Hva kan vi gjøre for å bekjempe ensomhet?

[AnonymBruker]

Jeg kjenner selv på utenforskap og ensomhet. Jeg har et par gode venner og en partner men likevel er jeg ensom. Jeg kan ikke kreve at de " holder meg i hånda " og er med meg hver dag liksom. Og siden jeg er sliten og halvveis utbrent så orker jeg ikke være der det er mye folk uten at det gir meg noe. Det har blitt slik i samfunnet at de som roper høyest blir hørt, de andre blir ofte oversett og usynlige. 

Og så hører jeg om mange skjebner:  om folk som ikke tør å gå ut fordi de føler de ikke hører til , om folk som ikke tør å gå ut fordi de føler de ikke har like fine klær som andre og slik. Dette gjør meg trist! 

Hva har du gjort for noen som er ensom? Hva tenker du kunne vært gjort i samfunnet for å inkludere de som føler seg utenfor ? Har du noen ide til hvor man skal begynne? 

Noe som bekymrer meg er at ensomhet ofte fører til selvmord. Dette har jeg ikke lyst å sitte å se på, jeg vil gjøre noe . Men vet ikke hvor jeg skal begynne. Derfor trenger jeg litt seriøse ideer fra dere. 

Anonymkode: 2b336...5a6

[AnonymBruker]

Nordmenn er et veldig kaldt folkeslag. 

I flere andre land hilser folk på hverandre, selv om det kanskje er litt overfladisk er det mye triveligere. Det er enklere å komme i prat med mennesker.

Her på berget er man så opptatt med seg og sitt, er ikke interessert i å snakke med nye mennesker.

Det kan du se f.eks på de trådene her på kg som omhandler foreldregruppa i barnehage/skole. Veldig mange svarer at de ikke er interessert i å bli kjent med de andre foreldrene, at de har nok venner osv. Selv om nok kan ta en del innlegg og svar på dette forumet med en klype salt..

På en annen side. Hvilket ansvar har man selv, er det slik at man skal sitte hjemme å vente på at det dukker opp noen? Eller har man et ansvar for å ta tak i eget liv?

Anonymkode: 3961c...bfb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Nordmenn er et veldig kaldt folkeslag. 

I flere andre land hilser folk på hverandre, selv om det kanskje er litt overfladisk er det mye triveligere. Det er enklere å komme i prat med mennesker.

Her på berget er man så opptatt med seg og sitt, er ikke interessert i å snakke med nye mennesker.

Det kan du se f.eks på de trådene her på kg som omhandler foreldregruppa i barnehage/skole. Veldig mange svarer at de ikke er interessert i å bli kjent med de andre foreldrene, at de har nok venner osv. Selv om nok kan ta en del innlegg og svar på dette forumet med en klype salt..

På en annen side. Hvilket ansvar har man selv, er det slik at man skal sitte hjemme å vente på at det dukker opp noen? Eller har man et ansvar for å ta tak i eget liv?

Anonymkode: 3961c...bfb

Jada,vi må ta ansvar selv men det går an å ha flere tanker i hodet. Den som ikke er i en "gjeng" kan ha en høy terskel for å komme seg ut. Så jeg er som sagt ute etter gode ideer og erfaringer. 

Anonymkode: 2b336...5a6

[AnonymBruker]

Komme oss ut mer og ta kontakt med andre.

Anonymkode: c9ac3...a80

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke at samfunnet kan gjøre noe for å forhindre ensomhet annet enn å skape møteplasser, men det finnes jo mange allerede. Den eneste som kan forhindre ensomhet er jo en selv. Det er jo en indre følelse man kjenner på, som man må jobbe med.

Derfor har jeg heller ingen tro på Ensomhetspartiet.

Anonymkode: b01cb...307

[AnonymBruker]

Da jeg fikk vite at bekjente ikke hadde noe særlig nettverk, så inkluderte jeg dem inn i vennegjengen, inviterte på arrangementer, og slikt. I 20 årene hadde jeg mye sosiale ting hjemme, fester, middager, brettspill og slikt, og inviterte bredt, dvs jeg blandet sammen både kolleger, studievenner, venner fra hobbyer og familie. Flere ble gode venner, og flere ble par.

Det kjipe er at nå 10-15 år senere er alle de blitt etablert med familie og tette venner, og jeg sitter igjen alene og ensom nå...

