Hjelp meg med råd for å hjelpe min datter. "Far/datter relasjon"

[AnonymBruker]

Jeg har prøvd alt jeg kan (som jeg vet om) for å prøve å få far til min datter til å jobbe med relasjonen dem imellom. 

Siden oktober har min 14 år gamle datter kuttet kontakten med far. Før hun kuttet kontakten, så var det et slit å få henne på samvær. Så for hun bikket 12 år, så sluttet jeg å tvinge henne. Men motiverte hele tiden at hun skulle dra. Endte som regel med at jeg måtte hente midt i samværet. 

Hva jeg har gjort er : skrevet mail før hun kuttet kontakten at hun sliter på samværene. At han må prøve å forstå og "se" henne. Snakke med henne og vise at han bryr seg. 

Når hun kuttet samværene tok jeg kontakt med familievernkontoret for samarbeidsmøter med fokus på barnesamtaler og en nøytral tredjeperson som kunne formidle datters følelser og behov. Hun startet å bygge opp en vegring og tilslutt angst for å treffe på faren. Og jeg hadde som intensjon at de måtte fikse opp i problemene før angsten bygger seg opp. Det hjalp ikke. Han gjorde aldri noe av det som ble foreslått for å bedre situasjonen. 

Jeg ba om privat mekling. Han dukker opp på datterens tilstelninger på fritidsaktivitetene hennes. Og hun er så angstfull at hun ikke klarer å komme seg på scenen. Og der foreslo også mekler at han skulle skrive en melding til dattera vår at han er glad i henne og at han skal gi henne den tiden hun trenger og at han ikke er sint og vil ta henne i mot med åpne armer når hun er klar. Men at hans skal respektere henne og ikke møte opp uten avtale. Dette klarte han ikke, og når jeg etter en mnd spurte om han ikke kunne sende dette til henne. Så hadde han "glemt" hva han skulle skrive.. 

Nå møtte han opp på 17 mai. Hun var livredd for at han kom til å komme og slet med angst dagene før og endte med at hun satt alene på skolen mens vi andre gikk i tog fordi faren selvfølgelig møtte opp. 

Jeg ser jo at jeg ikke kan få han til å forandre sin oppførsel mot dattera vår. Men jeg må jobbe med henne og det synes jeg er kjempevanskelig balanse mellom å anerkjenne hennes følelser mot faren, men ikke snakke stygt om faren, og på samme tid jobbe med angsten hennes. 

Jeg har kontaktet fastlege som anbefaler familiesenteret. Men de journalfører samtalene, så hun nekter, for da får faren vite hva de snakker om. Jeg har ikke råd til privat psykolog desverre. Hun har prøvd å snakke med helsesøster, men det hjelper ikke, for helsesøster ikke klarer å hjelpe henne gjennom angsten. Lærere er selvfølgelig informert, og de voksne på aktiviteten hennes er utrolig flinke til å hjelpe når panikkangsten setter inn. 

Jeg kunne sikkert ha gjort mye anderledes nå når jeg ser på det i etterkant. Men alt har blitt gjort med tanken på å snu en negativ utvikling før det har gått for langt. Men nå vil hun slutte på aktiviteten sin bare for å ikke treffe på faren. Og aktiviteten er noe hun virkelig elsker å holde på med. 

I fars øyne er jeg en monster, en drage som gjør alt for å sabotere deres forhold. Jeg er roten til alt vondt i denne verden. Han går buer rundt meg, selv når barna er tilstede. Og han kritisere absolutt alt jeg gjør i barneoppdragelsen, selv om han ikke tar del i å samarbeide med meg.  

Er det noen som har tips eller råd til hva jeg kan gjøre som mor for å hjelpe min datter? 

Er det noen andre instanser som kan hjelpe som jeg ikke vet om? Hva bør jeg gjøre som mor dor min datter? 

Anonymkode: c1773...ea6

[Natu]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har prøvd alt jeg kan (som jeg vet om) for å prøve å få far til min datter til å jobbe med relasjonen dem imellom. 

Siden oktober har min 14 år gamle datter kuttet kontakten med far. Før hun kuttet kontakten, så var det et slit å få henne på samvær. Så for hun bikket 12 år, så sluttet jeg å tvinge henne. Men motiverte hele tiden at hun skulle dra. Endte som regel med at jeg måtte hente midt i samværet. 

Hva jeg har gjort er : skrevet mail før hun kuttet kontakten at hun sliter på samværene. At han må prøve å forstå og "se" henne. Snakke med henne og vise at han bryr seg. 

