Deprimert kjæreste som gjorde det slutt

[AnonymBruker]

Ønsker erfaringer fra andre som har stått i samme situasjon. Har vært sammen med en fantastisk flott mann i mange år. Vi har aldri hatt store problemer i forholdet, alt har gått på skinner. For noen måneder siden gjorde han det slutt fordi følelsene hans for meg var borte. Dette kom som lyn fra klar himmel for meg da vi hadde mange planer sammen frem i tid, og det fortsatt ikke har vært noe som har indikert at noe har vært galt i forholdet. Han har imidlertid trekt seg mer og mer unna venner det siste året, jeg har ikke tenkt annet enn at han har vært litt mer sliten enn vanlig. Det har i ettertid kommet frem at han er deprimert, og nå når jeg sitter med fasiten har jeg jo sett noen tegn til at han har hatt det vanskelig. Han har hatt store påkjenninger de siste årene som nok har satt sine spor, som har vært vanskelig å håndtere. 
 

Han har som sagt gjort det slutt, men det som jeg syns er vanskelig er at han likevel ikke vil gi helt slipp på meg. Han vil ha meg der som venn og støttespiller. Så vi møtes jevnlig, jeg ønsker jo ikke å forlate han nå når han har det så vanskelig. Han er veldig tydelig på at han vet at jeg har følelser og synes det er vanskelig å ikke gi noe tilbake. Han sier også at livet hadde raknet mer om jeg ikke hadde vært der for han. Han tar ikke initiativ til noe, men kommer gjerne om jeg inviterer på middag eller annet. Var jo helt sikker på at jeg skulle bli gammel med han her… Noen som har vært i samme situasjon som har noen gode råd å komme med? Vi er i 40-årene begge to.

Anonymkode: 59587...208

[AnonymBruker]

Det kommer til et stykke der han bare må ta seg sammen og se fremover. Si det til ham rett og slett.

Anonymkode: 529d5...eb1

[AnonymBruker]

Han gjorde det slutt, og du skal ikke stå til ansvar for han. La han få ta konsekvensene av sin beslutning. 

Anonymkode: 51d10...d9f

[AnonymBruker]

Hadde min partner over flere år plutselig dumpet meg ut av det blå, så hadde jeg ikke giddet å stille opp for ham som venn. 

Anonymkode: 51cbf...4b4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det kommer til et stykke der han bare må ta seg sammen og se fremover. Si det til ham rett og slett.

Anonymkode: 529d5...eb1

Det er helt nyttesløse og be en alvorlig psykisk syk person om ‘å bare ta seg sammen’. Da hadde vi jo ikke hatt behov for psykisk helsevern med psykologer og psykiatere..   Men enig i at han må innse at han trenger hjelp. Og at det kanskje ikke kan skje før han blir litt presset og opplever konsekvenser av sine handlinger.

Han trenge hjelp og du kan støtte ham i å søke denne hjelpen.

Anonymkode: de2e8...53c

[AnonymBruker]

Jeg er redd for at du neglisjerer og skader deg selv ved å fortsette å støtte og stille opp for ham. Skal du holde på fortiden sammen, eller skal du sette deg selv fri og komme deg videre i livet? Det er misbruk av deg å holde på slik dere gjør (og du er hovedansvarlig for dette misbruket av deg selv). Når skal han ta ansvar for eget liv og evt søke annen hjelp? Hva skal du gjøre med ditt liv? Når får evt du sørget over tapet av forholdet?

Anonymkode: 9bc22...3b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er redd for at du neglisjerer og skader deg selv ved å fortsette å støtte og stille opp for ham. Skal du holde på fortiden sammen, eller skal du sette deg selv fri og komme deg videre i livet? Det er misbruk av deg å holde på slik dere gjør (og du er hovedansvarlig for dette misbruket av deg selv). Når skal han ta ansvar for eget liv og evt søke annen hjelp? Hva skal du gjøre med ditt liv? Når får evt du sørget over tapet av forholdet?

Anonymkode: 9bc22...3b6

TS her. Han har søkt hjelp, og har hatt timer hos fastlege og psykolog etter han gjorde det slutt. Men det virker likevel som han fortsatt er helt fastlåst i «mørket». Det er tungt å hele tiden skulle være den positive og holde han oppe, samtidig som man rakner inni seg pga nærheten og kjærtegnene man skulle ønsket var der oppi det hele. Du har helt rett i at jeg enda ikke har begynt å sørge over tapet av forholdet, for jeg prøver å holde fast i den lille linen som er der. Håper jo at depresjonen skal gå over, og at følelsene hans skal komme tilbake, men skjønner jo at muligheten for at det ikke skjer er der.. 

Anonymkode: 59587...208

[AnonymBruker]

Han vil holde deg på gress fordi han trenger støtte og omsorg.  Det er litt ironisk at du som ble dumpet av han er den som skal trøste han.

