Deling av privatliv - hvor vanlig er det på en arbeidsplass?

[AnonymBruker]

Jeg begynte i ny jobb i fjor, og opplever at både leder legger opp til, og kollegaene mine er inngående engasjert i, privatlivet vårt. Alle vet det meste om alle andre, det deles utfordringer med barn, barnas vennskap og fritid, sykdommer hos kollegaene selv og familien. Jeg vet flere detaljer om de jeg jobber mest med enn det jeg gjør enkelte av vennene mine. Det er en "åpenhetskultur" som de mener har verdi. 

For meg er det for mye. F.eks. Mannen min har hatt en del helseutfordringer, og jeg har vært åpen om at han har det, og at jeg må avspasere noe for å følge opp. Alle spør meg om detaljer i behandlingen, "hva sa de på sykehuset?", "hvilke undersøkelser har han tatt?", "har de sjekket det og det?". Jeg vil ikke dele alt dette, men spørsmålene kommer daglig. 

Jeg er ikke vant med dette. Forrige arbeidssted var ikke like privat. Satt ved siden av en som jeg hadde et godt faglig forhold til. Vi hadde også en uformell tone, og hadde mye samme humor. Jeg vet at hun har barn, men aner ikke om hun er gift, samboer, alenemor. Vi hadde et godt forhold uten å bli for private.

Jeg syns det begynner å bli ubehagelig, selv om jeg trivs godt der faglig. 

Anonymkode: 7eb4c...6db

[AnonymBruker]

For noen er det naturlig å spørre om slikt rett og slett fordi man bryr seg. Hvis du ikke har lyst å snakke om det så holder det med å si fra om det når du blir spurt.

Anonymkode: f9d4a...bd7

[AnonymBruker]

Si så lite som mulig. Alt du sier kan og vil bli brukt mot deg. Men noen få kan du snakke litt med men se det an. Unngå temaer som politikk og religon på jobb. Og husk at andre kan bli misunnelige om det går for bra for deg.

Anonymkode: 60c08...823

[AnonymBruker]

Det er ikke sunt å dele mye. Det er OK å fortelle at man er gift og har så så mange barn, spiller tennis på fritiden osv, men noe mer enn det blir fort påtrengende. Jeg har to jobber. Den ene er det profesjonelt. Jeg vet om kollegaer bor alene eller sammen med noen, og jeg vet sånn cirka hvilke bydeler de bor i. Det er et behagelig miljø. Den andre er en annen sak, mildt sagt. Der vet jeg at kollega A ligger med en 20 år eldre gift mann, at kollega B er gift med en drittsekk,  at kollega C har problemer med fotsopp, at kollega D og E har kranglet om en bagatell og nå snakker de ikke sammen. Vi har det gøy sammen på jobb, men denne åpenheten har selvfølgelig ulemper.

Anonymkode: 1bf74...631

[AnonymBruker]

Dette er vel noe de har lov til og særlig hvis det er bevisst fra ledelsens side. Kan godt tenkes dette faktisk er sunt, på linje med trening i arbeidstiden og den type ting. De burde riktignok ha opplyst om dette før du tok i mot stillingen.

Selv ville jeg omfavnet idéen. Likevel, de spør feil spørsmål. Riktige spørsmål er hvordan har DU det, går det bra med DEG oppi alt dettte med mannen din.

Det de driver med er ikke åpenhetskultur, men tilfeldige irrelevante spørsmål. Si dette til de, at de heller må spørre om hvordan du har det, fremfor om detaljer om mannen din. 

Anonymkode: ac604...9ac

[AnonymBruker]

Jeg og mine nærmeste kollegaer deler alt. Vi har vært en del av hverandres viktigste støttenettverk i vanskelige perioder, så det har hatt en ubeskrivelig verdi for oss begge. Dessuten treffer vi hverandre langt mer enn vi treffer våre nærmeste venninner, så det har vært viktig å kunne dele de tingene som tynger.

Det er kansnje ikke riktig for alle, men vi samarbeider ekstremt godt på grunn av det, iallfall. 

Anonymkode: 2bc6c...8ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er ikke sunt å dele mye. 

