Dere med barn med asberger eller adhd: får dere noe hjelp? Jobber dere fullt?

[AnonymBruker]

Hva tenker dere om arveligheten i dette, særlig dere med flere barn med diagnosen? Hva om de finner seg partner med lignende diagnose?

Anonymkode: 1faff...622

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hva tenker dere om arveligheten i dette, særlig dere med flere barn med diagnosen? Hva om de finner seg partner med lignende diagnose?

Anonymkode: 1faff...622

Det er absolutt arvelig. På møter i autismeforeningen er det mange som har diagnosen selv (eller partner har den), og minst ett av barna.

Jeg og mannen min har det ikke selv (så vidt vi vet) men er over gjennomsnittet nerdete begge to.

Tror det er stor sjanse for å få et barn på spekteret hvis man er to voksne med diagnosen selv som får barn. Men jeg vet ikke akkurat prosentsjansen for dette.

Anonymkode: d259a...365

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Hva tenker dere om arveligheten i dette, særlig dere med flere barn med diagnosen? Hva om de finner seg partner med lignende diagnose?

Anonymkode: 1faff...622

Jeg skjønner ikke helt hva du mener? Ja, det er arvelig? 

Jeg har aspergers, sønnen min har aspergers, minst en nevø har aspergers, og om jeg ser på diverse eldre slektninger, er det klart at de har det også. 

Men.. hva så, tenker nå jeg? Jeg har et godt liv med diagnosen, det har både sønnen og nevøen min også. 

Anonymkode: 704f4...dd0

[AnonymBruker]

Barn med begge diagnoser.

Jobber fullt, men har en ekstremt fleksibel og grei sjef. Jeg kommer og går som jeg vil i praksis, og har en jobb hvor det er mulig.

Men i etterklokskapens lys har jeg nok brukt vel mye energi på å jobbe inn igjen tapt tid, når jeg burde spare krefter og hvile. Så har vært nære å gå i kjelleren flere ganger og burde sikkert jobbet redusert.

Anonymkode: 50cf1...691

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er absolutt arvelig. På møter i autismeforeningen er det mange som har diagnosen selv (eller partner har den), og minst ett av barna.

Jeg og mannen min har det ikke selv (så vidt vi vet) men er over gjennomsnittet nerdete begge to.

Tror det er stor sjanse for å få et barn på spekteret hvis man er to voksne med diagnosen selv som får barn. Men jeg vet ikke akkurat prosentsjansen for dette.

Anonymkode: d259a...365

Og jeg tror også det er ganske stor sjanse for at to med lignende diagnose finner hverandre? Jeg tror både jeg og min partner er innenfor diagnosekriterier, bare at han er den eneste som har blitt utredet. Mye vi synes er normalt som jeg er sikker på andre ville se som tydelige symptomer, men vi vet jo ikke bedre😅

Anonymkode: 6d084...c4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Hva tenker dere om arveligheten i dette, særlig dere med flere barn med diagnosen? Hva om de finner seg partner med lignende diagnose?

Anonymkode: 1faff...622

Har et barn med ADHD.
Så vidt jeg vet er det kjent at i hvert fall ADHD har en viss arvelighet. Tenker i grunn ikke stort om dette. Hvis han finner en parter med lignende diagnose så gjør han det. Vi kan ikke styre hvilken parter han skal ha, like lite som vi kan styre hvilken parter det andre barnet vårt skal ha.

Anonymkode: 1b5ef...147

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Barn med autisme. 

Ingen hjelp om du tenker støttekontakt/bpa osv, men vi har ikke behov heller. 

Ingen hindring å jobbe fulltid frem til nå (11 år). 
 

Han gjør det godt på skolen, er aktiv i idrett og har venner. 
 

Hvordan det blir etterhvert vet vi jo ikke, men foreløpig går det fint. Får hjelpe/grunnstønad(?) da - laveste sats. 

Han regnes som svært hoytfungerende/atypisk, og det kommer nok av genene i vår famllie.

