Sosial angst i spesifikke settinger på jobb - innafor med egenmelding?

[AnonymBruker]

Jeg ville snakket med sjefen eller den som leder møte først - skal det være en slik presentasjon? Om så, kan du få lov til å forlate lokalet akurat når dette skal gjennomføres? "Late" som du må på do, eller ta en viktig telefon? Eller komme en halvtime for seint, om det skal gjennomføres først? 

Men, om dette går utover søvn etc i mange uker, så mener jeg at egenmelding er innafor, om ingen annen tilrettelegging lar seg gjøre. 

Anonymkode: 945c0...700

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange innspill. 

Verdt å nevne: jeg har bevisst valgt meg jobber tidligere i livet for å utfordre meg selv, og jeg har et mye bedre utgangspunkt i dag enn jeg hadde som 20-åring feks. Jeg hadde jobber som var langt utenfor komfortsonen for de fleste (blant annet å stå på stand/messer som aktiv selger som huker inn folk). Samtidig ble jeg faktisk utbrent og nesten kronisk syk av å sette alle andre (spesielt arbeidsgiver) foran meg selv, og presse meg selv hver dag til noe jeg egentlig ikke var komfortabel med. 

Jeg har derfor fått et litt annet syn på dette med å presse meg gjennom alt som er ukomfortabelt etter jeg at jeg ble ordentlig syk av stress i jobbsammenheng. 

Hovedårsaken til at jeg gruer meg til å fortelle det til leder, er fordi hun ikke er slik selv, og fordi jeg synes det er direkte skamfullt å ha sosial angst i slike settinger, når jeg ellers er fullt fungerende sosialt. Jeg er feks ekstremt dyktig på jobbintervju og er god på å presentere meg selv i slike settinger. Men det er foran 2, max 3-4 mennesker. Fikk veldig mye skryt for jobbintervju i den jobben jeg har nå, for jeg virket ikke nervøs, og var ikke det heller. Fikk høre at jeg virket veldig trygg på meg selv. Og jeg er trygg på meg selv som person, men jeg er samtidig veldig privat, og veldig lite interessert i å dele noe personlig om meg selv annet enn navnet mitt og tittelen min i større forsamlinger. 

Det er kun i større samlinger av mennesker der fokuset blir på meg som person, jeg sliter. Det verste jeg vet er å sitte rundt et bord med masse blikk direkte rettet på meg. Så det har også litt mer kroppspråk og det mentale "presset" i omgivelsene å gjøre. Om man er utendørs eller har mulighet til å snu seg litt bort fra alles blikk, er det enklere for meg feks.

Jeg rødmer også veldig når jeg blir satt ut i slike settinger, så jeg synes det er enda verre at det er synlig for andre at jeg sliter med dette. Spesielt når folk flest blir overrasket over at jeg sliter med sånt. For jeg er ellers pratsom, "utadvendt" og ikke redd for å dele meninger og synspunkt i andre møter, når det er litt færre mennesker og jeg heller ikke trenger å fokusere på meg selv som person (men rent fagstoff bare). 

Ts

Anonymkode: 12f14...b5f

[AnonymBruker]

Det er forskjell på å ha en jobb som er ubehagelig og utenfor komfortsonen hver dag og å ha en jobb hvor man en sjelden gang må gjøre noe ubehagelig.

Jeg støtter deg helt i å bytte jobb til noe som passer deg bedre, som du har gjort. Men synes fortsatt at du skal gjøre den presentasjonen. Det er sjelden du gjør det og vi må alle tåle sterkt ubehag noen ganger. Det er ikke farlig, det er en del av livet.

Anonymkode: 87fea...48d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Det er forskjell på å ha en jobb som er ubehagelig og utenfor komfortsonen hver dag og å ha en jobb hvor man en sjelden gang må gjøre noe ubehagelig.

Jeg støtter deg helt i å bytte jobb til noe som passer deg bedre, som du har gjort. Men synes fortsatt at du skal gjøre den presentasjonen. Det er sjelden du gjør det og vi må alle tåle sterkt ubehag noen ganger. Det er ikke farlig, det er en del av livet.

Anonymkode: 87fea...48d

Jeg er enig i alt du sier, og jeg er som sagt ikke en person som er redd for ubehag sånn generelt sett.

