Når livet bare smuldrer opp..

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en oppvekst der følelser ikke var noe som skulle snakkes om. Jeg lærte således ikke å håndtere følelser, og å ta opp ting som var vanskelig for meg. Jeg har alltid vært ekstremt konfliktsky, og har en væremåte som er ganske selvutslettende.

Jeg var samboer i mange år, vi fikk barn og jeg var nær knyttet til familien hans. Men jeg klarte heller ikke med han, å ta opp ting som gnagde, slik at små ting fikk vokse til å bli store ting. Det ble mye konflikt fordi jeg ikke turte ta opp ting på en god måte, så han forsto aldri hva jeg faktisk slet med. Til slutt ble det brudd. Da var jeg så utslitt og avstumpet at jeg nok var på grensa til psykisk ustabil og "ikke tilstede". 

Vi har to barn, der den ene har en alvorlig diagnose som krever mye oppfølging. 

Jeg har klart, gjennom mye terapi, å kjempe meg til å bli en person som er litt mer i kontakt med følelsene sine, jeg er ikke lenger avstumpet og fraværende. Men, jeg lever daglig med sorgen over å ha mistet mannen jeg elsker, det å være familie, slekta hans osv. (Jeg har ikke kontakt med min familie, så hans familie var min familie) Den sorgen jeg må leve med er så intens og lammende. Livet er skummelt uten eksen, jeg er bare et skall. Han var tryggheten min. Jeg klarer ikke være en skikkelig forelder uten han, og alt har bare ramlet sammen totalt. Ingenting er som det skal, og alt er svart. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre. Alle venninnene jeg en gang hadde, har forsvunnet. Og jeg vet ikke om jeg orker mer terapi. For jo mer jeg går i terapi, jo mer jeg lærer, jo mer innser jeg at vi kunne overlevd som par om jeg ikke hadde vært så forb usikker på meg selv. Så sorgen har bare blitt mye verre av terapi. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil frem til med dette innlegget engang. Men råd mottas med takk.. Helst ikke svar surt eller frekt, det tror jeg ikke jeg klarer. 

Jeg kjenner at jeg er en person som ikke er skapt for å være alene, så jeg skulle så inderlig sett om jeg kunne klare å bli glad i en mann til. Men jeg hverken treffer noen single i hverdagen, eller tør å snakke med menn. Jeg har mistet absolutt all selvtillit jeg en gang hadde, og jeg aner ikke hvordan jeg skal stable på bena det liv som har noen verdi. 

Alle rundt meg tror jeg klarer meg fint, da jeg er god på smalltalk uten innhold. Men hvordan jeg skal få mer selvtillit aner jeg ikke. Jeg utsetter meg selv for "skumle" ting ofte for å herde meg. Og jeg klarer å gjør alt som er forventet i et dagligliv, så føler ikke jeg har noen angst, jeg har bare ingen tro på at noen vil synes jeg er verdt å være med, hverken som nær venn eller kjæreste.. Huff.  Jeg hadde drømmelivet, og rotet det bort😭

Anonymkode: 04e47...fd6

[bunny_94]

Kan du ikke prøve å finne tilbake til eksen? Du sier du er mer i stand til å ordlegge deg om følelsene dine nå? kanskje du kan invitere han på en kopp kaffe og virkelig åpne opp. Av og til er det mulig å finne tilbake til hverandre. 

[AnonymBruker]

Nå er jo hele meningen med terapi at det skal være sårt. Du skal kjenne på det du formidler og håpet er jo å komme styrket ut på den andre siden. Ikke få deg selv til å tro at ett menneske, ETT, skal definere hvem du er eller i hvilken grad du skal oppleve lykke. Du viser jo stor grad av selvinnsikt og har tydeligvis vokst på denne erfaringen. Føler meg sikker på at du kommer til å møte noen som vil endre på utsiktene dine, selv hvor fjernt det virker nå. Lykke til! 🙂

Anonymkode: a45a4...276

[AnonymBruker]

bunny_94 skrev (3 timer siden):

Kan du ikke prøve å finne tilbake til eksen? Du sier du er mer i stand til å ordlegge deg om følelsene dine nå? kanskje du kan invitere han på en kopp kaffe og virkelig åpne opp. Av og til er det mulig å finne tilbake til hverandre. 

Jeg har snakket en del med han, og fortalt om hvordan jeg har det og hvordan jeg hadde det når vi var sammen, så vi har fått snakket endel om hvordan det ble som det ble. Han har ny dame, hvis ikke kan det være det hadde vært mulig å finne tilbake igjen. Vi har fått en bedre forståelse for hverandre, men det hjelper jo ikke noe, siden det ikke blir oss likevel. 

Jeg har et håp om at det skal bli bedre tider etterhvert, men en ny kjæreste vil aldri kunne gi tilbake det jeg hadde og familien jeg hadde. (Og det vet jeg er likt for alle som går fra hverandre, men det føles så utrolig vondt når det er den slekta jeg har hatt "som min" siden jeg var ungdom) 

Og jeg vet jo at terapi skal gjøre vondt, men det ble rett og slett helt uutholdelig å se hvor lett forholdet kunne vært reddet. 😭

Anonymkode: 04e47...fd6

[AnonymBruker]

Åh dette er vondt å lese❤️ Men du er ikke den eneste som har vært i denne situasjonen. Jeg tenker at det er en mening med alt. Du har allerede kommet langt, du har vært i terapi, ting har blitt litt klarere for deg. Her hadde du ikke vært om ikke det vonde bruddet med dine barns far skjedde. For alt du vet så kan det hende dere ender opp sammen en dag. Men jeg ville likevel tenkt fremover i en annen retning, forsøkt å treffe folk. Stol på deg selv, finn din egenverdi - for du er verdt noe! En mann er heldig som får være med deg. Du må jobbe med selvtilliten, lære å elske deg selv. Ellers slipper du ingen andre inn. 

Du hadde et liv med eksen din, dere fikk barn og skapte mange fine minner sammen. Gjem disse godt inn i hjertet ditt, og vær glad for at dere fikk dele alle disse årene sammen. Så ser du på det som et kapittel som har vært, og at nå skal du over i et nytt kapittel. Det kan bli like fint det, annerledes, men det kan bli minst like bra. 

Og det er jo dette som er livet. Det er ikke meningen at alt skal være lett og fint. Det går opp og ned, utfordringer og tunge stunder, men det er også fullt av glede og fine dager. Prøv å fokusere på det positive, bestem deg for at du ikke lenger har tid til negative tanker, ta noen grep nå i dag som du vil være glad for om noen år. Jeg har troen på deg!

 

Anonymkode: 0bc36...489