»Alle» hr adhd eller autisme, men endel (ikke alle) har gått under enhver radar. Alle bortsett fra en (her har begge foreldre adhd, autisme+++ - så han fikk nok en mer klassisk høyrfungerende variant - men ble ufør trolig endel fordi manglende oppfølging i oppvekst på skole) er i full jobb/familie osv.

Meeeen vi får jo alle barn på spekteret da, så 🤷‍♀️

Anonymkode: 9dd88...c8c

Dette var veldig gjenkjennelig, mange i familien her og som jeg tror egentlig er på spekteret eller adhd. Det gjør det rett og slett litt vanskelig å vurdere funksjonsnivået til barna mine synes jeg, for "alle" i familien er jo sånn som dem, i en eller annen grad.

Anonymkode: 6d084...c4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har 5 barn og 3 har autisme/ tourettes og en har adhd i tilegg. 
Jeg er ufør men jobber i en tilrettelagt jobb så jobber 100 prosent der, men er tilpasset mere meg og mitt. I tilegg så har jeg mulighet til og følge opp barna om det trengst noe spesielt, og kan fint være borte fra jobben en dag pga det er en tilrettelagt jobb. Ellers søk om avlastning, omsorgslønn, hjelpestønad og sånne ting. Ikke alle klare og stå i jobb fullt så søk om sånt. Man får utvidet sykedager etter barnet er 12 også pga diagnose. 

Anonymkode: c1c4e...6ba

🫠

Anonymkode: e77b6...cd5

[AnonymBruker]

Jeg var alenemor til to gutter, en med ADHD en med Asperger. Men mine ble ikke diagnostisert før var 17 og 21 år, så vi levde "ulykkelig uvitende" over diagnosene. Det var tøft, forstår mer alle probleme som var da. Ikke noe bidrag til spm ditt nå, men jeg overlevde med å jobbe nattvakter. Færre vakter, mindre morgenstress.

Anonymkode: af6b8...88a

[AnonymBruker]

Men hva når de blir 18? Har man noen rettigheter da? 

Anonymkode: 8eef1...db4

[Trolltunge]

Det går nok bra til slutt! 

Endret fredag kl 22:54 av Trolltunge

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva tenker dere om arveligheten i dette, særlig dere med flere barn med diagnosen? Hva om de finner seg partner med lignende diagnose?

Anonymkode: 1faff...622

Er det så mye å tenke om det? 

Det er (trolig ekstremt) arvelig. Graden er imidlertid umulig å forutse. En på autismespekteret kan være i full jobb og få familie til å fungere, en annen kan ha behov for hjelp til alt. 

Jeg håper ikke barnet mitt med autisme får egne barn. Det vil antagelig ikke fungere (uten at jeg kan si det med absolutt sikkerhet). En partner på spekteret kan sikkert funke på sitt vis. 

Anonymkode: c3d19...f8a

[AnonymBruker]

Jeg er AuDHD selv, og det er visst nok veldig arvelig. Jeg tror nok min mor mulig er autist, og kanskje ADDer også uten hyperaktivitet. Jeg har tenkt min far nok har litt diagnoser han også, men tipper PF, og noe ADHD. Min far har dysleksi som meg, og siden han har det så fanget de meg raskt opp i første klasse på barneskolen. Jeg fikk de to andre diagnosene med år i mellom. Autisme i starten av 30-årene og ADHD på slutten av videregående. 

Jeg var en håndfull. Stakk av når det låste seg og hadde meltdowns, men var også veldig pliktoppfyllende. Når jeg stakk av så skulket jeg ikke, jeg gikk på biblioteket og leste. Slet sosialt, og ble mobbet. Dysleksi hjalp jo ikke på, og jeg lærte sent å lese. Jeg har høy IQ, og har alltid hatt bein i nesen og kunne både svare for meg og være reflektert. Var en salig blanding av alt mulig, og det ble altfor mye for min mor. Familien hadde hatt godt av, meg inkludert at jeg hadde en helg i måneden på avlastning. Familien stod i veldig mye annet også, og det var tøft, og at jeg hadde mitt hjalp jo ikke på, så min mor var veldig voldelig store deler av oppveksten. 
Etter hvert som jeg ble eldre så hadde jeg fremdeles noen meltdowns, det har jeg enda i 40-årene, men jeg gikk enda mer inn i klassisk «kvinne-ADHD/autisme». Ble veldig god på å maskere, og sliter meg enda ut på det. 

