Støtte gravid kone best mulig

[AnonymBruker]

Jeg er en mann med en kone som for tiden er gravid. Det er første barn for oss begge to, og det er både ønsket og veldig gledelig. Vi er bare mot slutten av første trimester, så vi er for all del klare over at ting kan gå galt, men så langt tilsier i hvert fall alt at ting forløper som de skal.

Kona selv, derimot, er veldig både trøtt, kvalm og hormonell. Det siste er ikke ment som noe stikk mot henne, jeg skjønner at kroppen hennes er utsatt for en påvirkning og prosess jeg knapt kan drømme om, så det er virkelig bare en beskrivelse av hvordan ting er. Humøret er dårlig, irritasjonen er høy, hun er kvalm både morgen og kveld og alt derimellom fremfor "kun" utpreget morgenkvalme, og hun orker lite. Hun er sykmeldt fra jobben, jeg jobber fullt som vanlig. Jeg gjør det jeg kan, både står for det aller meste praktisk (være seg mat, klesvask eller bare å være den som spretter opp hver gang noe skal hentes) og snakker etter beste evne om det som skal skje og hvordan formen er. 

Hun klager ikke på meg, hun er tilsynelatende fornøyd med meg. I et parallelt univers hadde det selvfølgelig vært hyggelig om formen hennes tillot litt mer glede og smil og hurra over det vi har i vente, men jeg skjønner selvfølgelig hvorfor det er som det er og tåler det fint. Dette er altså ingen klagetråd, hun er happy med meg og jeg er happy med henne. Hun bare har det ganske dritt uansett.

Det jeg lurer på er derfor bare hva dere her inne, dere med erfaring fra hennes side av dette her, satte ekstra stor pris på at mannen enten gjorde eller ikke gjorde da dere var i hennes situasjon? Jeg skjønner at både kvinner og svangerskap er helt ulike, men dere har antagelig noen forutsetninger for å forstå her som jeg ikke har. Jeg har merket at hun nok synes jeg spør litt for mye om hvordan det går, bare for å få til svar at hun fortsatt er kvalm og dårlig og at det fortsatt ikke er mer jeg kan gjøre, og jeg prøver å tilpasse meg det. Det er også helt fair om det beste er at jeg ikke gjør så mye ut av dette, sånn er bare livet, og sånn sett er det litt ironisk at jeg begir meg inn på Kvinneguiden for å spørre om hva mer jeg kan gjøre.

Men jeg har vondt av henne, og jeg skulle sikkert også for egen del ønske at jeg kunne bidra med litt annet enn det jeg opplever som et minstemål for hva en ok partner skal gjøre. Og hvis det beste er at jeg bare holder litt kjeft, tar meg av det praktiske og puster litt dypt når det blir litt tungt, er det greit å få dunket inn det også. 

Anonymkode: 2d22c...f96

[AnonymBruker]

Jeg satt pris på å bli behandlet som et vanlig menneske og at graviditeten hadde minst mulig fokus. 

Anonymkode: 92df4...c2a

[AnonymBruker]

Hva med å bare spørre henne direkte hva hun trenger fra deg?☺️

Anonymkode: a1714...ca4

[AnonymBruker]

Jeg satte pris på å ikke bli mast på. Er man dårlig når man er gravid er man dårlig 24/7, uten et sekunds pause. Og det blir faktisk tungt i tillegg. Jeg hadde såpass dårlig form under svangerskapet at jeg ikke makter tanken på å gi ungen et søsken. 

Så. Ikke mas om formen hver dag. Ikke spør hva hun "trenger hjelp til" - bare gjør det husarbeidet som må gjøres og gi henne en klem uten å forvente sex. 

Anonymkode: 32d98...998

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva med å bare spørre henne direkte hva hun trenger fra deg?☺️

Anonymkode: a1714...ca4

Og dette, om det ikke er gjort. Og når du har fått svar - følg opp og gjør det, uten å forvente skryt hver gang. Graviditet kan være et helvete, og det høres ut som dama til ts har det tøft.

Anonymkode: 32d98...998

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva med å bare spørre henne direkte hva hun trenger fra deg?☺️

Anonymkode: a1714...ca4

For ordens skyld: Tro meg, jeg har forsøkt!