Når hun kuttet samværene tok jeg kontakt med familievernkontoret for samarbeidsmøter med fokus på barnesamtaler og en nøytral tredjeperson som kunne formidle datters følelser og behov. Hun startet å bygge opp en vegring og tilslutt angst for å treffe på faren. Og jeg hadde som intensjon at de måtte fikse opp i problemene før angsten bygger seg opp. Det hjalp ikke. Han gjorde aldri noe av det som ble foreslått for å bedre situasjonen. 

Jeg ba om privat mekling. Han dukker opp på datterens tilstelninger på fritidsaktivitetene hennes. Og hun er så angstfull at hun ikke klarer å komme seg på scenen. Og der foreslo også mekler at han skulle skrive en melding til dattera vår at han er glad i henne og at han skal gi henne den tiden hun trenger og at han ikke er sint og vil ta henne i mot med åpne armer når hun er klar. Men at hans skal respektere henne og ikke møte opp uten avtale. Dette klarte han ikke, og når jeg etter en mnd spurte om han ikke kunne sende dette til henne. Så hadde han "glemt" hva han skulle skrive.. 

Nå møtte han opp på 17 mai. Hun var livredd for at han kom til å komme og slet med angst dagene før og endte med at hun satt alene på skolen mens vi andre gikk i tog fordi faren selvfølgelig møtte opp. 

Jeg ser jo at jeg ikke kan få han til å forandre sin oppførsel mot dattera vår. Men jeg må jobbe med henne og det synes jeg er kjempevanskelig balanse mellom å anerkjenne hennes følelser mot faren, men ikke snakke stygt om faren, og på samme tid jobbe med angsten hennes. 

Jeg har kontaktet fastlege som anbefaler familiesenteret. Men de journalfører samtalene, så hun nekter, for da får faren vite hva de snakker om. Jeg har ikke råd til privat psykolog desverre. Hun har prøvd å snakke med helsesøster, men det hjelper ikke, for helsesøster ikke klarer å hjelpe henne gjennom angsten. Lærere er selvfølgelig informert, og de voksne på aktiviteten hennes er utrolig flinke til å hjelpe når panikkangsten setter inn. 

Jeg kunne sikkert ha gjort mye anderledes nå når jeg ser på det i etterkant. Men alt har blitt gjort med tanken på å snu en negativ utvikling før det har gått for langt. Men nå vil hun slutte på aktiviteten sin bare for å ikke treffe på faren. Og aktiviteten er noe hun virkelig elsker å holde på med. 

I fars øyne er jeg en monster, en drage som gjør alt for å sabotere deres forhold. Jeg er roten til alt vondt i denne verden. Han går buer rundt meg, selv når barna er tilstede. Og han kritisere absolutt alt jeg gjør i barneoppdragelsen, selv om han ikke tar del i å samarbeide med meg.  

Er det noen som har tips eller råd til hva jeg kan gjøre som mor for å hjelpe min datter? 

Er det noen andre instanser som kan hjelpe som jeg ikke vet om? Hva bør jeg gjøre som mor dor min datter? 

Anonymkode: c1773...ea6

Her er det veldig mye du ikke sier. Hvorfor har hun angst for far? Hvorfor støtter du henne ikke men presser på? Far høres jo ut som en total idiot som helt mangler forståelse for din datters behov? Hva har far gjort? Stakkars jente sier jeg bare

[AnonymBruker]

Hva er grunnen for at hun ikke ønsker kontakt med sin far?

Anonymkode: 4e51d...8db

[AnonymBruker]

Her bare gjetter jeg! Men kanskje du kan være litt mindre nøytral, og mer på hennes side. Ikke snakke dritt om faren hvor du nører opp under problemet. Men være enig i hennes følelser omkring situasjonen. 
Ja, det er skikkelig dritt at far dukker opp når det er avtalt at han ikke skal det! Skjønner du blir sur. Så på den måten prøve å vri tankesettet hennes fra innover til utover. Isteden for å få angst så bli sint. Deretter bruke sinnet til at far skal søren ikke få begrense mitt liv, vil jeg gå i 17-mai tog så gjør jeg det! Da eier hun situasjonen, heller enn å føle seg utsatt for den. 

Samtidig er det betimelig å spørre hva som har skjedd på samvær når det har blitt så anstrengt. 