Om jeg kan gi noe fattig trøst her så har jeg høyere utdannelse, og har jobbet. Er ufør nå, men det er sammensatt. Jeg er også frivillig i en stor organisasjon, og har hovedansvaret for en seksjon innen den. Er mange som ikke vet jeg er AuDHD, men enkelte kobler jo når de legger ting sammen. Jeg får ofte høre at jeg er empatisk og ser veldig godt ulike behov, og er inkluderende, og om de da vet jeg er autist så får jeg gjerne høre gamle fordommer om at dette er «uvanlig». Min mor forteller om en ganske utfordrende situasjon når jeg var yngre, men det har gått seg til. Er fremdeles for sta for henne da 🤣

Jeg dyrker særinteressene mine, og det betyr mye for meg. Har også funnet nettverk på den måten. Et triks en rundt meg bruker når det blir litt mye for meg er å bytte tema til en av mine særinteresser. Jeg gjennomskuer det, men det er veldig fint, og det hjelper meg når situasjonen låser seg. 

Jeg anbefaler å prøve å få til gode rutiner der det er mulig. Reduksjon i lekser. Vær obs på om barna er PDA, da sliter de med krav (jeg gjør ikke det selv, men det gir ekstra utfordringer for de det gjelder). Prøv å utnytte nettverket ditt. Jeg var en del hos en av mine foreldres søsken en periode i helgene, og det var bedre enn ikke noe. 
Ta også vare på søsken, kanskje de kan trenge en tur ekstra til tante, eller bestefar mens den som trenger mer er igjen hjemme?

Det er ikke lett, men forhåpentligvis blir det bedre ❤️‍🩹

Anonymkode: f958f...ead

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Noe av dette fungerer absolutt i en periode. Mens barna er små. Gode rutiner, til og med å gå på skolen var en rutine som gjorde min sønn trygg.

Nå har vi en tenåring og da hormonene begynte å spille inn i puberteten, ble det plutselig ingen spilleregler som virket lenger. Rutiner og plikter ble uoverkommelige og føles som tvang og at vi tar fra ham autonomi. Tung depresjon, suicidalitet, selvskading, skolevegring, spiseproblematikk, innleggelser, medisinering, ting jeg med gru hadde hørt andre med eldre barn nevne før på møter i autismeforeningen. Jeg priste meg lykkelig for at det ikke var sånn hos oss..... Lite visste jeg om hva som ventet. Krysser fingre og tær for at ting bedrer seg når han kommer seg gjennom puberteten.

Anonymkode: d259a...365

Ja, barn med autisme har høyere risiko for depresjon og angst.

Så jeg følger med, men det har enn sålenge ikke gått så langt med noen i familien selv om vi i tillegg alle sammen vokste opp med omsorgssvikt (inkl barn til ene søsken). 

Og jeg tenker disse tingene ksn ramme andre og, så man får ikke gjort mer enn så godt man kan. 

Anonymkode: 9dd88...c8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette var veldig gjenkjennelig, mange i familien her og som jeg tror egentlig er på spekteret eller adhd. Det gjør det rett og slett litt vanskelig å vurdere funksjonsnivået til barna mine synes jeg, for "alle" i familien er jo sånn som dem, i en eller annen grad.

Anonymkode: 6d084...c4e

Ja, jeg gikk i 40 år og tanken «kan jeg ha adhd» har ikke slått meg eller noen andre. Ikke sikkert jeg har det heller.

Men så renner dørene ned en etter en:

Venninner med ferske diagnoser - jeg bare «hæ, hun? Åja…men….hvorfor trives jeg best med disse på spekteret».

