Sliten av tenåringsdatterens oppførsel, og har egentlig lyst til å kutte kontakt ut over det helt nødvendige. Hva gjorde dere?

[AnonymBruker]

Tipper noe av svaret er begravd i tidligere mobbing, død far og veldig sinte besteforeldre. 

Selv om hun har mye I livet som fungerer, er dette sår hun bærer med seg. Og du er tydeligvis den eneste voksne i hennes liv? Da kommer alt på deres relasjon. 

Anonymkode: 8b981...f53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Vi har ikke fastlege, men kan forsøke legekontoret og se om de har tid til oss. Familievernkontoret er som sagt kraftig underbemannet, og avviser alle som ikke skal til obligatorisk mekling eller har en pågående barneverns- eller straffesak om familievold.

Anonymkode: df92b...7c8

Har ingen av dere fastlege?

Anonymkode: 86a61...158

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Har ingen av dere fastlege?

Anonymkode: 86a61...158

Nei, vi står på venteliste etter at fastlegen gikk av med pensjon. 

Anonymkode: df92b...7c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tipper noe av svaret er begravd i tidligere mobbing, død far og veldig sinte besteforeldre. 

Selv om hun har mye I livet som fungerer, er dette sår hun bærer med seg. Og du er tydeligvis den eneste voksne i hennes liv? Da kommer alt på deres relasjon. 

Anonymkode: 8b981...f53

Far døde da hun var 7 år. Besteforeldre har aldri vært sint mot henne, de innså feil de gjorde med meg og behandlet henne helt annerledes. Mobbing kunne derimot ha vært en utløsende faktor. Ja, jeg er den eneste voksne i hennes liv.

Anonymkode: df92b...7c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Har du hørt om «double bind in parenting», TS? Eller dobbeltkommunikasjon da, på norsk? Det er det du driver med, når du på en ene siden påstår at du ikke blir sint, men samtidig vurderer å kutte kontakt med en hjemmeboende datter. Du er rasende! Og med rette! Men du later som du ikke er det, retter det innover, svelger unna og aksepterer drittoppførsel. Dette er en veldig skadelig måte å oppdra barn på.

Dette har pågått for lenge og det har gått altfor langt til at jeg tror det er lett (eller mulig) å fikse. Du skulle aldri tillatt dette i første omgang. Man er ikke «snill» når man tillater barn å være ondskapsfulle og avvisende. De kan (som din datter) bli fanget i et negativt mønster som de ikke kommer seg ut av, og det er IKKE å være «grei» å akseptere det. Dette føles ikke bra for datteren din heller. At du tilsynelatende ikke bryr deg om hun sitter ved bordet eller ei, håner deg eller kaller deg stygge ting, det viser jo bare at hun ikke er viktig for deg.

Jeg tror dere trenger avstand til hverandre for å komme nærmere hverandre igjen. Kan hun bo hos besteforeldrene eller tanter/onkler det siste året på videregående?

Og du skal absolutt ikke tro at denne oppførselen er noe som bare gjelder deg. Det vil nok ramme flere ettersom hun går inn i voksenlivet.

Anonymkode: c6132...9ce

Vi har ikke noe sånt som besteforeldre, onkler eller tanter, dessverre. 

Anonymkode: df92b...7c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.5.2025 den 6.36):

Vi har ikke noe sånt som besteforeldre, onkler eller tanter, dessverre. 

Anonymkode: df92b...7c8

Har hun venninner med foreldre du stoler på?

For jeg er litt enig med flere her, om at dere har kommet inn i et dårlig mønster, som dere ikke kan snu i løpet av kort tid.
Og dere trenger en pause fra hverandre, men ikke en slik pause at hun føler du "kaster henne ut".

Du har flere barn, og er nødt til å lære deg forskjellen på "sint" og "rope/skrike/heve stemmen". For man kan fint bli sint uten.
Sint er en følelse, ikke en reaksjon.
Og du kan, som deg, bli sint uten å gi en reaksjon utad. Eller man kan gi en reaksjon utad, også uten å faktisk bli ordentlig sint (overreaksjon). Eller noe mellom. Alt avhengig av hvordan man har lært seg til å reagere i forhold til følelser.