Anonymkode: 23571...aff

[AnonymBruker]

Natu skrev (4 minutter siden):

Her er det veldig mye du ikke sier. Hvorfor har hun angst for far? Hvorfor støtter du henne ikke men presser på? Far høres jo ut som en total idiot som helt mangler forståelse for din datters behov? Hva har far gjort? Stakkars jente sier jeg bare

Jeg prøver jo å støtte henne. Hun har ikke vært hos han siden oktober. Og jeg prøver etter beste evne å jobbe med angsten hennes, men jeg er ikke psykolog, men enslig mor som prøver etter beste evne. Jeg presser ikke på. Hun slipper å gå i 17. Mai-tog og heller sitte alene, men det er jo ikke ønskelig at en 14 åring skal være slene på en slik dag. Hun skal selvfølgelig få slutte på aktiviteten, men hun trives jo. Det er angsten for oppvisning som gjør at hun vil slutte. Men hun kan jo ikke leve med en slik angts. Det hemmer henne. Og hun trenger hjelp. Men jeg er rådvill.. 

Anonymkode: c1773...ea6

[AnonymBruker]

Hallo....? Her mangler det ufattelig mye kontekst for å i det hele tatt gi noe svar? Føler jeg hoppet rett ut i kapittelet på bok nummer 3... Kan du forklare hvorfor datter frykter sin far såpass mye og undrer meg veldig på hva som skjer på samvær for at det blir sånn?

Anonymkode: 4a410...497

[AnonymBruker]

Er ikke hun 14 år og kan fint velge selv? Nå må du huske på at 16 åringer flytter på hybel, hun er ikke 5.. Det høres ekstremt overdrevent ut at du driver med mekling på familievernskontor og familiesenter. Kan det hende datteren din også ser en ubrukelig mann som hun ikke trives i selskap med? Slutt å tving henne 

Anonymkode: 18baa...a59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Jeg har prøvd alt jeg kan (som jeg vet om) for å prøve å få far til min datter til å jobbe med relasjonen dem imellom. 

Siden oktober har min 14 år gamle datter kuttet kontakten med far. Før hun kuttet kontakten, så var det et slit å få henne på samvær. Så for hun bikket 12 år, så sluttet jeg å tvinge henne. Men motiverte hele tiden at hun skulle dra. Endte som regel med at jeg måtte hente midt i samværet. 

Hva jeg har gjort er : skrevet mail før hun kuttet kontakten at hun sliter på samværene. At han må prøve å forstå og "se" henne. Snakke med henne og vise at han bryr seg. 

Når hun kuttet samværene tok jeg kontakt med familievernkontoret for samarbeidsmøter med fokus på barnesamtaler og en nøytral tredjeperson som kunne formidle datters følelser og behov. Hun startet å bygge opp en vegring og tilslutt angst for å treffe på faren. Og jeg hadde som intensjon at de måtte fikse opp i problemene før angsten bygger seg opp. Det hjalp ikke. Han gjorde aldri noe av det som ble foreslått for å bedre situasjonen. 

Jeg ba om privat mekling. Han dukker opp på datterens tilstelninger på fritidsaktivitetene hennes. Og hun er så angstfull at hun ikke klarer å komme seg på scenen. Og der foreslo også mekler at han skulle skrive en melding til dattera vår at han er glad i henne og at han skal gi henne den tiden hun trenger og at han ikke er sint og vil ta henne i mot med åpne armer når hun er klar. Men at hans skal respektere henne og ikke møte opp uten avtale. Dette klarte han ikke, og når jeg etter en mnd spurte om han ikke kunne sende dette til henne. Så hadde han "glemt" hva han skulle skrive.. 

Nå møtte han opp på 17 mai. Hun var livredd for at han kom til å komme og slet med angst dagene før og endte med at hun satt alene på skolen mens vi andre gikk i tog fordi faren selvfølgelig møtte opp. 

Jeg ser jo at jeg ikke kan få han til å forandre sin oppførsel mot dattera vår. Men jeg må jobbe med henne og det synes jeg er kjempevanskelig balanse mellom å anerkjenne hennes følelser mot faren, men ikke snakke stygt om faren, og på samme tid jobbe med angsten hennes. 

Jeg har kontaktet fastlege som anbefaler familiesenteret. Men de journalfører samtalene, så hun nekter, for da får faren vite hva de snakker om. Jeg har ikke råd til privat psykolog desverre. Hun har prøvd å snakke med helsesøster, men det hjelper ikke, for helsesøster ikke klarer å hjelpe henne gjennom angsten. Lærere er selvfølgelig informert, og de voksne på aktiviteten hennes er utrolig flinke til å hjelpe når panikkangsten setter inn. 