Anonymkode: bc524...9ea

[AnonymBruker]

Man må rett og slett gjøre noe selv. Folk er ikke tankelesere og vil ikke plutselig stå og banke på døra di. Du må gjøre en innsats selv for å treffe folk og bli kjent.

Jeg stusser alltid over disse trådene om "Ensom på 17.mai" eller "nok en ensom helg". Men hva forventer man, da, hvis man bare sitter inne og synes synd på seg selv? Da vil jo hver helg, 17.mai og sommerferie bli ensom.

Jeg vet jeg er skarp, men jeg blir litt irritert over disse trådene som kommer jevnlig. Og, ja, jeg vet hvordan det er selv. Jeg ble mobbet gjennom hele grunnskolen og har hele mitt voksne liv kjempet mot en mindreverdighetsfølelse som sier meg at jeg ikke hører til, at jeg ikke har noe i et fellesskap å gjøre, at ingen egentlig er interessert i at jeg skal delta... 

Men jeg måtte ta tak, gå ut av komfortsonen, utfordre sosialangsten og lære å ignorere den stemmen som trakk meg ned. Det er tøft, det har tatt år, men det har gitt meg et helt nytt liv, nye erfaringer og nye venner og nettverk.

Anonymkode: eb389...215

[AnonymBruker]

Legge fra oss mobiltelefonen.

Anonymkode: afca0...072

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Man må rett og slett gjøre noe selv. Folk er ikke tankelesere og vil ikke plutselig stå og banke på døra di. Du må gjøre en innsats selv for å treffe folk og bli kjent.

Nå er det jeg søker ideer for hvordan jeg kan gjøre noe for andre. Og så mener jeg hundre prosent at gjør du er helhjertet innsats for andre så vil du ha glede av det selv og. Jeg er usikker på hvordan jeg skal starte. 

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg stusser alltid over disse trådene om "Ensom på 17.mai" eller "nok en ensom helg". Men hva forventer man, da, hvis man bare sitter inne og synes synd på seg selv? Da vil jo hver helg, 17.mai og sommerferie bli ensom.

Jeg vet jeg er skarp, men jeg blir litt irritert over disse trådene som kommer jevnlig. Og, ja, jeg vet hvordan det er selv. Jeg ble mobbet gjennom hele grunnskolen og har hele mitt voksne liv kjempet mot en mindreverdighetsfølelse som sier meg at jeg ikke hører til, at jeg ikke har noe i et fellesskap å gjøre, at ingen egentlig er interessert i at jeg skal delta... 

Ja,du er skarp for jeg vet at mange isolerer seg og trenger et push,litt hjelp. 

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Men jeg måtte ta tak, gå ut av komfortsonen, utfordre sosialangsten og lære å ignorere den stemmen som trakk meg ned. Det er tøft, det har tatt år, men det har gitt meg et helt nytt liv, nye erfaringer og nye venner og nettverk.

Anonymkode: eb389...215

 

Anonymkode: 2b336...5a6

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om du er så skarp, jeg. Du ser det fra din vinkel. Jeg har lært at det er mer mellom himmel og jord enn det en ser noen ganger. Jeg setter ikke det å bli mobbet, det å kjempe seg ut av noe, du er ikke en kald fisk av den grunn, opp mot det som kan virke som utenforstående hindringer for noen. Og har de utenforstående hindringene vart over tiår, ja, så er det en veldig sterk person. Er noen bundet av en middelsone der de føler de har veldig mange hindringer som ikke andre har, selv om noen er blitt mobbet på barneskolen, så har det vært tusen ganger vedkommende ikke reelt sett har fått tatt seg sammen, fått gjort noe selv. 

Kanskje noen føler at de er slått i bakken, står i motgang som andre ikke ser. Det skal ikke være sånn.

Anonymkode: 45305...8c6

[AnonymBruker]

Jeg har tenåringer. En som er innenfor og en som er utenfor.

For meg virker det som det er et knallhardt miljø blant de unge. For den som er helt innenfor er det helt uaktuelt å inkludere noen som er utenfor, og den som er utenfor har ikke mulighet til å komme innenfor og opplever jevnt og trutt å bli avvist.

Tror det er en ting i tiden. Han er eldre enn meg, og vi komme fra helt ulike steder, vi har veldig ulik bakgrunn. Ingen av oss husket at det var sånn som vi ser med ungdommene.
Det var jo folk som var mer eller mindre populære. Det var derimot ikke sånn at det var noen vi ikke tålte skulle være med i gjengen, fordi noen hadde bestemt at de ikke var kule nok. Det var jo noen som var mer på siden av gjengen, men ingen som var helt utenfor. Toleransen for andre virket å være større. Eller nå er den mindre.

