Hva er det verste du har opplevd i DITT liv?

[AnonymBruker]

Mistet far til sykdom som tenåring. Se han svinne hen og dø. Opplevd at eksen min sviktet barna på det aller groveste etter skilsmisse, med de konsekvensene det fikk for barna. Å se egne barn ha det vondt og vanskelig er definitivt det det verste jeg har opplevd. 

Anonymkode: c31df...1c3

[AnonymBruker]

Vår sønn på 17år tok selvmord. Den smerten og panikken har jeg aldri følt før. Jeg blir aldri et helt menneske igjen. Konstant uro og angst. 

Anonymkode: c9f3c...e7d

[AnonymBruker]

Vår sønn på 17år tok selvmord. Den smerten og panikken har jeg aldri følt før. Jeg blir aldri et helt menneske igjen. Konstant uro og angst. 

Anonymkode: c9f3c...e7d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Man velger selv om man vil ha barn med noen. Hørt om prevensjon? Det er ingen som trenger å få barn med noen de ikke vil ha barn med. 

Anonymkode: 9e427...d89

Heldig du. Som har levd et så beskyttet og bekymringsløst liv.

Men nå kan du gå og leke på motorveien mens vi voksne fortsetter samtalen her.

Anonymkode: 32bb2...90e

[AnonymBruker]

Han jeg var gift med, og hadde barn med, tok sitt eget liv. Det er det desidert verste og mest kompliserte jeg har opplevd. Hadde også en far som droppet all kontakt med meg fra jeg var 9, da hadde han ny familie. Hørte aldri fra ham igjen, ikke en julegave, bursdaggave, ikke en lyd. Moren min plasserte meg mye hos mormor, uten at jeg visste når jeg skulle hjem igjen. Og veldig mye annet fra den kanten, brå endringer og mye sinne. Har slitt med lav selvfølelse pga foreldre, men har klart meg veldig bra med utdannelse, jobb og egen familie. Giftet meg på nytt, ting går fint nå. Men mange sår som aldri gror, også.

Anonymkode: 70097...294

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Man velger selv om man vil ha barn med noen. Hørt om prevensjon? Det er ingen som trenger å få barn med noen de ikke vil ha barn med. 

Anonymkode: 9e427...d89

Jeg ble voldtatt av min eksmann. Han gjorde meg gravid. 

Han truet meg på livet, med kniven på strupen eller med annen ekstrem vold, hvis jeg tok prevensjonsmidler. Jeg fikk ikke gå noe som helst sted alene, så jeg fikk ikke tak i prevensjonsmidler. Når jeg gikk på jobb eller til forelesning fotfulgte han meg. Han sørget for at jeg aldri var alene.

Jeg hadde nok med å overleve.

Hva får du egentlig ut av å gi meg skyldfølelse? Er det ikke nok med å nesten ha mistet livet? Og det er traumatisk å miste to barn, selv om det ene barnet var resultat av voldtekt fra eksmann. Skal jeg si deg noe sykere? Jeg vet ikke engang hvem som var far til barnet, for jeg ble gruppevoldtatt. 

Hva vet du egentlig? Hva får du ut av å være jævlig mot andre? 

Jeg har mistet to barn. Jeg har nettopp gått gjennom en MA med min elskede og snille ektemann. Kan jeg ikke få sørge i fred?

[AnonymBruker]

Jeg har det som deg ts. Det ene topper liksom det andre i en lang rekke med traumer. Det er så mye at folk ikke tror på meg hvis jeg skal fortelle hva jeg har vært utsatt for..
Har ofte ikke fattet at det er mulig å være så ufattelig uheldig…. 
Men det verste jeg har opplevd var å miste barnet mitt da han var 13 år. 
I tillegg har jeg blitt voldtatt og forsøkt drept.  
Så kreft som jeg nesten døde av, og mange flere ting… 

Livet altså… ingen dans på roser akkurat… 

Anonymkode: 98bec...160

[AnonymBruker]

Jeg har faktisk ikke én hendelse jeg kan peke på som «den værste» men hatt perioder med depresjon og spiseforstyrrelser som har vært vanskelig. Har opplevd å bli dumpet av venner flere ganger. Det gjorde ufattelig vondt. Og har hatt en psykisk syk forelder en periode. Det var krevende

Anonymkode: 9e427...d89

[SPOCA]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Heldig du. Som har levd et så beskyttet og bekymringsløst liv.

Men nå kan du gå og leke på motorveien mens vi voksne fortsetter samtalen her.

Anonymkode: 32bb2...90e

Samtidig tenker jeg egentlig at det er bra også, at man er så heldig at man ikke har blitt utsatt for slike ekstreme ting.  Jeg unner nemlig ingen, selv ikke dette mennesket som prøver å legge skylden over på meg, det jeg har opplevd. Det er en grunn til at jeg sjeldent snakker om det, med mindre jeg blir spurt. Og da er jeg alltid ærlig, selv om jeg vet det bringer med seg stigma. Akkurat slik jeg opplever nå.

Det er gjerne en grunn til at mange som blir utsatt for vold synes det er vanskelig å snakke om. Skammen har vært det verste for min del. Faktisk også skammen over å savne et barn som er resultat av en voldtekt. Jeg er nemlig ufrivillig barnløs i dag. Og det gjør vondt. Veldig vondt.

[Flintis]

SPOCA skrev (13 minutter siden):

Jeg ble voldtatt av min eksmann. Han gjorde meg gravid. 

Han truet meg på livet, med kniven på strupen eller med annen ekstrem vold, hvis jeg tok prevensjonsmidler. Jeg fikk ikke gå noe som helst sted alene, så jeg fikk ikke tak i prevensjonsmidler. Når jeg gikk på jobb eller til forelesning fotfulgte han meg. Han sørget for at jeg aldri var alene.

