"Jeg er sexmisbruker"

[Gjest Kinga]

Med utgangspunkt i denne artikkelen

http://www.orapp.no/oversikt/Argang_2001/9...71/jobbliv/4240

synes jeg det kan være artig å diskutere litt rundt følgende:

Er det slik psykologene generaliserer:

Vi klarer ikke binde oss i dype relasjoner fordi vi gjerne har blitt såret før. Og i tillegg til dette, spises vi opp av effektiviteten i dagens samfunn og velger kjappe, kortvarige forhold som gir spenning. Og dumper dette når det begynner å bli kjedelig og vanskelig.

Forskjellen blant kvinner og menn er i typene vi faller for; kvinner velger maktmennesker, menn går etter skjønnhet. Notoriske utroe eller ustabile og forbrukende single finner vi blant begge kjønn. Vi har en gjeng sexmisbrukere iblant oss.

Med stadig større naturlighet skaffer kvinner seg utdannelse og karriere og venter lengre og lengre med mann og barn; det er in å være singel karrierekvinne. Er det en naturlig konsekvens at vi gjerne blir sexmisbrukere også?

Maktmenn nedlegger kvinner over en lav sko selv om kone og barn venter hjemme. Er det helt greit at han er en casanova; det følger gjerne med hans posisjon?

Selvsagt er dette over her en grov generalisering og skrevet for å sette ting på spissen. Men forstår vi mer av utroskap eller serier av kjappe seksuelle relasjoner etter disse årsaksforklaringene artikkelen kommer med?

Det er ennå mye psykologene ikke kan forklare; hvorfor tror du at noen mennesker blir sexmisbrukere?

Når skal det bli spennende å få et forhold til å fungere over lengre tid? Skal vi gå til det skritt å innføre samlivsundervisning i skolen, slik det har vært foreslått av psykiatere, for at dagens ungdom skal velge å være trofaste og ønske å holde seg til én partner?

[Gjest Anonymous]

God tid???

[Gjest Kinga]

Ikke dårligere tid enn at jeg synes det er interessant å registrere at mange er notorisk utro og dessuten skifter partnere ofte. Jeg lurer på hva det skyldes.

Vær gjerne med å diskutere hvis det er et emne du har noe å si rundt, gjest.

[OppNed]

Hei Vibeke

Kjempeinterressant tema!

Den som greide å finne en fordelingsnøkkel på alt dette ville kvalifisert til en fredspris.

Jeg tror, i likhet med den som skrev denne artikkelen, at den seksualiseringen som har blitt gjort av dette vestlige samfunnet vårt gjør noe med følelseslivet vårt. Man kan kalle det avstumping eller utvikling. Folk vil svare forskjellig på dette, litt avhengig av hvilken "side" av moralmurene de ønsker å forfekte eller forsvare.

Synes denne jakten, driven, søken etter spenningen er fascinerende sett utenifra. Vi ser det alle sammen, gjør vi ikke? Kanskje føler vi den også, men velger å fortrenge den, avvise den, snakke nedsettende om den eller til og med hate den. Litt av frykt for at vi selv skal bli et offer for den, eller av frykt for at partneren skal ha slike tanker eller i verste fall en slik atferd.

Du nevner dette med samlivsundervisning. Jeg kjenner at piggene går ut ved tanken på at vi skal lære oss hva samliv er for noe rart. Jeg tror dette er en umulig oppgave, enkelt og greit fordi at den eneste måten å finne utav dette på er via erfaring.

Er ikke samlivets former allerede skissert opp av andre da? Vi "lærer" allerede at det eneste riktige er en partner. Helst en partner gjennom hele vårt voksne liv. Og når folk finner ut at dette ikke funker, så opplever man en følelse av mislykkethet som i manges øyne er en nedgradering. Du blir en person som enten støtte partneren din ifra deg, en person som det sikkert var noe galt med og som som ikke var verd å elske høyere eller en pariaperson som ikke hekket å holde denne ene personene varm nok for deg til at h*n fant det verd å tilbringe resten av livet med deg. Eller omvendt, litt ettersom.

