«Jeg trenger deg» vs «jeg velger å være med deg»

[Nabooru]

Jeg har ikke lest noen av de andre svarene, men håper folk holder seg for gode til å svare seg nedlatende og kjipt.

Jeg synes han svarer deg modent og bra! Han viser at han virkelig vil ha deg og virker som en som har et sunt syn på forhold og å være kjæreste.

Det kan høres ut som om du har en utrygg tilknytningsavtale (anxious attachment), og da er det helt vanlig å føle det du føler - en redsel for å bli valgt bort eller at du ikke klarer å slå deg til ro med svaret hans.

Det er det bare du som kan jobbe med, og det finnes mange gode ressurser på nett og i terapi. Jeg snakker av erfaring - man kan bli kvitt den tilknytningsformen og bli trygg.

Uansett - jeg tror du må velge på tro kjæresten din når han sier det han gjør. Du er heldig ☺️

[Nabooru]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Du har nok rett i dette. Jeg har vært i behandling etter drapsforsøk fra familiemedlem på meg og gikk fire år i terapi. Ble friskmeldt og etter det har mitt ene forsøk på lavterskel tilbud blitt avvist da jeg er for ressurssterk.

 

utad er jeg selvstendig, utadvendt, sosial og imøtekommende, vennlig og lett å prate med. Min kjære føler også at jeg er lett å leve med og trives (ifølge han selv) med min intensitet. Jeg har vært heldig og funnet en god mann.

 

så det han sier er ikke at jeg kan bare kastes vekk og byttes ut men reell valgt kjærlighet? 
 

takk for fint og utfyllende svar forresten! 

Anonymkode: c04e9...21a

Nei, det er absolutt ikke det han sier. DU er jo hans reelt valgte kjærlighet. ☺️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Det er han som er den sunne her.

Har selv vokst opp i la oss si et umøblert hjem, og det tok meg noen år og forhold å forstå at det bør være slik. 

Man bør stå opp hver dag og velge hverandre. Men man bør aldri gjøre seg avhengig. 

Hvis han nå blir påkjørt av en trikk, så sitter dine barn med en mor som ikke skal fungere? Fordi hun var hektet på en fyr? 

Vil anbefale deg å oppsøke noen å prate med om dette, da det ikke er er sunt for forholdet på sikt, hans samvittighet til å ha et (nødvendig) eget liv, og barna som selvsagt plukker opp din adferd.

For å si det sånn: Livet ble så innmari mye bedre når jeg fikk en voksen tankegang rundt eget liv. Hva er mitt, hva er vårt og hva bør jobbes med?

Håper du er ganske ung på tross av ti barn, så vil du med hjelp kunne komme deg til et selvstendig sted. 

Det bør du gjøre asap, da det er en overgang som er vanskelig å få til når man først har etablert en dysfunksjonell adferd og mønster i relasjonen. Men det er en sjanse for at forholdet overlever, og barna ikke arver den avhengigheten. Hvis du tar tak fort. Veldig fort.

Anonymkode: 064ed...a18

Jeg kjenner meg ikke igjen i hva du skriver i det hele tatt.

Jeg verken bryter sammen, har dysfunksjonellt mønster eller ikke fungerer bare fordi han ikke er her. Jeg er mindre glad, sover mer og ser litt mer på serier enn det jeg burde. 
 

med andre ord så har jeg et «fullt» liv utenom han- han gjør bare alt så mye bedre. 

Anonymkode: c04e9...21a

[AnonymBruker]

Nabooru skrev (3 timer siden):

Jeg har ikke lest noen av de andre svarene, men håper folk holder seg for gode til å svare seg nedlatende og kjipt.

Jeg synes han svarer deg modent og bra! Han viser at han virkelig vil ha deg og virker som en som har et sunt syn på forhold og å være kjæreste.

Det kan høres ut som om du har en utrygg tilknytningsavtale (anxious attachment), og da er det helt vanlig å føle det du føler - en redsel for å bli valgt bort eller at du ikke klarer å slå deg til ro med svaret hans.

Det er det bare du som kan jobbe med, og det finnes mange gode ressurser på nett og i terapi. Jeg snakker av erfaring - man kan bli kvitt den tilknytningsformen og bli trygg.

Uansett - jeg tror du må velge på tro kjæresten din når han sier det han gjør. Du er heldig ☺️

Tusen takk for fint svar. Kjenner dette slår rot, utifra svar jeg får og at det er mitt tankemønster som er uriktig. Skal jobbe mer med det.

jeg er jo klar over mine feil og jobber iherdig med at det ikke skal bli dominerende eller ta plass i min hverdag 

Anonymkode: c04e9...21a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

verken bryter sammen, har dysfunksjonellt mønster eller ikke fungerer bare fordi han ikke er her. Jeg er mindre glad, sover mer og ser litt mer på serier enn det jeg burde

Det at du blir mindre lykkelig, sover mer etc og selv har uttalt at du trenger ham, fremfor å velge ham er dysfunksjonelt..