Depresjon gjør en ikke slem med andre. Han synes ikke du er god nok som kjæreste, men grei nok som støttespiller når han er nede. Når han kommer seg ovanpå igjen blir du dumpet på ny

Anonymkode: 1bddf...f3e

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du kanskje ikke trenger å kutte kontakten tvert, men at du må forsøke å komme over han før du i det hele tatt kan fungere som venn. Hva med å la det gå sjeldnere mellom møter, og at du også bruker tid på egne venner? Dra på date med en ny når du er klar for det. Du må i hvert fall forklare han at du gjerne vil forsøke å være venner i fremtiden, og foreslå at dere roer kraftig ned på kontakten slik at du får kommet over han. 

Anonymkode: f8c3f...b68

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det samme (er kvinne) vi hadde bare vært sammen i 3 år da, men jeg følte det var ødelæggende for forholdet at jeg er deprimert og i tillegg hadde jeg mistet følelsene for han. Det var kjipt p miste følelsene for han for han er veldig bra på mange måter, men siden han hadde følelser så følte jeg det var feil av oss å fortsette som venner. Selv om han ville det, men jeg tenkte det ville bli frustrasjon og problemer før eller siden, så jeg trakk meg helt unna. Vi snakkes nå og da, men jeg håper han egentlig kommer seg videre i livet før eller siden for hans del. Jeg er ikke klar for noe forhold, og vet ikke om jeg egentlig noengang blir det igjen.

Anonymkode: e4077...695

[AnonymBruker]

Jeg gjorde det slutt med min kjæreste etter 25+ år sammen på grunn av dyp depresjon. 

Jeg var så langt nede, så alle små bagateller fikk vokse seg så uendelig store. Og jeg ble en person jeg ikke er stolt av da jeg var deprimert. Jeg klagde mye på han, og ble generelt fort sur. Jeg var ekstremt sliten, og alt ble helt uoverkommelig. 

Jeg gjorde det som sagt slutt, og det virket for meg som rett valg der og da. Men i ettertid ser jeg at det var det verste valget jeg noen gang kunne tatt. Livet mitt har raknet uten han, og jeg har det forferdelig tungt. Men alle broer er brent, og jeg kan aldri få han tilbake dessverre. 

Det jeg ville frem til, er at det kan være han er veldig forvirret og ikke klarer finne ut av hva han faktisk føler, og at ting kan se annerledes ut når han kommer seg opp av depresjonen. 

 

Anonymkode: 86436...6a3

[AnonymBruker]

Min kjære gjennom mange år gikk brått fra meg, samtidig som han var mye sint, også etter bruddet. Jeg skaffet han helsehjelp, men jeg ville ikke være der for ham som venn, det ble destruktivt for meg som hadde kjærlighetssorg. Selv om han kansje var forvirret og alt det der, ville jeg ikke være noen Solveig som satt der og ventet på ham. Han oppførte seg helt merkelig, gikk rundt på fest og presenterer seg som min, samtidig som han tok ut separasjon. Han snakket nedsettende om at jeg var forelsket i ham og var håpefull, men også nedsettende til at jeg hadde evner til å gå videre, for da var jeg vel i så fall ikke ekte glad i ham og seriøs i kjærlighet? Osv. Det var nye takter hver uke omtrent. Jeg er glad jeg ikke satte mitt liv på vent for ham, da tror jeg jeg også  hadde blitt deprimert. 

Anonymkode: 65a2d...add

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Ønsker erfaringer fra andre som har stått i samme situasjon. Har vært sammen med en fantastisk flott mann i mange år. Vi har aldri hatt store problemer i forholdet, alt har gått på skinner. For noen måneder siden gjorde han det slutt fordi følelsene hans for meg var borte. Dette kom som lyn fra klar himmel for meg da vi hadde mange planer sammen frem i tid, og det fortsatt ikke har vært noe som har indikert at noe har vært galt i forholdet. Han har imidlertid trekt seg mer og mer unna venner det siste året, jeg har ikke tenkt annet enn at han har vært litt mer sliten enn vanlig. Det har i ettertid kommet frem at han er deprimert, og nå når jeg sitter med fasiten har jeg jo sett noen tegn til at han har hatt det vanskelig. Han har hatt store påkjenninger de siste årene som nok har satt sine spor, som har vært vanskelig å håndtere. 
 

Han har som sagt gjort det slutt, men det som jeg syns er vanskelig er at han likevel ikke vil gi helt slipp på meg. Han vil ha meg der som venn og støttespiller. Så vi møtes jevnlig, jeg ønsker jo ikke å forlate han nå når han har det så vanskelig. Han er veldig tydelig på at han vet at jeg har følelser og synes det er vanskelig å ikke gi noe tilbake. Han sier også at livet hadde raknet mer om jeg ikke hadde vært der for han. Han tar ikke initiativ til noe, men kommer gjerne om jeg inviterer på middag eller annet. Var jo helt sikker på at jeg skulle bli gammel med han her… Noen som har vært i samme situasjon som har noen gode råd å komme med? Vi er i 40-årene begge to.

