Bestevenn trekker seg unna og påstår at ingenting er galt

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Ditt første barn?

Jeg tror han har vært forelsket i deg jeg.. og hatt et siste håp fordi du enda ikke hadde barn med partneren din -om det er sånn at det er ditt første. 

Anonymkode: abda7...465

Eller kanskje han ønsker seg barn, men ikke kan få eller ikke tror han noensinne vil komme i en situasjon hvor det blir aktuelt. Og akkurat nå er det sårt og vondt å omgås TS på grunn av barnet. 

Eller det kan være noe helt annet. Kjærlighetssorg, depresjon, sosial angst, venter på resultatet av en medisinsk test, vært utsatt for overgrep, er innlagt, sitter inne, har økonomiske problemer, sliter med legning... 

Hadde jeg vært TS hadde jeg invitert i bursdagen min når det nærmer seg. Og sendt ei melding typ hver fjerde uke som ikke krever svar.

"Hei, her er det bare regnvær om dagen, men ser på værmeldinga at det er dere i Nord-Norge som har stukket av med sola. Tenker på deg og den gangen du spiste 11 pølser hver gang vi griller! Det er bare å ringe meg hvis du får lyst til å ta en prat. Fortsatt god sommer!"

Hvis TS etter noen måneder ikke har fått noen respons, kan hen begynne å sende meldinger sjeldnere og sjeldnere og la det være opp til vennen å ta kontakt. Slik ville i hvert fall jeg gjort det. 

Anonymkode: a7a43...d64

[AnonymBruker]

Venner som bare kutter deg uten forklaring er grusomt! har selv opplevd noe av det samme som deg. Har ingen råd, bare medfølelse. Noen ganger er folk så jævlige at de gjør sånt. Selv om man trodde man var svært gode venner. Min erfaring er at folk kan dolke deg i ryggen uten forvarsel når som helst. Trøsten er at smerten av tapte vennskap blekner på sikt. 

Anonymkode: 6327f...619

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vi bor på hver vår side av landet så det gjør det ikke noe lettere å ikke få mulighet til å møtes. 

Men har merket over ett par mnd at han har tatt avstand. Jeg tok det opp relativt tidlig og spurte om det var noe han slet med, eller noe som plager han som vi burde snakke om. Han påstår at ingenting er galt i vennskapet og at han fortsatt verdsetter vennskapet.

I ettertid er han fortsatt like lunken, virker egentlig bare irritert de få gangene jeg tar kontakt. Her om dagen spurte jeg om han var interessert i å komme i bursdagen min, fikk et surt og vagt svar tilbake og jeg vet fortsatt ikke om han kommer eller ikke.

Jeg har hatt det veldig vondt de siste ukene pga dette, usikkerheten og uforutsigbarheten ifht dette vennskapet spiser meg opp. Har snakket med andre venner om denne situasjonen og de syns ikke han oppfører seg veldig bra og sier de støtter meg om jeg kutter han ut.

Jeg har vært innom tanken flere ganger om å kutte ut for min egen del da dette tankekjøret gjør meg nedfor. Samtidig så er det et vennskap som har vart i 16 år og ikke noe jeg tar lett på å bare kutte ut. Samtidig som når jeg har prøvd å ta kontakt og spurt om det er noe vi kan løse opp i så er han tydeligvis ikke helt ærlig? 

Føler meg trengt opp i et hjørne og vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er en veldig trist situasjonen. 

Noen råd?

Anonymkode: 6b334...f30

La meg tippe, du er kvinne, han er mann?

Anonymkode: 4afe2...c2b

[AnonymBruker]

Er du kvinne eller mann TS? Kjønn er ganske relevant her. Hvis du er en kvinne, så kan reaksjonen hans komme på grunn av at han har vært forelsket i deg. Så at du nå har fått barn reagerer han slik han gjør.

Anonymkode: 39476...8d6

[AprilLudgate]

En god venn gjennom 16 år gir man litt slack.

Bare si at du ikke vet hva som er iveien, men du merker han tar avstand. Og at du ikke skal mase noe mer om det, så får han ta kontakt igjen når han lyst/ork til det.

UTEN å være underliggende sur/skuffa osv. 

[Daria]

Jeg tror ingen av vennskapene mine har samme intensitet og kontaktfrekvens konstant - det er tusen små og store ting som gjør at det kan gå i bølger og bidra til at en eller begge, bevisst eller ubevisst, er mindre på i perioder. Jeg har likevel aldri opplevd at dette er noe som har blitt tatt opp, påpekt og gjort et nummer av (med mindre man er rellt bekymret), det er bare noe alle tar for gitt - vi vet at vennene våre har liv hvor mye kan skje uten at det angår oss eller er noe man kan eller vil snakke om. Særlig i langvarige vennskap tenker jeg at man skal ha litt takhøyde på sånt.