Håper du får hjelp til å snu tankene. Ofte må man gå privat da man skal være ganske syk eller veldig heldig for å få plass via dps..

 

Anonymkode: 064ed...a18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

- jeg er den jeg er. Man kan ikke «bearbeide» personligheten sin,

Ingen er avhengig som person, det er et mønster og behov men utvikler grunnet traumer eller annet.

Jeg er så absolutt meg selv, selv om jeg har utviklet meg videre og blitt mye mer funksjonell i mine relasjoner.

Men du virker å gå veldig i forsvar. Det er også en dysfunksjonell mekanisme. 

Anonymkode: 064ed...a18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Du har nok rett i dette. Jeg har vært i behandling etter drapsforsøk fra familiemedlem på meg og gikk fire år i terapi. Ble friskmeldt og etter det har mitt ene forsøk på lavterskel tilbud blitt avvist da jeg er for ressurssterk.

 

utad er jeg selvstendig, utadvendt, sosial og imøtekommende, vennlig og lett å prate med. Min kjære føler også at jeg er lett å leve med og trives (ifølge han selv) med min intensitet. Jeg har vært heldig og funnet en god mann.

 

så det han sier er ikke at jeg kan bare kastes vekk og byttes ut men reell valgt kjærlighet? 
 

takk for fint og utfyllende svar forresten! 

Anonymkode: c04e9...21a

Jeg elsker forloveden min sykt høyt. 

Men jeg ville jo overlevd uten han.

Livet ville gått videre.

Vi elsker hverandre veldig høyt og vi velger hverandre hver dag fordi vi er bestevenner, kjærester, partnere og elskere. Fordi vi løfter hverandre opp, støtter hverandre og har de samme grunnleggende verdiene og syn på barneoppdragelse, økonomi og livssyn.

Og det er sunt å ha egentid og være borte fra hverandre litt.

Vi elsker hverandres selskap og, ærlig talt så kunne vi hengt sammen hele tiden, men vi trenger også albuerom og dyrke vennskapene våre også.

Det du beskriver er codependency. På norsk kan «codependency» oversettes til medavhengighet, selv om dette ordet ikke alltid fanger hele nyansen av det engelske begrepet. Medavhengighet beskriver en tilstand hvor en person er så sterkt avhengig av en annen person følelsesmessig, at de ofte mister seg selv i prosessen.

Og det er på ingen måte sunt. 

Du vil vokse og gro sammen med en person, ikke bli avhengig og bli en skygge av deg selv i prosessen.

Anonymkode: c3c2d...b60

[Fjellmannover190]

Jeg ligner nok på din kjæreste, og er selvstendig og har hatt det veldig bra som singel i to år. Men jeg har valgt min kjæreste fordi hun gjør livet bedre å leve, og jeg håper vi flytter sammen fordi det gjør livet bedre. Man kan på mange måter si at det også er et behov, men det er et aktivt valg fra meg.

Jeg gikk fra min kone gjennom et samliv på over 20 år fordi samlivet gjorde livet verre, og selv om jeg hadde et behov for å fortsette det fordi det var økonomisk fornuftig og det var praktisk med barn, så valgte jeg å gjøre det. Jeg vil gjerne kunne velge hver dag min kjære, og ikke fordi det er praktisk og kjekt, eller at vi må det. 

Og selv om jeg ikke alltid savner å henge med dama, så gleder jeg meg stort hver gang vi møtes og synes det er litt leit å gå fra hverandre. Men klarer meg utmerket godt uten henne også. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Barna merker lite til depresjonen , annet enn at vi lager mat mye sammen, og at jeg koser litt ekstra på de.

Hehe. Har du spurt de? Barn er lojale og ønsker å gjøre foreldrene til lags. 

"Unger, synes dere jeg virker deprimert nå?"

Jeg hadde en mor som deg. Hun lever, men jeg skriver likevel hadde for jeg gadd ikke det ustabile ved henne. Den frekke tonen du gir folk som svarer deg saklig og godt her minner meg også om min mor

Anonymkode: 3e317...683

[got2go]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg har en veldig fantastisk forlovede som jeg elsker dypt.

han er omsorgsfull, veldig empatisk tilstedeværende og har tatt begge barna mine med på «kjøpet» da vi ble sammen.  Han har vært ærlig på at emosjonell omsorg for barna ikke er tilstede enda, men gradvis vokser. Han er derimot kjærlig og omsorgsfull mot dem, fordi «det kommer med da vi ble en familie.»