Du må lære deg å kunne sette grenser når du blir sint. Men du må finne metoder der du ikke trenger å heve stemmen, men samtidig får frem det du mener. Kanskje ved å si noe, men si det stillere istedenfor høyere?
 

Men for å få denne balansen og lære dere å kommunisere på en ny måte, så må dere antagelig ha noen uker pause fra hverandre.
Så da er spørsmålet:
Er det noe trygt sted hun kan bo, der hun passes på og følges opp, mens du og hun finner ut av kommunikasjonen deres?

Du kan jo kanskje snakke med henne om det en gang hun ikke oppfører seg dårlig. Si at du ikke orker dette mer, og trenger at dere gjør noe annerledes.
Og foreslå at hun kan sjekke om hun kan bo noen uker hos en venninne, men at dere snakkes hver dag likevel. f.eks. at dere avtaler en tid der dere snakkes på telefon, eller at hun spiser middag med deg og søsknene hver dag, og at dere prates etter middagen.
Det viktigste er at dere begge opplever at dere kan prate om ting, uten at det blir passiv-aggressivt, eller sint, eller provoserende på andre måter.

Kanskje er det lettere på telefon, når man ikke kan se den andres kroppsspråk eller må se hverandre i øynene.

Anonymkode: 41ed0...b03

[Kattugla]

Du sier at du er den eneste voksne i livet hennes. Du sier også at du sliter mye med helsen? Det får meg til å lure på om  hun skyver deg vekk fordi hun innerst inne er livredd for at «du vil dø fra henne akkurat som far og besteforeldre»? At den avstanden hun skaper, er enslags beskyttelsesmekanisme for fremtidig tap. 

[AnonymBruker]

Kattugla skrev (7 minutter siden):

Du sier at du er den eneste voksne i livet hennes. Du sier også at du sliter mye med helsen? Det får meg til å lure på om  hun skyver deg vekk fordi hun innerst inne er livredd for at «du vil dø fra henne akkurat som far og besteforeldre»? At den avstanden hun skaper, er enslags beskyttelsesmekanisme for fremtidig tap. 

Jeg sliter ikke slik med helsa, det er ingenting dødelig. Jeg kom tidlig i overgangsalder, og opplever en del plager i forbindelse med det. Hun vet hva det er. 

TS

Anonymkode: df92b...7c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.5.2025 den 23.48):

Har hun venninner med foreldre du stoler på?

For jeg er litt enig med flere her, om at dere har kommet inn i et dårlig mønster, som dere ikke kan snu i løpet av kort tid.
Og dere trenger en pause fra hverandre, men ikke en slik pause at hun føler du "kaster henne ut".

Du har flere barn, og er nødt til å lære deg forskjellen på "sint" og "rope/skrike/heve stemmen". For man kan fint bli sint uten.
Sint er en følelse, ikke en reaksjon.
Og du kan, som deg, bli sint uten å gi en reaksjon utad. Eller man kan gi en reaksjon utad, også uten å faktisk bli ordentlig sint (overreaksjon). Eller noe mellom. Alt avhengig av hvordan man har lært seg til å reagere i forhold til følelser.

Du må lære deg å kunne sette grenser når du blir sint. Men du må finne metoder der du ikke trenger å heve stemmen, men samtidig får frem det du mener. Kanskje ved å si noe, men si det stillere istedenfor høyere?
 

Men for å få denne balansen og lære dere å kommunisere på en ny måte, så må dere antagelig ha noen uker pause fra hverandre.
Så da er spørsmålet:
Er det noe trygt sted hun kan bo, der hun passes på og følges opp, mens du og hun finner ut av kommunikasjonen deres?

