Forskjellige personligheter i forhold

[AnonymBruker]

Jeg håper noen har kloke ord å si om problemene jeg opplever i forholdet mitt. Det blir en del såre følelser og frustrasjon fordi vi er ganske ulike på enkelte områder.

Jeg har hatt en alvorlig spiseforstyrrelse i flere år, men nå har jeg endelig klart å bli frisk. Jeg har vært ærlig med partneren min om hvor tøft dette har vært. Vi lå i sengen og slappet av, da han kom med en kommentar som såret meg veldig. Han kikket på meg tok på armene mine og sa at «du bør få pengene fra treningssenteret tilbake pga armene dine sin størrelse.» Jeg er størrelse 40, og har ikke de svært tynne armene som jeg pleide å ha. Målet mitt er å gå forsiktig ned til det som vil være min trivselsstørrelse, 38. Men jeg vil fremdeles ikke være svært tynn, som jeg forstår er hans ideal.

Jeg synes ikke jeg er stor. Jeg trodde jeg var normal. Jeg har bare følt meg stolt over at nå trenger jeg endelig ikke lete etter klær i barnebutikker lenger. Jeg sa jeg ble lei meg når han kommenterte armene mine, men han synes jeg overreagerte. Jeg har bare ikke klart å glemme det.

Så er det vår forskjellige væremåter. Han er veldig direkte, og det er ikke jeg. Jeg er en mer forsiktig type, og har ikke sterke meninger om alt. Dette irriterer ham, jeg har flere ganger fått høre at jeg er så typisk europeisk i min væremåte, mens han er amerikansk og sier rett ut alt han mener om absolutt alt. Jeg synes han maser og irriterer seg så ofte om dette, at nå må jeg bli mer direkte i min væremåte.

Mitt problem er at til slutt så bobler alt opp til overflaten, over tid, pga ting som han har sagt som jeg synes er urettferdig. Da blir jeg sint, og vi begynner å krangle. Jeg vet dette er min skyld, og jeg vil endre meg. Slutte å bli sint. 

Har noen råd til hvordan vi eller jeg kan jobbe med disse problemene? 

 

Anonymkode: 38da0...32c

[SPOCA]

Dette er ikke bare din skyld, selv om han får deg til å tro det.

Helt ærlig synes jeg han høres manipulerende ut slik han får deg til å tro at det er din feil. Han bruker en unnskylding om at han er direkte for å tråkke på deg og egentlig være ganske slem.

Helt ærlig synes jeg ikke dette høres ut som et godt forhold. Et menneske som trykker deg ned framfor å løfte deg opp, er virkelig ikke et menneske man bør være sammen med.

Å kommentere slik om kroppen din er i utgangspunktet ugreit, men når du i tillegg har hatt en spiseforstyrrelse virker det ekstra ugreit. Han virker å være blottet for sosiale antenner og empati.

Denne mannen hadde jeg droppet hvis jeg var deg.

[AnonymBruker]

Ehm.

Det er han det er noe galt med....

Jeg er også en som sier meningene mine og er ærlig. Men jeg har også sosiale antenner og sier ikke ting som sårer mennesker rundt meg, og spesielt ikke de jeg elsker.

Jeg er hun som venninner sender meldinger til når de er i tvil om de skal kjøpe et antrekk fordi de VET jeg vil svare dem sønn ærlige om de kler det eller ikke. 

Men jeg sier jo ikke at "de ser feit ut" etc. Jeg sier at det antrekket ikke er det beste for deres kroppstype. Er ofte med dem som personlig shopper fordi jeg ser hva de kler ettter kroppstype og farger.

Det typen din gjør er å snakke nedsettende til deg, manipulere deg og få deg til å føle deg dårlig med deg selv. 

En partner skal løfte deg og være bestevennen din. Uansett hvordan du har det så skal en partner føles som en trygg havn å komme hjem til.

Og du vil føle deg sett, hørt og elsket. 

Get out!

Anonymkode: 7ee50...85c

[AnonymBruker]

Hvorfor skal du endre deg, det er han som er dust? 
 