Send bursdagsinvitasjon, spør om fadderskap - dere er jo ikke uvenner, det er ingen  grunn til å la 16 års vennskap bli ødelagt fordi du tror at det kanskje kan være noe - og gi ham ellers litt rom. Vær hvertfall ikke mer på enn vanlig eller mas om hva du tror og føler og tenker om vennskapets status.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Er du kvinne eller mann TS? Kjønn er ganske relevant her. Hvis du er en kvinne, så kan reaksjonen hans komme på grunn av at han har vært forelsket i deg. Så at du nå har fått barn reagerer han slik han gjør.

Anonymkode: 39476...8d6

Kjønn er jo ikke det minste relevant for det scenarioet? 

Anonymkode: a7a43...d64

[AnonymBruker]

Herregud, hvor leser dere at jeg har invitert vagt til bursdagsselskap og kalle meg både selvopptatt og selvsentrert, er første gang jeg får høre det. Hadde jeg vært selvopptatt og selvsentrert hadde jeg ikke brydd meg i det hele tatt om han. Bare elsker kvinneguiden 😂

Og så mye antakelser da... vi har deltatt i hverandres bursdagsfeiringer i 16 år og ses ca 5 ganger i året. Vet ikke om jeg skal gråte eller le av alle konklusjonene som blir gjort på mine vegne her 😳

Vet ikke om jeg får så mye mer ut av denne tråden jeg, ble mer popcornunderholdning enn noe annet til slutt her. 

Anonymkode: 6b334...f30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Herregud, hvor leser dere at jeg har invitert vagt til bursdagsselskap og kalle meg både selvopptatt og selvsentrert, er første gang jeg får høre det. Hadde jeg vært selvopptatt og selvsentrert hadde jeg ikke brydd meg i det hele tatt om han. Bare elsker kvinneguiden 😂

Og så mye antakelser da... vi har deltatt i hverandres bursdagsfeiringer i 16 år og ses ca 5 ganger i året. Vet ikke om jeg skal gråte eller le av alle konklusjonene som blir gjort på mine vegne her 😳

Vet ikke om jeg får så mye mer ut av denne tråden jeg, ble mer popcornunderholdning enn noe annet til slutt her. 

Anonymkode: 6b334...f30

I følge noen her er det garantert forelskelse inne i bildet, til tross for at de hverken har møtt deg eller han vet jo folk på kvinneguiden alltid aller best 

Anonymkode: 36b70...5a7

[Rhodiola]

Tråden er ryddet for brudd på regelen om å utgi seg for å være flere personer i en tråd.

Rhodiola, adm.

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg er på den andre siden av dilemmaet ditt. Jeg har tusen ting som skjer på hjemmebane, og alle av negativ sort. De siste mnd har jeg blitt bitter på de fleste egentlig, jeg bruker all energi på familien, også møter jeg ikke på sosiale settinger. Kjenner på at jeg har bidratt mye for de rundt meg, og får lite tilbake.

Samtidig vet jeg veldig godt at dette er et meg-problem og ingen andres pga situasjonen min, og at hodet mitt er beksvart. Og når energien er tilbake og jeg ser lysere på livet så vil jeg søke tilbake. Jeg ønsker ingen konfrontasjon og oppklaring eller avslutning på vennskap, jeg vil slikke mine sår og bygge meg selv opp igjen. Det har egentlig ingenting med vennene mine å gjøre. Tilslutt vil jeg råde deg til å sende en mld, av typen "vit at jeg er her for deg". Også gir du han tid. 

Lykke til ❤️

Anonymkode: 38f11...4d2

[AnonymBruker]

Har vennen din barn? Kan det være at dere er på litt ulikt sted i livet nå og at det kanskje ikke er det samme dere snakker om nå, som tidligere? Livet og fokus forandrer seg ofte under graviditet og fødsel og det er ikke alltid vennene henger med helt i overgangen der. I alle fall for en stund. Eller har han fått sjalu kjæreste? 
Skjønner det er frustrerende når du merker han trekker seg unna, uten å være tydelig på hvorfor. Men, det beste du kan gjøre er å gjøre det samme selv. Selv om du kanskje «mister» han. Da mister han deg også. Og du får ikke fanget han om det er det han vil. 

Anonymkode: 51edd...d08

[AnonymBruker]

La han være! Han er åpenbart ikke interessert lenger.

Anonymkode: 11632...090

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.5.2025 den 11.45):

Vi bor på hver vår side av landet så det gjør det ikke noe lettere å ikke få mulighet til å møtes. 

Men har merket over ett par mnd at han har tatt avstand. Jeg tok det opp relativt tidlig og spurte om det var noe han slet med, eller noe som plager han som vi burde snakke om. Han påstår at ingenting er galt i vennskapet og at han fortsatt verdsetter vennskapet.

I ettertid er han fortsatt like lunken, virker egentlig bare irritert de få gangene jeg tar kontakt. Her om dagen spurte jeg om han var interessert i å komme i bursdagen min, fikk et surt og vagt svar tilbake og jeg vet fortsatt ikke om han kommer eller ikke.

Jeg har hatt det veldig vondt de siste ukene pga dette, usikkerheten og uforutsigbarheten ifht dette vennskapet spiser meg opp. Har snakket med andre venner om denne situasjonen og de syns ikke han oppfører seg veldig bra og sier de støtter meg om jeg kutter han ut.

