Dere med Emosjonell ustabil pf / borderline

[AnonymBruker]

Jeg fungerer normalt i lengre perioder og er tilsynelatende «frisk», men av og til får jeg kriser som fører til innleggelser og styr. Har hatt diagnosen i 10 er, fått behandling i til sammen 5 år, er godt voksen.

Utrolig frustrerende med disse krisene. For jeg er jo egentlig frisk. Når jeg er innlagt ser psyk meg kun som en diagnose, de ser ikke hva jeg mestrer mellom hver innleggelse (som er skjeldent, ikke hvert år en gang). Så der er det høye krav og fort ut igjen. Ingen hjelp å få lenger. Skulle ønske jeg slapp krisene, men som regel er det ting som trigger traumene, og jeg går i «svart». 
 

Hvor ofte får dere kriser (hvis dere i det hele tatt får det) og hvilken behandling får dere fra psykiatrien?

Anonymkode: 7f0a5...e25

[AnonymBruker]

Høres utrolig slitsomt ut. Har dessverre ikke noen erfaring å dele, men ønsker deg alt hodt!

Anonymkode: 2abc4...b5e

[AnonymBruker]

Ingen spesiell behandling annet enn psykolog av og til. Jobber ikke, men har hovedomsorg for 3 barn. 

Anonymkode: 5d691...ba5

[AnonymBruker]

Sluttet å drikke alkohol. Går i jevnlig terapi. 

Anonymkode: c47c2...c30

[AnonymBruker]

Ranter litt i tråden, jeg. Jeg merker ikke så mye til de symptomene i hverdagen, men har kriser noen ganger i året. Helt ærlig, jeg ruser meg igjennom de. Det er så mye stigma mot meg fordi helsevesenet (misliker bpd pasienter) de kjenner bare til de styggeste og jævligste symptomene (åpenbart når de bare ser meg når jeg er veldig syk) at jeg har fått ganske klare inntrykk at jeg ikke er velkommen noe sted for å få hjelp. En lege vil for eksempel at jeg skal snakke med akutt ambulant team, men de sier bare «kontakt legevakt» og legger på🙃Helt seriøst, de gjør faktisk det. Drar jeg på legevakt blir jeg innlagt og skrevet ut dagen etter. Jeg ønsker heller ikke innleggelse, ønsker hjelp hjemme av AAT. Kommunen har stengt døren fordi jeg skrev noen stygge meldinger i en krise. Huff, det er vondt. 99,9% av tiden er jeg jo bare et helt vanlig godt menneske, men jeg har alvorlige traumer i bunn som kan gjøre meg skikkelig syk. 
 

Jeg tror stigma i helsevesenet gjør det vanskeligere å ha denne diagnosen faktisk. 

Anonymkode: 24f3c...bff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Ranter litt i tråden, jeg. Jeg merker ikke så mye til de symptomene i hverdagen, men har kriser noen ganger i året. Helt ærlig, jeg ruser meg igjennom de. Det er så mye stigma mot meg fordi helsevesenet (misliker bpd pasienter) de kjenner bare til de styggeste og jævligste symptomene (åpenbart når de bare ser meg når jeg er veldig syk) at jeg har fått ganske klare inntrykk at jeg ikke er velkommen noe sted for å få hjelp. En lege vil for eksempel at jeg skal snakke med akutt ambulant team, men de sier bare «kontakt legevakt» og legger på🙃Helt seriøst, de gjør faktisk det. Drar jeg på legevakt blir jeg innlagt og skrevet ut dagen etter. Jeg ønsker heller ikke innleggelse, ønsker hjelp hjemme av AAT. Kommunen har stengt døren fordi jeg skrev noen stygge meldinger i en krise. Huff, det er vondt. 99,9% av tiden er jeg jo bare et helt vanlig godt menneske, men jeg har alvorlige traumer i bunn som kan gjøre meg skikkelig syk. 
 

Jeg tror stigma i helsevesenet gjør det vanskeligere å ha denne diagnosen faktisk. 