Han er vokst opp i en raus og herlig familie som har tatt oss inn, jeg er vokst opp i neglekt og omsorgssvikt. 
 

etterhvert som forholdet er blitt dypere (som det blir) er jeg nå veldig knyttet til han. Når jeg ikke er med han blir jeg deprimert, når vi ikke er sammen over flere dager. Jeg er med andre ord blitt «avhengig» av han for å ha det bra. Han tåler godt min emosjonelle tilknytning og jeg føler meg virkelig elsket med han.

det som er vanskelig for meg er at han ikke har dette behovet for meg. Han har det fint når vi er fra hverandre, når han reiser på turene sine (en uke to ganger i året med kamerater) og når jeg spurte han så var svarer:

jeg trenger deg ikke. Men jeg har valgt å være med deg, jeg vil være med deg fordi du gjør livet mitt bedre. Du er et valg og ikke et behov.

 

Det er vanskelig for meg å forstå- hva om han da bare «vil ha» en annen plutselig og velger meg vekk? Dette kommer selvfølgelig fra at jeg har vanskeligheter med å forstå følelser, valg, kjærlighet. Jeg vet jeg vil ha det forferdelig uten han. Men han hadde klart seg egentlig helt fint uten meg, virker det som.

 

noen kloke hoder som kan forstå? 

Anonymkode: c04e9...21a

Alle voksne mennesker i et forhold skal sitte med denne holdningen når de er i et forhold.

Sånn som du gjør deg avhengig av han er usunt.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hva han mener, for sånn er det også her.

jeg må ikke være sammen med min kjære, jeg klarer meg helt fin uten han. Mitt liv stopper ikke om han blir borte, jeg går ikke til grunne og jeg er hel også når det er bare meg. Jeg har ingen trang til å finne meg noe som kan fikse meg eller mitt indre.
Min kjære er en del av livet mitt som jeg hver dag velger. Jeg velger han fordi han beriker livet mitt, fordi han er som ost på taco, han er min bonus i livet som jeg for hver dag elsker litt mer (også selv om jeg trodde det ikke skulle være mulig).

fortsatt er han ikke jordas sentrum for meg, hvis han er en drittsekk så går jeg slik jeg har gjort med andre. Så dvs, you snooze you loose. 
Jeg bytter ikke kjærester som andre bytter sokker, jeg finner sjeldent noen jeg liker fordi jeg velger kvalitet over kvantitet.

Anonymkode: f2edc...c3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg har en veldig fantastisk forlovede som jeg elsker dypt.

han er omsorgsfull, veldig empatisk tilstedeværende og har tatt begge barna mine med på «kjøpet» da vi ble sammen.  Han har vært ærlig på at emosjonell omsorg for barna ikke er tilstede enda, men gradvis vokser. Han er derimot kjærlig og omsorgsfull mot dem, fordi «det kommer med da vi ble en familie.»

Han er vokst opp i en raus og herlig familie som har tatt oss inn, jeg er vokst opp i neglekt og omsorgssvikt. 
 

etterhvert som forholdet er blitt dypere (som det blir) er jeg nå veldig knyttet til han. Når jeg ikke er med han blir jeg deprimert, når vi ikke er sammen over flere dager. Jeg er med andre ord blitt «avhengig» av han for å ha det bra. Han tåler godt min emosjonelle tilknytning og jeg føler meg virkelig elsket med han.

det som er vanskelig for meg er at han ikke har dette behovet for meg. Han har det fint når vi er fra hverandre, når han reiser på turene sine (en uke to ganger i året med kamerater) og når jeg spurte han så var svarer:

jeg trenger deg ikke. Men jeg har valgt å være med deg, jeg vil være med deg fordi du gjør livet mitt bedre. Du er et valg og ikke et behov.

 

Det er vanskelig for meg å forstå- hva om han da bare «vil ha» en annen plutselig og velger meg vekk? Dette kommer selvfølgelig fra at jeg har vanskeligheter med å forstå følelser, valg, kjærlighet. Jeg vet jeg vil ha det forferdelig uten han. Men han hadde klart seg egentlig helt fint uten meg, virker det som.

 

noen kloke hoder som kan forstå? 

Anonymkode: c04e9...21a

Kjæresten min og jeg er ganske like dere. Selvom han også vokste opp med omsorgssvikt, er han veldig trygg i og på seg selv, og trygg på relasjonen vår. Jeg er mer usikker og trenger han mer for å føle meg trygg på verden.

Dette har blitt mye bedre med tiden, og jeg setter ekstremt stor pris på at vi ikke "trenger" hverandre (vi er ikke avhengige av hverandre for å overleve) men at vi har valgt å være sammen av riktige årsaker. Vi eier ingen ting sammen eller har økonomiske bånd. Vi kan når som helst velge å gå. Men hvorfor velge det når vi har det bra?

Det er en frihet å kunne være sammen med noen man velger og ikke noen man MÅ være sammen med fordi man er bundet av barn og økonomi osv.

Du burde definitivt gå til psykolog for å hjelpe deg selv, det har vi gjort også. For slik du har det er fryktelig vondt for deg.

Anonymkode: bfd3f...b41