Det burde jeg selvfølgelig ha sagt tydelig selv, at jeg ikke bare spør KG fremfor å kommunisere med egen partner. Jeg har spurt tydelig om det, både hva hun trenger her og nå og ikke minst hvordan hun foretrekker at jeg oppfører meg mens hun er dårlig nå. Svaret er stort sett kun at hun ikke vet, bare at det meste føles dritt. Greit det, og jeg går derfor ikke rundt og sier "Men hallo, hva kan jeg gjøre?" hele fordømte tiden. Stort sett prøver jeg å finne balansen mellom å spørre om det går greit og hva jeg kan gjøre, og å ikke mase for mye. Jeg tenkte bare det kunne være okay å ta tempen på det her overfor noen andre som vet bedre hvordan dette føles enn det jeg gjør.

Anonymkode: 2d22c...f96

[AnonymBruker]

Be hun ta seg sammen litt, komme seg ut på tur og generelt få en mer positiv holdning. 

Anonymkode: 19ced...575

[AnonymBruker]

Jeg var veldig dårlig første trimester. Man blir så tynnslitt og søvnløs. Hadde heldigvis greit humør, og partner støttet ved å ordne alt med mat og måltider som jeg satt veldig pris på (fikk knapt i meg noe, og å stå lenge om gangen og kokkelere gikk ikke). Han var også ekstra hjelpsom med andre ting hjemme, og tålmodig med meg når jeg feks plutselig ikke kunne dra på det vi hadde planlagt allikevel fordi jeg fikk ei kvalmebølge.

Tenker du får stå litt ekstra i det nå, hun kjenner nok allerede på skyldfølelse over kort lunte og at hun ikke får bidratt som normalt. De aller fleste føler seg mye bedre inni andre trimester (men det er fint med litt ekstra hjelp til husting - spesielt det som er litt tungt). Om hun blir direkte ufin så er det jo innafor å si fra at det ikke var snilt sagt. Helt fripass bør man jo ikke få 😅

Kort sagt, vær der for henne og gjør litt ekstra mtp plikter/visjon så hun kan få slappet av så mye som mulig. Høres ut som du gjør en fin jobb allerede! 

Anonymkode: 3a585...451

[Hjelmesett]

du er en bra fyr. du vil bare hennes beste. jeg synes hun kan vise at hun setter mer pris på alt du gjør for henne. 

[Luckiness]

Virker som du allerede gjør så godt du kan. Kanskje ikke spørre henne så mye. For det er sikkert ikke så mye nytt. Hun har jo sagt du ikke trenger å spørre henne så ofte. Kanskje du bare skal ordne ting uten at du sier noe, informerer eller spør. Vet du at et kommende barnerom trenger nytt gulv, ryddes ut av eller noe så kan du starte på det. Eller noe annet i hjemmet deres. Hun har sikkert lyst å være med på avgjørelser som utstyr osv til baby. Men om hun er en som gir deg frie tøyler så kan jo du ordne noe. Ikke at det haster. Kanskje hun trenger litt ro rundt seg og at du heller skulle prioritert å vært ute, trent, møte venner/familie, dyrke hobby du har osv nå som du har mulighet.

[AnonymBruker]

Så søt du er som lager dette innlegget da  

Den kvalmen der er altså en humørdreper uten sidestykke. Tenk deg selv, alltid føle seg uvel. Du legger deg uvel, og når du står opp er du like uvel (og sannsynligvis enda verre). Dagen før og du er fortsatt uvel!! Æsj, det er lange, fryktelige måneder mens det der står på!

Hvis dere er mot slutten av første tri er det jo heldigvis lov å håpe at dere har bedre tider i vente ganske snart da  

Jeg har egentlig satt pris på at mannen min har latt meg styre selv uten noe ekstra mas. Han hjelper meg når jeg spør, og spør om det går bra hvis han ser jeg er ekstra dårlig en dag. Utover det er det hverdag gjennom de 9 månedene hver gang hjemme hos oss. 

Anonymkode: 912a9...ef8

[AnonymBruker]

Det beste du kan gjøre for både henne og barnet er å tvangsfore henne jod og B12. Det å bli helt slått ut så tidlig er ikke normalt, men det er vanlig for de med moderne dietter. 