Anonymkode: 24f3c...bff

Det er en diagnose som ikke burde settes, men som settes for at pasienten skal få nødvendig helsehjelp. Det er mitt syn.
Den er stigmatiserende, og den kan ødelegge mye for de som får den, feks i en frentidig barnefordelingssak. Det et man må sette diagnoser for å få hjelp i det offentlige er en uting. Ingenting i loven sier at man må ha en diagnose for å få forsvarlig helsehjelp, og "diagnosejaget" er negativt, synes jeg, og den oppfatningen deles av mange, også av de som jobber innen psykiatrien.
Rusmidler bør du holde deg langt unna. Og hvis du har råd, så søk hjelp i det private. Terapi er veldig viktig, og du må få en terapeut som passer deg. Men det koster mye, og dessverre har ikke alle råd til det. For du trenger ukentlige timer.

 

Anonymkode: c47c2...c30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det er en diagnose som ikke burde settes, men som settes for at pasienten skal få nødvendig helsehjelp. Det er mitt syn.
Den er stigmatiserende, og den kan ødelegge mye for de som får den, feks i en frentidig barnefordelingssak. Det et man må sette diagnoser for å få hjelp i det offentlige er en uting. Ingenting i loven sier at man må ha en diagnose for å få forsvarlig helsehjelp, og "diagnosejaget" er negativt, synes jeg, og den oppfatningen deles av mange, også av de som jobber innen psykiatrien.
Rusmidler bør du holde deg langt unna. Og hvis du har råd, så søk hjelp i det private. Terapi er veldig viktig, og du må få en terapeut som passer deg. Men det koster mye, og dessverre har ikke alle råd til det. For du trenger ukentlige timer.

 

Anonymkode: c47c2...c30

Det går an å sette den som tentativ, slik at man fortsatt kan få behandling. Det er definitivt en ødeleggende diagnose, både her og nå og i fremtiden. Jeg hadde diagnosen som identitet i mange år,og det var så skadelig for meg, men det var jo kun sånn jeg ble beskrevet av helsepersonell. Tror ikke jeg hadde oppfylt kriteriene til den lenger heller faktisk, men den blir jeg nok aldri kvitt uansett. Virker som at enkelte helsepersonell leter etter symptomer. 
 

Angående rus og min situasjon i dag jobber jeg med saken, men da fra et traumeperspektiv siden kptsd er min hoveddiagnose. Har forsøkt privat og offentlig flere ganger, men finner ingen som har kunnskap nok om kompleks ptsd dessverre. Jeg lærer heldigvis mye selv og er ressurssterk der, så jeg opplever bedring. Men takk for tiden din, det var snilt å gi råd🥰

Anonymkode: 24f3c...bff

[Grüner]

AnonymBruker skrev (På 25.5.2025 den 14.54):

Jeg fungerer normalt i lengre perioder og er tilsynelatende «frisk», men av og til får jeg kriser som fører til innleggelser og styr. Har hatt diagnosen i 10 er, fått behandling i til sammen 5 år, er godt voksen.

Utrolig frustrerende med disse krisene. For jeg er jo egentlig frisk. Når jeg er innlagt ser psyk meg kun som en diagnose, de ser ikke hva jeg mestrer mellom hver innleggelse (som er skjeldent, ikke hvert år en gang). Så der er det høye krav og fort ut igjen. Ingen hjelp å få lenger. Skulle ønske jeg slapp krisene, men som regel er det ting som trigger traumene, og jeg går i «svart». 
 

Hvor ofte får dere kriser (hvis dere i det hele tatt får det) og hvilken behandling får dere fra psykiatrien?

Anonymkode: 7f0a5...e25

Er du medisinert?