Anonymkode: 1bf74...631

Vitenskapelig kilde, takk!

Eller hadde du bare, som så mange andre her inne, lyst til å mene noe om virkeligheten?

Anonymkode: ac604...9ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Jeg og mine nærmeste kollegaer deler alt. Vi har vært en del av hverandres viktigste støttenettverk i vanskelige perioder, så det har hatt en ubeskrivelig verdi for oss begge. Dessuten treffer vi hverandre langt mer enn vi treffer våre nærmeste venninner, så det har vært viktig å kunne dele de tingene som tynger.

Det er kansnje ikke riktig for alle, men vi samarbeider ekstremt godt på grunn av det, iallfall. 

Anonymkode: 2bc6c...8ee

Da blir jeg nysgjerrig på følgende:

1. Hvor effektiv blir arbeidsdagen hvis man skal bruke tid på å dele private ting?

2. Hvordan påvirker denne delekulturen ledelsens mulighet til å pålegge ekstra oppgaver? Kan fort se for meg at noen "beskyttes" mot oppgaver på grunn av sine private ting, mens andre da får mer å gjøre.

3. Mennesker er ulike når det gjelder terskelen for hva som oppfattes som motgang. En slik delekultur som du beskriver, kan fort bli en belastning for de som har høyere terskel, men som altså må lytte til andres mer eller mindre "store" kriser.

4. Hvorfor mener du at det å dele private anliggende medvirker til et ekstremt godt samarbeid? Dere er kollega , ikke venner. Hvis moren din dør, er det en kollega du ringer til og ikke en venninne? Da kan det faktisk tenkes at problemet ligger mer i ditt nettverk av venner, enn hva som er en sunt kollegialt.

Anonymkode: 17e30...330

[AnonymBruker]

Det er jo bare å la være å dele. Noen liker det, andre Kollegene dine vet ikke at mannen din er på sykehuset om du ikke sier det. Problem løst. 
 

Eller mener du at du feks søker velferdspermisjon pga slikt og leder snakker og deler helseinformasjon med andre ansatte? I så fall ville jeg gått til tillitsvalgt og fått hjelp til å ta det opp med leder. 

Anonymkode: b3ada...a36

[Virrevirrevapp]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er ikke sunt å dele mye. Det er OK å fortelle at man er gift og har så så mange barn, spiller tennis på fritiden osv, men noe mer enn det blir fort påtrengende. Jeg har to jobber. Den ene er det profesjonelt. Jeg vet om kollegaer bor alene eller sammen med noen, og jeg vet sånn cirka hvilke bydeler de bor i. Det er et behagelig miljø. Den andre er en annen sak, mildt sagt. Der vet jeg at kollega A ligger med en 20 år eldre gift mann, at kollega B er gift med en drittsekk,  at kollega C har problemer med fotsopp, at kollega D og E har kranglet om en bagatell og nå snakker de ikke sammen. Vi har det gøy sammen på jobb, men denne åpenheten har selvfølgelig ulemper.

Anonymkode: 1bf74...631

De fleste arbeidsplasser er et sted imellom der. 

[AnonymBruker]

Jeg deler nærmest ingenting, og i hvert fall ingenting av verdi. Jeg synes også at sommerfester o.l. er en uting, siden det bare gir meg innsyn i personligheter o.l. som jeg ikke liker. Hvorfor kan vi ikke bare være profesjonelle? Nå jobber jeg i et arbeid med barn, og jeg skjønner ikke hvorfor vi voksne skal drikke oss drita sammen, og attpåtil så er de edru muslimene med og later som om de har det hyggelig. Må være like pyton for dem å være med, som det er å ha med edru folk på fest med alkohol.  

Anonymkode: 3ba52...96d

[visp]

Skillet mellom privatliv og jobb ble veldig mye mindre med inntog av sosiale medier. Jeg har kollegaer jeg har blitt venner med og som jeg deler det meste med, men så er det veldig mange kollegaer jeg ikke ønsker å dele ting og tang med. Men jeg ser at selv om en kollega har noen feriedager så sitter folk på jobb og snakker om hva personen gjør og viser bilder fra et eller annet personen gjør.

