Bestevenn trekker seg unna og påstår at ingenting er galt

[AnonymBruker]

Vi bor på hver vår side av landet så det gjør det ikke noe lettere å ikke få mulighet til å møtes. 

Men har merket over ett par mnd at han har tatt avstand. Jeg tok det opp relativt tidlig og spurte om det var noe han slet med, eller noe som plager han som vi burde snakke om. Han påstår at ingenting er galt i vennskapet og at han fortsatt verdsetter vennskapet.

I ettertid er han fortsatt like lunken, virker egentlig bare irritert de få gangene jeg tar kontakt. Her om dagen spurte jeg om han var interessert i å komme i bursdagen min, fikk et surt og vagt svar tilbake og jeg vet fortsatt ikke om han kommer eller ikke.

Jeg har hatt det veldig vondt de siste ukene pga dette, usikkerheten og uforutsigbarheten ifht dette vennskapet spiser meg opp. Har snakket med andre venner om denne situasjonen og de syns ikke han oppfører seg veldig bra og sier de støtter meg om jeg kutter han ut.

Jeg har vært innom tanken flere ganger om å kutte ut for min egen del da dette tankekjøret gjør meg nedfor. Samtidig så er det et vennskap som har vart i 16 år og ikke noe jeg tar lett på å bare kutte ut. Samtidig som når jeg har prøvd å ta kontakt og spurt om det er noe vi kan løse opp i så er han tydeligvis ikke helt ærlig? 

Føler meg trengt opp i et hjørne og vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er en veldig trist situasjonen. 

Noen råd?

Anonymkode: 6b334...f30

[AnonymBruker]

La det ligge. Det er sjeldent man trenger å avslutte vennskap formelt. Mulig dere har mindre kontakt en periode, det kan endre seg.

Det finnes millioner av grunner til at han er lite sosial med deg, uten at de behøver å handle om deg.

Anonymkode: 84cfe...a6b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

La det ligge. Det er sjeldent man trenger å avslutte vennskap formelt. Mulig dere har mindre kontakt en periode, det kan endre seg.

Det finnes millioner av grunner til at han er lite sosial med deg, uten at de behøver å handle om deg.

Anonymkode: 84cfe...a6b

La det ligge som i å ikke invitere til bursdagen min igjen, ikke ta kontakt i det hele tatt og vente til han evt tar kontakt selv en dag? Er det det du mener med la det ligge?

Anonymkode: 6b334...f30

[AnonymBruker]

Jeg hadde bare gått videre med livet.

Anonymkode: a74e4...034

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg hadde bare gått videre med livet.

Anonymkode: a74e4...034

Du hadde ikke følt noe som helst form for sorg hvis dette gjaldt bestevennen din? Bare gå videre uten noe som helst følelser?

Anonymkode: 6b334...f30

[AnonymBruker]

Jeg har akkurat fått en sønn og skulle til å spørre han om å være fadder... Men får vel droppe det nå da?

Anonymkode: 6b334...f30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Du hadde ikke følt noe som helst form for sorg hvis dette gjaldt bestevennen din? Bare gå videre uten noe som helst følelser?

Anonymkode: 6b334...f30

Selvfølgelig, men når et vennskap uansett er i ferd med å dø bort så hadde jeg begynt på avslutningen med en gang i stede for å sitte der i sørpa.

Anonymkode: a74e4...034

[Million]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Du hadde ikke følt noe som helst form for sorg hvis dette gjaldt bestevennen din? Bare gå videre uten noe som helst følelser?

Anonymkode: 6b334...f30

Du kan jo føle en masse, men du trenger ikke involvere han i det. Bare la det ligge, og ikke kontakt han igjen - la det bli opp til han å ta kontakt neste gang. Det er mulig han har litt å styre med på privaten for tiden, og ikke orker noe mas og bare vil være i fred? Det er jo lov, det.

Du trenger heller ikke komme med noen dramatiske avskjedsord og drive med blokkeringer og alt det tullet der som dramatiske folk elsker. Bare la være å kontakte han, stille og rolig, og se om kanskje han "kommer tilbake" av seg selv når det har gått litt tid. Det er normalt at vennskap kan gå i bølgedaler og ikke er på topp hvert eneste år.

Skjønner at du synes det er leit, men sett det bare på pause en stund. La han få muligheten til å ta initiativet.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Jeg har hatt det veldig vondt de siste ukene pga dette, usikkerheten og uforutsigbarheten ifht dette vennskapet spiser meg opp. Har snakket med andre venner om denne situasjonen og de syns ikke han oppfører seg veldig bra og sier de støtter meg om jeg kutter han ut.

Jeg har vært innom tanken flere ganger om å kutte ut for min egen del da dette tankekjøret gjør meg nedfor.

Føler meg trengt opp i et hjørne og vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er en veldig trist situasjonen. 