Vet du hva? Jeg begynner å helle kraftig mot en sånn seriemonogami-tanke, jeg. Jeg tror enkelt og greit ikke at ett menneske er i stand til å finne et annet i ung alder for så å utvikle seg i nøyaktig samme retning hele livet gjennom. D.v.s ingen regel uten unntak. Men jeg tror mange er ulykkelige og utilfredse i dette berømte parforhold-ramme-greia som er så etisk korrekt og pyntelig satt i orden av både lovverk og andre normer.

Jeg tror vi forandrer oss, jeg tror vi utvikler forskjellige behov og jeg tror rett og slett at årsaken til at svært mange holder sammen er at det ubevisste presset utenifra tvinger dem til å gjøre dette. Fordi at konsekvensene er så høye. Både i form av sosialt nettverk OG ikke minst økonomi og andre materielle bindinger. I tillegg så tror jeg bestemt at mange, svært mange, resignerer i forhold til egne behov og i tillegg tilegner sin partner kvaliteter og idealer som denne kanskje ikke engang er i besittelse av. Fordi at dette etterhvert blir så fordømt vanskelig å kommunisere om at det blir et ikke-tema. Det blir enklere å zappe og ha hyggelige familieselskaper enn å klaske de dypere tankene på bordet.

En annen ting er at kvinner sakte med sikkert har opparbeidet seg sin egen posisjon. En økonomisk uavhengighet og en tankerekke og et atferdsmønster som er upåvirket av andre enn dem (oss) selv.

Så dette avslappende greia for menn i maktposisjon tror jeg står for fall. Jeg synes å ane en begynnende trend som går på at kvinner ikke nødvendigvis kun faller for menn i maktposisjon. Vi har jo denne "makten" selv. So what is the big deal? Det seksuelle tenningsmønsteret går ikke lengre nødvendigvis på en tanke (om enn udefinert) om beskyttelse og oppgradering ved hjelp av en mann. Jeg tror nok dette kommer til å legge et større press på menn, på sikt, som i tillegg til å hekke jobb o.l også må pleie stt ytre og sin seksualitet på en litt mer avansert måte enn å vifte med sitt Gold-Visakort. Fordi at hun i samme omgang kan dra opp sitt platina-kort :-? Hvem har størst p*ikk i en slik situasjon??

Om dette er ideelt blir et annet spørsmål. Det dreier seg vel mer om å tråkke inn på hverandres kjønns-arena på godt og vondt...

Det er jo en kjensgjerning at det finnes drøssevis av menn som ikke jobber på børsen, slik som denne mannen i artikkelen. Jeg syntes den ble innmari stigmatiserende (litt sånn Playboy-aktig) på den måten at hun ble kategorisert som en groupie (litt sånn nedsettende) med lange ben og et pent utseende, mens han ble fremstilt som en velstående mann uten en eneste referanse til hans utseende. Virkeligheten er kanskje bittelittegrann sånn, sånn rent symbolsk. Men den forsterkende faktoren smeller inn for fullt når vi begynner å observere menneskene rundt oss. Og leser inntrykk og virkelighetoppfatninger. Folk knuller i vei. Og langt ifra alle ser ut som en fortakt til en pornofilm. Og langt ifra alle tjener 1,5 mill i året.

Jeg føler, veldig sterkt, at vår generasjon og den kommende er i et eneste eksprimentelt mellomstadium. Vi tror vi har alt på G, samtidig som vi famler litt rundt i blinde. Hvor finner vi denne freden og roen som så mange gamle mennesker snakker om?

Kanskje er det eneste riktige å følge instinktene våre under sterk forutsetning av at dette gjøres på en rederlig måte. Jeg hater alt sviket som jeg ser og leser om. Det er degenerering av følelseslivet vårt som ikke hører hjemme noensted. Men med de riktige forutsetningene for at vi skal kunne boltre oss i livets goder, så mener jeg at vi skal gjøre det.

Denne bibelske oppfatningen om at vi skal snu det andre kinnet til og lide for å se lyset blir helt feil for min del. Jeg vil gi. Og ta. I skjønn forening. Og hvis det innebærer en dramatisk omveltning av dette standard-oppsettet som eksisterer rundt institusjonalisering av tosomhet så synes jeg at det er verd et forsøk.

