Føler meg lite verdsatt av samboer

[AnonymBruker]

Overskriften sier alt. Føler meg lite verdsatt av min samboer og opplever lite støtte. Han er ikke slem mot meg på noen måte, men han er nøytral/likegyldig til alt, noe som går utover selvfølelsen og selvtilliten min. Ser på meg selv som en raus person, jeg ordner og fikser for han, støtter og heier på han, vil hans og familien vår sitt beste, men føler ikke jeg får noe av dette i retur. Han er likegyldig. Har snakket med han om dette flere ganger tidligere, men har egt gitt opp. Er noen år siden sist jeg tok det opp, men nå må jeg ta det opp igjen. Vi har fått et barn for et år siden, så det er uaktuelt å gå fra han, selvom det tidvis frister. Noen som har tips til hvordan få han til å forstå dette og ta det på alvor?

Anonymkode: 60b21...a24

[AnonymBruker]

Vi hadde det slik i forholdet. Jeg sto med alt av husarbeid og oppfølging av unger, og jeg følte han ikke bidro i det hele tatt. 

Hos oss ble det til slutt brudd, men nå etterpå har vi snakket mye ut om hvordan det var for begge. Og vi hadde kanskje klart å redde forholdet om vi hadde klart å snakke sammen mens vi var sammen. Så mitt råd er, få snakket ordentlig med han, enten dere alene, eller med hjelp av fvk eller parterapeut. Kanskje han forstår alvoret dersom dere sitter med en nøytral tredjepart. Forklar han hvordan du føler deg, og hvordan det går utover selvfølelsen din. Og spør samtidig hva du kan gjøre for at han skal få det bedre. 

Anonymkode: 9908d...e76

[mommyaka]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Overskriften sier alt. Føler meg lite verdsatt av min samboer og opplever lite støtte. Han er ikke slem mot meg på noen måte, men han er nøytral/likegyldig til alt, noe som går utover selvfølelsen og selvtilliten min. Ser på meg selv som en raus person, jeg ordner og fikser for han, støtter og heier på han, vil hans og familien vår sitt beste, men føler ikke jeg får noe av dette i retur. Han er likegyldig. Har snakket med han om dette flere ganger tidligere, men har egt gitt opp. Er noen år siden sist jeg tok det opp, men nå må jeg ta det opp igjen. Vi har fått et barn for et år siden, så det er uaktuelt å gå fra han, selvom det tidvis frister. Noen som har tips til hvordan få han til å forstå dette og ta det på alvor?

Anonymkode: 60b21...a24

Om du ikke gjør noe hjemme...hva skjer da? Får en prøve seg? Om han gjør noe...er det feil måte han gjør det på? Eller ikke godt nok? 

Gjør han noe mer deres barn? Kjører/ henter i barnehagen? Hadde han permisjon?

[AnonymBruker]

Parterapi.

Anonymkode: a6b15...6cd

[AnonymBruker]

Hvis du skal ha noen sjanse til å nå gjennom til ham, så er det nok ikke nok å si at du føler han ikke verdsetter deg. Tror du må bli ekstremt direkte - hva i ord og handlinger er det du trenger fra ham?

Og så tørre å spørre om det er viktig for ham at dere begge to har det bra i forholdet? Svarer han nei, eller at han har det bra, så må du ta det derfra. Svarer han nei, så er forholdet ferdig. Hvis han sier at han har det bra, da er det å si klart og tydelig at du ikke har det bra fordi... og så repetere hva du trenger at han sier og gjør for at du skal ha det bra i forholdet, og så spørre hvilke tanker han har om det.

Hvis dere har de klassiske problemene med arbeidsfordeling så sett dere ned sammen og skriv lister over ALT som må gjøres hver dag, hver uke, hver måned, hver sesong, til bursdager (familiens, barnas venner osv.), til skoleavslutninger, høytider, osv. Og så ser dere på hvor lang tid alt tar, og fordeler det noenlunde likt.

Stritter han imot fremdeles så ville jeg ha spurt ham rett ut hvordan han ville følt det hvis du sluttet å fikse og ordne for ham, sluttet å støtte ham, sluttet å stille opp for og gjøre det hyggelig for hans familie og deres felles familie, og så ramse opp det du vet han trolig liker best at du gjør, og spørre hvordan det ville være om du sluttet helt med dette.

