Hvordan bli bedre på å være særboer?

[AnonymBruker]

Jeg har "hele" livet vært kjæreste og samboer med noen, nå har jeg nettopp blitt sammen med en mann med barn fra før (noe jeg ikke kan få så jeg bor alene). Jeg er utrolig lykkelig sammen med han, føler jeg endelig har truffet drømmemannen, men føler at jeg kanskje ikke takler så godt å bo alene. Jeg er ikke en av de som ikke kan være alene, jeg tror bare jeg savner å dele helligdager, netter og generelt hverdagen med noen. Jeg føler at alle andre rundt meg har noen. 

Jeg skulle ønske jeg kunne nyte å bo alene og bare kose meg med mine ting, men jeg lengter bare etter han og klarer ikke helt å ha mitt eget liv - noe jeg jo selvfølgelig må ha. Har noen tips til hvordan jeg kan nyte særboerlivet og heller bare kose meg? 

Anonymkode: 65f5a...9d5

[AnonymBruker]

Du må bare falle til ro i det. Det kommer seg etterhvert. 

Jeg har det mye på samme måte og har etter et par år falt til ro i rollen min som samboer kun noen dager i måneden. Det er så deilig å ikke bo fast med noen som har barn og kaos. Jeg kan bare dra hjem når jeg vil, fjerne meg fra kaoset og bråket. Det er fantastisk. 

Anonymkode: 90566...796

[SPOCA]

For noen passer det ikke. Det passet aldri meg. Da er det bedre å være singel. For noen går det seg til, for andre ikke. For meg har det vært viktig å faktisk kunne bo sammen med den jeg er kjæreste med. Med andre ord; kanskje er man ikke så kompatibel allikevel.

[Miaiai]

Hvor lenge har dere vært sammen? Og er det snakk om at dere skal være særboer? Ellers må dere jo prate sammen om ønsker du har. En ting om det er barn i bilde må man jo ta ting litt rolig. Men kunne dere finne ut av og ha noen faste overnattinger og dele litt mere hverdag for og finne ut av ting fungerer. Det er viktig og ta hensyn til sine ønsker også. Gå på kompromiss med seg selv for mye i et forhold er heller ikke noe lurt i lengden.

[AnonymBruker]

Ok. Som mamma til barn med spesielle behov og to bonusbarn jeg elsker like mye som min egen unge: Nyt at du har friheten til å kunne leve livet på egne premisser.

Både jeg og forloveden min elsker ungene våre mer enn alt. Men hadde vi kunnet gå tilbake i tid hadde vi nok ikke fått barn.

Det koster enormt mye å være foreldre.

Men vi elsker livet vårt nå som en familie nå altså. Og ironisk ville vi jo aldri ha funnet hverandre om vi ikke hadde den fortiden vi har og barna.

Men siden jeg kan se begge sidene så kjenn på at du har muligheten til å gjøre hva du vil, når du vil. Du er ikke personlig slave til små tyranner 🫣😂

Anonymkode: 6189d...13b

[AnonymBruker]

Mye tyder jo på at du har litt indre jobb å gjøre i deg selv, for du burde jo kunne klare å ha ditt eget liv uansett...

Du sier at du ikke er en av disse, men kanskje er det heller codependency du sliter med i forhold? Det er veldig viktig å se på og løsne opp i isåfall, for det er ganske ille for forholdet hvis ikke. Det er veldig vanlig, men mange gidder ikke ta tak i det. 

Jeg er usikker på hva det kalles på norsk, men codependency er uttrykket vi bruker på engelsk iallfall. 

Anonymkode: 72a71...da2

[AnonymBruker]

Dette skjønte jeg faktisk ikke. Du har en kjæreste, men «takler ikke å bo alene»? Men hvorfor kan dere ikke flytte sammen på sikt da? Må dere være særboere bestandig?

Anonymkode: 7de56...8b5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette skjønte jeg faktisk ikke. Du har en kjæreste, men «takler ikke å bo alene»? Men hvorfor kan dere ikke flytte sammen på sikt da? Må dere være særboere bestandig?

Anonymkode: 7de56...8b5

Hun synes det er vanskelig å leve to separate liv nå som hun har funnet kjærligheten. Er en naturlig ting å kjenne på det. Mange ønsker jo å bo med dem man elsker.

Jeg og forloveden min flytter sammen til høsten. Vi kjente på at vi ikke ville orke et liv som særboere. Vi kjente øyeblikkelig på at vi ville flette livene våre sammen.

Vi har særkullsbarn og har involvert barna hele veien i prosessen fra vi møttes, til å bli med å kjøpe huset.

Å være separert gjør fysisk vondt både for oss og barna. Når vi er sammen så er alle bare roligere og lykkeligere♥️

Anonymkode: 6189d...13b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hun synes det er vanskelig å leve to separate liv nå som hun har funnet kjærligheten. Er en naturlig ting å kjenne på det. Mange ønsker jo å bo med dem man elsker.

Jeg og forloveden min flytter sammen til høsten. Vi kjente på at vi ikke ville orke et liv som særboere. Vi kjente øyeblikkelig på at vi ville flette livene våre sammen.

Vi har særkullsbarn og har involvert barna hele veien i prosessen fra vi møttes, til å bli med å kjøpe huset.

Å være separert gjør fysisk vondt både for oss og barna. Når vi er sammen så er alle bare roligere og lykkeligere♥️

Anonymkode: 6189d...13b

Vi også har det slik. 

Er særboere for å gi ungdommene stabilitet og kontinuitet. De er ironisk nok pådriver for å flytte sammen. 

Jeg er ekstrovert, har absolutt eget liv uavhengig av kjæresten min. Det samme har han, i noe mindre grad siden han er introvert, men trener både alene og en idrett med kompiser fra jobb. Og vi har egne venner, interesser og liv. Det er vel nettopp det som gjør særboerlivet så trasig. Vi vil heller ha en bit av hverandre hver dag, enn hele kaka én eller to dager i uka. 

Starte og avslutte dagen sammen, felles måltider, løse hverdagslogistikken sammen, tåle at ikke hver helg blir brukt på hverandre osv.

De som ikke har så mye i hverdagen kan stå parat, være mye mer fleksibel og ta ting som de kommer. Det kan ikke vi, siden vi har egne liv i tillegg til forholdet vårt som må følges opp.

Vi er iallefall begge ute etter en livspartner, ikke en godværs kjæreste som man kan reise fra for å unnslippe kaos, kids eller vanskelige følelser og humør.

Her handler det ikke om å "jobbe med seg selv", vi har funnet en livspartner i hverandre. Ikke bare en kjæreste. 

Anonymkode: 547bd...809