De er i utgangspunktet like «vellykkede», utseendemessig, skoleflinkhet, den som er utenfor er nok hakket mer sporty. 
De kommer fra samme hjem, de har det bra materielt sett, det er ingenting sånt tradisjonelt som tilsier at de skulle ha ulik sosial status. Ingen colabunner, kviser, overvekt, mangel på merkeklær, lærevansker, svettelukt eller andre tradisjonelle ting som setter noen utenfor.
Det kom helt ut av det blå for den ene. 

Så tilbake til, det er ikke samme base. Samme forutsetninger for å ta med seg trygghet inn i voksenlivet. Håper jo livet som voksen kan bli mindre ensomt for den som er utenfor, men tror ikke det vil bli så lett. 
Tenker at et knallhardt barne og ungdomsmiljø, at endring i ungdomskultur kan være årsak til ensomhetsepedemien vi hører om. 

Anonymkode: 69b38...038

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har tenåringer. En som er innenfor og en som er utenfor.

For meg virker det som det er et knallhardt miljø blant de unge. For den som er helt innenfor er det helt uaktuelt å inkludere noen som er utenfor, og den som er utenfor har ikke mulighet til å komme innenfor og opplever jevnt og trutt å bli avvist.

Tror det er en ting i tiden. Han er eldre enn meg, og vi komme fra helt ulike steder, vi har veldig ulik bakgrunn. Ingen av oss husket at det var sånn som vi ser med ungdommene.
Det var jo folk som var mer eller mindre populære. Det var derimot ikke sånn at det var noen vi ikke tålte skulle være med i gjengen, fordi noen hadde bestemt at de ikke var kule nok. Det var jo noen som var mer på siden av gjengen, men ingen som var helt utenfor. Toleransen for andre virket å være større. Eller nå er den mindre.

De er i utgangspunktet like «vellykkede», utseendemessig, skoleflinkhet, den som er utenfor er nok hakket mer sporty. 
De kommer fra samme hjem, de har det bra materielt sett, det er ingenting sånt tradisjonelt som tilsier at de skulle ha ulik sosial status. Ingen colabunner, kviser, overvekt, mangel på merkeklær, lærevansker, svettelukt eller andre tradisjonelle ting som setter noen utenfor.
Det kom helt ut av det blå for den ene. 

Så tilbake til, det er ikke samme base. Samme forutsetninger for å ta med seg trygghet inn i voksenlivet. Håper jo livet som voksen kan bli mindre ensomt for den som er utenfor, men tror ikke det vil bli så lett. 
Tenker at et knallhardt barne og ungdomsmiljø, at endring i ungdomskultur kan være årsak til ensomhetsepedemien vi hører om. 

Anonymkode: 69b38...038

for ordens skyld så snakker jeg om ensomme voksne.

Anonymkode: 2b336...5a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Da jeg fikk vite at bekjente ikke hadde noe særlig nettverk, så inkluderte jeg dem inn i vennegjengen, inviterte på arrangementer, og slikt. I 20 årene hadde jeg mye sosiale ting hjemme, fester, middager, brettspill og slikt, og inviterte bredt, dvs jeg blandet sammen både kolleger, studievenner, venner fra hobbyer og familie. Flere ble gode venner, og flere ble par.

Det kjipe er at nå 10-15 år senere er alle de blitt etablert med familie og tette venner, og jeg sitter igjen alene og ensom nå...

Anonymkode: bc524...9ea

Typisk, sånn ble det her også bortsett fra at jeg er gift nå. Jeg gjorde som deg i mange år og alle forsvant her og. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg går ut, jeg snakker med mennesker men jeg har ingen nære venner men nå er jeg snart 50 og har sluttet å håpe på det og har slått meg til ro med perifere bekjente. Det merkes jo at både jeg og han er nokså alene da vi ikke har noen å invitere. Han vil lage fest for meg til bursdag men hvem? Når vi tar skrittet og inviterer passer det aldri for mere enn en og det er hans barndomskamerat som er singel. Ensomme tar grep, de har ofte tatt mange grep og sjangser men hva gjør andre når noen tar kontakt og spør? Sier de velkommen inn eller passer ikke?

Anonymkode: 4fd6c...f18

[AnonymBruker]

Jeg opplever at det er færre møteplasser og arrangementer for ensomme voksne. Føler meg ikke akkurat komfortabel med å møte opp på arrangementer eller møteplasser når de sikter seg inn på folk tidlig i 20-årene når jeg selv er 40+.

