Hvordan reagerer dere ved løgn i forholdet?

[AnonymBruker]

Jeg har akkurat oppdaget at kjæresten min har løyet til meg om noe. Det er ikke snakk om noe som har direkte innvirkning på forholdet vårt, mer en faktaopplysning om noe som har skjedd i hens familie før vi møttes. Jeg forstår ikke helt hva hen har å tjene på det, og det er et relativt vanlig samtaleemne, så det er jo veldig naivt å tro at jeg ikke kom til å få høre om hvordan det egentlig var.

Jeg blir skeptisk, for det første er ærlighet veldig viktig for meg, for det andre føler jeg ikke at jeg kan stole på hva hen sier til meg. Og hva om jeg skulle referere til noe hen har sagt når jeg snakker med venner og familie, og de vet at dette ikke stemmer? Jeg begynner å bli litt redd for at jeg har møtt på en ren lystløgner.

Anonymkode: a6aeb...72b

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd dette med nåværende samboer. Jeg lagde et sant helvete.

Han sa han hadde løyet om det i frykt for at han ikke skulle være god nok for meg.

Han holdt altså tilbake noe når vi ble sammen som jeg oppdaget ved en tilfeldighet. 

Anonymkode: cd448...aef

[AnonymBruker]

Når min samboer har løyet til meg har jeg bare registrert det. Aldri tatt det opp med han eller konfrontert. 
 

Det har heller ikke vært noe alvorlig. Mer løgner for å ikke måtte forklare, og da blir det meningsløst å be noen om å forklare. 

Anonymkode: 1c3ea...370

[ms. Perfect]

Jeg reagerer ganske sterkt. Om det lyves om ubetydelige ting, så lyves det definitivt om betydelige ting. 
Jeg kan absolutt være tilgivende altså, men det kommer an på hvordan konfrontasjonen arter seg. Og hvorfor sannheten har blitt valgt bort. Er det flaut? Mente vedkommende at det ikke hadde noen betydning for historien (spiller ingen rolle om bilen var rød eller sort liksom)? Har han rett og slett glemt sannheten? Er det bare lagt på litt for å gjøre historien bedre? Er det et mønster? Gjelder det antall kakestykker fortært eller gjelder det størrelse på gjeld?

[AnonymBruker]

ms. Perfect skrev (3 minutter siden):

Jeg reagerer ganske sterkt. Om det lyves om ubetydelige ting, så lyves det definitivt om betydelige ting. 
Jeg kan absolutt være tilgivende altså, men det kommer an på hvordan konfrontasjonen arter seg. Og hvorfor sannheten har blitt valgt bort. Er det flaut? Mente vedkommende at det ikke hadde noen betydning for historien (spiller ingen rolle om bilen var rød eller sort liksom)? Har han rett og slett glemt sannheten? Er det bare lagt på litt for å gjøre historien bedre? Er det et mønster? Gjelder det antall kakestykker fortært eller gjelder det størrelse på gjeld?

Ja, det er akkurat det jeg er redd for, at det kan være verre ting jeg ikke vet om her. Det var ikke snakk om svar på et spørsmål, mer en ytring på eget initiativ. Vi snakket om et ganske vanlig tema, og så sa hen (uten å bli spurt) noe sånt som at "Vi gjorde ditt og datt da x og y". Det er ikke en sånn ting man glemmer eller i tvil om heller. Ok, det stiller hen kanskje i et bitte litt bedre lys (hvis det hadde vært sant), men det har uansett ingen direkte innvirkning på vårt forhold, og jeg trodde virkelig hen visste at jeg ikke bryr meg om sånne ting. 

Anonymkode: a6aeb...72b

[Mezzosoprena]

For meg kommer det faktisk helt an på hva løgnen går ut på. Om min mann ikke har fortalt med sannheten om alt som har skjedd i hans familie før vi ble sammen, hadde jeg nok sett gjennom fingrene på hvis det ikke var noe alvorlig som kunne ha fått konsekvenser hvis jeg ikke visste det.

[AnonymBruker]

Mezzosoprena skrev (10 minutter siden):

For meg kommer det faktisk helt an på hva løgnen går ut på. Om min mann ikke har fortalt med sannheten om alt som har skjedd i hans familie før vi ble sammen, hadde jeg nok sett gjennom fingrene på hvis det ikke var noe alvorlig som kunne ha fått konsekvenser hvis jeg ikke visste det.