Empati, respekt og kjærlighet kan ikke læres på en skolebenk.

Hohoi, jeg MÅ stoppe. Dette er så engasjerende. Flott at du tar det opp Vibeke. Jeg liker å leke med slike tanker.

Maiken

[Sofia]

Maiken. UTROLIG bra svart. Du kan virkelig få sagt det. Jeg er imponert. OG enig. Veldig enig.

Ordene mine blir så fattig sammenlignet med dine, så jeg tror bare jeg sier...AMEN SISTER.....

[Gjest Kinga]

Maiken, du er knall!

Å komme med innlegg i debatten etter dette, blir som å hoppe etter Virkola.

Uansett: Jeg undres stadig over mennesker som duller seg inn i en aldri så liten potemkinkuliss; de lever tilsynelatende et ålreit, vellykket liv sånn sett utenifra; det er det de selv forfekter for omgivelser og kanskje de også lurer seg selv aldri så lite, innenfor er tilstandene pill råtne. Et av symptomene på dette, er gjerne utroskap.

Eller kanskje det er resultatet av den oppdragelsen vi har fått, som du er inne på i ditt innlegg; man mister ansikt om man åpent bryter et forhold, man kan fortsatt holde masken ved å snike seg ut den troløse bakveien. Og vi er jo, etter vår gode oppdragelse, av den oppfatning at troløshet, å ha andre partnere enn den man har lovet seg til, er svik.

Vel, temaet for artikkelen og diskusjonen byr på flere lag:

Artikkelen bringer helt klart opp avstumpethet i mine øyne. Ikke fordi jeg nødvendigvis forfekter en moralmur her, eller kanskje jeg nettopp gjør det. La meg forklare:

Jeg ble fascinert av ordet “sexmisbruker” brukt av psykologene om mennesker som har hyppige, korte seksuelle relasjoner; uten de største forpliktelsene, uten at de ble for dyptpløyende. Kanskje fordi psykologene nettopp fanger opp folk som kommer til dem med "problemer" rundt det å binde seg. Hvorfor ser folk på dette som et problem? Hvorfor føler folk at de ikke får så meget igjen for kortvarige forhold etter forhold? Er det fordi de er oppdratt til å se på toenigheten som det eneste rette? Eller er det fordi de ikke orker å involvere seg noe videre som et resultat av at energi pøses ut på andre områder og følelser må holdes i sjakk i vår jegjager-tempo-samfunn? Å involvere seg koster jo energi og følelser; man må gi en masse for å få igjen! Et forhold som skal vare krever jobb. Er man ikke villig til å jobbe, men velger instant lykke, diagnostiseres man av psykologene som “sexmisbruker”. Er ikke dette utrykket et resultat av de rammebetingelser vår samlivskultur byr på? Hvorfor denne stemplingen som “misbruker”?

Over til samlivsundervisning: Dette var noe jeg kom over mens jeg leste endel rundt emnet. Jeg rygget, som deg, i første instans. Men på den annen side; Hvor mange er det ikke som allerede sitter opp etter ørene i problemer i sitt samliv - eller mangel på det og lengsel etter et - som søker seg til familierådgivning, leser bøker om psykologi og samliv, kontakter sexologer og desperat prøver i etterkant å lære seg hvordan dette skal gjøres?

Nei, samliv er ikke som en kakeoppskrift man lærer seg i heimkunnskapen, man spikrer ikke sammen et solid samliv som en hylle på sløyden. Men som du også er inne på; vi har jo på en måte lært hvordan det skal gjøres likevel; fra foreldre og øvrige familie, vi ser hvordan venner gjør det og ikke minst ser vi hvordan folk rundt oss reagerer på andres gjøren og laden på området. Vi er så fanget av andre, vi er så fanget av vår egen jakt på den perfekte fasade, den perfekte lykke. Hvem er det som bestemmer om vi er lykkelige?

Jeg kan aldri motsi deg på at eneste måten å lære dette på, er igjennom egen erfaring. Men samtidig kan det være godt å få litt hjelp i forkant.

