Sliten av tenåringsdatterens oppførsel, og har egentlig lyst til å kutte kontakt ut over det helt nødvendige. Hva gjorde dere?

[AnonymBruker]

Kan hun bo hos en venninne eller et familiemedlem i noen uker nå frem til sommeren? Det høres ut som at dere trenger en pause fra hverandre. 

Anonymkode: b3924...64f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

si helt casual i en setting hvor hun ER I godt humør at denne oppførselen som svinger mellom "monster og liketil" slutter nå og at hvis ikke må hun finne seg i å flytte på hybel når hun blir 18 (eller til far?) og klare seg selv. (da regner jeg med det blir bare fin oppførsel etterpå fordi hun jo er finfin og liketil når hun vil ha noe..) 

Anonymkode: 05f30...1ff

Er du helt på styr 

Anonymkode: 61800...8a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Du vet at når en er 18 år så betaler nav for mat, bolig , strøm for å leve? Om en ikke kan forsørge seg selv? Du har ingen plikt lengre. Hun må få seg en liten jobb samt studere da...et barn  kan og ha rett på barnetrygd om en bor hjemme e. fylte 18 år. En må søke da. 

Anonymkode: 3bf86...41d

Så lenge de driver med videregående utdanning er en pliktig til å forsørge frem til 21 år. Så ved eks at barne flytter kan det kreve bidrag fra foreldrene for å klare seg til en er ferdig med videregående utdanning  

Vet om flere som ungdommen blir forklart fra nav først søk bidrag fra foreldre, se hva den utbetaling blir så går nav evnt å hjelper med resterende ved behov

Anonymkode: 27134...46f

[AnonymBruker]

Det er en grunn for at uttrykket under finnes. Det er så viktig og sant.

«Elsk meg mest når jeg fortjener det minst» 

Du skal definitivt sette grenser for hva du finner deg i. Vært tydelig og sette deg i respekt. Men med kjærlighet og fordi du vil henne vel. 
 

«Sånn finner jeg meg IKKE i at du prater til meg. Det er helt uakseptabelt og du viser total mangel på respekt for meg. Jeg er ikke interessert i å prate med deg når du oppfører deg slik, men bare gi meg en lyd når du vil prate til meg på en ordentlig måte, så vil jeg gjerne høre på hva du har å si»

For eksempel. 

Anonymkode: 76b04...41a

[Snok1]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tenker at du bør invitere henne med i familieterapi, så dere får snakket ut om dette sammen med en nøytral tredjepart. Om hun velger å takke nei så er det hennes valg, men da har du hvertfall ditt på det rene. 

Anonymkode: 84aae...978

Nei, Nei, NEI!!!!

Målet er ikke å ‘ha sitt på det rene’, målet er en forbedret situasjon.

FVK er alle forholds gravplass.

[AnonymBruker]

Ts, du sier du ikke blir sint på folk. Du sier også at du vurderer å bare ikke forholde deg til henne.

Det høres ut som om du er veldig passiv aggressiv. Jeg har vært lik selv. Om folk behandlet meg dårlig eller skuffet meg, ble jeg aldri sint. Jeg sluttet derimot rett og slett å bry meg om de og forholde meg til de fysisk/emosjonelt. Det er ikke sunt, og derfor noe jeg har jobbet for å endre på.

Din datter fortjener å høre hvordan hennes oppførsel påvirker deg. Du har ikke latt henne kjenne på konsekvensene av å behandle deg på denne måten. Du har latt dette sture og gå til det punktet hvor det er normalisert. Hun får tatt alt ut på deg fordi du er tilsynelatende helt ok med det.

Om hun ikke får sett deg bli sint, om hun ikke får sett deg gråte, så får hun ikke lært hvor KJIPT det føles å behandle andre/deg dårlig. Du har ikke veiledet henne godt nok, og da er det totalt urettferdig av deg å deretter skyve henne til siden.

Du må SI IFRA Om det så bare er et kort "Vet du hvor lei meg jeg blir når du gjør narr av meg?", så er det bedre enn ingenting. Vis følelser. SNAKK med he be. Vis at du ikke bare er "mamma", men en faktisk person som blir påvirket av oppførselen hennes.

Jeg husker godt når min mor fikk tårer i øynene for noe jeg sa. Tenåringshjernen min var ikke engang klar over at jeg hadde "makt" til å såre henne. Jeg hadde ikke peiling på at foreldre kunne ta seg nær av et barns ord, sannsynligvis fordi de, som deg, aldri viste meg at mine ord hadde en så stor innflytelse på følelsene deres.