Men når ubehaget påvirker meg i mange uker (det knytte seg i magen min med en gang hun nevnte dette møtet), og jeg nå sitter med så mye angst på jobb at jeg ikke klarer å konsentrere meg om noe som helst, er det da virkelig sunt for meg å bare jobbe meg gjennom ubehaget i så mange uker? Når alternativet er at jeg lar meg selv slippe akkurat disse tingene, når det ikke påvirker noen andre enn meg selv, ved å ikke delta?

Alle vet jo hvem jeg er, og hvor de finner meg, og jeg har pratet med absolutt alle jeg skal presentere meg for. Så meningen med å presentere meg selv er også helt meningsløs. Det er noe ledelsen anser som "noe hyggelig å gjøre for alle"... 

Ts 

Anonymkode: 12f14...b5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men TS klarer det jo, hun har gjort det flere ganger før.
 

Du vet ikke så mye om hva jeg skjønner og ikke og hva jeg selv har gjort. 

Det er svært ubehagelig, ja, men det er noe som skjer noen få ganger i livet. Så TS gruer seg i perioden før, så gjør hun det, det er ubehagelig, også går det over. Det blir litt vel dramatisk å snakke om "gå sterkt ut over livskvaliteten" og "være svært begrensende" når det er noe som skjer en håndfull ganger i livet.

 

Anonymkode: 87fea...48d

Nå beviste du jo akkurat at du tilsynelatende ikke skjønner rekkevidden av slik problematikk. 

Anonymkode: cbb7e...83f

[Zidji]

Jeg hadde tatt egenmelding 🤭

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg er enig i alt du sier, og jeg er som sagt ikke en person som er redd for ubehag sånn generelt sett.

Men når ubehaget påvirker meg i mange uker (det knytte seg i magen min med en gang hun nevnte dette møtet), og jeg nå sitter med så mye angst på jobb at jeg ikke klarer å konsentrere meg om noe som helst, er det da virkelig sunt for meg å bare jobbe meg gjennom ubehaget i så mange uker? Når alternativet er at jeg lar meg selv slippe akkurat disse tingene, når det ikke påvirker noen andre enn meg selv, ved å ikke delta?

Alle vet jo hvem jeg er, og hvor de finner meg, og jeg har pratet med absolutt alle jeg skal presentere meg for. Så meningen med å presentere meg selv er også helt meningsløs. Det er noe ledelsen anser som "noe hyggelig å gjøre for alle"... 

Ts 

Anonymkode: 12f14...b5f

Hvilken hjelp har du oppsøkt for utfordringene dine? Jeg har stor tro på at behandling og mengdetrening hjelper. Har erfart det selv.

Anonymkode: 2f544...ef4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvilken hjelp har du oppsøkt for utfordringene dine? Jeg har stor tro på at behandling og mengdetrening hjelper. Har erfart det selv.

Anonymkode: 2f544...ef4

Jeg har ikke fått noe hjelp, for det er 1-2 ganger i året dette er en problemstilling for meg. 

Jeg er fullt klar over hva jeg må gjøre for å jobbe med dette. Det er ikke der det ligger. Kan veldig mye om psykologi og vet også at det er en helt irrasjonell frykt i hodet mitt. 

Men som sagt: jeg ble veldig veldig syk av å ikke ta hensyn til meg selv i mange år. Ja, jeg hadde mindre angst på tidspunktet jeg utsatte meg for ting jeg synes var ubehagelig. Samtidig var jeg konstant stresset fordi jeg hele tiden utfordret meg og tvang meg gjennom ting uavhengig av hvordan jeg følte rundt det. Jeg lot ikke følelsene styre handlingene mine. Jeg har alltid kommet meg gjennom ting, og jeg vet jeg kommer meg gjennom dette også. Men jeg har siden jeg ble syk, fått et mye bedre og harmonisk liv, ved å faktisk lytte til meg selv og sette meg selv foran andre hele tiden (enn da jeg gjorde det motsatte). Det er derfor en indre konflikt i meg nå, der jeg blir fysisk syk (kvalm, konsentrasjonsvansker, uvel, skjelver) av å tvinge meg gjennom noe mentalt "bare fordi det er noe alle må gjøre en gang i blant".

Samtidig vet jeg at det er svært begrenset til akkurat dette scenarioet. Hadde dette vært noe jeg måtte gjøre jevnlig på jobb, så hadde jeg aldri tatt denne jobben. Jeg har valgt en jobb der jeg i utgangspunktet aldri trenger å presentere noe som helst, fordi jeg ikke ønsker å gjøre meg selv syk igjen. Men stresset jeg sitter med i kroppen nå, fordi jeg føler jeg må tvinge meg selv til dette, gjør meg jo på sikt syk. Selv om jeg vet jeg klarer å presentere meg selv, om jeg tvinger meg gjennom det. Det er ingen frykt/angst for at jeg ikke klarer det. 