Anonymkode: 6b334...f30

Voldsom til dramatikk bare fordi noen har vært litt av i en periode.

Det kan være mange grunner. Hvorfor lage styr av bagateller.

Anonymkode: 21eda...9bd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Selvfølgelig, men når et vennskap uansett er i ferd med å dø bort så hadde jeg begynt på avslutningen med en gang i stede for å sitte der i sørpa.

Anonymkode: a74e4...034

Ok, så du er enig med de andre vennene mine om å kutte ut. Og du tolker han som at han prøver å få vennskapet til å dø ut, selv om han påstår noe annet?

Er så vanskelig når folk ikke er ærlige. Hadde mye heller foretrukket "Jeg ønsker å avslutte vennskapet" heller enn "Jeg vil fortsatt være venner" Men handlingene viser det stikk motsatte.. umodent spør du meg. 

Anonymkode: 6b334...f30

[AnonymBruker]

Million skrev (1 minutt siden):

Du kan jo føle en masse, men du trenger ikke involvere han i det. Bare la det ligge, og ikke kontakt han igjen - la det bli opp til han å ta kontakt neste gang. Det er mulig han har litt å styre med på privaten for tiden, og ikke orker noe mas og bare vil være i fred? Det er jo lov, det.

Du trenger heller ikke komme med noen dramatiske avskjedsord og drive med blokkeringer og alt det tullet der som dramatiske folk elsker. Bare la være å kontakte han, stille og rolig, og se om kanskje han "kommer tilbake" av seg selv når det har gått litt tid. Det er normalt at vennskap kan gå i bølgedaler og ikke er på topp hvert eneste år.

Skjønner at du synes det er leit, men sett det bare på pause en stund. La han få muligheten til å ta initiativet.

Ok. Jeg forstår. Takk for et fint svar. Selv om det er leit så kommer jeg ikke til å invitere til bursdagen min igjen selv om alle de andre kommer, og heller ikke spørre om han vil være fadder.

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Voldsom til dramatikk bare fordi noen har vært litt av i en periode.

Det kan være mange grunner. Hvorfor lage styr av bagateller.

Anonymkode: 21eda...9bd

Er det å ha normale følelser som et menneske det samme som dramatikk? "Bare fordi" kan diskuteres. Har du en bestevenn som plutselig har oppført seg som dette selv? Hadde du reagert som Jesus?

Hvor har jeg laget styr i denne perioden mener du? Vær gjerne spesifikk.

Anonymkode: 6b334...f30

[Hannabanna]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Ok. Jeg forstår. Takk for et fint svar. Selv om det er leit så kommer jeg ikke til å invitere til bursdagen min igjen selv om alle de andre kommer, og heller ikke spørre om han vil være fadder.

Er det å ha normale følelser som et menneske det samme som dramatikk? "Bare fordi" kan diskuteres. Har du en bestevenn som plutselig har oppført seg som dette selv? Hadde du reagert som Jesus?

Hvor har jeg laget styr i denne perioden mener du? Vær gjerne spesifikk.

Anonymkode: 6b334...f30

Jeg forstår at det er en kjip situasjon for deg. Men så er det slik at livet går opp og ned for oss alle. Du skriver at du akkurat har fått barn, synes du skal fokusere på dette og la det gå litt tid. Jeg har alltid vært en veldig sosial person, men for noen år siden gikk jeg på en skikkelig smell, det startet på jobb. Fra å ha vært sykemeldt en gang pga av sykehusinnleggelse hele livet, ble jeg sykemeldt 100 prosent. I tillegg har jeg vært frivillig, deltatt på dugnadsarbeid, organisasjonsarbeid osv. Men jeg var helt utkjørt, ble i løpet av kort tid innlagt på DPS da jeg på det verste ikke sov på nesten fire døgn. Utviklet sterk angst og depresjon og gikk fra 100 prosent kapasitet til 3 prosent. Nå kjenner mange av vennene mine hverandre og informerte hverandre om det. Jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde energi til mer enn 5 minutter telefonsamtale av og til, men var så nedkjørt, fikk ekstrem stresshodepine og angstanfall hvor jeg mistet synet på det verste at jeg rett å slett ikke klarte mer. Det tok nesten ett år før jeg kom meg. Å skulle forklare hvordan jeg hadde det til alle rundt meg var vanskelig, spesielt da jeg i starten brukte all min energi på dette. Og det fikk meg ikke ut av negative tankeganger, men bare forsterket alle de vonde følelsene. Nå sier jeg ikke at dette er tilfellet med din venn, men det er så mye som kan skje og når dere bor langt fra hverandre er det ekstra vanskelig hvis man feks. Sliter psykisk, er deprimert, har veldig kjærlighetssorg eller av andre grunner er langt nede å skulle forklare dette. Så noen av vennene mine som ikke er i min fast vennegjeng oppfattet det som at jeg trakk meg unna dem før jeg hadde overskudd, hadde fått en diagnose og var under utredning. Det kan godt hende at det er helt andre grunner som ikke har noe med deg å gjøre, så jeg vil anbefale å ta tiden til hjelp og å glede deg over å ha fått barn. Hadde noen av mine venner noe stort som skjedde i livet slet jeg med dårlig samvittighet for at mine problemer skulle overskygge deres glede, så jeg holdt meg unna i perioder. Det betydde ikke at jeg ikke var utrolig glad i dem og jeg slet og får forsatt dårlig samvittighet når jeg tenker tilbake, selv om ting er nogenlunde i orden nå.