Selv har jeg prøvd å bryte min ensomhet i mange år. Jeg deltok på mye i studietiden, driver med frivillig arbeid osv, men noen ganger er ikke det nok. Jeg har ting som gjør at det sosiale blir ekstra vanskelig for meg og da er det ikke slik at møteplasser og arrangementer vil ordne ting for meg, så for noen av oss er det ting som gjør det ekstra vanskelig å få venner.

Så møteplasser og slikt er bra, men for noen er nok det å være sosial og få relasjoner til andre noe som er ekstra vanskelig. Jeg sier ikke at det ikke er ting man kan gjøre for å få det bedre, men ensomhet og hvorfor man er det er ofte mer komplekst.

I tillegg er nordmenn ofte lukket og mange i voksen alder er ikke interessert i nye venner. De har nok med de som de allerede har.

Anonymkode: c1778...71f

[Fountaine]

Nordmenn holder ved sine faste venner de har hatt siden tenårene og vil ikke ha flere. Typisk potet oppførsel.

[Krinoline]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg tror ikke at samfunnet kan gjøre noe for å forhindre ensomhet annet enn å skape møteplasser, men det finnes jo mange allerede. Den eneste som kan forhindre ensomhet er jo en selv. Det er jo en indre følelse man kjenner på, som man må jobbe med.

Derfor har jeg heller ingen tro på Ensomhetspartiet.

Anonymkode: b01cb...307

100% enig. Forskning sier det samme, at ensomhet ikke reduseres ved tiltak og bestemmelser. Til tross for dette skal politikere stadig høste stemmer på forebygging og tiltak. Ensomhetspartiet er et tulleparti som aldri har lest seriøs forskning på temaet. 
 

Ensomhet er vondt, men nøkkelen ligger hos den enkelte selv. Å vende seg utover, å smile til folk, vise interesse for andre, være engasjert, finne noe å bry seg om, og å delta. I forskning på ensomhet tyder det på at mange ensomme faktisk har mange å være sammen med, men de får ikke noe ut av det, og synes ikke kvaliteten på samværet er bra nok. Vi alle kan sikkert forstå de som føler det slik, men da må man må jo ta grep selv, det er ikke de andre det er noe galt med som ikke er sammen med oss på tilfredsstillende vis. Så har man ensomhet som kommer av total alenehet, som blir noe annet, der må man jo også ta grep selv for å begynne å treffe folk på diverse arenaer, hvis man ikke er fysisk forhindret f.eks av alderdom og sykdom. 

Ensomhet er en arena der der offentlige ikke kan igangsette riktigte tiltak for hver enkelt av oss, og et godt eksempel på et område der Staten ikke kan eller bør gripe inn. Ensomhet er et privat og indre prosjekt. Dessuten, hvis ensomhetsfølelsen forventes å bli borte ved hjelp av Staten, hva da ved neste sving i livet når ensomheten banker på, og, hvor skal grensene gå for hvilke tilstander og følelser vil forventer at Staten skal hjelpe oss med?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

I tillegg er nordmenn ofte lukket og mange i voksen alder er ikke interessert i nye venner. De har nok med de som de allerede har.

Anonymkode: c1778...71f

 

Fountaine skrev (5 timer siden):

Nordmenn holder ved sine faste venner de har hatt siden tenårene og vil ikke ha flere. Typisk potet oppførsel.

Dette er ikke min erfaring. Jeg fikk nye venner og nytt nettverk i slutten av 30-årene fordi jeg ble aktiv innenfor en hobby/fritidsinteresse. Deltok på kurs, arrangementer, faste møtetider osv. Og jeg har både en del sosial angst (jeg som skrev over at jeg ble mobbet gjennom hele grunnskolen) og er introvert som person.

Anonymkode: eb389...215

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

for ordens skyld så snakker jeg om ensomme voksne.

Anonymkode: 2b336...5a6

Jeg vet, men jeg tror at de ensomme voksne ofte er de som var ensomme barn og tenåringer. 
Jeg tror det stadig blir flere ensomme voksne fordi ungdomsmiljø blir tøffere, eller jeg kastet ut den tanken. Har ikke forskning å vise til. 
Det går litt på det samme som denne andre brukeren hinter til. 
 

Fountaine skrev (6 timer siden):

Nordmenn holder ved sine faste venner de har hatt siden tenårene og vil ikke ha flere. Typisk potet oppførsel.