Du kan jo kanskje snakke med henne om det en gang hun ikke oppfører seg dårlig. Si at du ikke orker dette mer, og trenger at dere gjør noe annerledes.
Og foreslå at hun kan sjekke om hun kan bo noen uker hos en venninne, men at dere snakkes hver dag likevel. f.eks. at dere avtaler en tid der dere snakkes på telefon, eller at hun spiser middag med deg og søsknene hver dag, og at dere prates etter middagen.
Det viktigste er at dere begge opplever at dere kan prate om ting, uten at det blir passiv-aggressivt, eller sint, eller provoserende på andre måter.

Kanskje er det lettere på telefon, når man ikke kan se den andres kroppsspråk eller må se hverandre i øynene.

Anonymkode: 41ed0...b03

Hun har to bestevenninner som dessverre ikke har plass til henne. Begge har flere småsøsken, som er i enda yngre alder enn mine yngste (det er snakk om babyer/barnehagebarn). Så hun er nok dessverre enten nødt til å bo her, eller flytte på hybel, som jeg ikke er sikker på om jeg har råd til å dekke (siden leiemarkedet her vi bor er helt fucka). 

Vi kan også prate om ting, men bare når HUN ønsker det. Plutselig blir hun "snill", kommer til meg og prater om alt mulig, også dype/personlige ting. To timer senere er hun like frekk og uspiselig, altså etter at vi har hatt en god prat, uten at det har skjedd noe i mellomtiden. Jeg skjønner ingenting.

TS

Anonymkode: df92b...7c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hun har to bestevenninner som dessverre ikke har plass til henne. Begge har flere småsøsken, som er i enda yngre alder enn mine yngste (det er snakk om babyer/barnehagebarn). Så hun er nok dessverre enten nødt til å bo her, eller flytte på hybel, som jeg ikke er sikker på om jeg har råd til å dekke (siden leiemarkedet her vi bor er helt fucka). 

Vi kan også prate om ting, men bare når HUN ønsker det. Plutselig blir hun "snill", kommer til meg og prater om alt mulig, også dype/personlige ting. To timer senere er hun like frekk og uspiselig, altså etter at vi har hatt en god prat, uten at det har skjedd noe i mellomtiden. Jeg skjønner ingenting.

TS

Anonymkode: df92b...7c8

Jeg leste et sted at du blir ikke sint. Vel, da får du skylde på deg selv for at du lager et monster. Enten så får du blir forbanna og smelle tilbake (altså ikke fysisk) og sette skapet på plass eller så får du akseptere at det er slik. Men der er jo synd at du ikke har tenkt å lære din datter riktig oppførsel, og hvordan kontrollere seg. Hun har vel masse hormoner og dritt som får henne ut av kontroll, men du er jo fortsatt den voksne forelderen som skal gi henne oppdragelse. 

Du kan ikke skylde på at du aldri blir sint og se på at din datter potensielt utvikler seg i feil retning. Bli forbanna. Du får øve. 

Anonymkode: 4f8e3...fc6

[Kattugla]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Jeg sliter ikke slik med helsa, det er ingenting dødelig. Jeg kom tidlig i overgangsalder, og opplever en del plager i forbindelse med det. Hun vet hva det er. 

TS

Anonymkode: df92b...7c8

Det trenger selvsagt ikke være noe slikt, kanskje hun er egentlig bare veldig moden for å flytte for seg selv.
 

Men, man kan ofte ha irrasjonell frykt for noe og jeg synes egentlig ikke det er helt utenkelig at hun som allerede har opplevd så stort tap i ung alder, er mer engstelig for å miste deg også. Hun har «bare» deg og hvis noe skjer med deg, har hun ingen voksen familie. 

[AnonymBruker]

Jeg synes dette er så utrolig at jeg ikke forstår det. Jeg fikk komplekst ptsd etter fysisk mishandling av mine foreldre og allikevel tok det meg over 20 år og heroinrus (!) for å klare å kutte kontakt. Så vanskelig og jævlig var det. At ts ønsker å gjøre det av en filleting (som kan løses) er så utrolig at jeg forstår godt at datteren oppfører seg som en dritt. Fy for ei fæl mor. Om det ikke skal mer til kan man jaggu lure på hva mor har gjort her og hva som mangler i skallen. Hun har det nok bedre uten mor ja når det ikke skal mer til. Stakkars, stakkars jente.