Jeg har vært innom tanken flere ganger om å kutte ut for min egen del da dette tankekjøret gjør meg nedfor. Samtidig så er det et vennskap som har vart i 16 år og ikke noe jeg tar lett på å bare kutte ut. Samtidig som når jeg har prøvd å ta kontakt og spurt om det er noe vi kan løse opp i så er han tydeligvis ikke helt ærlig? 

Føler meg trengt opp i et hjørne og vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er en veldig trist situasjonen. 

Noen råd?

Anonymkode: 6b334...f30

Kontakt noen i familien hans som står han nær, og spør vedkommende om hun/han har tenkt det samme som deg. Eller ring til han og ikke ta " det er ikke noe galt med meg " som svar, fortell han at du ikke tror på han. Reis til han på et overraskelsesbesøk, allier deg med et av familiemedlemmene hans eller en av vennene hans, sånn at du sikkert vet at han er hjemme da du har tenkt til å dra dit. Ja, det er et dramatisk steg å ta, men jeg tror du må gjøre noe ekstraordinært for å finne ut av dette. Hvis ikke blir det jo bare til at du går og tenker på dette hele tiden, og det er jo ikke særlig behagelig for deg heller. 

Anonymkode: 32923...cf8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kontakt noen i familien hans som står han nær, og spør vedkommende om hun/han har tenkt det samme som deg. Eller ring til han og ikke ta " det er ikke noe galt med meg " som svar, fortell han at du ikke tror på han. Reis til han på et overraskelsesbesøk, allier deg med et av familiemedlemmene hans eller en av vennene hans, sånn at du sikkert vet at han er hjemme da du har tenkt til å dra dit. Ja, det er et dramatisk steg å ta, men jeg tror du må gjøre noe ekstraordinært for å finne ut av dette. Hvis ikke blir det jo bare til at du går og tenker på dette hele tiden, og det er jo ikke særlig behagelig for deg heller. 

Anonymkode: 32923...cf8

Nei, med mindre man vil bli oppfattet som en gærning så gjør man ikke som du foreslår.

Anonymkode: 54e9b...d12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kontakt noen i familien hans som står han nær, og spør vedkommende om hun/han har tenkt det samme som deg. Eller ring til han og ikke ta " det er ikke noe galt med meg " som svar, fortell han at du ikke tror på han. Reis til han på et overraskelsesbesøk, allier deg med et av familiemedlemmene hans eller en av vennene hans, sånn at du sikkert vet at han er hjemme da du har tenkt til å dra dit. Ja, det er et dramatisk steg å ta, men jeg tror du må gjøre noe ekstraordinært for å finne ut av dette. Hvis ikke blir det jo bare til at du går og tenker på dette hele tiden, og det er jo ikke særlig behagelig for deg heller. 

Anonymkode: 32923...cf8

NEI. Det er virkelig ikke måten å gjøre det på. Hun har gjort nok. Enn hvor urettferdig det er så må man respektere andre menneskers valg. Sett fra andres ståsted har jeg nok helt sikkert selv ubevisst faset ut vennskap. Man utvikler seg hele tiden, treffer nye mennesker osv. Det er ikke vondt ment. 

Men om noen av disse hadde kommet på overraskelsesbesøk for å finne ut hva som foregår så hadde jeg funnet det ekstremt rart og invaderende. Og hadde bare trukket meg enda mer unna 

Anonymkode: 01a67...039

[AnonymBruker]

Kanskje det skjer noe i hans liv og han ikke vil fortelle det. Det er lite du kan gjøre med det. Kanskje han tar kontakt etter hvert 

Anonymkode: 3c161...73d

[Daria]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kontakt noen i familien hans som står han nær, og spør vedkommende om hun/han har tenkt det samme som deg. Eller ring til han og ikke ta " det er ikke noe galt med meg " som svar, fortell han at du ikke tror på han. Reis til han på et overraskelsesbesøk, allier deg med et av familiemedlemmene hans eller en av vennene hans, sånn at du sikkert vet at han er hjemme da du har tenkt til å dra dit. Ja, det er et dramatisk steg å ta, men jeg tror du må gjøre noe ekstraordinært for å finne ut av dette. Hvis ikke blir det jo bare til at du går og tenker på dette hele tiden, og det er jo ikke særlig behagelig for deg heller. 

Anonymkode: 32923...cf8

Hvordan garantere at man ødelegger et vennskap... Man har faktisk ikke krav på å få vite alt (eller noe) om vennene sine, men hvis man ønsker å beholde de man har er det en god start å respektere grensene deres.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.5.2025 den 12.03):

Du hadde ikke følt noe som helst form for sorg hvis dette gjaldt bestevennen din? Bare gå videre uten noe som helst følelser?

Anonymkode: 6b334...f30

Å gå videre handler om å bearbeide egne følelser uten å ta kontakt med ham.

Å stenge av følelser er noe annet og veldig usunt. 

Dersom han tar kontakt kan du jo være positiv til å treffes. Jeg tror at jo mer du presser på desto mer vil han trekke seg tilbake. 

Anonymkode: 066e0...d27