Konf med mange ukjente gruer seg

[AnonymBruker]

Vi er bedt i konfirmasjon til et vennepar. For dette venneparer regnes vi som familie,  da se ikke har familie i nærheten. Datter gruer seg til denne konfirmasjon,  da hun kun kjenner konfirmant og bror. De er på samme alder som henne,  men har aldri vært perlevenner. Hun synes selv det ikke er fint å sitte å scrolle pp mobilen når hun er i denne konfirmasjonen. Vi prøver å plassere dem vi kjenner(noen få flere enn datter), så hun skal få litt oversikt, men det har ikke hjulpet.  Hun gruer seg veldig til å dra . Vi har også sagt at en del av det å voske opp er å delta pp sammenkomster/selskap som kan virke ukomfortabel eller usikkert. Vi har lovt henne å ikke være de siste som drar hjem, men skal selvsagt spise mat og kaker og mingle litt før vi drar etter 4-5 timer.  

Hvordan motivere vår datter til å gruer seg mindre og finne det som er positivt, selv om det er lite. ?

Anonymkode: 925ce...792

[AnonymBruker]

Hun sitter vel sammen med dere så det går helt fint. God mat, kaker og hun sitter ikke alene. Dette vil hun takle fint og det kan hun få beskjed om. Utover det hadde jeg ikke hatt noe fokus på konfirmasjonen, utover hva dere skal ha på dere, at alt er rent, hvem vil dusje først på dagen osv.

Å hause det opp bekrefter hennes engstelse. La det være. Dere skal gå og slik blir det

Anonymkode: 6eced...8c0

[AnonymBruker]

Dere sitter vel i sammen som familie? Hun  kommer til å være i mange slike situasjoner opp igjennom livet, så greit å begynne. Selv om hun gruer seg så kommer det til å gå bra. Skulle det bli kjedelig, bør hun takle det i de timene. Uansett hva dere gjør så ikke henne telefonen...

Anonymkode: 16a0b...379

[AnonymBruker]

God mat og kaker?

Anonymkode: 6b252...326

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Dere sitter vel i sammen som familie? Hun  kommer til å være i mange slike situasjoner opp igjennom livet, så greit å begynne. Selv om hun gruer seg så kommer det til å gå bra. Skulle det bli kjedelig, bør hun takle det i de timene. Uansett hva dere gjør så ikke henne telefonen...

Anonymkode: 16a0b...379

Vi pleier ikke å ha med oss tlf når vi er i slike selskaper. Må vi ringe , spør vi om å få låne en tlf. Har ellers med kamera, så vi får tatt bilder

Anonymkode: 925ce...792

[AnonymBruker]

Det er jo bare noe man må gå i. Er jo greit å grue seg, men hun skal vel sitte sammen med dere?

Dette hadde jeg ikke ofret mange tanker.

Anonymkode: 3da13...ffa

[AnonymBruker]

Det er jo noe en bare må bli vant til. Hvordan ska det bli på videregående osv hvis ho ikkevkan være steder ho ikke kjenner folk.

Og regner da med ho blir sittende med dere. Vi plasserte nå ektefelle og barna dems ved siden av hverandre 

Anonymkode: f2702...70c

[AnonymBruker]

Er hun veldig ung eller har en form for diagnose, siden det blir oppstyr over dette? 

Anonymkode: 7b809...efe

[AnonymBruker]

Er kjempeviktig trening og læring for henne

Anonymkode: 2633c...37e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Vi er bedt i konfirmasjon til et vennepar. For dette venneparer regnes vi som familie,  da se ikke har familie i nærheten. Datter gruer seg til denne konfirmasjon,  da hun kun kjenner konfirmant og bror. De er på samme alder som henne,  men har aldri vært perlevenner. Hun synes selv det ikke er fint å sitte å scrolle pp mobilen når hun er i denne konfirmasjonen. Vi prøver å plassere dem vi kjenner(noen få flere enn datter), så hun skal få litt oversikt, men det har ikke hjulpet.  Hun gruer seg veldig til å dra . Vi har også sagt at en del av det å voske opp er å delta pp sammenkomster/selskap som kan virke ukomfortabel eller usikkert. Vi har lovt henne å ikke være de siste som drar hjem, men skal selvsagt spise mat og kaker og mingle litt før vi drar etter 4-5 timer.  

Hvordan motivere vår datter til å gruer seg mindre og finne det som er positivt, selv om det er lite. ?

Anonymkode: 925ce...792

Dette må din datter lære seg . Slik blir det senere i livet også,  der man ikke skjenner mange andre .  

Anonymkode: eeee5...55d

[AnonymBruker]

Hun må jo bare lære seg at alt ikke gjøres for henne og noen ganger er hennes oppgave bare å stille opp. 

Anonymkode: 0680e...1c8

[AnonymBruker]

Det blir sikkert en kjedelig dag men sånn er det jo bare. Ville bare annerkjent at ja du skjønner at det nok blir litt kjedelig for henne. Men trygget på at hun sitter jo med dere og det går fint, det er sikkert noen taler og sånt og så er det mat og kaker så en del tid går bort til det. Og minnet på at man må gjøre kjedelige ting iblant for andre.