Jeg har jo lyst til å tenke det samme. Det er bare det at jeg blir så skeptisk når hen helt frivillig, uten spørsmål eller press av noe slag, dikter opp og forteller meg en løgn som ikke har noen betydning for oss og er så lett å oppdage sannheten om. Hovedpersonen det gjelder, fortalte meg hvordan det egentlig lå an i en helt vanlig samtale, uten å vite at jeg hadde fått høre en annen versjon før.

På en måte føler jeg for å konfrontere, men er redd for at det kun vil føre til benektelse og flere løgner. Og så er jeg litt redd for at sånne løgner er så naturlig for hen at hen ikke er klar over det engang.

 

Anonymkode: a6aeb...72b

[AnonymBruker]

Min mann fortalte at han hadde barn fra tidligere og at forholdet var over for lenge siden. 

Det han 'pyntet' på var at de hadde hatt et av/på forhold over flere år frem til samme år han møtte meg.

Og valgte å ikke fortelle det fordi han følte han ikke var god nok siden jeg hadde så mange krav. 

Han mener at fortiden ikke har betydning for hva han føler for meg nå.

Men jeg ble rimelig forbanna da jeg fant ut av at han ikke hadde vært ærlig. Spesielt siden de har barn sammen og må ha et samarbeid. 

Anonymkode: cd448...aef

[Mezzosoprena]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Jeg har jo lyst til å tenke det samme. Det er bare det at jeg blir så skeptisk når hen helt frivillig, uten spørsmål eller press av noe slag, dikter opp og forteller meg en løgn som ikke har noen betydning for oss og er så lett å oppdage sannheten om. Hovedpersonen det gjelder, fortalte meg hvordan det egentlig lå an i en helt vanlig samtale, uten å vite at jeg hadde fått høre en annen versjon før.

På en måte føler jeg for å konfrontere, men er redd for at det kun vil føre til benektelse og flere løgner. Og så er jeg litt redd for at sånne løgner er så naturlig for hen at hen ikke er klar over det engang.

 

Anonymkode: a6aeb...72b

Jeg ser dilemmaet ditt, det er så situasjonsbetinget hvordan jeg hadde reagert så jeg klarer ikke helt å svare deg når jeg ikke vet hva det dreier seg om - og det forstår jeg at du ikke ønsker å fortelle for ikke å bli gjenkjent...

[AnonymBruker]

Har ikke lest alt over her, men... Hvis det var for å se bedre ut, så handler det kanskje mest om ego/fasade/et ønske om å se bedre ut eller holde tritt i sosiale situasjoner. Er sikkert mange som drar på litt fordi man føler seg underlegen. Var det en sånn situasjon? Vanskelig å vurdere uten det konkrete eksempelet. 

Skjønner godt at du blir skeptisk. Jeg fant ut at jeg bodde med en patologisk løgner og sosiopat. Han nekta for alt jeg konfronterte med, og ingenting var noensinne hans feil. Hvis han hadde gjort noe, så var det ikke så farlig, og hvis det var så farlig så var det jeg som overreagerte. Klassisk narsissist. Jeg oppdaga det dessverre etter mange år sammen, men kom meg heldigvis vekk.

Har han slike trekk?

Ville uansett tatt det opp med ham og sett an reaksjonen. Legger han seg flat og ler litt av det, eller går han rett i forsvar?

Anonymkode: 80636...057

[AnonymBruker]

Han har aldri løyet om store/gjennomgripende ting. Det ville jeg reagert sterkt på. 

De "små hvite" er det noen av. Imidlertid er han så dårlig på det at jeg forstår det med en gang. Typisk - i går morges var ytterdøra ikke låst da jeg skulle ut en tur. (Han har ansvar for å gå over på kvelden). Han påstod at han hadde vært ute en tur på morgenen. Selv om han vet jeg kan se i app at døren ikke har vært åpnet. Slikt gidder jeg ikke lage en sak ut av. Men jeg forstår heller ikke hvorfor han gidder, i stedet for å bare si at han glemte det. 

Anonymkode: 72fa7...631