[AnonymBruker]

Holder meg langt unna psykiatrien. Det eneste de har bidratt med er å behandle meg som søppel og tilegne meg egenskaper jeg ikke har. Jeg er ikke voldelig, rusmisbruker eller kriminell samme hvor vanlig det skulle være for folk med min diagnose. Behandlingen de tilbyr er og alt for krevende. Som arbeidsufør klarer jeg ikke å møte 2 dager i uken på intensive behandlingsopplegg øremerket eupf, og hadde jeg greid det ville jeg prioritert å jobbe frivillig eller en liten deltidsstilling, fremfor å ta sjansen på at inkompetent psykiatrisk personell skal få mulighet til å velte seg i min journal. Min erfaring er at de dikter opp eller dramatiserer alt man sier, der feilinformasjonen så brukes videre som faktaopplysninger som skal misbrukes til å gjøre mitt liv mest mulig miserabelt. F.eks har føreretten min stått i fare, uten grunn.

Anonymkode: 0c12c...a72

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i den dårlige erfaringen med psykiatrien. 

For meg begynte ting å gi mer mening da jeg lærte om strukturell dissosiasjon og tror heller det er problemet mitt nå enn eupf. Det gir også mening til hvorfor det er perioder der jeg fungerer bedre, og tilsynelatende ikke er en ustabil bitch som er stygg med folkene jeg er glad i. Det har lært meg å ha mye mer medfølelse med meg selv og hvordan jeg kan oppføre meg noen ganger. Jeg orker ikke å ha noen kontakt med helsevesenet lenger, å bli innlagt fordi jeg selvskader og har parasuicidal atferd, for å få høre at jeg burde skamme meg er ikke helsefremmende akkurat. 🤪 

Anonymkode: 33551...431

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 28.5.2025 den 12.11):

Ranter litt i tråden, jeg. Jeg merker ikke så mye til de symptomene i hverdagen, men har kriser noen ganger i året. Helt ærlig, jeg ruser meg igjennom de. Det er så mye stigma mot meg fordi helsevesenet (misliker bpd pasienter) de kjenner bare til de styggeste og jævligste symptomene (åpenbart når de bare ser meg når jeg er veldig syk) at jeg har fått ganske klare inntrykk at jeg ikke er velkommen noe sted for å få hjelp. En lege vil for eksempel at jeg skal snakke med akutt ambulant team, men de sier bare «kontakt legevakt» og legger på🙃Helt seriøst, de gjør faktisk det. Drar jeg på legevakt blir jeg innlagt og skrevet ut dagen etter. Jeg ønsker heller ikke innleggelse, ønsker hjelp hjemme av AAT. Kommunen har stengt døren fordi jeg skrev noen stygge meldinger i en krise. Huff, det er vondt. 99,9% av tiden er jeg jo bare et helt vanlig godt menneske, men jeg har alvorlige traumer i bunn som kan gjøre meg skikkelig syk. 
 

Jeg tror stigma i helsevesenet gjør det vanskeligere å ha denne diagnosen faktisk. 

Anonymkode: 24f3c...bff

Takk for at du skriver, kjenner meg så innmari igjen. Herregud. Av og til spyr jeg av å tenke på helsevesenet vi har. Snakket med en dame for litt siden og hun fortalte et eller annet om at nå prøvde de ut en ny type terapi som gikk ut på å anerkjenne folk, et eller annet sånt, og den hadde så god effekt, og da tenker jeg sånn "nei, jøss, tenk at å behandle folk som FOLK har positiv effekt da gitt!". 🤪

Det jeg sliter aller mest med er et sånt evigvarende symptom der jeg alltid føler meg utrygg i bunn. Føler meg som et forlatt lite barn, og at jeg aldri vil føle meg trygg. Egentlig tror jeg at diagnosene vi har i dag bare er rare, jeg tror bunnlinja er at jeg hadde det jævlig som lite barn, og har desorganisert tilknytning og det står bak det meste. Uansett, poenget mitt var egentlig å spørre, om dere andre kjenner dere grunnleggende utrygg og i hverdagen utenom kriser, eventuelt om dere har gjort noe med det, jeg er desperat etter å slippe å ha det sånn. ❤️ 

Anonymkode: 33551...431

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Kjenner meg igjen i den dårlige erfaringen med psykiatrien. 