Jeg er ikke på noen sosiale medier og er ikke interessert i å sitte i lunsjen og snakke i detaljer om ferier og hva jeg har gjort i helgen, men ser dette liksom ikke er akseptert. Får veldig mye uønsket oppmerksomhet rundt det; helt sikkert fordi folk ikke har noe å snoke i.

Når det er nyansatte i bedriften så sendes det ut at den og den er ansatt også står det en del om hva personen gjør på fritiden...... hva pokker. Dette er jo ikke delt frivillig, men har blitt spurt spesifikt om så man har noe å fylle ut. Syns det er en veldig uting. La folk få seg en jobb uten av alle skal få innblikk i privatlivet deres. 

[AnonymBruker]

Det er lurt å være forsiktig med å dele for mye privat.

Jeg har sett på flere arbeidsplasser at det brukes mot folk når det oppstår feks budsjettkutt, omorganisering osv.

Da blir private detaljer brukt for å vurdere. 
 

Jeg har også opplevd kollegaer bli ukollegiale med å feilopplyse. Feks en kommentar jeg fikk: «ja, du har sykdom x ja?» (synlig fordi et arr fra kirurgi). «Du har mye fravær pga sykdommen?» (ment som konklusjon, ikke spørsmål). 
 

Som var et snålt spørsmål da jeg aldri var borte pga egen sykdom - kun sykt barn dager. 
 

Litt sånn…..sneaky. 

Anonymkode: b3642...577

[AnonymBruker]

Her ligger vel de fleste arbeidsplasser på en slags skala. Det vanlige og mest naturlige der jeg har jobbet og jobber, er at særlig de som er nyutdannet og er fersk i jobben deler en del, også fritid. Jeg er nå mellomleder og har et mer distansert forhold til nyansatte enn de jeg har jobbet med i over 10 år. Det har også med alder og interesser å gjøre.

Det er opprettet en Snapchat-kanal som noen bruker og som jeg var med på en tid, men etter hvert synes jeg det ble for mye blanding av privatliv og jobb. Jeg er ike interessert i å se bilder fra hytteturen eller maten til en kollega. Det var der også en åpenbar kultur i at sjefen fikk mye respons, de lavere i status fikk sjelden kommentarer eller likes.

Grensen går åpenbart der for meg. Så for meg handler det om å omgås mer med kolleger jeg er omlag på samme alder med og har samme interessert med.

Jobber også et privat firma der vi har måttett være gjennom noen nedbemanninger - dette synes jeg kan bli svært vanskelig og urydding hvis man samtiddig er for mye kompis med folk.

Anonymkode: 86061...7e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

For meg er det for mye. F.eks. Mannen min har hatt en del helseutfordringer, og jeg har vært åpen om at han har det, og at jeg må avspasere noe for å følge opp. Alle spør meg om detaljer i behandlingen, "hva sa de på sykehuset?", "hvilke undersøkelser har han tatt?", "har de sjekket det og det?". Jeg vil ikke dele alt dette, men spørsmålene kommer daglig. 

Jeg er ikke vant med dette. Forrige arbeidssted var ikke like privat. Satt ved siden av en som jeg hadde et godt faglig forhold til. Vi hadde også en uformell tone, og hadde mye samme humor. Jeg vet at hun har barn, men aner ikke om hun er gift, samboer, alenemor. Vi hadde et godt forhold uten å bli for private.

Jeg syns det begynner å bli ubehagelig, selv om jeg trivs godt der faglig. 

Anonymkode: 7eb4c...6db

Synes begge scenarioer er helt merkelige. 

Man pleier å stille generelle spørsmål når man kjenner til ting, og så er det opp til den som svarer hvor detaljert man ønsker å være. 

Og man vet selvfølgelig sivilstatusen til sine nærmeste kollegaer, for de aller nærmeste vet jeg også hva mann og barn heter, og hva de gjør. 