Anonymkode: 69e4e...098

[AnonymBruker]

Hjelmesett skrev (1 time siden):

du er en bra fyr. du vil bare hennes beste. jeg synes hun kan vise at hun setter mer pris på alt du gjør for henne. 

Dette.

Anonymkode: 172bf...23e

[AnonymBruker]

Takk for både gode svar og en hel del hyggelige ord. 

Jeg håper også at det roer seg snart, og har vel en viss tro på det når vi snart er over i andre trimester. Mest av alt for hennes del, selvfølgelig, hun er nok ganske desperat etter å komme seg ut av at dag etter dag er preget av å føle seg uvel. Så blir det også, for min del, litt fint å kunne dele forventninger og spenning fremfor å nærmest begrense hvor mye jeg gleder meg foran henne. Hun har det åpenbart tyngst, men for en som går rundt med fine "herregud, jeg skal bli pappa"-tanker hele tiden er det selvfølgelig også litt kjipt at arbeidsdagene avløses av at den jeg deler reisen med bare er i dårlig slag og ikke uttrykker glede over noe. Det er naturlig og forståelig at hun er sånn nå, absolutt, og heldigvis vet jeg at hun er like lysten på dette barnet som meg. Men det blir fint for meg også når det forhåpentligvis letter litt. 

Tror nok, som flere her sier, at jeg får prøve å tone ned spørringen om status og form enda litt mer. Jeg har som nevnt allerede gjort det, for jeg skjønner det bare blir mas og kjas, men jeg har nok kanskje i utgangspunktet vært litt redd for å virke for lite omsorgsfull og derfor kanskje heller spurt litt ekstra mye. Jeg får prøve å begrense det litt til. Tror ikke egentlig det er noen fare for at hun tenker jeg bryr meg for lite eller uttrykker for lite medfølelse. Har bare tenkt, slik hormonene og følelsene er for tiden, at hun i hvert fall ikke skal føle at jeg ser helt klinisk på alt sammen. Det er en litt vanskelig balanse å treffe på. Kanskje jeg også (som en foreslo) skal forsøke å dyrke litt mer av mitt eget, for hun føler neppe at jeg er for lite til stede, for å si det sånn. Nå har jeg ikke helt latt det være, jeg har vært på jobbreise med overnatting og bruker gjerne 1-2 ettermiddager hver uke på en hobby, men det kan sikkert være sunt for oss begge med litt annen dynamikk også. Uten at stemningen oss imellom er spesielt dårlig, den bare er litt slapp. Naturlig nok.

Hun har for øvrig fått sjekket alle verdier og tar nødvendige tilskudd, og ting ser ut til å være på stell på den måten. Men det er selvfølgelig viktig å følge opp.

Anonymkode: 2d22c...f96

[AnonymBruker]

Vi er i samme situasjon, bare litt lenger på vei og jeg er kvinnen. Synes du virker som en veldig omtenksom og snill mann oppi situasjonen, er det så mye mer du trenger å gjøre da? 🥰

For min del så er det bare en lettelse å få si høyt at ting er dritt noen ganger, dog har jeg nok holdt mye for meg selv, for jeg også skjønner at det er tungt for mannen med mye mørke. Vi har god dialog og jeg sier i fra hvis jeg kjenner at jeg må være alene eller slappe av. Det har vært mange tårer fordi jeg ikke har orket å være med på ting, gjøre ting etc. Men jeg lar han dra og surver heller alene 😂

Det verste er over foreløpig for min del, og vi lever mer normalt igjen nå. Dog med litt tilpasning pga fysisk dårlig form, bekkentrøbbel.

Anonymkode: 657ea...9d7

[AnonymBruker]

Fødte for en måned siden, og hadde et strabasiøst svangerskap.

 

Ønsket ikke å bli spurt om hvordan det går.

ellers hjalp det masse at manne ordnet og tok seg av husarbeid, og aldri klaget. Det var bare sånn det var. Satte så utrolig pris på det, selv om jeg var litt gretten til tider.

Små ting, som en sjokolade her og der, betydde også mye

Anonymkode: b8c61...3b1

[Tradegy]

Du høres ut som en solid partner. Det virker som du gjør mye riktig – tar ansvar, er til stede, og prøver å forstå selv om det ikke er så lett å vite hva som faktisk hjelper.

