Hvordan skal jeg gripe an dette - litt skuffet over kjæresten

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i ett år ca. I går fortalte jeg ham på telefon noe jeg har prøvd å skjule for ham noen uker. Jeg har fått en relativt kraftig depresjon og har startet opp i behandling. Det kom ganske plutselig, og jeg har aldri vært med på noe så jævlig i hele mitt liv. Jeg var ærlig med ham at jeg for noen uker siden var klar på å avslutte livet, rett og slett. 
 

Jeg sa til han at jeg skjønner om han blir skremt og ikke ønsker å fortsette forholdet. Dette da jeg ikke har så mye å gi akkurat nå. Han sa vi kunne snakke om det neste gang vi treffes (som er enten i kveld eller i morgen). 
 

Vi sendte et par snapper i går kveld. Det virket som om alt var som før da. Sendte ham en god natt melding som han svarte på, hvorpå jeg skrev at han gjerne kunne ringe meg, for jeg savna ham. Han svarte med et hjerte, men ringte ikke. 
 

I dag har det vært helt stille fra ham, men fikk en snap nå nettopp. Normal samtale, hvor jeg dristet meg til å spørre om det passet at jeg kom i kveld. Fikk da en kort melding tilbake: kommer an på når vi blir ferdige. (Han er opptatt i kveld)

Jeg kjenner at jeg blir sittende på en pinebenk og venter på «dommen». Jeg føler jeg kledde meg totalt naken for ham og blottla meg helt under telefonsamtalen i går. Han vet jo hvor tungt jeg har det nå, og at han ikke ville ringe meg og si god natt, kjenner jeg sårer litt. Også at det virker til at han drøyer ut treffet vårt. Mulig det er bare en følelse, da jeg er litt sårbar for tiden.

Nå gidder jeg ikke ta mer initiativ kjenner jeg. Jeg regner med det er slutt. Må bare innstille meg på det. Så er jeg så skuffa over ham etter at jeg fortalte min innerste hemmelighet, kostet meg innmari mye. Hvordan hadde dere grepet dette an? Og har jeg rett til å være skuffet? 

Og for å nevne det også, vi er ikke et par i tenårene (fordi det virker nesten slik), men 40+

Anonymkode: 9d7ba...300

[AnonymBruker]

Dere er kanskje 40+, men her tenker du som en tenåring. Dere snakket på tlf i går. Du savner han innen noen timer og vil snakke igjen, uten å gi han rom til å tenke over det du har sagt (eller kanskje han var på vei til sengs). Så konkluderer du med at forholdet er over fordi han har vært på jobb og er opptatt i kveld? Han sa dere kan snakke om det senere i kveld eller i morgen. 

Anonymkode: d5c10...2af

[AnonymBruker]

Hold your horses

Anonymkode: f06e8...71e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Dere er kanskje 40+, men her tenker du som en tenåring. Dere snakket på tlf i går. Du savner han innen noen timer og vil snakke igjen, uten å gi han rom til å tenke over det du har sagt (eller kanskje han var på vei til sengs). Så konkluderer du med at forholdet er over fordi han har vært på jobb og er opptatt i kveld? Han sa dere kan snakke om det senere i kveld eller i morgen. 

Anonymkode: d5c10...2af

Mulig jeg tenker som en tenåring, men det at han utsetter treffet vårt der vi skal snakke om en så viktig ting som fremtiden som kjærester eller eventuelt avslutte forholdet, skuffer meg. Mulig dette bare er i min verden, men dersom han hadde åpnet seg om at han har veldig syk, hadde jeg prøvd å støtte ham. Grunnen til at jeg faktisk sa det til ham, var etter press fra behandleren min, da hun sier jeg er inne i en fase der jeg trenger støtte fra de rundt. Som sagt, føler jeg har blottlagt meg helt og dummet meg ut. 