Når jeg ser på meg selv, så har jeg mine venner fra barndommen enda, fra nabolag og barneskole. 
Jeg har venner fra gymnaset, og venner fra universitetet. 
Jeg ser det samme hos søsken, til og med hos foreldrene mine som er pensjonister. 

Om det er noe i dette, spørsmålet i HI er knyttet seg jo til hvorfor er det slik og hvordan kan det løses. 
Har dette noe å si, er det pga at stabile, gode relasjoner ofte dannes tidlig i livet, så er det jo noe med å sette inn støtet i skolen, å hjelpe barn til å skape gode vennskap. 

Jeg vet også fra erfaring at relasjoner dannes i foreldregrupper. At man i mange år har pleid omgang med barnas venners foreldre, og slik skapt stabile relasjoner over tid. Det hjelper dog ikke de som ikke har barn. 

Anonymkode: 69b38...038

[AnonymBruker]

Krinoline skrev (2 timer siden):

100% enig. Forskning sier det samme, at ensomhet ikke reduseres ved tiltak og bestemmelser. Til tross for dette skal politikere stadig høste stemmer på forebygging og tiltak. Ensomhetspartiet er et tulleparti som aldri har lest seriøs forskning på temaet. 
 

Ensomhet er vondt, men nøkkelen ligger hos den enkelte selv. Å vende seg utover, å smile til folk, vise interesse for andre, være engasjert, finne noe å bry seg om, og å delta. I forskning på ensomhet tyder det på at mange ensomme faktisk har mange å være sammen med, men de får ikke noe ut av det, og synes ikke kvaliteten på samværet er bra nok. Vi alle kan sikkert forstå de som føler det slik, men da må man må jo ta grep selv, det er ikke de andre det er noe galt med som ikke er sammen med oss på tilfredsstillende vis. Så har man ensomhet som kommer av total alenehet, som blir noe annet, der må man jo også ta grep selv for å begynne å treffe folk på diverse arenaer, hvis man ikke er fysisk forhindret f.eks av alderdom og sykdom. 

Ensomhet er en arena der der offentlige ikke kan igangsette riktigte tiltak for hver enkelt av oss, og et godt eksempel på et område der Staten ikke kan eller bør gripe inn. Ensomhet er et privat og indre prosjekt. Dessuten, hvis ensomhetsfølelsen forventes å bli borte ved hjelp av Staten, hva da ved neste sving i livet når ensomheten banker på, og, hvor skal grensene gå for hvilke tilstander og følelser vil forventer at Staten skal hjelpe oss med?

Jeg snakker ikke om staten men hva vi som enkeltmennesker kan gjøre.

Trenger ikke at man viser til generell forskning men gir meg forslag du tenker kan gjøre en forskjell.

Akkurat like dumt som at folk sier at man ikke skal anmelde småkriminalitet for det henlegges.

Man kan og skal ikke gi opp ting som ikke er prøvd. 

Anonymkode: 2b336...5a6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.5.2025 den 23.07):

Jeg kjenner selv på utenforskap og ensomhet. Jeg har et par gode venner og en partner men likevel er jeg ensom. Jeg kan ikke kreve at de " holder meg i hånda " og er med meg hver dag liksom. Og siden jeg er sliten og halvveis utbrent så orker jeg ikke være der det er mye folk uten at det gir meg noe. Det har blitt slik i samfunnet at de som roper høyest blir hørt, de andre blir ofte oversett og usynlige. 

Og så hører jeg om mange skjebner:  om folk som ikke tør å gå ut fordi de føler de ikke hører til , om folk som ikke tør å gå ut fordi de føler de ikke har like fine klær som andre og slik. Dette gjør meg trist! 

Hva har du gjort for noen som er ensom? Hva tenker du kunne vært gjort i samfunnet for å inkludere de som føler seg utenfor ? Har du noen ide til hvor man skal begynne? 

Noe som bekymrer meg er at ensomhet ofte fører til selvmord. Dette har jeg ikke lyst å sitte å se på, jeg vil gjøre noe . Men vet ikke hvor jeg skal begynne. Derfor trenger jeg litt seriøse ideer fra dere. 

Anonymkode: 2b336...5a6

Om de bestemmer seg for å slutte å føle slike ting, kan mye være gjort. Det blir utrolig omfattende å skulle hjelpe folk med noe de fint kan overkomme selv.

Anonymkode: c9ac3...a80