Forsøk å få ham med i parterapi også.

Hjelper ingenting tenker jeg at det er trist at barn skal ha hele oppveksten sin i et hjem hvor far ikke viser mor respekt og omtanke, ikke ser og verdsetter mor. For da lærer dere virkelig ikke barna deres hvordan de selv kan skape gode forhold som voksne.

Anonymkode: a3c3c...4c2

[AnonymBruker]

Vet ikke om jeg har noen råd egentlig. Det du beskriver anser jeg som et karaktertrekk. 

Når man virkelig elsker noen vil man gi de verden, gjøre dagen deres bedre, gjøre sin elskede glad.

Min samboer er ikke god med det verbale, noe som er uvant fra tidligere forhold. Han viser sine følelser gjennom handling. Han drar sin del av lasset på alle måter. Sørger for at bilen min er ladet. Dobbelsjekker at det er nok pålegg til skolematen i morgen. Ønsker meg en fin kveld ut med venninner og henter meg om det trengs. Sender meldinger og ringer meg gjennom dagen. Klapser meg på rumpa. Rydder og vasker klær uten å bli passet på. Kjøper favorittfrukten min. Kysser meg alltid når han kommer eller går. Har sex hver dag. Setter på en film han vet er mer min greie enn hans.

Men han har aldri sagt at han elsker meg først. Han sier ikke takk for alt jeg gjør, sier ikke at han setter pris på meg, sier ikke at jeg er fin, sier ikke at han er heldig som har meg. 

Jeg har jobbet med hodet mitt slik at jeg setter pris på det som blir gitt, og ikke skuffet over det som ikke kommer.

Hvis alt uteble, da hadde forholdet vært over.

Anonymkode: 4e47b...756

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Han er ikke slem mot meg på noen måte, men han er nøytral/likegyldig til alt, noe som går utover selvfølelsen og selvtilliten min. 

Anonymkode: 60b21...a24

Er det en følelse du sitter med eller har du noen praktiske eksempler å gi han?

Anonymkode: edf70...fce

[Rebecca30]

Menn trenger å føle seg sett som mann i eget hjem. Hvis han kjenner at han ikke er ønsket, beundret eller trengs, så trekker han seg ofte unna. Det betyr ikke at han ikke bryr seg, men at han kanskje har mistet litt av plassen sin. Da hjelper det lite å snakke for mye, det handler mer om stemningen du skaper rundt han.

Vis han tillit. La han få være den som leder, ta imot med takknemlighet når han først gjør noe, og ikke rett på kritikk. Lytt mer enn du snakker. Små ting, som et blikk, et smil, en berøring, gjør mer enn lange samtaler noen ganger.

Og ja, gi han nærhet, også i senga, selv om du ikke alltid føler for det. Ikke fordi du skylder han det, men fordi det knytter han til deg på en måte ord ikke gjør.

Vi kvinner bærer mye, men vi bærer det best når vi gjør det med milde hender. Da følger han ofte etter.

[AnonymBruker]

mommyaka skrev (24 minutter siden):

Om du ikke gjør noe hjemme...hva skjer da? Får en prøve seg? Om han gjør noe...er det feil måte han gjør det på? Eller ikke godt nok? 

Gjør han noe mer deres barn? Kjører/ henter i barnehagen? Hadde han permisjon?

Om jeg ikke gjør noe hjemme blir det fullstendig kaos, når det har vært kaos lenge nok kan han si «shit, i dag må vi ordne her». Har aldri kritisert han for at han gjør noe feil. Når han først gjør noe er han veldig flink, egentlig mer nøye enn meg. Han jobber borte (mandag til torsdag), han lar meg sove ut i helgene, ellers tar jeg det meste med barnet også, han har liksom bidratt med sitt de timene han har barnet på morgenen. Han forventer at vi skal dele alt 50/50 med barnet når han er hjemme, og med det mener han legging annenhver kveld. Han har bare barn på morgen/kveld, han gjør ikke mye med barnet midt på dagen, virker som om han glemmer at han er far mellom kl 09-18.00. Jeg tar alle nettene. Opplever det som at han ikke skjønner at jeg gjør alt med barn og hus de fire dagene han er borte også. Er også litt frustrende med at om jeg f.eks. reiser på butikken også ber jeg han begynne på middag til jeg kommer hjem, så har han gjerne ikke gjort det, for hvordan skulle han klare det når han hadde ungen hjemme? Har spurt han «hvordan tror du jeg klarer meg når du er borte?», men da blir det dårlig stemning ..