Sitter i utredningen til sønn og enten sier eller tenker 90% av tiden «men sånn er jeg og».

Sa at jeg mente han ikke hadde autisme, for han likner ingenting på nevø med autisme. Og det stemmer jo. Han bare passer ikke inn i den klassiske forestillingen. 
 

Så er det denne stimmingen til ene søsken - som når hun forteller hva som foregår inni huet….vi begge bare JA. Adhd ja. Samme med hodet mitt, men på helt andre ting. 
 

Så ja, noen lys gikk opp først da - men vi har isåfall milde varianter. 
 

Og utredkingen på sønn hos alle instanser dro ut i åresvis av den grunn. «Litt, men ikke mye men heller ikke nei - men kanskje….eller?» 😅🤷‍♀️

Jeg har mest tenkt at dette skal han få definere selv i eldre alder på et punkt hvor han klarer se sammenhenger over tid og er gammel nok til å vurdere egen helse. 

Anonymkode: 9dd88...c8c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg håper ikke barnet mitt med autisme får egne barn. Det vil antagelig ikke fungere (uten at jeg kan si det med absolutt sikkerhet). En partner på spekteret kan sikkert funke på sitt vis. 

Anonymkode: c3d19...f8a

Åh, samme her. Det er min store angst. At det blir barn, og gjett hvem som da må ta seg av det barnet som sannsynligvis får store hjelpebehov... jepp, det blir meg, det. Etter å så vidt ha overlevd å oppfostret eget barn. Å ha blitt spyttet på, sparket og slått og skjelt ut, men samtidig være omsorgsperson nummer 1 som er viktigste støtte for barnet/ungdommen. Nei, når jeg blir gammel vil jeg slappe av..... så langt det lar seg gjøre, da.

Anonymkode: d259a...365

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hva tenker dere om arveligheten i dette, særlig dere med flere barn med diagnosen? Hva om de finner seg partner med lignende diagnose?

Anonymkode: 1faff...622

Arveligheten er vel høy? Har et barn med Asperger og sannsynlig ADHD. Håper inderlig at hen ikke får barn. 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Åh, samme her. Det er min store angst. At det blir barn, og gjett hvem som da må ta seg av det barnet som sannsynligvis får store hjelpebehov... jepp, det blir meg, det. Etter å så vidt ha overlevd å oppfostret eget barn. Å ha blitt spyttet på, sparket og slått og skjelt ut, men samtidig være omsorgsperson nummer 1 som er viktigste støtte for barnet/ungdommen. Nei, når jeg blir gammel vil jeg slappe av..... så langt det lar seg gjøre, da.

Anonymkode: d259a...365

Vi fikk hen i slutten av 30-årene. Hvis hen får barn, er vi realistisk sett for gamle til å kunne være fosterforeldre for barnet, det ser jeg på som uaktuelt. Kan ikke nærme seg 70 og ha barn i starten av tenårene, spesielt ikke hvis barnet har autisme. Det vil ikke være bra for noen. 
 

TS, vi har altså et barn med Asperger og sannsynligvis ADHD (skal utredes). Barnet går i småskolen. Vi jobber fullt begge to. Pappaen er nå langtidssykemeldt pga utbrenthet + diverse. Det handler ikke bare om barnet, men en god del av det ligger nok der. Mistenker vel kanskje at han selv har udiagnostisert Asperger. Han er i tilfelle veldig høytfungerende (lang prestisjeutdanning, jobb med mye ansvar og høy lønn), god pappa, men veldig dårlig til å huske/få til alle mulige praktiske ting hjemme. Så det faller på meg. 
Vi får ingen hjelp. Er veldig slitne. Ser vel at vi blir nødt til å ta noen grep, som for eksempel søke om avlastning, men vi får se. Er også redd vi må søke om pleiepenger fordi det bare er såvidt at SFO fungerer. Jeg er redd det vil gjøre ting enda verre for meg psykisk, for jeg ønsker å jobbe. Siden jeg tjener minst, er det jeg som i tilfelle må ta pleiepenger. Enda flere timer i døgnet med oppfølging av barn med autisme og mengder med husarbeid er liksom ikke det jeg trenger rent psykisk. Ser også med gru fram til puberteten, håper det ikke blir like ille som flere her beskriver. 

