Noen som har erfaring med svangerskapsdepresjon?

[AnonymBruker]

Er 30 uker på vei og begynner å få selvmordstanker. Jeg HATER denne tilværelsen så intenst, og det er så skrekkelig, uendelig lenge igjen til det er over... Får daglig tanker om at det bare finnes én vei ut av dette helvete. Det blir bare verre og verre 😩 Prøvde tidligere i svangerskapet å få hjelp med disse mørke tankene, men til ingen nytte. Ikke vet jeg hva som liksom skal hjelpe heller, det eneste som kan hjelpe er å få slippe og være gravid mer - og det går jo ikke. Ser ikke vits i å drive å snakke om det mer. Har et barn fra før, og noen dager føler jeg hen er eneste grunn til at jeg skal fortsette å leve  Fosteret har jeg utelukkende negative følelser rundt... Føler meg fullstendig likegyldig til hva som skjer med det. 

Noen som har hatt det sånn? Føler meg som den eneste i hele verden... Orker ikke møte folk heller, for det eneste folk klarer å lire ut av seg er jo "ååååå nååå nærmer det seg dere gleder dere vel såååå mye" 🤢Greier ikke høre på det en gang, så jeg er hjemme... Hva skal jeg gjøre? Får så dårlig samvittighet ovenfor barnehagebarnet for jeg er så sint og amper hele tiden, selv om jeg ikke er sint på hen.. 

Anonymkode: b6c47...321

[AnonymBruker]

Men er du sykemeldt siden du ser du bare er hjemme? 

Og er det svangerskapet som gir deg plager, eller tanken på et nytt barn?

Anonymkode: a0874...d91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Men er du sykemeldt siden du ser du bare er hjemme? 

Og er det svangerskapet som gir deg plager, eller tanken på et nytt barn?

Anonymkode: a0874...d91

Jeg er forresten også i uke 30 og hater det, men det er pga konstant kvalme og har barn fra før å ta meg av. Men her er det tanken på det bye barnet som gjør at jeg holder ut. 

2 mnd igjen er faktisk føles lenge, men den lengste etappen har vi lagt bak oss❤️

Anonymkode: a0874...d91

[AnonymBruker]

Har ikke andre råd enn å si at jeg kjenner meg veldig igjen. Livet er så sinnsykt miserabelt som gravid. Er kun i uke 20, så bare halvveis. Forstår ikke hvordan jeg skal komme meg til termin.

Er konstant deppa og nedfor, alt føles tungt og kjipt, det er ingenting å se frem til og dagene går så utrolig sakte. 
 

Blir kun én unge på meg, gjør aldri dette igjen.

Anonymkode: dd83a...cf9

[AnonymBruker]

DU MÅ oppsøke fastlegen din. Det må følges opp.

Anonymkode: 47b0e...562

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men er du sykemeldt siden du ser du bare er hjemme? 

Og er det svangerskapet som gir deg plager, eller tanken på et nytt barn?

Anonymkode: a0874...d91

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er forresten også i uke 30 og hater det, men det er pga konstant kvalme og har barn fra før å ta meg av. Men her er det tanken på det bye barnet som gjør at jeg holder ut. 

2 mnd igjen er faktisk føles lenge, men den lengste etappen har vi lagt bak oss❤️

Anonymkode: a0874...d91

Nei jeg er i jobb for å ikke gå helt på veggene hjemme, mente bare at jeg ikke er sosial på noe vis - orker ikke gå på butikken feks i frykt for å møte noen som skal være såååå forbanna positive 😅 Det er både svangerskapet og tanken på nytt barn egentlig. Har alle svangerskapsplager i boka, spyr fortsatt, bekkenløsning, halsbrann, leggkramper, hodepine osv. Gruer meg som en hund til fødsel og barsel i tillegg, synes det er pyton å ha baby.. Ønsker meg et barn på 6 mnd++, men det er så skrekkelig lenge til vi er der at det er liksom ikke vits å glede seg til en gang.. Og det er så skrekkelig mye dritt som skal skje før det 😩

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

DU MÅ oppsøke fastlegen din. Det må følges opp.

Anonymkode: 47b0e...562

Jeg har gjort det, har også prøvd å snakke med jordmor men de forstår meg ikke 🙃Får enten beskjed om å "prøve å snu tankegangen" eller at "det vil gå sååå mye bedre nå som du er 2. gangs og erfaren".. Det er det eneste. Så det er ikke vits..

Anonymkode: b6c47...321

[AnonymBruker]

Jeg gikk rett fra fødselsdepresjon med førstemann til svangerskapsdepresjon nå med andremann.

Det er så utrolig leit å være så nedfor når man er i det som ellers kalles «lykkelige omstendigheter». Det er dårlig samvittighet oppå dårlig samvittighet.

Helt sykt at du ikke blir hørt hverken hos jordmor eller fastlege? Har du fortalt om selvmordstankene og hvor mørkt du egentlig har det? Jeg knakk fullstendig hos fastlegen og fortalte om alle de stygge tankene mine, konkrete planer etc. Nå får jeg masse hjelp. Har en fast person på helsestasjonen som jobber med deprimerte mødre som jeg går til, ekstra oppfølging hos node jordmor og fastlege samt på sykehuset der jeg skal føde.