(Da jeg var gravid, satte jeg mest pris på at partner bare tok over det praktiske uten å gjøre noe stort nummer ut av det.) At han var tålmodig når jeg var sur og sliten, og ikke tok det personlig. Små, stille omsorgsting gjorde mer enn spørsmål eller prat – og det høres ut som du allerede er inne på det sporet.

Samtidig er det viktig at du ikke glemmer deg selv . Mange menn havner i litt mørke steder i denne fasen, og det er lett å tenke at man bare skal stå på og tåle alt. Men du skal ikke utslette deg selv for å være en god partner. Det er helt greit å kjenne at det også er tungt for deg – og å finne små rom for å hente deg inn.

Det kommer nok lysere dager, men fram til da gjør det mye å bare være stødig og trygg, sånn som du virker å være.

[AnonymBruker]

Mannen min vasker klær (fortløpende, før vi går tomme for rene klær), planlegger, handler og rydder etter mat, støvsuger, går ut med søppel og skifter sengetøy og tar generelt 90% av alt som må gjøres med hus og hage for tiden. Alt uten at jeg må fortelle ham det eller be om det. Og jeg elsker ham litt ekstra for det❤️ Og så spør han av og til om jeg vil lufte meg litt (feks sitte ute, kjøre en tur eller liknende). 

Anonymkode: b3ea3...114

[AnonymBruker]

Takk igjen! Hyggelig at flere synes det høres ut som jeg gjør mye rett her, og som sagt klager kona mer på verden enn på meg, og jeg føler meg ikke urimelig behandlet. I den grad jeg sliter er det nok mest det å unngå å la seg smitte av dårlig humør utpå kvelden, når jeg etter fulle jobbdager går over i rollen som klagemur og altmuligmann i ett. Men det går greit. Jeg har gode venner, fin (om enn liten) familie, forståelsesfulle kollegaer og det meste greit på stell. Kona krever heller ikke at jeg bare sitter hjemme i langt større utstrekning enn formen hennes krever.

Så dette handler oppriktig mest om hva jeg bør gjøre eller ikke gjøre overfor henne. Så er det åpenbart en bonus at det å gjøre rett kanskje også kan, i tillegg til å lette tilværelsen for henne, hjelpe litt på samspill og humør også.

Jeg tar med meg at det å gjøre det som må gjøres, uten å fremstille det som noen stor prestasjon eller å påføre henne noen dårlig samvittighet for at hun selv ikke bidrar lite mye som vanlig, er viktig. Jeg håper jo ikke jeg gjør det, men skal være ekstra obs. Skjønner også at min funksjon som adressat (eller kanskje heller publikum) for utbrudd og frustrasjon er viktig. Det blir ikke moro av den grunn, men det gjør det litt greiere å svelge unna. Som en del andre menn har jeg nok iblant litt vanskelig for å bare høre på misnøye uten å skulle komme med mulige løsninger, enten de er gode eller dårlige. Og dette kan jeg jo ikke fikse, så da jobber jeg med å bare høre på. 

Det høres i hvert fall ut som jeg, sånn i det store og hele, ikke er helt på bærtur heller. Jeg trodde vel ikke jeg var helt idiot på alle vis her, men det er fint å høre at jeg antagelig ikke uforvarende gjør et eller annet alle verdens gravide kvinner er enige om at er grenseløst irriterende.

Anonymkode: 2d22c...f96

[AnonymBruker]

Jeg har også vært kvalm og sur i første trimester i begge mine svangerskap. Kvalme er det ikke så mye å gjøre med, utover det du allerede gjør. Når kvalmen har gitt seg har jeg fått nye problemer. Da har jeg satt pris på at mannen min har gitt meg massasjer, bært tunge ting, trøstet meg når jeg friker ut, engasjerer seg i nesting-prosjektene mine, lar meg sove så mye jeg trenger, snakker med meg når jeg gruer meg til fødsel osv. Du kommer nok mer til nytte snart. Hvis hun ikke kvikner til og får et lett svangerskap videre da. Det kan jo også skje

Anonymkode: dcb10...c2a