Frivillige barnløse, hvordan landet dere at dere er det?

[AnonymBruker]

Dere som er frivillige barnløse, hvordan «landet» dere i avgjørelsen deres? Hvordan slo dere dere til ro med tanken og ikke tenkte på «utenforstående» press?

Vi er et par i midten/slutten av 20-årene, gift og kjøpt hus. Alle rundt oss får nå barn, ca akkurat samtidig føles det som. Men vi vet ikke hva vi vil! Vi klarer ikke «bestemme» oss og mye er pga yttre press på foreldre som vil bli besteforeldre og frykten for at vennene våre som nå får barn vil forsvinne fra oss om vi velger å ikke få.

samtidig, dette er det eneste som trekker oss mot barn. Det og «hvem skal passe på deg når du er gammel» argumentet… Tilværelsen med barn frister ikke, vi hører kun om stress og mas, dårlig økonomi, krangling, bekymringer, manglende sex-liv, ikke mere frihet osv osv. 

Så derfor ville jeg satt så pris på å høre om dere som står støtt i valget som frivillig barnløse og hva som gjør at dere gjør det. Det er jo av andres erfaringer man blir klokere:)

Anonymkode: 2a5b3...512

[Brunello]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Dere som er frivillige barnløse, hvordan «landet» dere i avgjørelsen deres? Hvordan slo dere dere til ro med tanken og ikke tenkte på «utenforstående» press?

Vi er et par i midten/slutten av 20-årene, gift og kjøpt hus. Alle rundt oss får nå barn, ca akkurat samtidig føles det som. Men vi vet ikke hva vi vil! Vi klarer ikke «bestemme» oss og mye er pga yttre press på foreldre som vil bli besteforeldre og frykten for at vennene våre som nå får barn vil forsvinne fra oss om vi velger å ikke få.

samtidig, dette er det eneste som trekker oss mot barn. Det og «hvem skal passe på deg når du er gammel» argumentet… Tilværelsen med barn frister ikke, vi hører kun om stress og mas, dårlig økonomi, krangling, bekymringer, manglende sex-liv, ikke mere frihet osv osv. 

Så derfor ville jeg satt så pris på å høre om dere som står støtt i valget som frivillig barnløse og hva som gjør at dere gjør det. Det er jo av andres erfaringer man blir klokere:)

Anonymkode: 2a5b3...512

Regner med at erfaringer fra oss som valgte barn er relevante, selv om du ber om erfaringer fra barnløse.

Det uthevede gjelder langt fra alle med barn, og mye av det kan også gjelde folk uten barn.

Selv har jeg tre barn, og vi kjenner oss ikke igjen i at alt blir negativt. Selvsagt endres hverdagen, men man kan gjøre mye for at man kan gjøre mye av det samme som før barna.

At gode venner forsvinner fordi dere ikke har barn, tror jeg i liten grad skjer. Men de vil nok ha mindre tid til dere og dere vil antakelig ønske å være mer sammen med andre uten barn. Så noen vennskap tåler ikke ulik livsstil. Men det kan også skje av andre grunner. Noen venner har man bare deler av livet. 
Konklusjonen bør være at man ikke tenker på alt mulig. Har man lyst på barn får man de uavhengig av andres mening. Det samme om man ikke ønsker barn. At moren din ikke blir mormor er trist for henne, men kan ikke styre om du får barn.

Endret søndag kl 13:02 av Brunello

[AnonymBruker]

Vi har vel ikke "landet" noe som helst, men det har bare ikke vært et valg fordi vi ikke har ønsket det eller hatt behov for barn. Vanskelig å forklare, men tror vi mangler den biologiske delen som maser om at vi må reprodusere oss. Har heller ikke opplevd press fra familie da vi begge har eldre søsken som har fått to barn hver. Vi har et lite (selvvalgt) nettverk og har venner med barn som vi fortsatt har god kontakt med, så det er ikke sånn at folk skygger banen selv om vi ikke gjør som dem. Vi har derimot åpent hus, så de kan komme hit og bo på gjesterommet for å få litt fred fra hverdagens mas. Om vi blir alene eller må bero på hjelp fra kommunen og helsevesenet når vi blir eldre får vi ta når det kommer. Nytter ikke å bekymre seg for det nå. 

