Jeg ønsker egentlig å være mer sosial

[AnonymBruker]

Jeg er stort sett sosial bare på jobb eller når jeg en sjelden gang er ute på show, kino eller konsert. Sannheten er den at jeg har lite/ingen venner, jeg opplevde å bli utestengt og mobbet i hele grunnskolen, derfor har jeg vanskeligheter med å slippe folk innpå meg. Det skal sies at det er ikke så ofte jeg har opplevd at folk har hatt lyst til å være sammen med meg heller. Jeg har en venninne jeg til nå har sett på som god, men jeg starter nå å tvile, fordi hun vet jeg har det tungt, men hun er ikke der. Hun bedyrer at hun har det så travelt osv i helgene, og da svarer jeg bare med et ok, siden jeg ikke vil føle at jeg maser. Jeg er også singel, noe som ikke gjør saken noe bedre. Jeg har turt å dra på dater, men det har dessverre ikke blitt full klaff. Og det er bare den siste av dem som jeg ville at det skulle bli et forhold sammen med, men det ser ut til at også dette er en saga blott akkurat nå.

Jeg har en interesse for rolige aktiviteter som å lese bøker, gå en rolig tur,  dra på kino, spille brettspill, dra på kafe osv. Men jeg bor på et lite sted, så det er lite som skjer. Og hvis jeg da skal dra på noe for å være sosial, så er jeg jo hun som alltid kommer alene, fordi jeg har ingen å dra dit sammen med. Jeg er en sjenert person, men jeg er egentlig veldig pratsom da jeg først blir kjent, trenger å bli varm i trøya liksom. Men jeg vet  ikke helt hvor jeg skal begynne, det er bare det at jeg ikke synes det er så stas å sitte alene hjemme hver helg. Alle andre har jo venneflokker virker det som. Noen som har tips? Eller noen som er der/har vært i denne situasjonen selv? Erfaringer? Hvis noen vil snakke så hadde jo også det vært hyggelig. 

Anonymkode: a0ed9...0f7

[Homer76]

Hei. Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Har mye av de samme erfaringene som deg. Har veldig mange bekjente, men omtrent ingen venner som jeg vet er der for meg. Bor også på en liten plass som jeg ikke er oppvokst på og sliter med å få skikkelig kontakt. Har vel ikke så mye tips, men du skal ihvertfall vite at du ikke er alene om det.

[AnonymBruker]

Homer76 skrev (42 minutter siden):

Hei. Kjenner meg godt igjen i det du skriver. Har mye av de samme erfaringene som deg. Har veldig mange bekjente, men omtrent ingen venner som jeg vet er der for meg. Bor også på en liten plass som jeg ikke er oppvokst på og sliter med å få skikkelig kontakt. Har vel ikke så mye tips, men du skal ihvertfall vite at du ikke er alene om det.

Jeg er nok ikke alene om det nei, men tidligere erfaringer osv sitter jo der, selv om man skulle vært det foruten. Man har derfor litt vansker kanskje med å knytte seg nært til noen, og at man i tillegg er redd for nettopp dette, fordi man er redd for å bli såret igjen. Også er det jo også frykten for å bli avvist. 

Takk for ditt svar

Anonymkode: a0ed9...0f7

[AnonymBruker]

Nå bor jeg i Oslo og er sikkert eldre enn deg, men hvis vi hadde bodd på samme sted høres du ut som en jeg kunne tenke meg å ha som venn ut fra interesser og måten du skriver. Ville bare si det 👍

Anonymkode: 821fb...e87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Nå bor jeg i Oslo og er sikkert eldre enn deg, men hvis vi hadde bodd på samme sted høres du ut som en jeg kunne tenke meg å ha som venn ut fra interesser og måten du skriver. Ville bare si det 👍

Anonymkode: 821fb...e87

Det var jo en hyggelig kommentar da. Jeg bor ikke i Oslo, men jeg kan fint forflytte meg på dagsturer til Oslo, hvis det sto på det. Jeg er 35, vet ikke hvor gammel du er, mann eller kvinne.

Anonymkode: a0ed9...0f7

[AnonymBruker]

Jeg blir automatisk skeptisk når folk som sier de har lite nettverk og kun en venn, og ikke vet om denne vennen egentlig er venn fordi de ikke stiller opp så mye som du ønsker. Du er en voksen dame på 35 år, hvor ofte har denne venninnen stilt opp tidligere? Hun er ikke terapeuten din, hun får ikke betalt for å ivareta deg når du har det kjipt og vil klage, hun er en venn med en tålegrense. Sannsynligvis har hun hørt så mye på din klaging tidligere at hun er lei, og det er både helt lov og helt greit. Det sliter faktisk å hele tiden skulle være støttemuren til folk uten nettverk eller de med sykdom eller begge deler. Gjør heller hyggelige ting sammen som gir påfyll, fremfor å forvente terapi. 
 

Når det gjelder å skaffe seg ett nettverk så er det ingen andre som kan gjøre det enn du. Hvis du liker å gå tur kan du sjekke ut arrangementene til DNT f.eks, de arrangerer ofte småturer i nærområdet der du kan bli kjent med folk. Har du en hobby du kan melde deg inn i en forening for? Strikkeklubb, hagelag, lokalhistorie, kunst, musikk? Idrett? Kor? Kan du engasjere deg i fagforeningen? Den lokale menigheten? Velforeningen? Frivillige organisasjoner? 

Anonymkode: 09150...3ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg blir automatisk skeptisk når folk som sier de har lite nettverk og kun en venn, og ikke vet om denne vennen egentlig er venn fordi de ikke stiller opp så mye som du ønsker. Du er en voksen dame på 35 år, hvor ofte har denne venninnen stilt opp tidligere? Hun er ikke terapeuten din, hun får ikke betalt for å ivareta deg når du har det kjipt og vil klage, hun er en venn med en tålegrense. Sannsynligvis har hun hørt så mye på din klaging tidligere at hun er lei, og det er både helt lov og helt greit. Det sliter faktisk å hele tiden skulle være støttemuren til folk uten nettverk eller de med sykdom eller begge deler. Gjør heller hyggelige ting sammen som gir påfyll, fremfor å forvente terapi. 
 

Når det gjelder å skaffe seg ett nettverk så er det ingen andre som kan gjøre det enn du. Hvis du liker å gå tur kan du sjekke ut arrangementene til DNT f.eks, de arrangerer ofte småturer i nærområdet der du kan bli kjent med folk. Har du en hobby du kan melde deg inn i en forening for? Strikkeklubb, hagelag, lokalhistorie, kunst, musikk? Idrett? Kor? Kan du engasjere deg i fagforeningen? Den lokale menigheten? Velforeningen? Frivillige organisasjoner? 

Anonymkode: 09150...3ea

Venninnen har hatt sine problemer selv, som hun har snakket med meg om. Hun har tidligere sagt til meg at jeg bare kan ringe henne uansett når på dagen, hvis det er noe spesielt. Vi har aldri vært uvenner, men jeg merker nå at hun er mer opptatt av seg selv enn tidligere. Jeg har aldri vært en som klager mye, og jeg forventer heller ikke at noen skal stille opp for meg, fordi jeg er ikke vant til det. Jeg har heller ikke skrevet her at jeg forventer å få terapi av henne, eller noen andre for den saks skyld. Jeg har egentlig bare spurt om råd, det er du som tar ting ut av kontekst. 

Anonymkode: a0ed9...0f7