulig jeg må presentere meg selv foran 40-50 mennesker. Jeg har sovet dårlig og grudd meg i 2 uker siden jeg fikk vite at vi skal ha møtet. Jeg sitter med ekstremt mye angst i dag, så mye at jeg er uvel i magen, kvalm, skjelver og klarer ikke konsentrere meg på jobb. Det er så ille at jeg har lyst til å benytte egenmelding under dagen møtet skal holdes.

Å være nervøs eller kjenne på ubehag er verken uvanlig, farlig eller grunn til å unnlate å gjøre det. Som voksne mennesker må man faktisk noen ganger stå i ubehag. Å melde seg syk er en dårlig strategi

Anonymkode: af599...427

[Mezzosoprena]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Hva skal man da betegne kvalme, følelsen av å være uvel, skjelvinger som ikke forsvinner? Er man ikke da å beregne som syk? Isåfall hva er man? 

Hvorfor i alle dager skal jeg fremstille meg som noe jeg ikke er? Hva får jeg ut av det? 

Du er lavmål som sparker noen som allerede ligger nede, vet du det? Innlegget skrev jeg i min ubetalte pause, om du absolutt skal ha det svart på hvitt. Vanligvis tar jeg ikke engang pauser på jobb, men er tilgjengelig i 8 timer, selv om jeg bare får betalt 7,5 timer. Så vet du det også! 

Ts 

Anonymkode: 12f14...b5f

Men hvis du snakker med sjefen din og forklarer situasjonen din, og på den måten slipper unna disse ubehagelighetene som gjør deg syk, så unngår du å bli syk. Jeg har dessverre altfor god kjennskap til angstproblematikk - men av den grunn så har jeg også lært at man selv må ta ansvar for dette, og jeg har aldri opplevd at det har vært negativt å ta opp dette med overordnede. I 9 av 10 tilfeller klarer vi å komme fram til en løsning som fungerer for begge parter.

[anonymLala]

Har ikke lest alle svara, men sobril fungerte for meg. Ville tatt en tbl kvelden før for å få sove også

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Selvfølgelig ønsker jeg støtte. Jeg får jo dårlig samvittighet av alt jeg gjør som er til fordel for meg selv, så jeg synes det er kjempevanskelig å være kynisk sånn! 

Har du lest de tidligere innleggene mine? Jeg har trosset frykten veldig, veldig mange ganger i andre jobber jeg har hatt. Uten at det har hjulpet meg så veldig mye, annet enn å bli syk av stress. Som nevnt i hovedinnlegget mitt, så fungerer jeg også 99% sosialt ellers. Derav også veldig mange som ikke har en anelse om hvor mye jeg sliter med akkurat dette. 

Ts 

Anonymkode: 12f14...b5f

Du skriver at du har eksponert deg, men å eksponere seg er ikke det samme som eksponeringsterapi.

For å gjøre eksponeringsterapi behøver du kunnskap om hvordan du skal gjøre det riktig. Det er en jobb som skal gjøres i hodet før og etter. Du skal føle at du blir utfordret, men oppleve mestring.

Nå opplever du bare at du såvidt unnslapp med livet og du forsterker angsten din for hver gang du presenterer. Du trenger hjelp av en psykolog/psykiater og jo, du kan bli helt frisk.

Godt mulig at eksponeringsterapi ikke engang er det du trenger. Tror helt ærlig du kunne hatt nytte av metakognitiv eller kognitiv terapi også, siden du gruer så mye i forkant.

Du sliter mye, omtrent like mye som alle andre som har denne typen angst. Slik sett er du ikke noe mer eller mindre spesiell enn andre som får behandling og blir bra (eller mye bedre).

Anonymkode: bfa79...f4f