Anonymkode: 7b62f...c74

[AnonymBruker]

Jeg er nå på AAP, mest grunnet mine egne helseproblemer og utfordringer selvsagt, men en utfordrende hverdag med barna er jo med på å «velte lasset». Mannen jobber fullt. Skjønner ikke hvordan vi skulle overlevd som familie hvis jeg også hadde jobbet. Barna er 7 og 11, ingen av de er utredet, men utfordringene bare vokser så det må nok til etterhvert. 

Yngstemann er forsinket i både språklig og motorisk utvikling, og er en typisk «adhd-unge»: høyt og lavt, sitter aldri stille, klønete, armer og bein overalt, svært vanskelig for å regulere følelser, søvnproblemer, krever svært mye nærkontakt, veiledning og bekreftelse. På skolen maskerer han veldig samt strever med det faglige til tross for tilrettelegging, og er utslitt når han kommer hjem. Har vedtak på spes-ped og er nå henvist til logoped og fysioterapeut også.

Størstemann er en vanskeligere nøtt å knekke, da det ikke er noen åpenbar årsak til problemene hans. Han har nå utviklet nesten full skolevegring, til tross for at han har gode venner, ikke opplever mobbing og lærerne sier han er faglig flink. Han har alltid hatt lav selvfølelse, tendenser til separasjonsangst og vanskeligheter med enkelte sosiale settinger og forventninger - særlig i kombinasjon, som f.eks organisert idrett. Skolen er tafatt, men nå skal endelig PPT kobles på.

I dag startet dagen 04.30 med sengevæting på yngste, sammenbrudd på eldste som nekter å gå på skolen, legetime med yngste, vanskelig levering på skolen med yngste, forsøk på aktivisering av eldste som er hjemme igjennom dagen, tre tisseuhell på yngste med påfølgende vask av gulv og gutt, en gutt som søler mengder med smoothie på veggen og som i sin iver etter å hjelpe til også søler ut kattematen og knuser et glass, sammenbrudd på eldste fordi han gruer seg til å feire bursdag og bare vil avlyse hele greia, slåsskamp om en gammel kosebamse med påfølgende mekling og trøsting … nå er det snart leggetid, heldigvis 😅

Oppi alt dette så er jeg selv utbrent pga ubehandlet adhd, tidlig overgangsalder og en alt for krevende jobb. Det er utfordrende å skulle ta vare på seg selv i tillegg til alt med ungene, men synes det gradvis går bedre (men å bli frisk fra utbrentheten tror jeg ikke går så lenge alt dette pågår).

Anonymkode: 7f051...4f5

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (6 timer siden):

Alvorlig talt, om far har adhd og ikke klarer å følge opp ting hjemme og ta sin del av voksenansvaret, så klarer han seg ikke fint uten medisiner, og bør umiddelbart ta ansvar for å begynne med det iallefall. Jeg har selv adhd, og dersom dette påvirker min evne til å fungere godt på alle områder i livet, ikke minst på hjemmebane, så hadde det vært ansvarsfraskrivelse og idioti å ikke ta medisiner. Så det burde iallefall være første tiltak. 

Jeg var i full jobb da barna var små ja, men skjønner godt at situasjonen er krevende. Jeg var lettet hver dag jeg ikke fikk telefon fra skolen om påfunn fra min lille propell, og er svært glad for at jeg hadde en sjef som viste forståelse for at jeg noe oftere enn vanlig måtte stikke avgårde. Vi kan heldigvis le av det nå, men han utløste både politisøk og hadde nærmest klippekort på legevakten. Ettermiddagene var ikke noe roligere heller, og dessverre ble barnas far alvorlig syk da de var små, så jeg sto alene om det. 