Jeg falt spesielt for utsagnet til en av psykologene i artikkelen som mente det var så utrolig viktig med kommunikasjon; det å spille med åpne kort overfor sin partner. Det være seg ektemake, samboer, kjæreste eller en elsker(inne) av instant-typen. Slik slipper man å såre den andre. Hvor ofte har ikke dette blitt sett på som selve nøkkelen til løsningen av alle våre samlivsproblemer? “Kommunikasjon” har blitt et fraseord nettopp fordi det er så ufattelig viktig. Hvorfor må vi til familierådgiver for å lære oss sånt? Hvorfor har vi ikke denne bagasjen naturlig med oss allerede? Hvorfor sitter vi lydige på skolebenken og dyttes fulle av lærdom om alt mulig rart, men får få sjanser til å lære oss å prate sammen? Vi får tredd rammebetingelser ned over hodet og godtar det uten å kny.

Jeg lurer på om vi må lære oss å krangle, eller diskutere om du vil; det spørs hvilket forhold man har til konfliktløsning. Vi er fader ikke flinke på det. Hverken de vi strir med i vårt indre eller dem man direkte kan koble til andre mennesker.

Er det rart man søker etter sex som terapi?

Forøvrig mye annet spennende du skriver om i innlegget ditt, Maiken. Jeg må fordøye litt og tenke litt mer rundt dette med seriemonogami; om det blant annet ivaretar trygghetsbehovet vi mennesker etter sigende har.

I’ll be back!

Vibeke

(som mener at "Anna Karenina" skulle vært obligatorisk pensum i skolen )

[Kevin]

Interessant problemstilling.... sexmisbrukere....

Tror faktisk tid har mye å si i så måte. Vi har ikke tid til å bli skikkelig kjent med hverandre. Vi blir heller aldri helt forn¸yd og setter h¸yere og h¸yere krav til en eventuell partner. Dersom ting ikke flyr helt vår vei, velger vi også letteste utvei med minst risiko, vi trekker oss ut, og helst da lenge f¸r det i det hele tatt har kunnet utvikle seg til noe seri¸st. Det er en verden i dag der man setter venner og jobb såpass h¸yt at man nesten ikke har tid til å virkelig bli kjent med hverandre. På grunn av tempoet i samfunnet og dette jaget etter suksess, merker man selvsagt det hele på kroppen etterhvert. Man trenger aksept, og berolige sjel og kropp, og man trenger det hyppig.

Det beste middelet for min egen del for total avslapping, er selvsagt sex, og jeg tror det er mange som har det som meg. Det å tilfredsstille og å bli tilfredsstillt er en vanvittig god f¸lelse. Det er ingenting som gir så vanvittig selvf¸lelse som et vanvittig godt kn*ll.

Jeg begynner å tro at jeg har v¿rt hyperseksuell. Jo mer sex jeg har hatt jo h¸yere oppe har jeg v¿rt. Hum¸ret har svingt etter sexen. Dårlig sex har f¸rt til anspenthet og rastl¸shet og s¸ken etter det neste, mens god sex har f¸rt til avslappethet og sinnsro. Det som er problemet er at det kan oppleves som et narkotikum. Man bare MÅ ha mer.... nå har jeg ikke utlevd alt jeg har f¸lt, men jeg forstår at det kalles sexmisbrukere, på flere måter.

Alle her har vel fått med seg et skrantende sexliv fra min side. Det siste 1,5 år har det heller v¿rt lite som har skjedd under dyna, men det har også åpnet mine ¸yne. Jeg har v¿rt vanvittig seksuell og har v¿rt avhengig av å t¸mme meg veldig ofte for å fungere. Nå har jeg imidlertid snudd. Jeg vil ha kontroll over min egen kropp og sloss nå for den kontrollen. Jeg har vel rett og slett levd med abstinenser den tiden som har v¿rt. Hum¸rsvigninger og energitap har v¿rt resultatet. Nå har jeg lagt bort alt som heter porno og fantasier. Det er ikke snakk om å ta på meg selv, og jeg mediterer hver gang jeg skulle komme til å få lyst. Jeg er vanvittig glad i jenta mi, og det er ikke snakk om å slå opp med henne på grunn av manglende sex. Da avstår jeg heller. Jeg f¸ler nå roen komme sakte men sikkert, og jeg har faktisk ikke hatt lyst i det hele tatt så langt, siden jeg har begynt å jobbe med meg selv. Nå har jeg heller ikke holdt på så lenge, så jeg kommer nok til å sprekke noen ganger, men jeg har en god f¸lelse av dette....