Anonymkode: 9d7ba...300

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Vi har vært sammen i ett år ca. I går fortalte jeg ham på telefon noe jeg har prøvd å skjule for ham noen uker. Jeg har fått en relativt kraftig depresjon og har startet opp i behandling. Det kom ganske plutselig, og jeg har aldri vært med på noe så jævlig i hele mitt liv. Jeg var ærlig med ham at jeg for noen uker siden var klar på å avslutte livet, rett og slett. 
 

Jeg sa til han at jeg skjønner om han blir skremt og ikke ønsker å fortsette forholdet. Dette da jeg ikke har så mye å gi akkurat nå. Han sa vi kunne snakke om det neste gang vi treffes (som er enten i kveld eller i morgen). 
 

Vi sendte et par snapper i går kveld. Det virket som om alt var som før da. Sendte ham en god natt melding som han svarte på, hvorpå jeg skrev at han gjerne kunne ringe meg, for jeg savna ham. Han svarte med et hjerte, men ringte ikke. 
 

I dag har det vært helt stille fra ham, men fikk en snap nå nettopp. Normal samtale, hvor jeg dristet meg til å spørre om det passet at jeg kom i kveld. Fikk da en kort melding tilbake: kommer an på når vi blir ferdige. (Han er opptatt i kveld)

Jeg kjenner at jeg blir sittende på en pinebenk og venter på «dommen». Jeg føler jeg kledde meg totalt naken for ham og blottla meg helt under telefonsamtalen i går. Han vet jo hvor tungt jeg har det nå, og at han ikke ville ringe meg og si god natt, kjenner jeg sårer litt. Også at det virker til at han drøyer ut treffet vårt. Mulig det er bare en følelse, da jeg er litt sårbar for tiden.

Nå gidder jeg ikke ta mer initiativ kjenner jeg. Jeg regner med det er slutt. Må bare innstille meg på det. Så er jeg så skuffa over ham etter at jeg fortalte min innerste hemmelighet, kostet meg innmari mye. Hvordan hadde dere grepet dette an? Og har jeg rett til å være skuffet? 

Og for å nevne det også, vi er ikke et par i tenårene (fordi det virker nesten slik), men 40+

Anonymkode: 9d7ba...300

Har dere et avstandsforhold? Bor dere langt fra hverandre? 

Hvis ikke, synes jeg det er veldig feil og heavy å ta sånt på telefon. Du burde ha ventet til dere traff hverandre fysisk. 

Anonymkode: 1093d...f4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har dere et avstandsforhold? Bor dere langt fra hverandre? 

Hvis ikke, synes jeg det er veldig feil og heavy å ta sånt på telefon. Du burde ha ventet til dere traff hverandre fysisk. 

Anonymkode: 1093d...f4e

Nei, vi bor i samme by. Jeg var på vei ut til en jobbreise, men er hjemme nå. Følte det var best å ta det over telefonen der og da, men angrer nå. 

Anonymkode: 9d7ba...300

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Vi har vært sammen i ett år ca. I går fortalte jeg ham på telefon noe jeg har prøvd å skjule for ham noen uker. Jeg har fått en relativt kraftig depresjon og har startet opp i behandling. Det kom ganske plutselig, og jeg har aldri vært med på noe så jævlig i hele mitt liv. Jeg var ærlig med ham at jeg for noen uker siden var klar på å avslutte livet, rett og slett. 
 

Jeg sa til han at jeg skjønner om han blir skremt og ikke ønsker å fortsette forholdet. Dette da jeg ikke har så mye å gi akkurat nå. Han sa vi kunne snakke om det neste gang vi treffes (som er enten i kveld eller i morgen). 
 

Vi sendte et par snapper i går kveld. Det virket som om alt var som før da. Sendte ham en god natt melding som han svarte på, hvorpå jeg skrev at han gjerne kunne ringe meg, for jeg savna ham. Han svarte med et hjerte, men ringte ikke. 
 

