Jeg savner livet før barn så mye at jeg faktisk blir lett deppa..

[AnonymBruker]

Nå er barna våre ikke så små lengre… Begge går på skole og er med på aktiviteter. 
 

Jeg vet jeg kan gjøre mye nå også, og det gjør jeg. Men det ER ikke det samme. Uansett. Vi (spesielt jeg) elsker det urbane livet. Stå opp, ta en take away kaffe/frokost før t-banen til jobb. Jobben er den mest spennende i verden, men den lot seg dårlig kombinere med barn. Etter jobb elsket jeg å være spontan å dra ut på noe sosialt. I helgene kunne vi ta en hopp-på tur til et spennende sted. 
Vi har barnevakt fra begge sider, men det er fortsatt ikke det samme. Barna ringer og trenger oss. Jeg tenker jo på de hele tiden, og jeg er jo selvsagt vanvittig glad i de. Nå må vi trolig flytte ut av bykjernen i Oslo også, for vi må sikkert ha mer plass. Tanken på å ta det siste lille av min identitet dreper meg. 
Ja barna kommer til å flytte, men da kreves det fortsatt ting fra oss. Kanskje maser de om barnevakt… 
Er det flere som har det slik? Hva er ditt beste tips? 
 

Og please- ikke gidd å kall meg ditt og datt, eller at jeg ikke fortjener barn osv. For det har jo ikke noe med saken å gjøre… Jeg har jo de barna jeg har. 

Anonymkode: c47b1...bac

[AnonymBruker]

Kort og godt: I feel you! Vi har det på samme måte ♥️

Anonymkode: 93e84...704

[AnonymBruker]

Jeg tenker du er helt vanlig. Det er lov å savne livet før barn og elske barna sine samtidig.

Akkurat nå er barna den viktigste prioriteten din. Og livet med barn har andre lyse sider, som at man blir kjent med folk man ellers aldri ville møtt. Barnas fritidsaktiviteter med tilhørende dugnader gir (faktisk) en følelse av tilhørighet som ikke er like lett å finne som barnløs. Det er meningsfylt og gir en god følelse å bidra til fellesskapet, selv om ikke dugnader/fau/diverse styrer er det man ønsket seg mest.

Og plustelig er barna større og trenger deg ikke like mye mer. Og da får du mer frihet og så savner man nærheten som du har nå.

Anonymkode: bc98a...0c3

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg veldig godt. Sitter mye de samme tankene. Å det er en helt grusomt følelse å kjenne på, for jeg får mye dårlig skyldfølelse også. Jeg straffer meg selv nok med de tankene. 

Anonymkode: 15cd6...1c2

[AnonymBruker]

Annet enn at jeg er sjeleglad jeg ikke har barn. Men det hjelper vel ikke deg mye..

Anonymkode: 4a564...03f

[AnonymBruker]

Mine barn har nettopp blitt unge voksne og på vei ut i verden, og jeg savner så sykt barndommen deres at jeg får vondt i magen. Savner krangling til og med! Savner også fotballcup på søndager, og å sitte på sofaen å se tv med sykt barn hvor vi hadde dynene med fra senge ned til stua. Tiden har gått altfor fort. 

Anonymkode: d99d3...4c3

[AnonymBruker]

Jada, du og alle de andre som «feel you-sister» skal «få lov» til å synes synd på dere selv som småbarnsforeldre i et av verdens beste land å leve i. Dere kan jo sørge over, og slikke sårene, over at livet, MERKELIG NOK, plutselig ble helt annerledes. 
Men da må jeg spørre; hva i himmelens navn så dere for dere da? Ei dokke som dere kan legge vekk når dere trenger alenetiden og egentiden og er lei og kjei ? 🙃

Anonymkode: 16e05...921

[AnonymBruker]

Take away kaffe er det vel bare å kjøpe, sosialt etter jobb lar seg vel gjøre, og barnevakt for helgeturer til Europa lar seg fikse sier du. Du savner egentlig å være helt ansvarsfri? Den skjønner jeg, og kjenner meg helt igjen i. Men ja, den tiden er over for alltid. Morsinstinktet lar deg aldri føle på helt ansvarsfri igjen. Men er det ikke veldig fint også da? Du betyr utrolig mye for noen resten av livet. Å helt ærlig så er det jo egentlig veldig kjedelig å "kun" være med mannen. Barna og etterhvert ungdommene bringer så mye gøyalt inn i livet og dagene. Klarer du å få noen dager for deg selv til å koble ut? Typisk at slike tanker kommer når begeret er fult.

Anonymkode: 585db...59b

[SynneD]

Jeg tenker f.eks. at dere får prioritere å ikke flytte, om du tenker det kan hjelpe. Unger trenger foreldre som har det bra mer enn de trenger plass.

[AnonymBruker]

Nei, jeg føler det ikke sånn.

MEN - vi flyttet ikke til gokkerud for å få mer plass heller.

Velger å bo mer sentralt innen ring 3 med mindre plass, og har det meste innen nær eller OK radius. 
 

Så om noen føler for en kaffe før tbanen/trikken så er det endel cafeer i området å velge i. 
 

Men man velger bort hage og ekstra plass.

En annen faktor er og at jeg ble alvorlig syk og fikk kjenne på hvordan det er uten kontakt med barnet over veldig lang tid.

Så sånn sett kunne jeg bodd i Gokkerud om jeg bare fikk sitte sammen med ungen og gjøre ingenting.
 

Jeg har og mkne behov som frisk altså, men jeg forstår deg ikke. Ikke i DEN utstrekning nei.  