For meg begynte ting å gi mer mening da jeg lærte om strukturell dissosiasjon og tror heller det er problemet mitt nå enn eupf. Det gir også mening til hvorfor det er perioder der jeg fungerer bedre, og tilsynelatende ikke er en ustabil bitch som er stygg med folkene jeg er glad i. Det har lært meg å ha mye mer medfølelse med meg selv og hvordan jeg kan oppføre meg noen ganger. Jeg orker ikke å ha noen kontakt med helsevesenet lenger, å bli innlagt fordi jeg selvskader og har parasuicidal atferd, for å få høre at jeg burde skamme meg er ikke helsefremmende akkurat. 🤪 

Anonymkode: 33551...431

Og forresten, det der om ustabil bitch er ikke sånn jeg tenker på andre som også har eupf (eller har noen av oss egentlig det), men ja, jeg tenkte sånn på meg selv såååå lenge, fordi jeg har vært så slem noen ganger. Så jeg sier det gjerne med litt avstand, men bare følte for å presisere det, så ingen tok det ille opp. Og så har jeg nettopp hatt en krise der jeg sa stygge ting til en nær venn, og jeg kjenner jo på en del skam for det, pluss litt opp og ned og ustabil, så ja, dere skjønner, nå legger jeg inn årene, og slutter å ro. 

Anonymkode: 33551...431

[AnonymBruker]

Jeg har fått denne diagnosen, men hadde faktisk en veldig fin barndom. Ingen traumer.

Fikk beskjed om at de i det lengste forsøker å forhindre innleggelser med oss som har borderline, fordi helsevesenet mener vi blir dårligere? Synes bare det hørtes rart ut..

Anonymkode: fce9c...494

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.5.2025 den 0.39):

Takk for at du skriver, kjenner meg så innmari igjen. Herregud. Av og til spyr jeg av å tenke på helsevesenet vi har. Snakket med en dame for litt siden og hun fortalte et eller annet om at nå prøvde de ut en ny type terapi som gikk ut på å anerkjenne folk, et eller annet sånt, og den hadde så god effekt, og da tenker jeg sånn "nei, jøss, tenk at å behandle folk som FOLK har positiv effekt da gitt!". 🤪

Det jeg sliter aller mest med er et sånt evigvarende symptom der jeg alltid føler meg utrygg i bunn. Føler meg som et forlatt lite barn, og at jeg aldri vil føle meg trygg. Egentlig tror jeg at diagnosene vi har i dag bare er rare, jeg tror bunnlinja er at jeg hadde det jævlig som lite barn, og har desorganisert tilknytning og det står bak det meste. Uansett, poenget mitt var egentlig å spørre, om dere andre kjenner dere grunnleggende utrygg og i hverdagen utenom kriser, eventuelt om dere har gjort noe med det, jeg er desperat etter å slippe å ha det sånn. ❤️ 

Anonymkode: 33551...431

Det der er helt ekstremt! Vi blir ikke behandlet som om vi er mennesker engang. En lege ble helt satt ut en gang fordi jeg takket for hjelpen. Eh, som om jeg ikke er i stand til å være høflig? 

Åherregud, dette er spot on!! Føler meg alltid som et lite hjelpeløst barn som er blitt forlatt på gata i new York. Har du kompleks ptsd? Jeg mener (min) utrygghetsfølelse kommer derfra. Jeg jobber intenst med denne dype følelsen av utrygghet hver dag, og heldigvis, selv om det går tregt, så ser jeg at for hvert år som går så forminsker utrygghetsfølelsen seg. 

Anonymkode: 24f3c...bff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har fått denne diagnosen, men hadde faktisk en veldig fin barndom. Ingen traumer.

Fikk beskjed om at de i det lengste forsøker å forhindre innleggelser med oss som har borderline, fordi helsevesenet mener vi blir dårligere? Synes bare det hørtes rart ut..