I dag har det vært helt stille fra ham, men fikk en snap nå nettopp. Normal samtale, hvor jeg dristet meg til å spørre om det passet at jeg kom i kveld. Fikk da en kort melding tilbake: kommer an på når vi blir ferdige. (Han er opptatt i kveld)

Jeg kjenner at jeg blir sittende på en pinebenk og venter på «dommen». Jeg føler jeg kledde meg totalt naken for ham og blottla meg helt under telefonsamtalen i går. Han vet jo hvor tungt jeg har det nå, og at han ikke ville ringe meg og si god natt, kjenner jeg sårer litt. Også at det virker til at han drøyer ut treffet vårt. Mulig det er bare en følelse, da jeg er litt sårbar for tiden.

Nå gidder jeg ikke ta mer initiativ kjenner jeg. Jeg regner med det er slutt. Må bare innstille meg på det. Så er jeg så skuffa over ham etter at jeg fortalte min innerste hemmelighet, kostet meg innmari mye. Hvordan hadde dere grepet dette an? Og har jeg rett til å være skuffet? 

Og for å nevne det også, vi er ikke et par i tenårene (fordi det virker nesten slik), men 40+

Anonymkode: 9d7ba...300

Du har depresjon og overtenker dette fullstendig. Han er kanskje ikke mottakelig nok og skjønner følelsene dine godt nok men det kan man ikke forvente heller. Og du må roe ned hamsterhjulet tusen hakk og slappe av. 

Anonymkode: 73b0a...205

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Jeg har fått en relativt kraftig depresjon og har startet opp i behandling. Det kom ganske plutselig, og jeg har aldri vært med på noe så jævlig i hele mitt liv. Jeg var ærlig med ham at jeg for noen uker siden var klar på å avslutte livet, rett og slett. 

For meg hadde det vært heftig informasjon som jeg måtte brukt tid på å fordøye. 

Anonymkode: 9298c...101

[SPOCA]

Altså, her tenker jeg du må ta et skritt tilbake og la han få puste litt. Jeg forstår at du føler deg sårbar og at du blottla deg. Det er tøft gjort.

MEN, det er også en ganske overveldende ting å høre. Han må få lov til å ta det innover seg og faktisk prosessere dette. Det er heftig, rett og slett.

Personlig skal jeg innrømme at jeg er livredd for psykisk sykdom. Jeg synes det er fryktelig skummelt. Jeg er selv vokst opp med nær familie som var alvorlig psykisk syk, og min eksmann var også psykisk syk. Og for meg er dette helt ærlig en dealbreaker tidlig i et forhold. Jeg hadde nok blitt fryktelig betenkt, om jeg skal være ærlig. Hadde dette vært meg hadde jeg ærlig talt ikke helt visst hva jeg hadde gjort. 

Gi han litt tid. Ikke døm før han faktisk har fått litt tid på seg.

Endret 21. mai av SPOCA

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Han vet jo hvor tungt jeg har det nå

Anonymkode: 9d7ba...300

Dette ville jeg faktisk ikke gått ut i fra at han vet. Om man ikke har opplevd depresjon eller hatt noe med det å gjøre, kan man ikke forestille seg det.

Selv om du kanskje følte at du forklarte alt i en telefonsamtale er det slett ikke sikkert han har tatt det innover seg. Det kan også være at han ubevisst fornekter at det kan være så galt. 
Om dere også har sendt noen «normale» meldinger frem og tilbake i ettertid, er det nok lett for ham å bare glatte over det og tenke at det går bra.

Jeg mener for all del ikke at du ikke har det vondt, og det hadde selvsagt vært bedre om han var mer støttende og forståelsesfull. Men her ville jeg ikke dømt ham eller forholdet deres før dere har fått snakket ordentlig sammen, og han har fått litt tid til å fordøye ting. 

Anonymkode: 57352...787

[AnonymBruker]

Takk for alle svar.

Ja, jeg kan kanskje ikke forvente at han skjønner hvordan jeg har det. Det er fort gjort at jeg tror han skjønner det, da jeg selv jobber i psykiatrien og har en del faglig kunnskap om psykisk helse. Da blir det vanskelig å være i det forholdet også. 

Må påpeke at jeg er en rimelig oppegående person, som står i full jobb. Og det er jo det jeg også ser gjennom jobben min. At depresjon kan ramme alle uansett alder, bakgrunn, yrke og samfunnslag.