Skal love, det har faktisk hjulpet å gå til alle disse og bearbeide de vonde tankene! Fra å tenke masse stygt hver dag har det gått til en gang i blant og jeg har mange gode dager der jeg gleder meg til vi skal bli 4! 

Jeg hatet for øvrig også å ha baby, da er det godt å høre helsepersonell si at det er helt ok! Du trenger ikke like alle fasene. Vi skal igjennom ny babytid, men den babyen skal også bli en stor, flink og morsom 3-åring sånn som storesøsken ❤️

Men ja, det er noe så inni gamperompa hardt å være gravid og kjenne på ubehag og vondter konstant. MEN, nå er vi snart i mål selv om det føles lenge til. Kanskje du tilogmed føder et par uker før, da er det enda kortere igjen  

Ta en ny prat med legen din og bør helt ærlig om alt det fæle du kjenner på. Du fortjener å få hjelp og du skal ha hjelp! 

Lykke til med innspurten, snart i mål nå. Så kommer et år som babymamma, men tenk så fint det blir resten av livet etterpå! 😄❤️

Anonymkode: a2860...0ef

[boblevann]

.

Endret 24. mai av boblevann
Svarte i feil tråd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg gikk rett fra fødselsdepresjon med førstemann til svangerskapsdepresjon nå med andremann.

Det er så utrolig leit å være så nedfor når man er i det som ellers kalles «lykkelige omstendigheter». Det er dårlig samvittighet oppå dårlig samvittighet.

Helt sykt at du ikke blir hørt hverken hos jordmor eller fastlege? Har du fortalt om selvmordstankene og hvor mørkt du egentlig har det? Jeg knakk fullstendig hos fastlegen og fortalte om alle de stygge tankene mine, konkrete planer etc. Nå får jeg masse hjelp. Har en fast person på helsestasjonen som jobber med deprimerte mødre som jeg går til, ekstra oppfølging hos node jordmor og fastlege samt på sykehuset der jeg skal føde.

Skal love, det har faktisk hjulpet å gå til alle disse og bearbeide de vonde tankene! Fra å tenke masse stygt hver dag har det gått til en gang i blant og jeg har mange gode dager der jeg gleder meg til vi skal bli 4! 

Jeg hatet for øvrig også å ha baby, da er det godt å høre helsepersonell si at det er helt ok! Du trenger ikke like alle fasene. Vi skal igjennom ny babytid, men den babyen skal også bli en stor, flink og morsom 3-åring sånn som storesøsken ❤️

Men ja, det er noe så inni gamperompa hardt å være gravid og kjenne på ubehag og vondter konstant. MEN, nå er vi snart i mål selv om det føles lenge til. Kanskje du tilogmed føder et par uker før, da er det enda kortere igjen  

Ta en ny prat med legen din og bør helt ærlig om alt det fæle du kjenner på. Du fortjener å få hjelp og du skal ha hjelp! 

Lykke til med innspurten, snart i mål nå. Så kommer et år som babymamma, men tenk så fint det blir resten av livet etterpå! 😄❤️

Anonymkode: a2860...0ef

Takk for svar, godt å se at du får hjelp  Jeg ble henvist ganske tidlig til samtale på sykehuset og var på én samtale med jm og lege på poliklinikken, hovedsaklig pga fødselsangst. Men det var også nok en samtale hvor de omtrent bare sa ''det går bedre denne gang'', og ferdig med det - altså helt meningsløst. Jeg har etter dette blitt screenet for depresjon hos jordmor, som slo fullt ut, men skjedde ingenting for det. Hun spurte også om jeg hadde selvmordstanker, og jeg svarte ja, så noterte hun det ned og snakket ikke mer om det. Så jeg har gitt opp å snakke mer om det, det har liksom ingenting for seg.. 

Jeg føler på ingen måte at jeg snart er i mål.. Jeg føler oppriktig at jeg skal være gravid resten av livet.. Jeg har absolutt ingen håp om å føde før termin, jeg gikk maks overtid sist så kommer sikkert til å gjøre det nå også (har jo statistisk større sjans for det, samt familiehistorikk tilsier det), og sykehuset har gjort det klart at de ikke setter meg i gang før de må, så.. Så i mitt hode har jeg tre måneder (12 uker) igjen av dette svangerskapet og jeg kan ikke forstå hvordan jeg skal overleve det 🥹 Og deretter kommer fødsel, barsel og alt som hører med.. Ja, det er jo den 3-åringen du nevner som er grunnen til at jeg ble gravid i utgangspunktet, men akkurat nå føles det ikke verdt det i det hele tatt   Føler bare at jeg ikke orker mer.. 

Anonymkode: b6c47...321

[AnonymBruker]

Fortell lege/jordmor at nå er selvmordstankene enda sterkere, og at du er redd. De er nødt til å ta dette seriøst. Og du trenger hjelp for å komme deg gjennom dette. Er mannen din god støtte? Familie, venner? 

Det høres kanskje utenkelig ut nå, men det blir bedre - dette er en fase, og snart vil du ha det bra igjen. Men kontakt enten legevakt eller jordmor. Fortell hvordan du føler og at du nå trenger hjelp raskt.

Anonymkode: 4bff5...514