Anonymkode: 59587...208

Du må sette deg selv først, han valgte deg bort som venn og støttespiller, og selv om han er deprimert så var det valget han tok. 

Sørg over forholdet og finn en balanse som er rett for deg. 

Dere har egentlig uansett ikke noe grunnlag igjen for å ta opp forholdet igjen, for vil du virkelig gå resten av livet og vite at han når som helst vil kutte deg ut om det er den enkleste løsningen der og da? Han hadde utrolig mange måter han kunne ha fortsatt forholdet og samt bevart seg selv i en utfordrende periode, dersom han hadde ønsket. men han valgte å la være. 

Anonymkode: e1aad...ff4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Du må sette deg selv først, han valgte deg bort som venn og støttespiller, og selv om han er deprimert så var det valget han tok. 

Sørg over forholdet og finn en balanse som er rett for deg. 

Dere har egentlig uansett ikke noe grunnlag igjen for å ta opp forholdet igjen, for vil du virkelig gå resten av livet og vite at han når som helst vil kutte deg ut om det er den enkleste løsningen der og da? Han hadde utrolig mange måter han kunne ha fortsatt forholdet og samt bevart seg selv i en utfordrende periode, dersom han hadde ønsket. men han valgte å la være. 

Anonymkode: e1aad...ff4

Enig med deg i at han har hatt utrolig mange andre måter å gjøre det på om ønsket innerst inne hadde vært å la forholdet få en sjans gjennom dette. Jeg skjønner jo at det blir «mørkt», men jeg klarer ikke å forstå at det rette valget er å velge bort det mennesket som kjenner deg best når man har det som vanskeligst. Men man er vel ikke så rasjonell når rullegardinen går ned…

Jeg sitter ikke med en fasit over hva som er det riktige å gjøre for min del heller, vanskelig å gå fra nærhet og intimitet den ene dagen, til plutselig bare være bestevenn.. Jeg ser jo at han ikke er den samme, alt er negativt og tungt i hans øyne. Prøver å ta vare på meg selv oppi dette og finner på forskjellige ting sammen med venninner. Anser meg som en «sterk» person som kommer meg gjennom dette. Var bare nysgjerrig på om noen andre også kan ha opplevd noe lignende for å høre hvordan de har håndtert det for å få noen flere synsvinkler og verktøy for egen del for å håndtere det. Og ikke minst for å se om jeg klarer å finne den stien som føles mest riktig uten å ha svarene for hånden.

TS

Anonymkode: 59587...208

[AnonymBruker]

Dette høres ut som meg og min samboer, bare at det var jeg som var alvorlig psykisk syk og gjorde det slutt (vi ble sammen igjen). 

Jeg mener at du nå skal tenke self care. Han har gjort det slutt med deg og ser ikke ut til å ønske å gjøre om på det, samtidig som du er digg å ha i nærheten. Men du får jo ikke gått videre og går i en evig limbo. Og det er ikke greit. Du må rett og slett kutte navlestrengen her og så får han fikse sitt liv selv, og så får du få frihet til å ordne ditt. 

Anonymkode: 32536...ff5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dette høres ut som meg og min samboer, bare at det var jeg som var alvorlig psykisk syk og gjorde det slutt (vi ble sammen igjen). 

Jeg mener at du nå skal tenke self care. Han har gjort det slutt med deg og ser ikke ut til å ønske å gjøre om på det, samtidig som du er digg å ha i nærheten. Men du får jo ikke gått videre og går i en evig limbo. Og det er ikke greit. Du må rett og slett kutte navlestrengen her og så får han fikse sitt liv selv, og så får du få frihet til å ordne ditt. 

Anonymkode: 32536...ff5

Hadde du og din samboer avstand til hverandre mens du fant ut av det eller? Kjenner nok litt på at jeg må ta noen skritt tilbake, få orden på meg og mitt, så får man se hvor veien kan føre en videre i livet.

Anonymkode: 59587...208

[AnonymBruker]

Jeg tror neppe du er tjent med å bortforklare valget hans som «depresjon». En person som ikke er mer deprimert enn det han later til å være, er fullt istand til å ta sine egne partnervalg, og du kan nok være ganske trygg på at han ikke kommer tilbake. Iallfall ikke for annet enn hjelp og støtte.

Anonymkode: caad9...4aa

[Sjarmør]

AnonymBruker skrev (På 25.5.2025 den 23.59):

Det kommer til et stykke der han bare må ta seg sammen og se fremover. Si det til ham rett og slett.

Anonymkode: 529d5...eb1

Det er ikke å "bare" ta seg sammen om du er alvorlig deprimert. Å hjelpe ham med å oppsøke profesjonell hjelp er det riktige å gjøre.