Forholdet etter barn

[AnonymBruker]

Har baby på 9 mnd. De første mnd følte jeg ekstra mye kjærlighet for samboer/barnefar. Jeg ble rørt over hvor flink han var, stolt over familien vår osv. Nå de siste månedene kjenner jeg på at jeg kun ser på han som far til barnet mitt. Det er utrolig trist, ønsker jo å føle mer for han. Noen som har opplevd dette? Vil jo at forholdet vårt skal fungere. Vil det normalisere seg etterhvert? Tips?

Anonymkode: c609d...d65

[AnonymBruker]

Viktig og prate og jobbe med forholdet under veis. 

Sånn for min det da baby bør 7mnd begynte jeg og bli skikkelig sur på gubben. Alt han gjøre var for lite innsats, følte meg ikke sett og hørt. At han var tilstede var mer jobb og begynte og se for meg livet uten han som mye bedre. I hode ga det ikke mening helt siden vi hadde 7fine år før vi Bøe gravid. Men der er jo fordelen med at gubben reiser i jobben så etter en uke alene ble de tankene motbevist fort. Å måtte ta meg selv i nakken og sette mye mer pris på det han gjør. Men vi snakket om det også. 

 

Så er det også vanskelig med at etter en har en baby med seg så føler jeg mindre lyst til og kose, være nærheten og sengekos. Lysten er lav og siden en har kost med en baby mesteparten av tiden har en ofte lyst til og bare sitte for seg selv og mange ganger i full stillhet. Hadde lenge vane med å sove med baby på lur også kunne jeg få noen timer på natta med alene tid. Det setter jo press i forholdet og at en har litt mindre tid og følelser til mannen tror jeg er veldig normalt. Men nå en får litt energi igjen eller barnet begynner og bli klar til overnatting. Så er det veldig sun å planlegge og finne kjærlighet i forholdet igjen, snakk sammen finn frem romantikken igjen. Selv om enda mer alene tid frister mer, så er det viktig og vedlikeholde forholdet eller så tror jeg en sklir enda lenger vekk fra hverandre. 

Anonymkode: 101ac...1cf

[AnonymBruker]

Tror det er veldig normalt.. 

Jeg har følt kjærlighet hele veien med min partner etter vi ble foreldre. Jeg har fortsatt lyst til å kysse og kose han, og jeg har mye kjærlighet for han i bunnen som jeg vet er der uansett om dagen er tøff eller ikke. Noen ganger koser vi før vi sovner på kvelden, andre ganger hopper vi bare rett i seng uten å kysse eller si noe særlig. Begge to er like normale her i hus. 

Men, de første mnd var det ikke noe problem, ingen krangler, bare hygge og alt var nytt. Nesten som å forelske seg igjen. 
Så bikket lillemann rundt 6 mnd og han ble mer krevende. Han sov ikke, vi sov ikke, han skrek, vi møtte nesten veggen, og livet var gaanske grått i noen mnd frem til rundt 10/11 mnd. Forholdet vårt var fortsatt solid, men vi kranglet mer. 

Mulig det er noe sånt du føler på? Isåfall vil det gå seg til. Ting ble mye lettere igjen da han var rundt 12 mnd og vi er "tilbake". Men den spesielle følelsen du husker når baby var født, den er nok passert litt. Den er virkelig spesiell! Ikke noe trist i det, bare husk den når du er forbanna eller lei ❤️

Anonymkode: 95ad7...81e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Men den spesielle følelsen du husker når baby var født, den er nok passert litt. Den er virkelig spesiell! Ikke noe trist i det, bare husk den når du er forbanna eller lei ❤️

Det er normalt med mye adrenalin i starten ja, det er derfor alle par skriver at de er såå lykkelige rett etter fødselen. Men så deiser man jo uunngåelig ned i hverdagen etterhvert, hvor man selvfølgelig er like glad i barnet sitt, men man oppdager at det å ha barn og et forhold er ganske mye arbeid i tillegg 😉 

For meg og sønnen min har det faktisk vært omvendt; barsel og babytida var svært hardt arbeid, men etter han ble to, tre år så har der bare blitt bedre og bedre og i dag er han 14 🩵

Anonymkode: 8add8...95c

[AnonymBruker]

Har ikke følt på akkurat det du føler på, men har vært ganske tøff periode for forholdet begge gangene vi har fått babyer.  De første ukene og første par månedene var vi i lykkerus, men etter hvert har det blitt mer utfordrende. Første barnet hadde ekstreme søvnproblemer, og det gikk hardt utover oss begge to og forholdet vårt. Ble bedre og bedre etter barnet fylte to år.

Yngste er bare 1 år, og har heldigvis ikke alvorlige søvnproblemer (men typisk litt urolig søvn i perioder, som jo er vanlig). Ikke like tøft denne gangen, men allikevel har det vært utfordrende for forholdet. Vi er mye slitne, er mye som skjer hele tiden, mye å følge opp osv. Blir en del diskusjoner om hvem som har gjort mest husarbeid, hvem som har sovet mest eller fått slappet av mest. 

Men vi er klar over det, og snakker om det. Og snakker om at vi gleder oss til vi får litt mer overskudd igjen og har litt mer tid og kapasitet til å være kjærester. Vi prøver å beholde nærheten og intimiteten, og har våre kvelder alene på sofaen. Men vi gleder oss til å kunne ha litt barnevakt så vi kan få litt ordentlig kjærestetid igjen. 

Tror de aller fleste møter på litt utfordringer i småbarnstiden, dog i ulik grad og på ulike måter. Vi har hele tiden tenkt at de tre første årene er unntakstilstand. 

Anonymkode: 39292...9a3