Det er også ganske stor forskjell på å bare grue seg til noe, og de følelsene jeg sitter med akkurat nå... 

Ts 

Anonymkode: 12f14...b5f

[AnonymBruker]

Forstår deg veldig godt TS, jeg klarer heller ikke dette. Jeg har brutt sammen foran alle de gangene jeg har prøvd. Måtte også avbryte en utdanning da det ikke var noen vei utenom slikt. Så jeg unngår den typen jobber. Men veldig kjipt når dette er noe som plutselig blir en del av stillingen din. Jeg har hatt sjefer jeg aldri kunne tatt dette med, og man brenner noen broer hvis man først "tilstår". At eksponeringsterapi virker mot sin hensikt er veldig vanlig, dessverre. 

Anonymkode: 33625...0bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Forstår deg veldig godt TS, jeg klarer heller ikke dette. Jeg har brutt sammen foran alle de gangene jeg har prøvd. Måtte også avbryte en utdanning da det ikke var noen vei utenom slikt. Så jeg unngår den typen jobber. Men veldig kjipt når dette er noe som plutselig blir en del av stillingen din. Jeg har hatt sjefer jeg aldri kunne tatt dette med, og man brenner noen broer hvis man først "tilstår". At eksponeringsterapi virker mot sin hensikt er veldig vanlig, dessverre. 

Anonymkode: 33625...0bb

Takk! 

Det er dette jeg også føler på, at jeg potensielt kan brenne broer og egentlig utleverer meg selv mer enn jeg ønsker ved å innrømme at jeg har så store problemer med akkurat dette som for mange "bare" er ubehagelig 😔 Det er så dumt, for jeg gjør en veldig god jobb, og det synes lederen min også. Jeg vil egentlig bare gjøre jobben min "i fred", og slippe slike samlinger. 

Ts 

Anonymkode: 12f14...b5f

[AnonymBruker]

Snakk med leder og hør om du enten kan få slippe eller om det kan tilpasses på en eller annen måte så det blir bedre for deg. Hvis du trives bedre, vil det bli bedre for andre også. Ingen har glede av å høre på et foredrag der den som holder foredraget er som et rådyr i frontlysene på en bil.

Hvis du må gjennomføre det, gå til legen og be om resept på betablokkere. De fungerer ikke på psyken, men du blir mindre skjelven, urolig og uvel, og du får mindre hjertebank. Dette kan lette den psykiske byrden litt.

Og prøv å finn en måte å gjøre det mer levelig for deg. Vær deg selv, prøv å legge personlighet og humor i det du gjør. Det verste som kan skje er at du dummer deg litt ut eller gjør noe feil, og det er bare du som husker det lenge etterpå. Du kan jo også trøste deg selv med at dersom du faktisk ender opp med å gjøre en skikkelig dårlig jobb, så kan det jo hende at du ikke blir bedt om å gjøre det flere ganger

Sjansen er stor for at mange av tilhørerne ikke får med seg hva du sier uansett, for de er mest opptatt av å tenke på helt andre ting. Og husk at alle får resting bitch face når de sitter avslappet og lytter til andre, så ikke se på folks ansiktsuttrykk og ikke la deg påvirke av at folk ser ufornøyd ut.

Anonymkode: e5ec9...1e4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Takk! 

Det er dette jeg også føler på, at jeg potensielt kan brenne broer og egentlig utleverer meg selv mer enn jeg ønsker ved å innrømme at jeg har så store problemer med akkurat dette som for mange "bare" er ubehagelig 😔 Det er så dumt, for jeg gjør en veldig god jobb, og det synes lederen min også. Jeg vil egentlig bare gjøre jobben min "i fred", og slippe slike samlinger. 

Ts 

Anonymkode: 12f14...b5f

Ja, min erfaring er også at mange ledere har klokkertro på at bare man "hopper i det" så føler man seg SÅ mye bedre etterpå. Og det vet jo både du og jeg at ikke stemmer. Selv sliter jeg mer enn nok bare med "runden rundt bordet" der man snakker om hva man jobber med, ca 8-10 stk. Spesielt hvis jeg er den siste ut, er ofte nær ved å flykte rommet. Men hvis jeg plutselig må løpe hver gang blir det jo lagt merke til. Og for min del er det mye verre hvis folk vet hva jeg sliter med. 