Anonymkode: b4f1a...c42

[AnonymBruker]

Vi vurderte å flytte ut av Oslo da barn nr 2 meldte sin ankomst. Telte på knappene og la ganske konkrete planer. Så fikk mannen ny jobb og vi bestemte oss for å bli i Oslo permanent.

For en lettelse! 10 kg av slik det ene. Beslutningen er tatt, vi blir i byen, 

MÅÅÅ dere absolutt flytte? Det er da fint å vokse opp i Oslo også, minst like fint som i Bærum, Ski eller Fredrikstad? 

Skjønner på en måte at du savner friheten, men samtidig kjenner jeg personlig at jeg følte på en tomhet i hjertet og livet før barna kom som de har fylt. For meg hadde det blitt en livslang sorg uten barn. Så for det så være at småbarnsperioden er noe av set tøffeste jeg har stått i 😅

Anonymkode: 4d0d6...15f

[AnonymBruker]

"vi må nok ha mere plass" - Venter dere en til? hva som er nok plass er jo opp til dere. 
Jeg tenker du må jobbe litt med attituden din. Prøv å se det postitive i livet ditt. 
Og så må du jobbe med å få plass til mer gøy i livet ditt, det virker som om det er det du trenger. Så dra og kjøp deg en jævla take-away kaffe. Ikke værre en det. Plutselig er barna dine flyttet ut og du kan være så deg selv og spontan du bare ønsker i flere tiår. 

Anonymkode: e1852...bf8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

"vi må nok ha mere plass" - Venter dere en til? hva som er nok plass er jo opp til dere. 
Jeg tenker du må jobbe litt med attituden din. Prøv å se det postitive i livet ditt. 
Og så må du jobbe med å få plass til mer gøy i livet ditt, det virker som om det er det du trenger. Så dra og kjøp deg en jævla take-away kaffe. Ikke værre en det. Plutselig er barna dine flyttet ut og du kan være så deg selv og spontan du bare ønsker i flere tiår. 

Anonymkode: e1852...bf8

Men da er du såpass gammel at den take-away kaffen ikke frister mer? Og kanskje har du ikke krefter eller helse til å være spontan om 15-20 år, da kidsa er ute av rede? 

Anonymkode: bc6b7...520

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte. Vi har to små barn, en i barnehage og en baby. Jeg føler meg ofte fanget og savner også de tingene du nevner, som f.eks den kaffen fra kafeen om morgenen på vei til jobb eller det å kunne finne på noe spontant i hverdagen. For å ikke snakke om friheten. Her har vi flyttet til enebolig i utkanten av Oslo, rett etter at eldstemann ble født. 
 

Det jeg trøster meg selv med er at jeg hadde vært mer misfornøyd med livet mitt om jeg var singel og barnløs nå, som 34 åring. Konklusjonen min er at man aldri blir fornøyd. Men ja, jeg var kjempe misunnelig på venninna mi, som jeg møtte i helga. Hun er singel, barnløs og bor midt i bykjernen. Lever virkelig det livet jeg dagdrømmer om til daglig. 

Anonymkode: bc6b7...520

[AnonymBruker]

Synes virkelig det står respekt av at du sier (eller skriver) det da, det må bli slutt på dette tabuet rundt slike diskusjoner. Mange blir rett og slett lurt inn i foreldrerollen med lovnader om at å få barn er det mest fantastiske i verden, og sånn er det slettes ikke for alle.

Anonymkode: f90f8...b35

[AnonymBruker]

Det er veldig mye glorifisering av det å få barn, at det er den eneste sanne lykke osv. Da er det ikke rart om realitetene treffer mange ganske hardt i fleisen. 

Anonymkode: 16538...b72

[AnonymBruker]

Gresset er alltid grønnere på den andre siden... Vi mennesker har en tendens til å romantisere det vi ikke har. Mitt tips er å ikke fokusere på dette. Det fører ikke noe godt med seg. Fokuser på det du har, og hvordan du kan gjøre det beste ut av livet slik det er nå.

Anonymkode: ba13d...c82

[fru Alving]

Dere må ikke flytte ut av byen nei, lev det livet du ønsker med barna dine. Bo urbant om det er det du vil.

Kjøp deg takeaway kaffe på vei fra barnehagen. Lag deg lommer der du kan leve ut det livet du ønsker deg.Skaff barnevak og reis på tur av og tiol, kanskje du og mannen kan bytte på å ta seg frikveld. Tenk så stas for barna og ha foreldre som lever det livet de drømmer om og som ikke tar valg de ikke trives med fordi det bare er sånn det er.

[BobbySocks]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Gresset er alltid grønnere på den andre siden... Vi mennesker har en tendens til å romantisere det vi ikke har. Mitt tips er å ikke fokusere på dette. Det fører ikke noe godt med seg. Fokuser på det du har, og hvordan du kan gjøre det beste ut av livet slik det er nå.

Anonymkode: ba13d...c82

Dette er nok viktig. For man fikk barn trodde man barn var det som skulle gjøre alt fullkomment. Så kom barna, da savnet man frihet. Så fikk man friheten igjen, så savnet man ansvaret. Og sånn går det.

 

Jeg tror noe av det som gjør oss til mennesker er nettopp dette jaget etter noe mer, noe annet. Og det er vel det som fører oss opp og fram. Vi får bare lære oss å leve med det. 

[AnonymBruker]

Den tiden kommer når barna blir voksne og flytter ut. Og tro meg,du kommer til å savne småbarnstiden! Ikke alt ved den,men mye. 

Anonymkode: 7d302...0db