Anonymkode: fce9c...494

Noen blir dårligere av det, dessverre. Andre ikke, for vi er jo forskjellige selv om helsevesenet ikke anerkjenner det. Samtidig motsier de seg selv, for om du som meg har en ruslidelse vil de helst at du skal være innlagt i minst et år, gjerne flere ganger 😅 Da er det ingen snakk om at man blir dårligere av det, bare bedre. Gir lite mening.

Anonymkode: 24f3c...bff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det der er helt ekstremt! Vi blir ikke behandlet som om vi er mennesker engang. En lege ble helt satt ut en gang fordi jeg takket for hjelpen. Eh, som om jeg ikke er i stand til å være høflig? 

Åherregud, dette er spot on!! Føler meg alltid som et lite hjelpeløst barn som er blitt forlatt på gata i new York. Har du kompleks ptsd? Jeg mener (min) utrygghetsfølelse kommer derfra. Jeg jobber intenst med denne dype følelsen av utrygghet hver dag, og heldigvis, selv om det går tregt, så ser jeg at for hvert år som går så forminsker utrygghetsfølelsen seg. 

Anonymkode: 24f3c...bff

Ikke sant! Som om vi ikke er i stand til å være HØFLIGE, eh? Det er også så kjipt, men det er ikke helsevesenet da, men når de krisene og utbruddene gjør at folk tror at det er alt vi er og liksom glemmer alle gangene vi har vært empatiske, rause, varme og tålmodige. Det gjør noe med meg i alle fall at det at jeg av mange blir sett som bare den siden av meg. Og klart, jeg forstår at mange har tatt avstand jeg, det er helt OK at folk setter grenser for seg og ikke kan takle å være nær meg, med det som tidvis også kommer med, det er jo ganske upålitelig ofte, men det føles bare så vanskelig å opprettholde et jevnt over positivt syn på meg selv når noen tenker at fordi jeg dissosierer og utagerer fight-delen i meg, så er det alt jeg er. 

Jepp, og så leste jeg Healing the fragmented selves of trauma survivors av Janina Fisher og innså at jeg nok egentlig har sekundær strukturell dissosiasjon, og det forklarer hvorfor jeg fikk eupf diagnosen først, og ja, egentlig var den så spot on for meg. Det er sånn jeg jobber med den utrygghetsfølelsen også, gjennom del-arbeid. I den boken så beskrives det også hvordan en del kptsd kan være også bare et tegn på desorganisert tilknytningsstil. Jeg er mindre opptatt av diagnoser nå, da jeg tenker de bommer så ofte, men denne tilnærmingen har vært det beste som kom min vei. Har du hørt om det? 

Så glad for å høre at utrygghetsfølelsen forminskes, jeg må jo innrømme at den gjør det her også, men jeg vil være trygg NÅ, ikke sant.  Men jeg vil gjerne spør hvordan du jobber med det? Kjenner meg igjen i mye av det du skriver og jeg har lært at det er andre som forstår saken innenfra som ofte har funnet gode veier for å komme ut av det. 

Anonymkode: 33551...431

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Ikke sant! Som om vi ikke er i stand til å være HØFLIGE, eh? Det er også så kjipt, men det er ikke helsevesenet da, men når de krisene og utbruddene gjør at folk tror at det er alt vi er og liksom glemmer alle gangene vi har vært empatiske, rause, varme og tålmodige. Det gjør noe med meg i alle fall at det at jeg av mange blir sett som bare den siden av meg. Og klart, jeg forstår at mange har tatt avstand jeg, det er helt OK at folk setter grenser for seg og ikke kan takle å være nær meg, med det som tidvis også kommer med, det er jo ganske upålitelig ofte, men det føles bare så vanskelig å opprettholde et jevnt over positivt syn på meg selv når noen tenker at fordi jeg dissosierer og utagerer fight-delen i meg, så er det alt jeg er. 