Men så en dag fikk jeg et glimt av røde, våte øyne før hun rakk å snu seg vekk, og gud hvor fort magen min sank ned i knærne mine. Jeg tror aldri jeg har følt meg så bedriten før. Akkurat da gikk det opp for meg at mine foreldre var ikke bare foreldre, de var mennesker med egne liv, tanker og følelser, og lille meg hadde faktisk nok makt til å såre de med noen få ord.

Jeg skulle ønske de lærte meg dette langt tidligere.

 

 

 

Anonymkode: 5f178...668

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har flere barn, blant annet en datter som fyller 18 år om to måneder. Vi har hatt et veldig godt forhold helt til hun ble 15-16. Da forandret hun seg, slik jenter gjerne gjør i puberteten, og begynte å oppføre seg ufyselig mot meg, helt uten grunn. Frekk, stygg i ordbruken, ignorerende og selvgod. Dette er ei jente som oppfører seg eksemplarisk mot alle andre voksne, har flere gode, rolige venner, sliter verken med mobbing, depresjon eller alkohol, har gode karakterer på skolen og er pen. Hun oppfører seg også veldig pent mot meg hvis hun vil ha noe - hjelp eller penger, for eksempel. Da endrer tonen seg, hun snakker ordentlig, kan gjerne føre en lengre samtale med meg. Så er det tilbake til den gamle dritten etter at hun har fått det hun ville ha.

Etter konfrontasjonen på morgenen i dag, der hun hermet etter meg med en stygg grimase helt uprovosert, bare fordi jeg spurte om hun hadde fått dato for eksamen, føler jeg at jeg begynner å få nok. Jeg har to mindre barn, full jobb med noe overtid, verv i idrettslag og skrantende helse. Føler at jeg må distansere meg noe for å ta vare på meg selv. Forresten, så svarer jeg aldri med sinne, roping eller stygge ord tilbake når hun oppfører seg frekt, men forsøker å roe gemyttene, eventuelt overser oppførselen. 

Hva hadde dere gjort i min situasjon? Jeg tenker slik at ei som straks er 18 ikke kan høres med at det er "hormoner" eller "pubertet". Hun blir myndig om to måneder, med retten til å kjøre bil, gifte seg, kjøpe hus, stemme og alt det andre ansvaret som voksne mennesker er tillagt. Da synes jeg at hun også bør ta ansvar for sin oppførsel. Tenker da at jeg kun snakker til henne når det er nødvendig, og ellers lar henne være i fred. Orker ikke flere stygge ord, urimelig oppførsel og kjeft for ingenting. Siden hun er eldst, så har jeg ingen erfaring med håndtering av slike ting fra før. Hvordan var det hos dere, og hva gjorde dere?

Anonymkode: df92b...7c8

Ikke distansere deg! Når begge dere 2 er rolig så gå inn på hennes rom el.l...ta en fin prat...snakk om det hun liker

.....gjør dette ofte...å distansere seg....det merker hun.       

Anonymkode: 3bf86...41d

[AnonymBruker]

Jeg er enig med flere her. Du må være tydeligere på dine egne grenser. Og du må tørre å si ifra til henne. 
Si ifra at måten hun oppfører seg på er uakseptabel, og at du ikke finner deg i det. 

Du trenger ikke å bli sint, eller heve stemmen. Antagelig er det minst like effektivt om du senker stemmen og viser at du blir såret. 

Finn konsekvenser for dårlig oppførsel som du er villig til å gjennomføre.
Om det er full stopp i lommepenger, eller om det er at hun må være inne tidlig på kvelden, eller hva det nå er som vil hjelpe. 

Forsøk å relatert konsekvensen til situasjonen. 
Om hun oppfører seg som en unge på barneskolen, med herming og den typen oppførsel, ja, så må hun kanskje behandles som en som går på barneskolen. Med innetid og leggetid og det som følger med. 

Det beste hadde nok vært å ta en prat med henne i "fredstid". Og spørre hun selv mener hun oppførte seg i situasjon X eller Y. Om hun tenker dette er en grei oppførsel. Og om hun mener den ikke er grei, hva slags konsekvens mener hun er riktig for den typen oppførsel? 

Ha respekt for henne som "nesten voksen" i dialogen med henne. Behandle henne som en nesten likeverdig. Men vær tydelig at måten hun behandler deg på, vil påvirke hvordan du behandler henne. 
Og at du ikke gir henne konsekvenser fordi du misliker henne, men fordi du er glad i henne og vil at hun skal bli et bra menneske.

Anonymkode: 41ed0...b03

[AnonymBruker]

Dessuten MÅ du forklare henne hvordan hennes oppførsel sårer henne.....forklare henne ofte.......