Kanskje han som ikke har så mye kunnskap og erfaring med depresjon ikke klarer å forstå det? 

Forstår veldig godt at han trenger space for å tenke. Men det er helt hinsides grusomt å vente, helt uholdbart faktisk. Da er det faktisk bedre for meg å innstille hodet mitt på at det er slutt. Mulig det er depresjonen som prater her, men jeg er også en utålmodig person og hater uavklarte ting 

Anonymkode: 9d7ba...300

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Takk for alle svar.

Ja, jeg kan kanskje ikke forvente at han skjønner hvordan jeg har det. Det er fort gjort at jeg tror han skjønner det, da jeg selv jobber i psykiatrien og har en del faglig kunnskap om psykisk helse. Da blir det vanskelig å være i det forholdet også. 

Må påpeke at jeg er en rimelig oppegående person, som står i full jobb. Og det er jo det jeg også ser gjennom jobben min. At depresjon kan ramme alle uansett alder, bakgrunn, yrke og samfunnslag.

Kanskje han som ikke har så mye kunnskap og erfaring med depresjon ikke klarer å forstå det? 

Forstår veldig godt at han trenger space for å tenke. Men det er helt hinsides grusomt å vente, helt uholdbart faktisk. Da er det faktisk bedre for meg å innstille hodet mitt på at det er slutt. Mulig det er depresjonen som prater her, men jeg er også en utålmodig person og hater uavklarte ting 

Anonymkode: 9d7ba...300

Du åpnet faktisk for det selv : "Jeg sa til han at jeg skjønner om han blir skremt og ikke ønsker å fortsette forholdet. Dette da jeg ikke har så mye å gi akkurat nå" og da må du også tåle å stå i det. Om du ikke mente det, men heller ønsket støtte, forståelse etc. så må dy også formidle det. Ikke selv legge opp til at du åpner for at forholdet kan ta slutt

Anonymkode: 9298c...101

[Natu]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Takk for alle svar.

Ja, jeg kan kanskje ikke forvente at han skjønner hvordan jeg har det. Det er fort gjort at jeg tror han skjønner det, da jeg selv jobber i psykiatrien og har en del faglig kunnskap om psykisk helse. Da blir det vanskelig å være i det forholdet også. 

Må påpeke at jeg er en rimelig oppegående person, som står i full jobb. Og det er jo det jeg også ser gjennom jobben min. At depresjon kan ramme alle uansett alder, bakgrunn, yrke og samfunnslag.

Kanskje han som ikke har så mye kunnskap og erfaring med depresjon ikke klarer å forstå det? 

Forstår veldig godt at han trenger space for å tenke. Men det er helt hinsides grusomt å vente, helt uholdbart faktisk. Da er det faktisk bedre for meg å innstille hodet mitt på at det er slutt. Mulig det er depresjonen som prater her, men jeg er også en utålmodig person og hater uavklarte ting 

Anonymkode: 9d7ba...300

Hvordan klarer du å stå i full jobb når du har en alvorlig depresjon? Er det riktig mtp både deg selv og jobben? 

[AnonymBruker]

Han er kjæresten din. Han burde slippe det han har i hendene og være der for deg når du har det så grusomt. Jeg er så møkk lei mannfolk som ikke klarer å evne å vise empati når de rundt seg har det vondt, og heller går inn i seg selv for å kjenne etter på hva de selv føler om at du har det vondt.  Hadde det vært en venninne i samme by du fortalte det til hadde hun vært der på flekken. Et sånt menneske klarer du deg uten. Hva skjer når neste livskrise kommer, skal han bare stikke halen mellom beina og syns det er skummelt i stedet for å være der for deg? Helt uakseptabelt spør du meg. 

Anonymkode: 39994...ff5

[AnonymBruker]

Natu skrev (1 minutt siden):

Hvordan klarer du å stå i full jobb når du har en alvorlig depresjon? Er det riktig mtp både deg selv og jobben? 

Jeg er gradert sykmeldt nå. Men står normalt i full jobb. 