Ellers ber¸rer jo Vibeke og Maiken alle viktige punkter i denne saken. Dere er flotte debattanter begge to, det mener jeg!

[Gjest Kinga]

Kevin; du sier vi har for dårlig tid til å bli kjent med hverandre. Enig med du.

Jeg tror vi er ganske så utålmodige mange ganger, jeg. Kanskje vi er bortskjemte med at allting går så innmari raskt at vi ikke har tid til å ta oss tid. Ikke det at notoriske utroe og stadig skifte av sexpartnere er noe nytt fenomen som skyldes effektiviteten i samfunnet. Jeg tror bare at færre tar seg tid til å grave dypere i ting og tang; seg selv og sin partner. Og at dette er en tendens som gjenspeiles på mange andre felt.

Tror ikke alle hadde hatt den tålmodighet du utviser f.eks. heller. Wow!

Over til seriemonogami;

Vet ikke helt om jeg vil gi slipp på mine idealer om at når man først binder seg skikkelig til en partner, så er det for ever and ever. Å gå inn i et forhold med vissheten om at man kan vokse i hver sin retning er én ting, å gå utifra at man dermed bare kan hoppe videre til den neste eneste ene, er en annen ting. Jeg grøsser ved tanken på at en jeg skal stole fullt og fast på, plutselig skulle svikte. For all del; det kan være jeg som skulle ønske å bryte ut. Da er det jo selvfølgelig ålreit å vite at seriemonogami, som stadig blir mer vanlig blant oss, er akseptert og en mulighet. Men jeg vet liksom ikke om jeg vil at det skal være slik likevel; gjensidig tillit og respekt for den "utvalgte for øyeblikket" er ikke helt til stede i dette konseptet for meg. Skal komme tilbake til dette senere i innlegget.

En ting som for meg er essensielt her, er hva det betyr å binde seg "skikkelig" til et menneske. For noen holder et samboerskap, en fast elsker(inne), en forlovelse et ekteskap, for andre igjen er forbindelsen ubrytelig når felles barn settes til verden. Jeg havner i siste kategori. Jeg har ingen planer om noensinne å gifte meg, men har pr i dag heller ikke noe utpreget ønske om å få barn. At partneren deler samme oppfatning, er jo vesentlig.

Det handler altså om å spille med åpne kort. Ta seg tid til den praten om vi og oss, sørge for at man vet hvor den andre vokser hen, slik at man kan vokse sammen eller ikke binde seg "for sterkt" (det vil jo være individuelt hva det betyr) før man faktisk har vokst fra hverandre.

Men tross supergod kommunikasjon, et samliv etter alle kunstens regler osv., så går jo folk hen og er utroe. Ikke bare én gang, men mange ganger. Kjeder folk seg for lett?

Jeg sa jeg skulle komme tilbake til dette med seriemonogami. Og alternativet til dette; kan ikke det være å gi sin partner "fri"? Vi har jo lest drøssevis av innlegg av arten "voksne kvinner og menn som tillater sin partner andre partnere". Om dette ivaretar trygghetsbehovet vi mennesker har, er jo igjen et spørsmål. Der det er enighet og tillit mellom partene, må det jo være max. Man ivaretar eget forhold, med alle de bånd av psykisk, følelsesmessig, materiell, sosial, familiær og praktisk art som måtte binde folk sammen. Fasaden er i orden Man har også legitimert det å være "utro", har man ikke? Og dermed ufarliggjort fenomenet. Folk som tillater sin partner andre partnere, anser ikke dette for å være utroskap.

Jeg har spurt og slengt ut disse påstandene før på forumet i slike "ok å ha andre partnere"- tråder. Grubler stadig på dette...

Jeg lurer litt på hva det er som driver folk til slikt. På samme måte som dette med utroskap. Som jeg også lurer på hva som driver folk fra partner til partner som single.