Anonymkode: 33625...0bb

[AnonymBruker]

Det høres ut som om du egentlig fisker etter støtte slik at du kan ta den lette avgjørelsen for deg selv, TS. Men for hver gang du unngår det så bekrefter du frykten. 

Anonymkode: 87fea...48d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Snakk med leder og hør om du enten kan få slippe eller om det kan tilpasses på en eller annen måte så det blir bedre for deg. Hvis du trives bedre, vil det bli bedre for andre også. Ingen har glede av å høre på et foredrag der den som holder foredraget er som et rådyr i frontlysene på en bil.

Hvis du må gjennomføre det, gå til legen og be om resept på betablokkere. De fungerer ikke på psyken, men du blir mindre skjelven, urolig og uvel, og du får mindre hjertebank. Dette kan lette den psykiske byrden litt.

Og prøv å finn en måte å gjøre det mer levelig for deg. Vær deg selv, prøv å legge personlighet og humor i det du gjør. Det verste som kan skje er at du dummer deg litt ut eller gjør noe feil, og det er bare du som husker det lenge etterpå. Du kan jo også trøste deg selv med at dersom du faktisk ender opp med å gjøre en skikkelig dårlig jobb, så kan det jo hende at du ikke blir bedt om å gjøre det flere ganger

Sjansen er stor for at mange av tilhørerne ikke får med seg hva du sier uansett, for de er mest opptatt av å tenke på helt andre ting. Og husk at alle får resting bitch face når de sitter avslappet og lytter til andre, så ikke se på folks ansiktsuttrykk og ikke la deg påvirke av at folk ser ufornøyd ut.

Anonymkode: e5ec9...1e4

Helt uaktuelt for meg å stappe i meg medisiner... Da tar jeg heller egenmelding! For jeg blir syk: fysisk syk av det mentale. Egenmelding burde jo også gjelde mental helse også, for det er jo en stor del av helse sånn sett. 

Som nevnt flere ganger: det å stå i presentasjonen er ikke problemet. Det er alle ukene FØR samlingen og at det bygger seg opp mer og mer angst i meg som er problemet. Dette skjer jo ikke, og er ikke en problemstilling, om jeg vet jeg slipper slike ting. 

Jeg ønsker egentlig å fortelle leder hvor vanskelig det er, men jeg er veldig redd for å utlevere meg selv mer enn jeg ønsker, eller at jeg blir avfeid med at "det går bra" også må jeg komme likevel. Da kan jeg ikke ta egenmelding uten at den blir bestrides etterpå. Det blir veldig mye mer styr enn om jeg bare tar egenmelding, som jeg egentlig mener er godt innenfor, basert på hvor ille det er for meg. 

Ts 

Anonymkode: 12f14...b5f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Helt uaktuelt for meg å stappe i meg medisiner... Da tar jeg heller egenmelding! For jeg blir syk: fysisk syk av det mentale. Egenmelding burde jo også gjelde mental helse også, for det er jo en stor del av helse sånn sett. 

Som nevnt flere ganger: det å stå i presentasjonen er ikke problemet. Det er alle ukene FØR samlingen og at det bygger seg opp mer og mer angst i meg som er problemet. Dette skjer jo ikke, og er ikke en problemstilling, om jeg vet jeg slipper slike ting. 

Jeg ønsker egentlig å fortelle leder hvor vanskelig det er, men jeg er veldig redd for å utlevere meg selv mer enn jeg ønsker, eller at jeg blir avfeid med at "det går bra" også må jeg komme likevel. Da kan jeg ikke ta egenmelding uten at den blir bestrides etterpå. Det blir veldig mye mer styr enn om jeg bare tar egenmelding, som jeg egentlig mener er godt innenfor, basert på hvor ille det er for meg. 

Ts 

Anonymkode: 12f14...b5f

Hvorfor spør du på nett når du argumenter mot alle andre løsninger enn egenmelding?

Anonymkode: 87fea...48d

[AnonymBruker]

Tubaluba skrev (2 timer siden):

Det fins ting man bare ikke klarer, alle har noe. Hvis dette er en av tingene du ikke klarer, så må du forklare sjefen din det. Ikke legg det frem som at du spør om å slippe, men si at du ikke klarer og at du har prøvd å overvinne dette i mange år. La det ikke være et tema at du skal gjennomføre. 