Jeg hadde nok med å overleve.

Hva får du egentlig ut av å gi meg skyldfølelse? Er det ikke nok med å nesten ha mistet livet? Og det er traumatisk å miste to barn, selv om det ene barnet var resultat av voldtekt fra eksmann. Skal jeg si deg noe sykere? Jeg vet ikke engang hvem som var far til barnet, for jeg ble gruppevoldtatt. 

Hva vet du egentlig? Hva får du ut av å være jævlig mot andre? 

Jeg har mistet to barn. Jeg har nettopp gått gjennom en MA med min elskede og snille ektemann. Kan jeg ikke få sørge i fred?

Medfølelse i sorgen til dere begge, ikke bry deg om den snusfornuftige der. 

Og ta vare på hverandre.

[SPOCA]

Flintis skrev (Akkurat nå):

Medfølelse i sorgen til dere begge, ikke bry deg om den snusfornuftige der. 

Og ta vare på hverandre.

Takk, det skal vi. Det hjelper å gå i terapi også. 

Generelt er livet egentlig bra, tross alt.  

[AnonymBruker]

Mistet min mor for en uke siden

Anonymkode: 9c2ec...492

[AnonymBruker]

Mistet nesten barnet vårt når han var to uker. Medfødt sykdom som ikke ble oppdaget før vi nesten mistet han. Bebreidet meg selv i lang tid for at jeg ikke så tegnene tidligere og følgte magefølelsen. Den sa meg at noe var galt. Vi ble nektet legevakt (ble fortalt det var virus), og to helseinstanser så ikke hva som var galt. Blir fysisk dårlig av å tenke på det og minnene fra den tiden. Det er min værste opplevelse.

Anonymkode: d60ea...81a

[AnonymBruker]

KG

Anonymkode: 04ffd...9ab

[AnonymBruker]

Jeg møtte en mann når jeg var 15 år som da var 30. Jeg ruset meg og hadde mye sex med han om kompisene hans. Tok overdose og holdt på å dø, og ble etter det flyttet til institusjon. Det var en stor sorg, for mamma var verdens beste som gjorde alt for å gi meg alt, og jeg hadde s dårlig samvittighet og savnet henne så voldsomt. Hvorfor jeg gjorde de valgene handlet vel om at jeg aldri følte meg god nok av faren min… tror jeg. 

Anonymkode: 62d20...d8d

[AnonymBruker]

Moren min klippet av meg alt hår på hodet i overgangen fra 8. til 9.klasse, jente

Anonymkode: e6ef1...e43

[AnonymBruker]

Omsorgssvikt da jeg var barn.

Anonymkode: 7d0e4...fb4

[AnonymBruker]

Vokste opp med psykisk syke foreldre. Min far døde plutselig da jeg var 11 år. Min mor ble deretter sterkt psykotisk og jeg mistet ergo henne også på et vis. Hun reiste ifra meg, så jeg var hjemme alene flere dager i strekk, mørkredd og engstelig.

Min mor ble aldri frisk igjen, hun døde for noen få år siden. Jeg var omsorgsperson i alle disse årene.

Bror alkoholiker i 40 år. Døde av leverkreft like før vår mor. Det var veldig krevende å takle min mors sorg i tillegg til min egen, da hun raskt ble mer og mer dement og stadig spurte etter sin sønn.

Jeg ble voldtatt som 16-åring.

Jeg har selv hatt kreft, min samboer har hatt alvorlig kreft, jeg er tante til to som har hatt kreft.

Eldste bror psykopat og narsissist. Svindlet min mor og splittet familien.

- for å nevne noe.

 

 

Anonymkode: 15e45...837

[AnonymBruker]

- At min far er og alltid har vært alkoholiker. Å bli forlatt alene i leiligheten mens han gikk på pub med tvilsomme bekjentskaper. Eller å måtte være med på pub til pub runde med han da jeg gikk på barneskolen.

- At jeg slet veldig psykisk fra jeg var 16-22 år, og dermed fikk ødelagt muligheten for gode karakterer på VGS, og videre mulighet til å få en god utdanning.

Men dette er jo småting i forhold til det mange av dere har opplevd, som å bli voldtatt eller miste et barn. Kan ikke forestille meg hvor grusomt det må være.

Anonymkode: f8719...3ff

[katties]

SPOCA skrev (2 timer siden):

Jeg ble voldtatt av min eksmann. Han gjorde meg gravid. 

Han truet meg på livet, med kniven på strupen eller med annen ekstrem vold, hvis jeg tok prevensjonsmidler. Jeg fikk ikke gå noe som helst sted alene, så jeg fikk ikke tak i prevensjonsmidler. Når jeg gikk på jobb eller til forelesning fotfulgte han meg. Han sørget for at jeg aldri var alene.

Jeg hadde nok med å overleve.

Hva får du egentlig ut av å gi meg skyldfølelse? Er det ikke nok med å nesten ha mistet livet? Og det er traumatisk å miste to barn, selv om det ene barnet var resultat av voldtekt fra eksmann. Skal jeg si deg noe sykere? Jeg vet ikke engang hvem som var far til barnet, for jeg ble gruppevoldtatt. 

Hva vet du egentlig? Hva får du ut av å være jævlig mot andre? 

Jeg har mistet to barn. Jeg har nettopp gått gjennom en MA med min elskede og snille ektemann. Kan jeg ikke få sørge i fred?

Helt sykt at noen folk opplever slike ting og at voldsmennene ikke får fengsel på livstid 😢