Anonymkode: 72fc3...ac6

[AnonymBruker]

Samboer og jeg er nå i midten/slutten av 40-årene og har valgt å ikke få barn. Det er flere grunner til det:

- Det er ingenting med livet med barn som frister, ikke i noen faser av barnets liv.
- Vi er begge introverte mennesker med stort behov for alenetid og ro. Et liv med barn hadde vært altfor mye stress, kav og støy for oss.
- Vi ønsker å bruke vår tid og våre penger på egne interesser
- Vi ønsker ro og masse fritid hjemme uten å måtte fylle det med ekskursjoner med barn, kjøring hit og dit, dugnad, treninger osv.
 

Anonymkode: c183e...385

[AnonymBruker]

Brunello skrev (16 minutter siden):

Regner med at erfaringer fra oss som valgte barn er relevante, selv om du ber om erfaringer fra barnløse.

Det uthevede gjelder langt fra alle med barn, og mye av det kan også gjelde folk uten barn.

Selv har jeg tre barn, og vi kjenner oss ikke igjen i at alt blir negativt. Selvsagt endres hverdagen, men man kan gjøre mye for at man kan gjøre mye av det samme som før barna.

At gode venner forsvinner fordi dere ikke har barn, tror jeg i liten grad skjer. Men de vil nok ha mindre tid til dere og dere vil antakelig ønske å være mer sammen med andre uten barn. Så noen vennskap tåler ikke ulik livsstil. Men det kan også skje av andre grunner. Noen venner har man bare deler av livet. 
Konklusjonen bør være at man ikke tenker på alt mulig. Har man lyst på barn får man de uavhengig av andres mening. Det samme om man ikke ønsker barn. At moren din ikke blir mormor er trist for henne, men kan ikke styre om du får barn.

Nei, hun er jo ganske tydelig egentlig:

Så derfor ville jeg satt så pris på å høre om dere som står støtt i valget som frivillig barnløse og hva som gjør at dere gjør det. Det er jo av andres erfaringer man blir klokere

Anonymkode: 964f8...5ea

[AnonymBruker]

Jeg er såpass ung at jeg ikke ønsker å si 100% sikkert at jeg aldri skal ha barn, men per nå så er det ikke noe jeg ønsker i det hele tatt. For min del så er det mest at jeg har kommet fram til at fordelene med å få barn for min del ikke oppveier ulempene, og jeg ønsker ikke å få barn hvis jeg er litt usikker en gang på om det er riktig for meg. Hvis jeg skal få barn så er det noe jeg skal ønske 100% først, og det gjør jeg ikke nå.

Anonymkode: dd58c...81d

[Tvist]

Jeg tenkte lenge og mye over hvilket liv jeg ville ha med barn, og endte på at jeg ikke vil ha. Jeg har det bra uten, hadde kanskje hatt det bra med barn også, men jeg er veldig fornøyd med hvordan livet uten barn er,og måtte forsaket mye for å ha barn.

Har mistet noen venner, men av andre grunner enn at de fikk barn. Man kan ha mindre kontakt i perioder, og ta det opp igjen når barna deres er eldre. Er også muligheter for å miste vennskap fordi begge parene får barn og blir opptatt med sitt.

[AnonymBruker]

Vi snakket om det og ble enige om at vi ikke ønsket å få barn. Da hadde vi levd sammen i over 10 år. 

Anonymkode: 1ac1c...ea3

[herzeleid]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Tilværelsen med barn frister ikke, vi hører kun om stress og mas, dårlig økonomi, krangling, bekymringer, manglende sex-liv, ikke mere frihet osv osv. 

Uavhengig av hva dere landet på; ikke tro at det dere hører er representativt for ‘hele bildet’. I vårt samfunn er vi veldig flinke til å snakke om det som er krevende med barn, men alt for dårlige til å snakke om det positive. Og for de aller, aller fleste er nok stresset og det man ‘gir opp’ svært lite viktig sammenlignet med gleden og kjærligheten fra og til barna. 