Min mann klarer ikke holde taler. Dermed har jeg, mor, holdt tale på vegne av oss foreldre, i konfirmasjonene til våre barn. Han føler et stort nederlag ved dette, men jeg har forklart at det er helt ok at han har denne begrensningen og at våre barn forstår. 

Vi er bare mennesker, med styrker og svakheter. Ikke press deg til noe som strider totalt imot dine grenser.

Dette var fint å lese. Som far har jeg gruet meg helt siden mitt første barn ble født til å måtte holde tale i konfirmasjonen. Det syntes nesten umulig for noen år siden, men de to siste årene har jeg kommet dit at jeg klarer å beholde fatningen i slike settinger og ikke være så satt ut at jeg må ha øvd inn absolutt alle ord i forkant (har måttet gjøre det i fm presentasjoner på jobb som andre kollegaer bare tar på sparket)  Jeg har tatt noe steg, og nå gruer jeg meg ikke så mye som før til slike presentasjoner. Som jeg skriver i andre innlegg her, så går denne frykten sterkt utover livskvaliteten og er veldig begrensende mtp flere aspekter ved livet. Jeg gruet meg før konfirmasjonen, men jeg klarte å gjennomføre talen, og det gikk veldig fint.

For meg har det i noen grad handlet om mengdetrening, men jeg tror ikke at det er svaret for alle. 

Jeg skjønner hva din mann sliter med, og jeg tenker at du må være en fantastisk partner.  

Anonymkode: cbb7e...83f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det høres ut som om du egentlig fisker etter støtte slik at du kan ta den lette avgjørelsen for deg selv, TS. Men for hver gang du unngår det så bekrefter du frykten. 

Anonymkode: 87fea...48d

Selvfølgelig ønsker jeg støtte. Jeg får jo dårlig samvittighet av alt jeg gjør som er til fordel for meg selv, så jeg synes det er kjempevanskelig å være kynisk sånn! 

Har du lest de tidligere innleggene mine? Jeg har trosset frykten veldig, veldig mange ganger i andre jobber jeg har hatt. Uten at det har hjulpet meg så veldig mye, annet enn å bli syk av stress. Som nevnt i hovedinnlegget mitt, så fungerer jeg også 99% sosialt ellers. Derav også veldig mange som ikke har en anelse om hvor mye jeg sliter med akkurat dette. 

Ts 

Anonymkode: 12f14...b5f

[AlternativX]

Egenmelding er en kortvarig løsning og gir umiddelbar lettelse for ubehaget. Men det forsterker problemet ditt, som mest sannsynlig vil dukke opp flere ganger. Du sier til kroppen at dette er sykt farlig og eneste løsning er egenmelding. Du trenger ikke å snakke med leder, men trenger absolutt behandling hos psykolog. De fleste som driver eksponeringstrening alene, gjør det feil og har derfor ingen effekt. Ser du prøver å forsvare hvorfor du trenger egenmelding, men ville heller brukt tiden på å gjøre noe med selveste problemet. Eller snakk med fastlegen din.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Selvfølgelig ønsker jeg støtte. Jeg får jo dårlig samvittighet av alt jeg gjør som er til fordel for meg selv, så jeg synes det er kjempevanskelig å være kynisk sånn! 

Har du lest de tidligere innleggene mine? Jeg har trosset frykten veldig, veldig mange ganger i andre jobber jeg har hatt. Uten at det har hjulpet meg så veldig mye, annet enn å bli syk av stress. Som nevnt i hovedinnlegget mitt, så fungerer jeg også 99% sosialt ellers. Derav også veldig mange som ikke har en anelse om hvor mye jeg sliter med akkurat dette. 

Ts 

Anonymkode: 12f14...b5f

Jeg vet hvordan du har det TS. Jeg føler deg. Du er ikke alene. Hilsen er som har skippet mange samlinger med sånn forbanna team building og gruppearbeid med presentasjoner i plenum. Jeg prøver å delta på nok samlinger til at det ikke blir for synlig, men jeg har fått noen kommentarer. Det driter jeg i så lenge jeg vet at sjefen er fornøyd med hvordan jeg presterer ellers.  

Anonymkode: cbb7e...83f

[AnonymBruker]

Ikke ofre livskvalitet over en jobb.

Ta egenmelding.

Anonymkode: 8fbe1...4c8