Er vi redde for å gå glipp av noe?

Vibeke

[OppNed]

Hei (og takk for hyggelige tilbakemeldinger, forresten)

Har tenkt endel på det dere skriver her. Fy flate, for et kompleks tema. Det er utrolig å finne de retningslinjene som tilfredsstiller de forventningene som stilles til det pr def perfekte. Innmari vanskelig.

Tid blir brukt som en forklaring. Jeg er ikke helt enig i dette at mangel på tid er forklaringen på manglende evner til å gå inn i dype bindende relasjoner til andre. Egentlig så er jeg mer eller mindre overbevist om at når vi møter et menneske som vi er oppriktig interresserte i å bli godt kjent med, så faller disse brikkene på plass. Jeg tror at et slikt forhold tåler den manglende tiden. Når to voksne mennesker møter hverandre og velger å begynne denne prossessen, så bør de samtidig forstå at andre ting, som f.eks jobb, er noe som stjeler enormt mye både tid og krefter. Det blir helt feil å forvente at den andre skal ofre slike ting for å pleie forholdet. Et forhold som skal benevnes som solid, bør tåle såpass.

Derfor tror jeg at hvis vi i det hele tatt skal kunne lære noen om hva et parforhold er for noe, så bør dette være en av de tingene som kan tas tak i. Vi må ikke kaste blår i øynene på de som er helt unge, og lulle dem inn i en slags romantisk forestillelse om at et godt forhold betyr at vi skal ofre andre ting som virkelig betyr noe. For det er faktisk slik at mange andre ting også betyr noe. Noe som tar både tid, oppmerksomhet, krefter og engasjement.

Hvis vi først skal snakke om dette med åpne forhold, så kan også karriere være en ting å nevne. Jeg kan bare snakke for meg selv, men hvis jeg nå, i mitt nye forhold, skulle oppleve at han begynte å snurpe igjen den boblen av luft som jeg MÅ ha for å dyrke yrkeslivet mitt (på dette stadiet av livet, vel å merke) så ville jeg fått kvelningefornemmelser. Det betyr at han også må finne seg i å sitte på sidelinjen og observere dette tempojaget som Kevin nevner. Han må tåle at jeg dyrker en masse ting og andre mennesker, at jeg er mye borte i perioder, må sosialisere endel, representere og i det store og hele ha et liv på siden av det som han er en del av. Og han aksepterer dette. Det er en forutsetning. Han får den samme friheten av meg.

Det dreier seg ikke bare om sex. Men resulterer gjerne i sex. Det at han dyrker disse sidene i meg er faktisk en seksuell trigger. Jeg synes det vitner om en høy grad av selvsikkerhet i ham, og en stor grad av giverglede. Kontra det at han skulle ha vært en type som gnålte om at jeg var for mye borte, ikke pleide ham nok, ikke ofret nok for å vie forholdet vårt tid etc. Han vet at jeg er så mentalt engasjert i ham og våre ting at tid ikke er en bekreftelse på dette. Høres det egoistisk ut? Kunne vært interressant å fått noen vinklinger på akkurat det, for det er jo det vi kvinner får høre hele tiden.

Vi dyrker ikke forhold slik som før. Vi har blitt egoistiske og materialistiske og i det store og hele noen ekle vesener som ikke setter av nok tid til de nære og myke verdiene. Så hvorfor elsker jeg denne mannen så høyt, mon tro? Og hvorfor funker dette? Til tross for at alle rammene rundt oss er totalkollaps i forhold til det standardiserte?

Je har prøvd den andre varianten. Den totaltrygge varianten med tolv av hvert i skapet, stødige svigerfamilieforhold, A4-varianten med de komplette rammene som fikk alle til å sukke tungt med rosenrød pust. Vibeke smeller i med det rette ordet.

Kommunikasjon! Det dreier seg om kommunikasjon. Og den kan ikke læres, Vibeke. Jeg er helt sikker på dette. Du kan ikke bli fortalt at du må kommunisere for at et forhold skal fungere. Du må møte rett person. Og dem er det sikkert mange av. Ikke minst så må du selv ha de rette forutsetningene i bånn for å kommunisere på det planet som er riktig der og da. Og de behovene endrer seg.