Anonymkode: 752b2...a79

[Ullvott]

Jeg er over 50 og har ca 25 år bak meg på kompetansearbeidsplasser, både i privat og offentlig sektor. På absolutt alle arbeidsplassene har vi kjent til en del privat om kollegaene våre. Det være seg sivil status (og evt navnet på partneren), antall barn (oftest med navn og sånn ca alder), hvilket område de bor, fritidsinteresser og liknende. I en del tilfeller kunne vi kjenne til noe som handler om helseforhold, også, men beskrivelsene i hovedinnlegget oppfatter jeg som ytterpunkter som ligger langt utenfor det som er vanlig. Kollegaer skal ikke føle seg berettiget til å vite hva spesialister har sagt til mannen min hvis han har vært på sykehuset. 

[AnonymBruker]

Jeg jobber på en arbeidsplass med ca 70 ansatte. Vi jobber i team på ca seks, og mange over flere år. Vi deler mer på team, enn med hele personalet selvsagt. Teamet består av både menn og kvinner. Teamet pleier også å gå ut og spise, bowle eller annet dann og vann, så da er det nok mer naturlig med en mer åpen omgangsform. Et par fra teamet anser jeg også som venner av meg nå. Jeg tror mer det handlet om arbeidsplass og å "lese rommet" og fange signalene for hva som er innafor eller ikke. 

Anonymkode: 0d5bc...cb4

[AnonymBruker]

Hos oss er det en (u)kultur om å "måtte" dele årsak til sykefravær. Ellers blir det snakk og baksnakk. 

KOllegers Kreftdiagnose, forløp og behandling er tema i lunchen. 

Anonymkode: 120cb...5bc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Her ligger vel de fleste arbeidsplasser på en slags skala. Det vanlige og mest naturlige der jeg har jobbet og jobber, er at særlig de som er nyutdannet og er fersk i jobben deler en del, også fritid. Jeg er nå mellomleder og har et mer distansert forhold til nyansatte enn de jeg har jobbet med i over 10 år. Det har også med alder og interesser å gjøre.

Det er opprettet en Snapchat-kanal som noen bruker og som jeg var med på en tid, men etter hvert synes jeg det ble for mye blanding av privatliv og jobb. Jeg er ike interessert i å se bilder fra hytteturen eller maten til en kollega. Det var der også en åpenbar kultur i at sjefen fikk mye respons, de lavere i status fikk sjelden kommentarer eller likes.

Grensen går åpenbart der for meg. Så for meg handler det om å omgås mer med kolleger jeg er omlag på samme alder med og har samme interessert med.

Jobber også et privat firma der vi har måttett være gjennom noen nedbemanninger - dette synes jeg kan bli svært vanskelig og urydding hvis man samtiddig er for mye kompis med folk.

Anonymkode: 86061...7e5

Leder deler åpent om fagseminar, faglige konferanser , og tilhørende fine middager og luncher,  mens vi "på gølvet" ikke kan ta et online elæringskurs engang i arbeidstiden. Dette deles på privat snap,  som vi ser. 

 

Anonymkode: 120cb...5bc

[Brunello]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Da blir jeg nysgjerrig på følgende:

1. Hvor effektiv blir arbeidsdagen hvis man skal bruke tid på å dele private ting?

2. Hvordan påvirker denne delekulturen ledelsens mulighet til å pålegge ekstra oppgaver? Kan fort se for meg at noen "beskyttes" mot oppgaver på grunn av sine private ting, mens andre da får mer å gjøre.

3. Mennesker er ulike når det gjelder terskelen for hva som oppfattes som motgang. En slik delekultur som du beskriver, kan fort bli en belastning for de som har høyere terskel, men som altså må lytte til andres mer eller mindre "store" kriser.

4. Hvorfor mener du at det å dele private anliggende medvirker til et ekstremt godt samarbeid? Dere er kollega , ikke venner. Hvis moren din dør, er det en kollega du ringer til og ikke en venninne? Da kan det faktisk tenkes at problemet ligger mer i ditt nettverk av venner, enn hva som er en sunt kollegialt.

Anonymkode: 17e30...330

Man får innsyn i at folk er borte fra jobb på grunn av helt bagatellmessige forhold som ikke kvalifiserer til fravær dersom alle deler alt. Derfor vil jeg tro at de som er så mot å dele privatliv på jobb ofte har en del å skjule.