Anonymkode: da82c...184

[AnonymBruker]

Man bør vel alltid etterstrebe å gjøre dagene så gode som mulig for sin partner. Kommer jo ganske langt med ærlighet og respekt. Høres ut som han har et dårlig filter.
Med det sagt så  føler jeg at det å pakke inn alt har blitt et massivt problem i samfunnet. Barn og unge får ofte et feil inntrykk av hvordan verden faktisk er. Synes George Carlin har et veldig poengtert segment som ligger på youtube. Der tar han for seg evolusjonen til begrepet PTSD. Er overførbart til det meste i mine øyne.

Anonymkode: 15d87...d80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Man bør vel alltid etterstrebe å gjøre dagene så gode som mulig for sin partner. Kommer jo ganske langt med ærlighet og respekt. Høres ut som han har et dårlig filter.
Med det sagt så  føler jeg at det å pakke inn alt har blitt et massivt problem i samfunnet. Barn og unge får ofte et feil inntrykk av hvordan verden faktisk er. Synes George Carlin har et veldig poengtert segment som ligger på youtube. Der tar han for seg evolusjonen til begrepet PTSD. Er overførbart til det meste i mine øyne.

Anonymkode: 15d87...d80

Dette handler ikke om å pakke ting inn. Han liker henne undervektig og er "ærlig" på dette, til sin tidligere spiseforstyrrede kjæreste, som han vet har vært veldig syk. Det er svært selvsentrert oppførsel i et forhold at han setter sine preferanser over hennes prosess for å bli helt frisk (å slutte med symptomer er bare starten på å bli frisk). Det er hun som har et dårligere filter; hun burde filtrerer bort en mann som mangler grunnlegger respekt for hennes liv og sår. 

Evolusjonen til begrepet PTSD kom fra krigstraumer, og at man så samme skader i skadelidende familier som i folk som har vært i krig. Spiseforstyrrelser og PTSD er det mange som har samtidig, fordi begge kan komme av traumatiske opplevelser. Du kan ikke nok om det du uttaler deg om, og kommer ikke med det poenget du tror du kommer med. Se, nå pakket jeg det ikke inn. 

Anonymkode: 7ac3c...420

[AnonymBruker]

Takk til alle som har tatt seg tid til å svare. Jeg har fått litt å tenke på.

jeg har fått høre jeg er en mild person, og da jeg gikk i terapi så fikk jeg høre at jeg har problemer med grensesetting. Jeg liker ikke å bli sint. Jeg vil ikke krangle, og forstår at han synes krangling må unngås i et forhold, fordi det er destruktivt. Men jeg tror personlighetene vår krasjer på noen områder. Jeg opplever han som litt dominerende, og har sagt at jeg føler at han vil være kapteinen som styrer flyet alene. Da sier han at jeg tar feil, han vil ha en co-pilot.

Jeg har begynt å gi beskjed. Han kan f.eks. si at jeg skjærer tomatene på feil måte, og da sier jeg at jeg må få skjære dem som jeg vil. Dette virker selvfølgelig som en filleting, men det er en del av et større problem som jeg opplever som vanskelig. Ting må gjøres på en bestemt måte. Dette er nok ikke vondt ment, han tenker nok ikke over at han kan være slik. Jeg føler at han kan ta sjef rollen fra jobben over i forholdet vårt, mens han synes jeg overreagerer.

Jeg tåler at andre er direkte med meg, men når det gjelder kroppen min, så har jeg ikke bedt om hans mening, så jeg opplevde kommentaren om armene mine som unødvendig og sårende. Jeg vet at jeg har kost meg litt for mye, og derfor gikk opp til størrelse 40. Men det føltes bare så befriende å kunne spise kake og is i en periode. Anoreksien min tillot ikke dette tidligere, jeg spiste alt for lite og trente alt for mye. Til slutt ble jeg innlagt på sykehus og fikk næring via sonde.