[AnonymBruker]

Jeg er "frivillig" barnløs. Jeg klarte aldri å få meg en kjæreste og datingslivet gikk hardt utover selvtilliten og psyken min, så jeg valgte heller å prioritere meg selv og min egen mentale helse. Den eneste grunnen til at jeg ikke valgte å få barn på egenhånd er økonomi. Selv om jeg har OK lønn(ca 45k etter skatt) så føles det ikke nok til å oppdra barn alene på egenhånd, særlig med tanke på dagens renter og usikkerhet i markedet.

Jeg hadde aldri valgt å få barn fordi vennene mine får barn. Men én ting du må lære TS er at mange venner forsvinner underveis i livet og på ulike stadier i livet. Å få barn av ren desperasjon for å beholde dem høres ikke fornuftig ut. Du kan få barn og likevel ende med å miste vennene dine.

Anonymkode: 0a9d5...e55

[AnonymBruker]

Jeg er 45 og for gammel til å ombestemme meg. Og det kjennes bare ubeskrivelig godt ut. Trygt å vite at jeg har valgt det som er rett for meg selv. Jeg har aldri ønsket meg barn og en går jo ikke til anskaffelse av noe en ikke ønsker seg normalt sett. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke ville likt livet mitt som forelder så uansett hvem som hadde mast og presset så hadde jeg nok ikke ønsket barn. Jeg har heldigvis en omgangskrets og familie som gir respekt for at det ikke er noen tvang å bli forelder så jeg har lykkelig sluppet unna den type press. Det må være forferdelig å leve under den type forhold med mas og nærmest krav om at en skal være en baby fabrikk for andres underholdning. 

Jeg har aldri angret på min barnfrie tilværelse, jeg blir bare mer og mer takknemlig for at det endelig er for seint og for at folk tar meg mer seriøst på mitt ord enn da jeg var i 20 årene. Jeg gleder meg til å forsette livet mitt med det gode og riktige valget jeg har gjort for meg selv og mitt liv.

Anonymkode: 82ed4...eee

[AnonymBruker]

Alltid visst at jeg ikke vil ha barn. Ingenting med barn frister. 

Anonymkode: 0e638...1b5

[AnonymBruker]

Jeg har bare alltid visst at jeg ikke ønsker meg barn. 

Da jeg møtte mannen min fortalte jeg ham om det veldig tidlig i forholdet, for hvis barn var viktig for ham måtte vi gått fra hverandre. 

Anonymkode: 49d12...edd

[AnonymBruker]

Vi er i slutten av 40 årene og er frivillig barnløse, ingen av oss ville ha barn, så der var vi enige. 

Jeg synes ikke vi har vært utsatt for så mye press, men de fleste som kjenner meg vet at jeg aldri har ønsket barn. Jeg synes egentlig det er en skikkelig uting å legge seg opp i om andre har/ønsker barn eller ikke, så jeg har gjort det ganske ubehagelig for folk som tar det opp gjentatte ganger. 

Vi stortrives som barnløse, og jeg vil vel si at vi har mer frihet, bedre økonomi, mindre stress og bekymringer enn våre venner med barn. Jeg elsker det å kunne ta spontane turer til utlandet uten å måtte tenke på skoleferier. Vi slipper unna alt av dugnader, skoleavslutninger, 17 mai opplegg osv. Og det er det mye klaging på (bare se her på kg). 

Jeg mener at skal du ha barn, så skal du virkelig ønske deg det barnet også. Du skal ikke få deg barn fordi andre maser på deg eller for at noen skal ta vare på deg som gammel (det er det ingen garanti for at de gjør uansett). 

Anonymkode: 5daea...add

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dere som er frivillige barnløse, hvordan «landet» dere i avgjørelsen deres? Hvordan slo dere dere til ro med tanken og ikke tenkte på «utenforstående» press?

Vi er et par i midten/slutten av 20-årene, gift og kjøpt hus. Alle rundt oss får nå barn, ca akkurat samtidig føles det som. Men vi vet ikke hva vi vil! Vi klarer ikke «bestemme» oss og mye er pga yttre press på foreldre som vil bli besteforeldre og frykten for at vennene våre som nå får barn vil forsvinne fra oss om vi velger å ikke få.

samtidig, dette er det eneste som trekker oss mot barn. Det og «hvem skal passe på deg når du er gammel» argumentet… Tilværelsen med barn frister ikke, vi hører kun om stress og mas, dårlig økonomi, krangling, bekymringer, manglende sex-liv, ikke mere frihet osv osv. 