Jepp, og så leste jeg Healing the fragmented selves of trauma survivors av Janina Fisher og innså at jeg nok egentlig har sekundær strukturell dissosiasjon, og det forklarer hvorfor jeg fikk eupf diagnosen først, og ja, egentlig var den så spot on for meg. Det er sånn jeg jobber med den utrygghetsfølelsen også, gjennom del-arbeid. I den boken så beskrives det også hvordan en del kptsd kan være også bare et tegn på desorganisert tilknytningsstil. Jeg er mindre opptatt av diagnoser nå, da jeg tenker de bommer så ofte, men denne tilnærmingen har vært det beste som kom min vei. Har du hørt om det? 

Så glad for å høre at utrygghetsfølelsen forminskes, jeg må jo innrømme at den gjør det her også, men jeg vil være trygg NÅ, ikke sant.  Men jeg vil gjerne spør hvordan du jobber med det? Kjenner meg igjen i mye av det du skriver og jeg har lært at det er andre som forstår saken innenfra som ofte har funnet gode veier for å komme ut av det. 

Anonymkode: 33551...431

Jeg ser helt klart deres side av det, jeg kan i hvert fall bli skikkelig stygg i en krise. Men jeg har et eksempel med akkurat det der. Jeg tok opp igjen kontakten med ei tidligere nær venninne jeg hadde lenge før jeg ble bedre fra symptomene mine, og det tok ikke mange samtaler før kontakten ble brutt igjen. Det virker som at hun ikke turte å tro at jeg har forandret meg, og hun behandlet meg rett og slett litt stygt. Som om hun ventet på at jeg skulle eksplodere og forsøkte å trykke på noen av mine gamle triggere. Å se at hun har brent seg så mye på min atferd gjør vondt. Det er sporet jeg har satt i noen liksom. Jeg er heldig som har en samboer som ser de symptomene for hva de er, nemlig bare forbigående symptomer. Men ja, det gjør vondt at det er den siden av oss folk sitter igjen med. 

Har ikke lest boken, men har den på listen! Har ikke hørt om sekundær strukturell dissosiasjon før? Fortell? Jeg har også blitt mindre opptatt av diagnoser, noen ganger tar jeg meg selv i å tenke at hele psykologi-psykiatri opplegget er ganske ekkelt. Forenkle mennesker og putte oss i en bås med et navn med en kode. Føler ikke at mine traumer har noe i psykiatrien å gjøre egentlig.

Selvfølgelig vil vi det, det er jo noe helt grunnleggende vi trenger for å i det hele tatt være friske. For å sove godt, fordøye mat ordentlig osv. Det er trist. Jeg kan skrive litt mer om hvordan jeg jobber senere, er litt sliten nå og tenkte å hvile litt. Som forøvrig er en måte å jobbe med ting på, lytte til behovene ☺️

Anonymkode: 24f3c...bff

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært innlagt, men min da eupf ble ikke diagnostisert før jeg var rundt 22 år, etter en massiv krise og alt eksploderte. Men jeg gikk i knallhard gruppebehandling i rundt 3 år, og ble kvitt diagnosen. Nå 18 år senere er jeg fortsatt rolig, men kan merke jeg svikter mer hvis jeg har dårlige perioder, eller er sliten, da svinger det litt mer. Så hvis man har mulighet til å prøve den behandlingen så anbefaler jeg det. Jeg fikk et nytt liv, og det er godt å slippe de ekstreme bølgene i følelser tusen ganger i døgnet.

Jeg forstår stigmaet med diagnosen, for selv om man har det vanskelig så er det også mange som er stygge mot helsetjenesten, og vanskelige å behandle pga selvinnsikten sin. (Langt i fra alle, diagnosen er jo fra a til å med varierende grader).

Anonymkode: eb7b7...171

[AnonymBruker]

Jeg har personlighetsforstyrrelse med trekk fra angst, OCD og paranoia (i mild grad; jeg er konstant skeptis til andre - ikke at jeg tror noen skal ta meg, jeg bare har veldig store vansker for å tro folk. Kompliment funker ikke rett og slett på meg)

Men hos meg så lar de perosnlighetsforstyrrelsen ligge. Og behandler andre ting først. 

Anonymkode: 6c51d...7d9