Anonymkode: 60b21...a24

[AnonymBruker]

Rebecca30 skrev (2 minutter siden):

Menn trenger å føle seg sett som mann i eget hjem. Hvis han kjenner at han ikke er ønsket, beundret eller trengs, så trekker han seg ofte unna. Det betyr ikke at han ikke bryr seg, men at han kanskje har mistet litt av plassen sin. Da hjelper det lite å snakke for mye, det handler mer om stemningen du skaper rundt han.

Vis han tillit. La han få være den som leder, ta imot med takknemlighet når han først gjør noe, og ikke rett på kritikk. Lytt mer enn du snakker. Små ting, som et blikk, et smil, en berøring, gjør mer enn lange samtaler noen ganger.

Og ja, gi han nærhet, også i senga, selv om du ikke alltid føler for det. Ikke fordi du skylder han det, men fordi det knytter han til deg på en måte ord ikke gjør.

Vi kvinner bærer mye, men vi bærer det best når vi gjør det med milde hender. Da følger han ofte etter.

Gir han aldri kritikk når han gjør noe, om jeg ikke skal snakke så snakker vi nesten ikke sammen, jeg støtter han, roser han, prøver å ta insj til å finne på ting, tar insj til kos/klem/kyss/sex. Han eksisterer. 

Anonymkode: 60b21...a24

[Rebecca30]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Gir han aldri kritikk når han gjør noe, om jeg ikke skal snakke så snakker vi nesten ikke sammen, jeg støtter han, roser han, prøver å ta insj til å finne på ting, tar insj til kos/klem/kyss/sex. Han eksisterer. 

Anonymkode: 60b21...a24

Her må du nesten stille hardt mot hardt. Hvis han bare «eksisterer» uten å gi noe tilbake, kan du ikke bære alt alene. Si klart ifra at det ikke funker sånn, at du trenger mer enn bare å være der uten at han bryr seg. Noen ganger må man sette tydelige grenser for å få respekt og handling. Hvis ikke han våkner nå, må du tenke over hva du selv vil orke videre.

[Tradegy]

Det du beskriver er vondt, og det er fullt forståelig at du kjenner på både frustrasjon og ensomhet. Når man gir mye ; støtte, omsorg og initiativ – uten å bli møtt med det samme, går det utover selvfølelsen. Det handler ikke om å være krevende, men om å bli sett og verdsatt som partner og menneske.

Du har allerede forsøkt å si ifra, noe som viser styrke. Kanskje det nå handler om å ta det opp igjen, men enda tydeligere: Vær konkret, vis hvordan dette påvirker deg, og vær ærlig om hva som står på spill. Det kan hende han ikke forstår hvor dypt det går for deg.

Og som en viktig påminnelse: Kvinner går ofte i fem-seks år fra mistrivselen begynner, til de tar initiativ til brudd. Slike prosesser tar tid – men nettopp derfor skal man ikke godta å krype når man fortjener å fly.

Du er verdt å bli møtt med varme. Heier på deg.

Endret 20. mai av Tradegy

[Eric_B]

Er han engasjert i noe annet som han ikke er likegyldig til? Er han likegyldig til alt hadde jeg bekymra meg mer over at han er det, enn hvordan det påvirker familielivet. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Om jeg ikke gjør noe hjemme blir det fullstendig kaos, når det har vært kaos lenge nok kan han si «shit, i dag må vi ordne her». Har aldri kritisert han for at han gjør noe feil. Når han først gjør noe er han veldig flink, egentlig mer nøye enn meg. Han jobber borte (mandag til torsdag), han lar meg sove ut i helgene, ellers tar jeg det meste med barnet også, han har liksom bidratt med sitt de timene han har barnet på morgenen. Han forventer at vi skal dele alt 50/50 med barnet når han er hjemme, og med det mener han legging annenhver kveld. Han har bare barn på morgen/kveld, han gjør ikke mye med barnet midt på dagen, virker som om han glemmer at han er far mellom kl 09-18.00. Jeg tar alle nettene. Opplever det som at han ikke skjønner at jeg gjør alt med barn og hus de fire dagene han er borte også. Er også litt frustrende med at om jeg f.eks. reiser på butikken også ber jeg han begynne på middag til jeg kommer hjem, så har han gjerne ikke gjort det, for hvordan skulle han klare det når han hadde ungen hjemme? Har spurt han «hvordan tror du jeg klarer meg når du er borte?», men da blir det dårlig stemning ..