Jeg kunne sikkert ha gjort mye anderledes nå når jeg ser på det i etterkant. Men alt har blitt gjort med tanken på å snu en negativ utvikling før det har gått for langt. Men nå vil hun slutte på aktiviteten sin bare for å ikke treffe på faren. Og aktiviteten er noe hun virkelig elsker å holde på med. 

I fars øyne er jeg en monster, en drage som gjør alt for å sabotere deres forhold. Jeg er roten til alt vondt i denne verden. Han går buer rundt meg, selv når barna er tilstede. Og han kritisere absolutt alt jeg gjør i barneoppdragelsen, selv om han ikke tar del i å samarbeide med meg.  

Er det noen som har tips eller råd til hva jeg kan gjøre som mor for å hjelpe min datter? 

Er det noen andre instanser som kan hjelpe som jeg ikke vet om? Hva bør jeg gjøre som mor dor min datter? 

Anonymkode: c1773...ea6

Av en som sitter i det samme kan jeg si at du må rett og slett innse at du ikke kan eller skal gjøre mer for å forsøke dette ved å snakke med far. Han opplever det nok som kontrollerende og selv om du mener godt såbslår det feil ut hvis du fortsetter.

Du bør vie all din oppmerksomhet mot din datter. Det gjør du ved å være der i følelsene, lytte når hun trenger at du lytter, prøve å fikse minst mulig og selvsagt trenger du Ikke ha meninger om far. På denne måten unngår du å snakke han ned. Ut over det leve livet som normalt og støtte henne i kampen hun sliter med.

Det hun trenger er et å kunne leve så normalt som mulig uten å trenge å tenke på dette. 

Anonymkode: 6bfcc...210

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg prøver jo å støtte henne. Hun har ikke vært hos han siden oktober. Og jeg prøver etter beste evne å jobbe med angsten hennes, men jeg er ikke psykolog, men enslig mor som prøver etter beste evne. Jeg presser ikke på. Hun slipper å gå i 17. Mai-tog og heller sitte alene, men det er jo ikke ønskelig at en 14 åring skal være slene på en slik dag. Hun skal selvfølgelig få slutte på aktiviteten, men hun trives jo. Det er angsten for oppvisning som gjør at hun vil slutte. Men hun kan jo ikke leve med en slik angts. Det hemmer henne. Og hun trenger hjelp. Men jeg er rådvill.. 

Anonymkode: c1773...ea6

Søk BUP via legen, selv etter tilbud hos barnet og familiehjelp om tilbud som kan bidra. Involver datteren og bare ta disse samtalene i fredstid.

Anonymkode: 6bfcc...210

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg har kontaktet fastlege som anbefaler familiesenteret. Men de journalfører samtalene, så hun nekter, for da får faren vite hva de snakker om

Nei, det er ikke sikkert. Hun eier sin egen journal. Selv du vil ikke få tilgang til den uten videre.

Anonymkode: 6bfcc...210

[AnonymBruker]

Er far voldelig når han kommer på oppvisning og 17.mai? Hvordan plager han henne?

Om han holder avstand og bare sitter blant publikum, så vil han jo ikke kunne skade henne fysisk. Er det noe hun kan øve på å tenke på? 

Anonymkode: e8b4b...2aa

[Natu]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg prøver jo å støtte henne. Hun har ikke vært hos han siden oktober. Og jeg prøver etter beste evne å jobbe med angsten hennes, men jeg er ikke psykolog, men enslig mor som prøver etter beste evne. Jeg presser ikke på. Hun slipper å gå i 17. Mai-tog og heller sitte alene, men det er jo ikke ønskelig at en 14 åring skal være slene på en slik dag. Hun skal selvfølgelig få slutte på aktiviteten, men hun trives jo. Det er angsten for oppvisning som gjør at hun vil slutte. Men hun kan jo ikke leve med en slik angts. Det hemmer henne. Og hun trenger hjelp. Men jeg er rådvill.. 

Anonymkode: c1773...ea6

Men du svarer ikke på hvorfor hun er livredd for sin far? Angsten må jo bunne ut i noe?

[AnonymBruker]

Natu skrev (4 minutter siden):

Men du svarer ikke på hvorfor hun er livredd for sin far? Angsten må jo bunne ut i noe?

Det trenger nødvendigvis ikke det. Det kan være så enkelt som at han ikke er tilstede, ikke bryr seg. Datteren kan føle seg i veien og usynlig.