Anonymkode: 3bf86...41d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Dessuten MÅ du forklare henne hvordan hennes oppførsel sårer henne.....forklare henne ofte.......

Anonymkode: 3bf86...41d

Sårer deg* ikke henne

Anonymkode: 3bf86...41d

[AnonymBruker]

Så lik mitt barn. I begynnelsen var jeg pedagogisk. Nå tar jeg igjen, er like frekk tilbake.  Det virker igrunn heller ikke.

Men når jeg sperrer telefonabonnementet og bankkontoen, da blir han snill og sjarmerende momentant😅 Du må rett og slett tørre å gå så langt som det kreves og drite i hvor sur hun blir. 

TOWANDA! 😈

 

Anonymkode: 82b0d...774

[AnonymBruker]

Jeg trur det har skjedd noe. Noe hun ikke har fortalt deg. Prøv å få hjelp. Løs opp i ting. 

Anonymkode: d88bc...3da

[AnonymBruker]

Du høres ut som meg. Jeg viser heller aldri sinne til noen. Vanskelig barndom, har lært tidlig å sette egne følelser til siden for å overleve da jeg var barn. Vi kjenner ikke på følelser.
 

Dette gjør oss flate, og det virker som at barna heller ikke klarer å få helt tak i all kjærligheten jeg har til barna mine. Kan ikke forklare hvorfor, for min opplevelse er at jeg likevel har gjort alt jeg kan for å vise dem kjærlighet både i ord og handlinger.

Vet ikke om dette stemmer med deg, men slik er det for meg. (Er dommen fra mine tre barn i 20- åra)

 

Anonymkode: 04108...e6e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Du høres ut som meg. Jeg viser heller aldri sinne til noen. Vanskelig barndom, har lært tidlig å sette egne følelser til siden for å overleve da jeg var barn. Vi kjenner ikke på følelser.
 

Dette gjør oss flate, og det virker som at barna heller ikke klarer å få helt tak i all kjærligheten jeg har til barna mine. Kan ikke forklare hvorfor, for min opplevelse er at jeg likevel har gjort alt jeg kan for å vise dem kjærlighet både i ord og handlinger.

Vet ikke om dette stemmer med deg, men slik er det for meg. (Er dommen fra mine tre barn i 20- åra)

 

Anonymkode: 04108...e6e

Tenk at du lyttet til de! 🥹 

Anonymkode: b3924...64f

[AnonymBruker]

"Jeg orker ikke å prate med deg når du er sånn. Kom heller å si det du skal når du klarer å oppføre deg som du er 18"

Anonymkode: 96f29...f0a

[AnonymBruker]

Lar du andre overkjøre deg slik også? Veldig mange kvinner bøyer seg for alle andre, og er livredd konfrontasjoner og aggresjon. 

Du må lære deg å bli sint, du kan jo ikke la seg lure av en tenåring... 

Anonymkode: d9eab...42a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har flere barn, blant annet en datter som fyller 18 år om to måneder. Vi har hatt et veldig godt forhold helt til hun ble 15-16. Da forandret hun seg, slik jenter gjerne gjør i puberteten, og begynte å oppføre seg ufyselig mot meg, helt uten grunn. Frekk, stygg i ordbruken, ignorerende og selvgod. Dette er ei jente som oppfører seg eksemplarisk mot alle andre voksne, har flere gode, rolige venner, sliter verken med mobbing, depresjon eller alkohol, har gode karakterer på skolen og er pen. Hun oppfører seg også veldig pent mot meg hvis hun vil ha noe - hjelp eller penger, for eksempel. Da endrer tonen seg, hun snakker ordentlig, kan gjerne føre en lengre samtale med meg. Så er det tilbake til den gamle dritten etter at hun har fått det hun ville ha.

Etter konfrontasjonen på morgenen i dag, der hun hermet etter meg med en stygg grimase helt uprovosert, bare fordi jeg spurte om hun hadde fått dato for eksamen, føler jeg at jeg begynner å få nok. Jeg har to mindre barn, full jobb med noe overtid, verv i idrettslag og skrantende helse. Føler at jeg må distansere meg noe for å ta vare på meg selv. Forresten, så svarer jeg aldri med sinne, roping eller stygge ord tilbake når hun oppfører seg frekt, men forsøker å roe gemyttene, eventuelt overser oppførselen. 