Jeg hadde bare en med diagnose da, men han var jo... mye! Adhd og dysleksi. En kombinasjon som gjorde skoledagene svært utfordrende for ham, før han lærte å regulere seg bedre, og det å måtte sitte med lekser etter å allerede være utslitt av å sitte stille med forhatte bokstaver hele skoledagen (minus når han ikke klarte det) til en kamp mellom meg og ham. 

Heldigvis skjønte skolen dette etterhvert, og han fikk egne og svært begrenset med lekser. Det lettet hverdagene myyyye. Jeg meldte meg også på cos- kurs. Ikke fordi jeg egentlig ikke visste hva som var positiv og negativ tilnærming til utfordringene, men fordi jeg ofte var så sliten og stresset at jeg ikke gjorde det riktige bestandig, og derfor følte behov for å få innarbeidet noen styringsregler og tankesett jeg kunne klamre meg til når det gikk en kule varmt. Ting jeg kunne messe for meg selv når jeg hadde mest lyst å skrike ut av frustrasjon, eller bli rasende sinna. Det hjalp meg til å holde fast i å være større, sterkere, klokere og god, som er styringsregelen i dette kurset. Selv når trangen til å koke over var der. 

Nå har jeg ikke hatt barn med autisme, men både barn med adhd og autisme trenger forutsigbarhet og trygge rammer, samt bestemte og kjente regler som ikke vakler og varierer å forholde seg til. Det krever foreldre som klarer å stå for dette, konsekvente og bestemt, men likevel trygge i å gi forståelse for hvorfor reglene er som de er, også når barnet strever med dem. Gi trøst og forståelse for at det er vanskelig å holde seg innenfor akseptabel oppførsel, men likevel ikke vike angående akseptabelt og uakseptabelt. Å akseptere noe av og til og ikke andre ganger gir kun forvirring og flere kamper enn nødvendig,  og det er absolutt mange nok som er nødvendig. Regler må gjentas til de aksepteres og forstås. Mange ganger. Konsekvent og ja selvfølgelig frustrerende, men nødvendig. Alt er mye enklere med barn uten slike diagnoser. Alt må repeteres utallige ganger der barn uten diagnoser fortere klarer å styre seg etter reglene. 

En liten trøst i dette,  gjør du innsatsen godt og konsekvent når de er små vil også barn med diagnoser få nødvendig forståelse, og modne opp til å klare å regulere seg etter reglene for akseptabel oppførsel. Da blir livet enklere for både deg og barna. 

Så er det ikke så viktig hva andre foreldre klarte. Om de var i full jobb, og absolutt helt fantastiske på alle mulige måter, samtidig som de håndterte barn med diagnoser. Du må kun få det til å fungere for dere. For min del var det å jobbe absolutt nødvendig for å ha en arena der jeg ikke var bare en mamma som druknet i dette. Jeg hentet liksom nytt mot og styrke i det. Det betyr ikke at det er likt for deg. Du må gjøre det beste for akkurat deg og din familie. Du trenger ikke å sammenligne deg med andre. 

Første tiltak bør uansett være at mannen din begynner på medisiner. Han er far, og det ansvaret bør veie tyngre enn lysta til å klare seg uten. 

Alvorlig talt, men her uttaler du deg om en situasjon du ikke har noe forutsetning for å vite noe om, det er grunner til at han ikke tar medisiner. Det er heller ikke poenget her. Takk for tips, men jeg klarer meg uten den bedrevitende tonen.

Anonymkode: 6d084...c4e

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Alvorlig talt, men her uttaler du deg om en situasjon du ikke har noe forutsetning for å vite noe om, det er grunner til at han ikke tar medisiner. Det er heller ikke poenget her. Takk for tips, men jeg klarer meg uten den bedrevitende tonen.

Anonymkode: 6d084...c4e

Så utrolig kjekt å bruke tid på å svare deg seriøst og oppmuntrende når svaret er som dette.