Anonymkode: 6bfcc...210

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Det trenger nødvendigvis ikke det. Det kan være så enkelt som at han ikke er tilstede, ikke bryr seg. Datteren kan føle seg i veien og usynlig.

Anonymkode: 6bfcc...210

Det kan så godt være, men da er det utrolig viktig kontekst å få med. Det er ikke normalt å være redd sin far, men trygg med sin mor på det nivået her uten at det faktisk er noe større grunn bak.... 

Anonymkode: 4a410...497

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Jeg har prøvd alt jeg kan (som jeg vet om) for å prøve å få far til min datter til å jobbe med relasjonen dem imellom. 

Siden oktober har min 14 år gamle datter kuttet kontakten med far. Før hun kuttet kontakten, så var det et slit å få henne på samvær. Så for hun bikket 12 år, så sluttet jeg å tvinge henne. Men motiverte hele tiden at hun skulle dra. Endte som regel med at jeg måtte hente midt i samværet. 

Hva jeg har gjort er : skrevet mail før hun kuttet kontakten at hun sliter på samværene. At han må prøve å forstå og "se" henne. Snakke med henne og vise at han bryr seg. 

Når hun kuttet samværene tok jeg kontakt med familievernkontoret for samarbeidsmøter med fokus på barnesamtaler og en nøytral tredjeperson som kunne formidle datters følelser og behov. Hun startet å bygge opp en vegring og tilslutt angst for å treffe på faren. Og jeg hadde som intensjon at de måtte fikse opp i problemene før angsten bygger seg opp. Det hjalp ikke. Han gjorde aldri noe av det som ble foreslått for å bedre situasjonen. 

Jeg ba om privat mekling. Han dukker opp på datterens tilstelninger på fritidsaktivitetene hennes. Og hun er så angstfull at hun ikke klarer å komme seg på scenen. Og der foreslo også mekler at han skulle skrive en melding til dattera vår at han er glad i henne og at han skal gi henne den tiden hun trenger og at han ikke er sint og vil ta henne i mot med åpne armer når hun er klar. Men at hans skal respektere henne og ikke møte opp uten avtale. Dette klarte han ikke, og når jeg etter en mnd spurte om han ikke kunne sende dette til henne. Så hadde han "glemt" hva han skulle skrive.. 

Nå møtte han opp på 17 mai. Hun var livredd for at han kom til å komme og slet med angst dagene før og endte med at hun satt alene på skolen mens vi andre gikk i tog fordi faren selvfølgelig møtte opp. 

Jeg ser jo at jeg ikke kan få han til å forandre sin oppførsel mot dattera vår. Men jeg må jobbe med henne og det synes jeg er kjempevanskelig balanse mellom å anerkjenne hennes følelser mot faren, men ikke snakke stygt om faren, og på samme tid jobbe med angsten hennes. 

Jeg har kontaktet fastlege som anbefaler familiesenteret. Men de journalfører samtalene, så hun nekter, for da får faren vite hva de snakker om. Jeg har ikke råd til privat psykolog desverre. Hun har prøvd å snakke med helsesøster, men det hjelper ikke, for helsesøster ikke klarer å hjelpe henne gjennom angsten. Lærere er selvfølgelig informert, og de voksne på aktiviteten hennes er utrolig flinke til å hjelpe når panikkangsten setter inn. 

Jeg kunne sikkert ha gjort mye anderledes nå når jeg ser på det i etterkant. Men alt har blitt gjort med tanken på å snu en negativ utvikling før det har gått for langt. Men nå vil hun slutte på aktiviteten sin bare for å ikke treffe på faren. Og aktiviteten er noe hun virkelig elsker å holde på med. 

I fars øyne er jeg en monster, en drage som gjør alt for å sabotere deres forhold. Jeg er roten til alt vondt i denne verden. Han går buer rundt meg, selv når barna er tilstede. Og han kritisere absolutt alt jeg gjør i barneoppdragelsen, selv om han ikke tar del i å samarbeide med meg.  

Er det noen som har tips eller råd til hva jeg kan gjøre som mor for å hjelpe min datter? 

Er det noen andre instanser som kan hjelpe som jeg ikke vet om? Hva bør jeg gjøre som mor dor min datter? 

Anonymkode: c1773...ea6

Har fastlegen søkt henne inn til BUP? Høres ut som hun trenger profesjonell hjelp.

Anonymkode: 7aa34...8cc