Jeg regner meg selv som 90% frisk. Jeg har fremdeles en kritisk stemme som sier at jeg må gjøre ting bedre. Jeg har lært meg å ikke lytte til denne delen av personligheten min, mesteparten av tiden. Jeg fungerer nå normalt i dagliglivet, men jeg klarer ikke å holde følge med partneren min. Han har en utrolig energi, jobber mye, trener mye, og trenger lite søvn. Han er 13 år eldre enn meg, men har fremdeles mye mer energi. Han har sagt at han kan oppleve det som problematisk at jeg er mindre energisk. De gangene jeg prøver å være på hans nivå, blir jeg utrolig sliten, så det går ikke i lengden. Han er alltid effektiv, og hvis vi sitter og ser en film, så begynner han alltid å gjøre noe annet i tillegg.

Jeg er usikker på fremtiden. Kanskje vi burde prøve parterapi, for å se om det kan hjelpe.

Anonymkode: 38da0...32c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Takk til alle som har tatt seg tid til å svare. Jeg har fått litt å tenke på.

jeg har fått høre jeg er en mild person, og da jeg gikk i terapi så fikk jeg høre at jeg har problemer med grensesetting. Jeg liker ikke å bli sint. Jeg vil ikke krangle, og forstår at han synes krangling må unngås i et forhold, fordi det er destruktivt. Men jeg tror personlighetene vår krasjer på noen områder. Jeg opplever han som litt dominerende, og har sagt at jeg føler at han vil være kapteinen som styrer flyet alene. Da sier han at jeg tar feil, han vil ha en co-pilot.

Jeg har begynt å gi beskjed. Han kan f.eks. si at jeg skjærer tomatene på feil måte, og da sier jeg at jeg må få skjære dem som jeg vil. Dette virker selvfølgelig som en filleting, men det er en del av et større problem som jeg opplever som vanskelig. Ting må gjøres på en bestemt måte. Dette er nok ikke vondt ment, han tenker nok ikke over at han kan være slik. Jeg føler at han kan ta sjef rollen fra jobben over i forholdet vårt, mens han synes jeg overreagerer.

Jeg tåler at andre er direkte med meg, men når det gjelder kroppen min, så har jeg ikke bedt om hans mening, så jeg opplevde kommentaren om armene mine som unødvendig og sårende. Jeg vet at jeg har kost meg litt for mye, og derfor gikk opp til størrelse 40. Men det føltes bare så befriende å kunne spise kake og is i en periode. Anoreksien min tillot ikke dette tidligere, jeg spiste alt for lite og trente alt for mye. Til slutt ble jeg innlagt på sykehus og fikk næring via sonde.

Jeg regner meg selv som 90% frisk. Jeg har fremdeles en kritisk stemme som sier at jeg må gjøre ting bedre. Jeg har lært meg å ikke lytte til denne delen av personligheten min, mesteparten av tiden. Jeg fungerer nå normalt i dagliglivet, men jeg klarer ikke å holde følge med partneren min. Han har en utrolig energi, jobber mye, trener mye, og trenger lite søvn. Han er 13 år eldre enn meg, men har fremdeles mye mer energi. Han har sagt at han kan oppleve det som problematisk at jeg er mindre energisk. De gangene jeg prøver å være på hans nivå, blir jeg utrolig sliten, så det går ikke i lengden. Han er alltid effektiv, og hvis vi sitter og ser en film, så begynner han alltid å gjøre noe annet i tillegg.

Jeg er usikker på fremtiden. Kanskje vi burde prøve parterapi, for å se om det kan hjelpe.

Anonymkode: 38da0...32c

Man skal aldri under noen omstendigheter tolerere kontrollerende adferd. Jeg liker å bli inspirert for å ha lyst til å ha lyst til å gjøre ting. Så ser jeg på meg selv som en tålmodig sjel. Det synes jeg er viktig i mange sammenhenger. Så lenge jeg føler meg sett og forstått av partneren min så kan jeg tåle ganske mye siden jeg har en høy tåleevne. Så lenge han kommuniserer på en måte som innbyr til tillit. Det merkes ganske fort.

Anonymkode: 73018...173

[AnonymBruker]

Ser at det er et annet innlegg her nå, om AdHD og filmtitting, så jeg tenkte at jeg burde tilføye at partneren min ikke har ADHD. Han er bare veldig effektiv.

Ts

Anonymkode: 38da0...32c