Endret 21. mai av Hannabanna

[AnonymBruker]

Hannabanna skrev (26 minutter siden):

Jeg forstår at det er en kjip situasjon for deg. Men så er det slik at livet går opp og ned for oss alle. Du skriver at du akkurat har fått barn, synes du skal fokusere på dette og la det gå litt tid. Jeg har alltid vært en veldig sosial person, men for noen år siden gikk jeg på en skikkelig smell, det startet på jobb. Fra å ha vært sykemeldt en gang pga av sykehusinnleggelse hele livet, ble jeg sykemeldt 100 prosent. I tillegg har jeg vært frivillig, deltatt på dugnadsarbeid, organisasjonsarbeid osv. Men jeg var helt utkjørt, ble i løpet av kort tid innlagt på DPS da jeg på det verste ikke sov på nesten fire døgn. Utviklet sterk angst og depresjon og gikk fra 100 prosent kapasitet til 3 prosent. Nå kjenner mange av vennene mine hverandre og informerte hverandre om det. Jeg hadde dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde energi til mer enn 5 minutter telefonsamtale av og til, men var så nedkjørt, fikk ekstrem stresshodepine og angstanfall hvor jeg mistet synet på det verste at jeg rett å slett ikke klarte mer. Det tok nesten ett år før jeg kom meg. Å skulle forklare hvordan jeg hadde det til alle rundt meg var vanskelig, spesielt da jeg i starten brukte all min energi på dette. Og det fikk meg ikke ut av negative tankeganger, men bare forsterket alle de vonde følelsene. Nå sier jeg ikke at dette er tilfellet med din venn, men det er så mye som kan skje og når dere bor langt fra hverandre er det ekstra vanskelig hvis man feks. Sliter psykisk, er deprimert, har veldig kjærlighetssorg eller av andre grunner er langt nede å skulle forklare dette. Så noen av vennene mine som ikke er i min fast vennegjeng oppfattet det som at jeg trakk meg unna dem før jeg hadde overskudd, hadde fått en diagnose og var under utredning. Det kan godt hende at det er helt andre grunner som ikke har noe med deg å gjøre, så jeg vil anbefale å ta tiden til hjelp og å glede deg over å ha fått barn. Hadde noen av mine venner noe stort som skjedde i livet slet jeg med dårlig samvittighet for at mine problemer skulle overskygge deres glede, så jeg holdt meg unna i perioder. Det betydde ikke at jeg ikke var utrolig glad i dem og jeg slet og får forsatt dårlig samvittighet når jeg tenker tilbake, selv om ting er nogenlunde i orden nå.

Takk for at du deler din historie. Og godt at det går bedre nå.

Ja, det gir perspektiv. Folk er jo forskjellige, så noe som kommer lett for meg er ikke sikkert kommer like lett for andre. Jeg har fram til nå vært i mitt eget hode og tenkt hvor trist og leit at jeg mister min beste venn i denne nye perioden av livet og var så desperat i mitt eget sinn om å få orden på vennskapet før barnet kom. Men innser nå at jeg må fokusere på meg selv nå og la han være. Selv om det er leit. Men kanskje jeg bare stanger hodet i veggen når jeg ønsker så inderlig å få vennskapet tilbake. Jeg håper virkelig han kommer tilbake til meg en dag. Bursdagsfeiringen min blir ikke før på sensommeren, frister jo å ta kontakt da og høre om han vil komme, men kanskje best å bare la helt være og vente til han tar kontakt selv?

Hva hadde du foretrukket når du var i den situasjonen du var i?

Anonymkode: 6b334...f30

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ok, så du er enig med de andre vennene mine om å kutte ut. Og du tolker han som at han prøver å få vennskapet til å dø ut, selv om han påstår noe annet?

Er så vanskelig når folk ikke er ærlige. Hadde mye heller foretrukket "Jeg ønsker å avslutte vennskapet" heller enn "Jeg vil fortsatt være venner" Men handlingene viser det stikk motsatte.. umodent spør du meg. 