Hva hadde dere gjort i min situasjon? Jeg tenker slik at ei som straks er 18 ikke kan høres med at det er "hormoner" eller "pubertet". Hun blir myndig om to måneder, med retten til å kjøre bil, gifte seg, kjøpe hus, stemme og alt det andre ansvaret som voksne mennesker er tillagt. Da synes jeg at hun også bør ta ansvar for sin oppførsel. Tenker da at jeg kun snakker til henne når det er nødvendig, og ellers lar henne være i fred. Orker ikke flere stygge ord, urimelig oppførsel og kjeft for ingenting. Siden hun er eldst, så har  slike ting fra før. Hvordan var det hos dere, og hva gjorde de dere?

 

Anonymkode: df92b...7c8

 

Det høres jo litt ut som om hun har gått igjennom tenårene mye for seg selv..? Du er alene med tre barn, jobber overtid og har mange verv. Har du hatt tid til å prate med henne om hvordan det er å være tenåring, om usikkerheten, om hormoner, endringer i kroppen, om det å være forelsket. Vet du noe om hennes indre liv? Har du noen gang satt av tid til å bare være med henne, tatt den første koppen med kaffe sammen og pratet om livet? 

Du vil distansere deg sier du, men for meg høres det ut som om du allerede har vært distansert i mange år både med tid og følelser, og det er komplisert å være tenåring, spesielt om man må gå igjennom det alene...!

Anonymkode: 2377a...743

[Rotemor]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Du vet at når en er 18 år så betaler nav for mat, bolig , strøm for å leve? Om en ikke kan forsørge seg selv? Du har ingen plikt lengre. Hun må få seg en liten jobb samt studere da...et barn  kan og ha rett på barnetrygd om en bor hjemme e. fylte 18 år. En må søke da. 

Anonymkode: 3bf86...41d

Dette er ikke riktig. Slutt! Hun går på vgs.

[AnonymBruker]

Det går over. Tell til ti😮‍💨

Anonymkode: ec5fd...cf7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg har flere barn, blant annet en datter som fyller 18 år om to måneder. Vi har hatt et veldig godt forhold helt til hun ble 15-16. Da forandret hun seg, slik jenter gjerne gjør i puberteten, og begynte å oppføre seg ufyselig mot meg, helt uten grunn. Frekk, stygg i ordbruken, ignorerende og selvgod. Dette er ei jente som oppfører seg eksemplarisk mot alle andre voksne, har flere gode, rolige venner, sliter verken med mobbing, depresjon eller alkohol, har gode karakterer på skolen og er pen. Hun oppfører seg også veldig pent mot meg hvis hun vil ha noe - hjelp eller penger, for eksempel. Da endrer tonen seg, hun snakker ordentlig, kan gjerne føre en lengre samtale med meg. Så er det tilbake til den gamle dritten etter at hun har fått det hun ville ha.

Etter konfrontasjonen på morgenen i dag, der hun hermet etter meg med en stygg grimase helt uprovosert, bare fordi jeg spurte om hun hadde fått dato for eksamen, føler jeg at jeg begynner å få nok. Jeg har to mindre barn, full jobb med noe overtid, verv i idrettslag og skrantende helse. Føler at jeg må distansere meg noe for å ta vare på meg selv. Forresten, så svarer jeg aldri med sinne, roping eller stygge ord tilbake når hun oppfører seg frekt, men forsøker å roe gemyttene, eventuelt overser oppførselen. 

Hva hadde dere gjort i min situasjon? Jeg tenker slik at ei som straks er 18 ikke kan høres med at det er "hormoner" eller "pubertet". Hun blir myndig om to måneder, med retten til å kjøre bil, gifte seg, kjøpe hus, stemme og alt det andre ansvaret som voksne mennesker er tillagt. Da synes jeg at hun også bør ta ansvar for sin oppførsel. Tenker da at jeg kun snakker til henne når det er nødvendig, og ellers lar henne være i fred. Orker ikke flere stygge ord, urimelig oppførsel og kjeft for ingenting. Siden hun er eldst, så har jeg ingen erfaring med håndtering av slike ting fra før. Hvordan var det hos dere, og hva gjorde dere?

Anonymkode: df92b...7c8

Syns du skal gå litt inn i deg selv, dette er soleklart noe som kommer fra deg - du har gjort noe mot henne. Ingen voksne folk oppfører seg sånn uten grunn. Du innrømmer jo selv også at hun har sagt til deg at du behandlet henne dårlig når hun va liten. Du sier også at du ignorer henne - så hvorfor tror du at du fortjener bedre? Hun skriker jo etter oppmerksomheten din. Du må være det mest egoistiske mennesket jeg har hørt om, og burde gå i terapi. Stakkars datteren din. 

Anonymkode: 61758...61f