Kommer tilbake...tlf ringer Sikkert jobb :-?

Maiken

[Kristian (71)]

Dere skriver nå vanvittig mye bra her folkens, følger interessant med på sidelinjen her.

Vil i midlertid benytte sjansen til å spore av litt pga. av følgende:

Jeg er vanvittig glad i jenta mi, og det er ikke snakk om å slå opp med henne på grunn av manglende sex. Da avstår jeg heller.  

Syns det står vanvittig respekt av måten du takler dette problemet på Kevin, og at du ikke faller for fristelsen til å dekke eget behov i andres seng som mange velger å gjøre.

Jeg håper virkelig at jenta di finner igjen sexlysten og dere igjen får et aktivitetsnivå i sengen som gjør at dere ser stjerner.

Sorry... for avsporingen folkens

[Gjest Kinga]

Kristian;avsporinger av den sorten er alltid velkomne!

Hva Maiken skisserer med at man tar seg tid og at en dyp relasjon vil tvinge seg fram om man møter et menneske på sin egen bølgelengde (for å forenkle litt); slik må det jo naturligvis bli når en eller begge parter er travle.

Jeg tror imidlertid travelheten kan bli en fiende. Og nei, jeg predikerer ikke for "kvinnen tilbake til kjøkkenbenken" - det vet de som "kjenner" meg gjennom tidligere innlegg her på KG. Jeg tror bare ganske enkelt at om man ikke har tid/tar seg tid til å pleie et forhold, så går det shit. Ihvertfall i dagens samfunn hvor det ikke lenger er en selvfølge å holde sammen av praktiske og trygghetsmessige årsaker, eller spøkelse med å miste respekt og anerkjennelse ved å bryte f.eks. et ekteskap ikke er like skremmende (som i Anna Kareninas tid )

Likeledes; om man ikke tar seg god nok tid til å bli kjent med et menneske før man involverer seg for dypt følelsesmessig, så er sjansene større for at det viser seg at man har satset på feil hest. Som nevnt tidligere; når man er ung, så er sjansene store for at man vokser fra hverandre. Har man ikke da plattformen i orden som binder en sammen også mentalt og verdimessig, så vokser en fra hverandre fort.

Vel, de som har noen år mer enn meg på baken vil jo være tryggere i sine valg utifra tidligere erfaringer, de vil være en bedre menneskekjenner, vil jeg anta. Jeg føler jeg ikke kan motsi et menneske som ser ut til å håndtere både travelhet og en dyp relasjon med største selvfølgelighet; og det er ment som et stort kompliment! Altså at man fikser balansen så fint.

Dette med at den andre parten vet at engasjementet er der til tross for begrenset tid; ja, det bygger på selvtillit og en forståelse; gjerne utifra sin egen situasjon. Dette tror jeg så gjerne på, dette vil jeg tro på. Utifra egne erfaringer er det gjerne der det svikter; at partneren ikke vet at engasjementet er tilstede. Derfor tilbake til troen om at tid faktisk er essensielt.

Egoistisk å ville slippe gnål om mer tid? Nei, overhode ikke. Jeg tro bare som kvinne at man da har innsnevret seg til en ganske begrenset målgruppe av menn: De som takler den som ikke sitter hjemme og venter, for å bruke en spissformulering.

Jeg tror også at flere av oss famler seg litt fram her i et generasjonskifte; vi må opprette nye "rollemodeller"; vi kan ikke automatisk se på våre foreldre og/eller besteforeldres generasjon på hvordan det skal gjøres.

Jeg for min del føler meg litt forvirret oppi det hele - jeg må tråkke opp stien fullstendig på egen hånd uten rettledning.

Tid, men har ikke tid.

Engasjement, men får ikke formidlet det.

Eller den andre har ikke vært på samme bølgelengde.