Anonymkode: 6b334...f30

Man får det ikke alltid som man vil. Det er jo innafor å tenke at vi snakker om et menneske som vil prate og henge minst mulig med deg her, da er det tvilsomt at han gidder en prat med deg om hvorfor. Du gjør det lettest for deg selv ved  ta hintet.

Anonymkode: a74e4...034

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Takk for at du deler din historie. Og godt at det går bedre nå.

Ja, det gir perspektiv. Folk er jo forskjellige, så noe som kommer lett for meg er ikke sikkert kommer like lett for andre. Jeg har fram til nå vært i mitt eget hode og tenkt hvor trist og leit at jeg mister min beste venn i denne nye perioden av livet og var så desperat i mitt eget sinn om å få orden på vennskapet før barnet kom. Men innser nå at jeg må fokusere på meg selv nå og la han være. Selv om det er leit. Men kanskje jeg bare stanger hodet i veggen når jeg ønsker så inderlig å få vennskapet tilbake. Jeg håper virkelig han kommer tilbake til meg en dag. Bursdagsfeiringen min blir ikke før på sensommeren, frister jo å ta kontakt da og høre om han vil komme, men kanskje best å bare la helt være og vente til han tar kontakt selv?

Hva hadde du foretrukket når du var i den situasjonen du var i?

Anonymkode: 6b334...f30

Helt sjukt at en kompis på andre siden av landet og en bursdag kan ta då mye fokus når du nettopp har fått barn. Har barnet andre voksenpersoner tett på seg?

Anonymkode: a74e4...034

[AnonymBruker]

Han er i friendzone, begynt å innse hvor håpløst det er. Prøver å redde seg selv, la han gå eller bli sammen med han.

 

Anonymkode: d0392...e6a

[AnonymBruker]

Hva er det du styrer og holder på med egentlig? 

Inviter han i bursdagen som folk flest gjør, send en hyggelig melding med invitasjon, sier han ja, sier han ja, sier han nei sier han nei. Slutt å kontakte han om han er sur, kanskje han strever med noe selv, snakk om å være vanskelig og selvopptatt. 

Anonymkode: abba2...dcb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Takk for at du deler din historie. Og godt at det går bedre nå.

Ja, det gir perspektiv. Folk er jo forskjellige, så noe som kommer lett for meg er ikke sikkert kommer like lett for andre. Jeg har fram til nå vært i mitt eget hode og tenkt hvor trist og leit at jeg mister min beste venn i denne nye perioden av livet og var så desperat i mitt eget sinn om å få orden på vennskapet før barnet kom. Men innser nå at jeg må fokusere på meg selv nå og la han være. Selv om det er leit. Men kanskje jeg bare stanger hodet i veggen når jeg ønsker så inderlig å få vennskapet tilbake. Jeg håper virkelig han kommer tilbake til meg en dag. Bursdagsfeiringen min blir ikke før på sensommeren, frister jo å ta kontakt da og høre om han vil komme, men kanskje best å bare la helt være og vente til han tar kontakt selv?

Hva hadde du foretrukket når du var i den situasjonen du var i?

Anonymkode: 6b334...f30

Nei, men herregud, her må du ta noen dager pause og komme tilbake til dette med friske øyne. Ikke spør vagt om bursdag, inviter ham som at han er en venn, så kan han avvise eller komme, han bor på andre siden av landet, er jo ikke rart om han ikke kan komme, særlig om det ikke er rund dag. Stakkars fyr. 

Anonymkode: abba2...dcb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har akkurat fått en sønn og skulle til å spørre han om å være fadder... Men får vel droppe det nå da?

Anonymkode: 6b334...f30

Ditt første barn?

Jeg tror han har vært forelsket i deg jeg.. og hatt et siste håp fordi du enda ikke hadde barn med partneren din -om det er sånn at det er ditt første. 

Anonymkode: abda7...465

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ok, så du er enig med de andre vennene mine om å kutte ut. Og du tolker han som at han prøver å få vennskapet til å dø ut, selv om han påstår noe annet?

Er så vanskelig når folk ikke er ærlige. Hadde mye heller foretrukket "Jeg ønsker å avslutte vennskapet" heller enn "Jeg vil fortsatt være venner" Men handlingene viser det stikk motsatte.. umodent spør du meg. 

Anonymkode: 6b334...f30

Man kan absolutt se forskjellig på hva som er umodent og ikke 

Jeg hadde tenkt en person har sosialt klønete hvis de mente de måtte annonsere at vi ikke er venner mer. Hadde vært kjempesært. 

Jeg må bare anta at folk som vil treffe meg er mine venner. Hvis noen trekker seg tilbake blir de mer perifere. Ingenting å lage en stor sak ut av.

Er det 30-års dag du skal feire? Å forvente at folk reiser land og strand for bursdager er ikke helt vanlig det heller. Men inviter han nå. Hvis han ikke kan, så sier han nei

Anonymkode: 84cfe...a6b