Anonymkode: 60b21...a24

Jeg svarte tidligere i tråden, men når du skriver dette så tenker jeg at denne mannen mest trolig aldri vil endre seg.

Han er overhodet ikke virkelighetsorienter om hva det krever å ha barn, drive et hjem og en familie og å skape et godt forhold.

Alternativt, han vet, men han gidder ikke.

Du tar alt av husarbeid osv., du tar all nattevåk, du tar alt fire dager i uken, han mener han bidrar 50% de tre dagene han er hjemme (hvorav to er helgedager) fordi han tar en ørliten del av arbeidet med ungen de dagene han er hjemme.

Dette er en umoden, uselvstendig tenåring som burde vært sendt tilbake til mor og far for opplæring. Du vil ikke greie å endre ham!

Du ville faktisk hatt mindre arbeid om du ikke bodde med ham.

Jeg ville krevd parterapi, ultimatum på det. Ikke fordi jeg tror det vil hjelpe, men fordi jeg tenker at det kanskje da er et håp om at han forstår at forholdet er i ferd med å ryke (og egentlig er over) pga. hans egen ansvarsfraskrivelse og manglende omtanke og respekt for deg.

Anonymkode: a3c3c...4c2

[Amy71]

Når oppstod likegyldigheten? Regner med at han var ikke slik i begynnelsen av forholdet?

[AnonymBruker]

Tja. Han har jo vist hvem han er og allikevel fikk du barn med han.

Eksen min viste sine sanne farger godt ut i ekteskapet og etter barn.

Jeg skilte meg.

Både jeg og ungen ble lykkeligere uten han.

Og er nå sammen med drømmemannen og har kjøpt hus sammen ♥️ 

 

Anonymkode: ca657...65b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Gir han aldri kritikk når han gjør noe, om jeg ikke skal snakke så snakker vi nesten ikke sammen, jeg støtter han, roser han, prøver å ta insj til å finne på ting, tar insj til kos/klem/kyss/sex. Han eksisterer. 

Anonymkode: 60b21...a24

Ja, her har du forklaringen på hele problemet. Dynamikken er helt skjev. Du løper etter ham, det er ikke balanse i forholdet. Du tar alt ansvar, så han trenger ikke.

Anonymkode: 8a945...a18

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Gir han aldri kritikk når han gjør noe, om jeg ikke skal snakke så snakker vi nesten ikke sammen, jeg støtter han, roser han, prøver å ta insj til å finne på ting, tar insj til kos/klem/kyss/sex. Han eksisterer. 

Anonymkode: 60b21...a24

Dette besvarte spørsmålene mine. Ut fra første post så kunne jeg tro du beskrev meg; jeg har en samboer som vil være venner menn ikke kjærester. Det gjør meg kald og likegyldig ovenfor henne.

Det du beskriver i denne posten er en kvinne som ønsker å være en kjæreste. Hvis han bare er likegyldig tilbake så tenker jeg:

- depresjon

- han er på vei ut

- på en eller annen måte føler han et dypt svik fra deg

Anonymkode: 3d957...fa5

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Dette besvarte spørsmålene mine. Ut fra første post så kunne jeg tro du beskrev meg; jeg har en samboer som vil være venner menn ikke kjærester. Det gjør meg kald og likegyldig ovenfor henne.

Det du beskriver i denne posten er en kvinne som ønsker å være en kjæreste. Hvis han bare er likegyldig tilbake så tenker jeg:

- depresjon

- han er på vei ut

- på en eller annen måte føler han et dypt svik fra deg

Anonymkode: 3d957...fa5

Eventuelt at han ikke bryr seg særlig om henne. 

TS: Hvis han alltid har vært slik kommer han ikke til å forandre seg nå. Hvorfor gidder du?