Anonymkode: 99240...035

[AnonymBruker]

Øv mye på selskapsprat hjemme! 

Hun kan f.eks. spørre:  
Hvordan kjenner du konfirmanten? 
Har du en morsom anekdote å fortelle om konfirmanten? 
Rekesmørbrødet er veldig godt, men karbonadene var litt tørre. Har du smakt på de? 
Har du smakt på kakene? Hva synes du om bløtkaka? 
Så herlig at solen skinner i dag. 
Hvilke planer har dere for sommeren? 

Anonymkode: 5b9cc...db8

[AnonymBruker]

Jeg har sympati med denne datteren, for jeg fikk fnatt av sånt selv som ung. Kan dere planlegge noe hun liker godt å gjøre dagen etter konfirmasjonen? Kan dere på forhånd snakke litt gjennom hva som sannsynligvis kommer til å skje der og også bli enige om et tidspunkt hvor dere skal reise hjem? Kan dere legge inn noen pauser for henne hvor hun kan sone ut i bilen eller gå seg en tur? 

Anonymkode: e24db...665

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har sympati med denne datteren, for jeg fikk fnatt av sånt selv som ung. Kan dere planlegge noe hun liker godt å gjøre dagen etter konfirmasjonen? Kan dere på forhånd snakke litt gjennom hva som sannsynligvis kommer til å skje der og også bli enige om et tidspunkt hvor dere skal reise hjem? Kan dere legge inn noen pauser for henne hvor hun kan sone ut i bilen eller gå seg en tur? 

Anonymkode: e24db...665

Akk o ve. Hvordan skal det gå med dagens generasjon som må ha tilrettelegging og premiering for noe så enkelt som å gå i konfirmasjon, te seg greit og tåle å gjøre noe annet enn bare det man har lyst til

Anonymkode: 6eced...8c0

[AnonymBruker]

Dette er kjempebra at hun gjør! Anerkjenn at hun gruer seg og jobb med henne for å finne løsninger som kan gjøre dagen bedre. 

Det er viktig å utfordre seg selv, og å gjøre det på en måte hvor man føler mestringsfølelse.

Anonymkode: 2d98e...c1b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Dette må din datter lære seg . Slik blir det senere i livet også,  der man ikke skjenner mange andre .  

Anonymkode: eeee5...55d

Vi har som sagt informert henne om at dette er noe som vi skal gjøre, og det kommer til å gå greit.  Slik er det å vokse opp

Anonymkode: 925ce...792

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Er hun veldig ung eller har en form for diagnose, siden det blir oppstyr over dette? 

Anonymkode: 7b809...efe

Hun er jevnaldrende med konfirmanten står det i HI, så da er hun sikkert relativt ung. Har du en form for diagnose siden du ikke klarer å ta inn og prosessere enkel informasjon?

Anonymkode: f10a9...61c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Akk o ve. Hvordan skal det gå med dagens generasjon som må ha tilrettelegging og premiering for noe så enkelt som å gå i konfirmasjon, te seg greit og tåle å gjøre noe annet enn bare det man har lyst til

Anonymkode: 6eced...8c0

Det kommer nok til å gå helt fint med dagens generasjon.
 

Det jeg foreslo handler ikke om premiering, men om livsmestring. Jeg vet ikke hvor tøft dette er for jenta det gjelder, men om hun gruer seg så mye at hun har vondt i magen, og hvis hun er så nervøs i det selskapet at hun bare har lyst til å forsvinne, kan det sikkert være fint for henne å tenke på noe hun gleder seg til dagen etter.
 

Men her skjønner jeg at jeg og du sannsynligvis bor på to forskjellige planeter. 

Jeg er 40 år og hater fortsatt den typen sammenkomster, men er ellers et velfungerende menneske, vil jeg si. Så det kan gå helt fint.

Anonymkode: e24db...665

[AnonymBruker]

Jeg synes dette er fornuftig tema.. på den alderen selv så hatet jeg jo alt av familie sammenkomster og sosiale stunder med folk jeg overhodet hadde null interesse av. Samtidig så tok mamman min og stilte krav om at vi møter opp, og vi gjør ikke dette bare for oss selv men for å vise samhold og at vi også kan vise kjærlighet og glede til andre her i livet.

Det er fornuftig i blant og faktisk gjøre ting vi ikke vil, både på godt og vondt. Det er masse lærdom i å gjøre ting mabn ikke vil, det bygger robusthet og viljestyrke til å takle vanskelige situasjoner senere i livet.

For all del ikke supergøy den dag i dag, men det er enklere å takle da man faktisk ble utsatt for det som var vanskelig den gangen. Tror vi gjør barn en gedigen bjørnetjeneste ved å skåne de for alt man synes er skummelt, vanskelig og kjedelig. 

Anonymkode: 19c3f...745