Anonymkode: 9d7ba...300

[AnonymBruker]

Hvis kjæresten din ikke har inngående kjennskap om hvordan en depresjon forløper og behandling så kan han bli usikker på hva han skal gjøre akkurat nå. 
Han kan jo faktisk undre seg  over om depresjonen din har hatt noe med hans nærvær å gjøre, og om det er noe feil med forholdet deres som har gjort utslaget. 
Du ga jo han mere eller mindre en avvisning når du egentlig ville bare lette på belastningen  ovenfor han. 
Du burde ha forklart litt bedre om hvorfor du er blitt deprimert 

Anonymkode: e8f7d...b0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvis kjæresten din ikke har inngående kjennskap om hvordan en depresjon forløper og behandling så kan han bli usikker på hva han skal gjøre akkurat nå. 
Han kan jo faktisk undre seg  over om depresjonen din har hatt noe med hans nærvær å gjøre, og om det er noe feil med forholdet deres som har gjort utslaget. 
Du ga jo han mere eller mindre en avvisning når du egentlig ville bare lette på belastningen  ovenfor han. 
Du burde ha forklart litt bedre om hvorfor du er blitt deprimert 

Anonymkode: e8f7d...b0f

Man vet jo ikke alltid hvorfor man blir deprimert. Jeg nevnte forresten at jeg er overrasket over hvorfor jeg er deprimert, da jeg har det veldig fint med ham og i livet generelt. 

Anonymkode: 9d7ba...300

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Man vet jo ikke alltid hvorfor man blir deprimert. Jeg nevnte forresten at jeg er overrasket over hvorfor jeg er deprimert, da jeg har det veldig fint med ham og i livet generelt. 

Anonymkode: 9d7ba...300

Det kommer jo an på hva slags behandling du har begynt på . 
Medisinsk eller terapi ? De prøver jo å nøste opp i de mørke tankene, og da får en jo relativt snart en pekepinn på hva som utløste det og bakenforliggende årsak. 
Nå vet ikke jeg hvor langt opp i 40 årene du er, men du bør undersøke litt på om du har fått hormonforstyrrelser/ overgangsalder. 
Noen får det tidligere enn andre. 
Det kan begynne med tunge tanker uten at en skjønner hvor det kommer fra. 
Mange av de som er rundt en vet ikke hva en ekte depresjon er og hvordan den oppleves. 

Anonymkode: e8f7d...b0f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det kommer jo an på hva slags behandling du har begynt på . 
Medisinsk eller terapi ? De prøver jo å nøste opp i de mørke tankene, og da får en jo relativt snart en pekepinn på hva som utløste det og bakenforliggende årsak. 
Nå vet ikke jeg hvor langt opp i 40 årene du er, men du bør undersøke litt på om du har fått hormonforstyrrelser/ overgangsalder. 
Noen får det tidligere enn andre. 
Det kan begynne med tunge tanker uten at en skjønner hvor det kommer fra. 
Mange av de som er rundt en vet ikke hva en ekte depresjon er og hvordan den oppleves. 

Anonymkode: e8f7d...b0f

Jeg har både startet med medisinsk behandling og terapi. Jeg har opplevd flere traumer tidligere i ung voksen alder  og høyt arbeidspress over mange år. Mulig dette er den utløsende faktoren, men det finner vi vel ut av underveis i terapien.. Jobber for å bli frisk, for slik det er nå klarer jeg ikke å ha det stort sett lengre. 

Anonymkode: 9d7ba...300

[AnonymBruker]

Først, en god klem til deg TS ❤️ Det jeg tenker er at det kanskje var litt dumt å si til han at du skjønner om han blir skremt, og ikke vil fortsette forholdet. Det kan han lese som at du er usikker på relasjonen deres og på han. Det er naturlig at du er usikker i en sånn situasjon, men tilnærmingen din til han ift dette ble kanskje litt feil. Prøv å pust med magen, og vent til du treffer han og få snakket skikkelig ut da. 

Anonymkode: 8a4df...719