Så derfor ville jeg satt så pris på å høre om dere som står støtt i valget som frivillig barnløse og hva som gjør at dere gjør det. Det er jo av andres erfaringer man blir klokere:)

Anonymkode: 2a5b3...512

Ikke la andres negativitet styre om dere får barn! Barn er en helt naturlig del av livet og tenk så trist å gå glipp av det! Ikke ha en familie! Ikke oppleve livets mirakel. Livet med barn blir litt hva man gjør det til. Så lenge man prioriterer rett har man god nok økonomi og et bra liv med barn. Barn byr på et helt nytt aspekt av livet. 

Anonymkode: 1120b...e7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ikke la andres negativitet styre om dere får barn! Barn er en helt naturlig del av livet og tenk så trist å gå glipp av det! Ikke ha en familie! Ikke oppleve livets mirakel. Livet med barn blir litt hva man gjør det til. Så lenge man prioriterer rett har man god nok økonomi og et bra liv med barn. Barn byr på et helt nytt aspekt av livet. 

Anonymkode: 1120b...e7c

"Andres negativitet" er jo slike som deg som ikke kan respektere andres ønske og valg. Ts ønsker jo ikke barn. 

Anonymkode: 82ed4...eee

[AnonymBruker]

Jeg har jobbet i barnehage i mange år og ville ALDRI fått et barn som måtte institusjonaliseres. Og jeg har heller ikke mulighet til å holde et eventuelt barn hjemme 

Lenger ned på listen finner vi fødselsskader, generelt dårlig fødselsomsorg, hvor dårlig oppfølgingen er fra helsetjenestene ved ekstra behov hos barnet, at det er DYRT, vi måtte ha utvidet nettverket vårt betraktelig og ikke minst hvor dårlig det er for miljøet. 

Hver gang jeg har prøvd å overbevise meg selv om at det er verdt det så kommer en vegg av denne listen av tanker ned. Jeg er alt for fornuftig til å få barn. 🤣

Anonymkode: 7890a...b86

[AnonymBruker]

Alltid like fascinerende å se foreldre innta disse trådene. Selv der det står eksplisitt i HI at det er ønskelig med svar fra de som ikke er foreldre 🙄

Personlig så har jeg alltid visst at dette med barn ikke er min reie og jeg er godt over 40 for å si det pent. Min bedre halvdel har også samme tankegang og vi gikk inn i forholdet med denne kunnskapen åpent på bordet fra dag 2. Vi har nå holdt sammen i snart 20 år og har ikke angret.

Etter min mening så er barn noe man bør ønske seg  og man bør vite at man har ressursene til å ta seg av det før man får det. Det er bedre å angre på å ikke ha fått barn enn å angre på at man fikk de for det er ikke akkurat returrett på de når de først har kommet.

Venner kommer og venner går igjennom livet og bør ikke påvirke en så stor livsbeslutning. Det samme gjelder familie, det er jo tross alt ikke familien din som vil bli sittende med hovedansvaret for et nytt liv, det er det dere som gjør.

Anonymkode: 25966...550

[AnonymBruker]

Hvis søvn og frihet er viktig- ikke få barn. Og bekymringer -selv om barnet er blitt voksen.

Anonymkode: 0fe6a...6f1

[AnonymBruker]

Eksmannen min ville ikke ha barn, jeg var litt mer i tvil, kjente det fysisk tidlig i trettiårene, at kroppen var klar for det. Men så ble det ikke, og så ble det slutt, men jeg er  i grunn bare glad for at jeg ikke har barn nå som voksen og fri. Jeg hadde aldri noe sterkt ønske, men jeg syns ikke det har vært så lett å vite sikkert heller. Man velger jo bort noe man ikke får erfaring med. Jeg tenker livet kunne vært bra med eller uten, men er godt fornøyd uten.

Anonymkode: 8fdcc...32a