Anonymkode: 4d05e...b51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.5.2025 den 11.53):

Jeg har ingen sunt sinne. Jeg er aldri sint på mennesker, roper og skriker. Uansett om det er min datter eller random folk jeg møter i livet. 

Anonymkode: df92b...7c8

Her avslører du deg. Du vurderer å slå hånden av ungen din, du har ikke bare sunt sinne, men usunt sinne.

Anonymkode: 0762d...239

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.5.2025 den 11.48):

Jeg har flere barn, blant annet en datter som fyller 18 år om to måneder. Vi har hatt et veldig godt forhold helt til hun ble 15-16. Da forandret hun seg, slik jenter gjerne gjør i puberteten, og begynte å oppføre seg ufyselig mot meg, helt uten grunn. Frekk, stygg i ordbruken, ignorerende og selvgod. Dette er ei jente som oppfører seg eksemplarisk mot alle andre voksne, har flere gode, rolige venner, sliter verken med mobbing, depresjon eller alkohol, har gode karakterer på skolen og er pen. Hun oppfører seg også veldig pent mot meg hvis hun vil ha noe - hjelp eller penger, for eksempel. Da endrer tonen seg, hun snakker ordentlig, kan gjerne føre en lengre samtale med meg. Så er det tilbake til den gamle dritten etter at hun har fått det hun ville ha.

Etter konfrontasjonen på morgenen i dag, der hun hermet etter meg med en stygg grimase helt uprovosert, bare fordi jeg spurte om hun hadde fått dato for eksamen, føler jeg at jeg begynner å få nok. Jeg har to mindre barn, full jobb med noe overtid, verv i idrettslag og skrantende helse. Føler at jeg må distansere meg noe for å ta vare på meg selv. Forresten, så svarer jeg aldri med sinne, roping eller stygge ord tilbake når hun oppfører seg frekt, men forsøker å roe gemyttene, eventuelt overser oppførselen. 

Hva hadde dere gjort i min situasjon? Jeg tenker slik at ei som straks er 18 ikke kan høres med at det er "hormoner" eller "pubertet". Hun blir myndig om to måneder, med retten til å kjøre bil, gifte seg, kjøpe hus, stemme og alt det andre ansvaret som voksne mennesker er tillagt. Da synes jeg at hun også bør ta ansvar for sin oppførsel. Tenker da at jeg kun snakker til henne når det er nødvendig, og ellers lar henne være i fred. Orker ikke flere stygge ord, urimelig oppførsel og kjeft for ingenting. Siden hun er eldst, så har jeg ingen erfaring med håndtering av slike ting fra før. Hvordan var det hos dere, og hva gjorde dere?

Anonymkode: df92b...7c8

Unge voksne som helt ikke forstår av seg selv, hvor grensene går hen kan fort oppføre seg slik du beskriver her. 

Hun er ihvertfall trygg på deg siden hun mener hun kan oppføre seg slik mot deg, og du lar henne faktisk også gjøre det. 

Jeg har ingen tro på ignorering. At man sier tydelig og klart ifra med tilbakemelding tenker jeg er viktig. Om hun selv ikke forstår seg selv eller tror hun kan holde på slik så er det noe galt. 

Pauser fra hverandre til ting har roet seg om hun er emosjonelt høy tror jeg er lurt. Når kapteinen har forlatt skuta er det ingen hjemme, og da nytter det ikke å snakke til henne. 

Virker som hun ikke helt vet eller forstår hvor grensene går hen i denne relasjonen. 

Hvem er det som har ansvar for å sette grenser? 

Svaret er: Den som er mest emosjonelt moden. 

Dette kan gjelde både barn og voksne. Eneste forskjellen er at det er de voksne som har ansvaret. Man kan ikke legge ansvar på et individ, om man ikke evner å sette grenser selv. 

Nå vet ikke jeg om det er dette som er tilfellet her, men det kan nesten virke slik. 

Alle trenger grenser. Grenser gir trygghet. 

Anonymkode: 6f485...ab4