Vibeke

(vinglehjerne)

[OppNed]

Vibeke - du har en drøss med gode poeng i også det siste innlegget ditt. (og den hjernen din virker veldig lite vinglete )

Som bare underbygger de tankene jeg har gjort meg opp om dette med å binde seg. Og jeg har aldri mistenkt deg for å ønske kvinnen tilbake på kjøkkenbenken, bare så den er unna veien

Vi må enkelt og greit erkjenne at rammebetingelsene for et pr def stødig parforhold er helt annerledes enn de engang var. Ikke bare fordi den ene (altså kvinnen i all hovedsak) ser livsnytte i egne, selvtriggede aktiviteter i tillegg til det å være glad i en annen, men også fordi at verden er mer åpen og tilgjengelig enn før. Familiecellen er ikke like beskyttet. Det er akseptert (stort sett da) at vi får fritt leide til å reise, være sosiale, ha jobb og dermed møte mange andre, sex er tilgjengelig på en helt annen måte enn før; hvilket gjør veien til fristelsen mye enklere for de som i utgangspunktet er disponible for slike opplegg, kommunikasjonen hjemme er (ihvertfall tilsynelatende) erstattet av andre medier, og ikke minst så er båndene mot øvrig familie mer utvisket. Folk flytter på seg, vi vokser opp med færre søsken, kanskje er mor/far skilte, yrkesaktive, opptatte med sine ting.

I tillegg til det jeg nettopp nevnte (noe som egentlig var noen få eksempler) så skal altså parforholdet fungere som en romantisk, perfekt kjerne hvor vi skal få utfolde all vår intelligens, gi og ta all varmen, kjenne tryggheten, bygge fremtid etc. Det er jo ganske selvinnlysende at dette er et sabla lotteri.

Hvordan skal vi kunne greie å etablere den store trygghetsfølelsen med en annen, hvis vi ikke er modne nok til å være trygge på oss selv? Hvem er så modne i veldig ung alder? Jeg er ikke helt trygg selv, og jeg er trettifem. Betyr det at jeg er umoden, eller betyr det at det ennå er en mulighet for at jeg vil kunne forandre meg ytterligere? Og dermed risikere å vise nye sider av meg selv som trigger andre følelser i ham? Og hvor sterk er en trygghetsfølelse som bygges gjennom et annet menneske som du ikke engang kjenner helt til bunns? Er det egentlig helt vanlig at et par på tjue greier å finne essensen i hverandre, eller stopper denne kommunikasjonen opp når det begynner å bli farlig...

Jeg er like full av spørsmål som du, Vibeke. Men har funnet en midlertidig god følelse som jeg tror er kjærlighet til en annen. Den er sterk, spennende, utfordrende og egentlig ganske temperamentsfull. Og egentlig så er det ikke viktig for meg om det er dette som er kjærlighet. Jeg bare trives med situasjonen, og ser at han gjør det samme.

Men velger å holde dørene åpne for at ting kan endre seg. I praksis så betyr det egentlig ikke noe annet enn at den bombastiske siden rundt det å spikre sammen et sett leveregler for oss to som skal vare i all fremtid er betraktelig temmet. Selvfølgelig ønsker jeg, og synes det er helt håpløst å tenke andre ting. Derfor tenker jeg heller ikke så langt frem.

Jeg er faktisk dypt fascinert av å lese på bryllupsidene her inne. Det kan virke som om den store lykken ligger i selve bryllupsakten, og som om alt av følelser blir sikret den dagen man tråkker nedover kirkegulvet i den flotteste kjolen. Jeg får bare lyst å kaste inn det store advarende brannfaklet, men lar det være. Selv om det hele virker ganske fortvilet.

Hvorfor ikke advare? Jo, fordi at dette må man bare finne ut av selv. Men jeg synes, ikke desto mindre, at vi har et ansvar på den måten at vi ikke skal dyrke dette ene, livsvarige parforholdet som det eneste rette. Fordi at forhåpningene er så rosaskyhøye. Og jo høyere man legger forventningene, dess hardere blir klasket i bakken hvis det rakner. Og rakne gjør det i ett sett.

Litt på siden, kanskje. Dette dreide seg vel om utroskap. Men utroskap utgjør en stor del av årsakene til at ting rakner. Jeg har enda problemer med å forstå at folk ikke heller bryter ut når dette blir en livsstil. Har virkelig prøvd å forstå det, men har tilgode å få en god forklaring.

Kevin - for en selvkontroll!!! Imponerende lesning.

Maiken