Egne barn/ungdommer med psykiske lidelser

[Gjest Gjest]

Noen her som har erfaring med barn/ungdommer med psykiske lidelser? Egne barn altså. (Tenker ikke på nevrologiske lidelser, som Tourettes, eller andre lidelser som autisme og ADHD)

Hvordan forholder du deg til det som mamma/pappa? F.eks barn/ungdom med depresjon, spiseforstyrrelser, angst ol.

Hvordan oppdaget du det? Hva ble gjort +++ ?

[Gjest Gjesta]

Hei! Jeg var innom tråden din i går og tittet. Jeg har ikke barn, så kan vel ikke hjelpe deg jeg heller.

Da jeg "gikk på en smell" var jeg voksen, men bodde hjemme. foreldrene mine stilte opp og snakket mye med meg, de ordnet praktiske ting og var helt enestående. Men jeg var som sagt voksen.

Det jeg egentlig ville tipse deg om var at det finnes en hjelpetelefon for foreldre med barn som sliter. En venninne av meg jobber der.

http://www.vfb.no/xp/pub/topp/foreldretelefonen

Jeg vet det står litt mer generelt der, men min venninne er psykologistudent og sier det er foreldre til barn med psykiske problemer som ringer inn blant annet.

Kanskje de kan hjelpe deg

Lykke til

[Gjest Bodillen]

Noen her som har erfaring med barn/ungdommer med psykiske lidelser? Egne barn altså. (Tenker ikke på nevrologiske lidelser, som Tourettes, eller andre lidelser som autisme og ADHD)

Hvordan forholder du deg til det som mamma/pappa? F.eks barn/ungdom med depresjon, spiseforstyrrelser, angst ol.

Hvordan oppdaget du det? Hva ble gjort +++ ?

←

Søsteren min har en sønn med Tourettes syndrom. Det ble vel oppdaget ved at de stusset over endel adferd, deretter trålet hun nettet og fant masse info. Gjennom fastlegen ble de henvist til spesialist som satte diagnose.

Hvordan man forholder seg kommer jo veldig an på hvilken lidelse det er snakk om, og ikke mist omfanget.

Det er hjelp å få både hos helsestasjonen, PPT og BUP. Men fastlegen bør vel være første instans.

[Gjest Gjesta]

Søsteren min har en sønn med Tourettes syndrom. Det ble vel oppdaget ved at de stusset over endel adferd, deretter trålet hun nettet og fant masse info. Gjennom fastlegen ble de henvist til spesialist som satte diagnose.

Hvordan man forholder seg kommer jo veldig an på hvilken lidelse det er snakk om, og ikke mist omfanget.

Det er hjelp å få både hos helsestasjonen, PPT og BUP. Men fastlegen bør vel være første instans.

←

Trådstarter tenker ikke på lidelser som Tourettes o.l.

[Gjest Bodillen]

Trådstarter tenker ikke på lidelser som Tourettes o.l.

←

Nei, det var det hun ikke tenkte på, det.... Var litt rask i vendinga der, gitt...

[Gjest Bodillen]

Noen her som har erfaring med barn/ungdommer med psykiske lidelser? Egne barn altså. (Tenker ikke på nevrologiske lidelser, som Tourettes, eller andre lidelser som autisme og ADHD)

Hvordan forholder du deg til det som mamma/pappa? F.eks barn/ungdom med depresjon, spiseforstyrrelser, angst ol.

Hvordan oppdaget du det? Hva ble gjort +++ ?

←

Sorry, svarte på helt feil spørsmål... Sånn går det når man ikke tar seg tid til å lese ordentlig...

Men hjelpeinstansene er i hvert fall de samme.

[Gjest gjesta]

Jeg har erfaring med det. Har et barn som ble deprimert pga mobbing. BUP ble koblet inn for det var alvorlig. Han er i dag frisk.

Åpenhet er viktig. At det kan snakkes om hjemme. At et barn får psykiske problemer påvirker hele familien. Og ikke glem de som er friske da. Har en datter som gikk på en skikkelig smell pga alt som skjedde med broren hennes. Hun fikk også tilbud fra bup, men vi valgte å skåne henne. Vi gjorde det i beste mening, men hun fikk reaksjoner noen år senere. Hun får oppfølging av lege.

Jeg følte at jeg sto ganske alene. Hjelpeapparatet er der, men det er ikke lett å få de i tale. Og forholder du deg til flere instanser så er det ikke sikkert at de samarbeider. Uansett så er en forelder 24 timer i døgnet og man må ta alt. En time i uka hos bup blir så lite i den store sammenhengen. Jeg er glad at det verste er over her for det var noen utrolig tøffe år.

[Gjest Lizzi]

Ja jeg har ett barn som sliter med angst og depresjon. Via fastlegen ble han først henvist til ppd. Da det ikke var nok ble han henvist til bup. Det var nok bra at han fikk noen å snakke med, han er modnet veldig av det. Likevell fikk han en alvorlig nedtur for en tid tilbake. Vi tok umiddelbart kontakt med bup og fikk veldig god støtte. Både timer og telefoner flere gang i uken. Det var også snakk om innleggelse, men heldigvis slapp ham det. Jeg var sykemeldt i denne perioden for å følge han opp. Gikk mye turer, gikk på kafe osv.. Det endte med at han måtte begynne med medisin, noe som har hjulpet veldig mye. Fremdeles er det perioder som ikke er helt bra, men for det meste går det greit.

Selv om det høres ut som om dette har gått helt smertefritt i forhold til systemet, så er det ikke helt riktig. Det har vært endel telefoner og ultimatum fra vår side. Bl.a har vi måttet konkret sagt at vi ikke takler situasjonen, mao ansvarliggjort hjelpeapparatet. For de har ansvar for å gi nødvendig helsehjelp.

[Gjest Gjest]

Sorry, svarte på helt feil spørsmål... Sånn går det når man ikke tar seg tid til å lese ordentlig...

Men hjelpeinstansene er i hvert fall de samme.

←

Det er helt greit. Alle kan lese feil vet du.

Takk for svar alle sammen! Noen flere med erfaringer?

[Gjest lars og lena]

Ja vi har et med store problemer. siden "barnet" er over 18 så er det lite vi kan få gjort.

Hvordan vi håndterer dette? Det har til tider slitt oss ut. vi har bedt om hjelp i åresvis, også før fylte 18. Nå er svaret at barnet må ville det selv.

Dette har gått utover mange fammedl.

Ingen aner vel hvordan dette sliter oss ned psykisk. Det er til tider 0 kontakt pga disse forholdene.

Når "barnet" finner det for godt, så dukker det opp og later som ingenting har skjedd.

Har fått bolig flere ganger,men blir kastet ut pga manglende betaling, så det er stadig på flyttefot. Bare det forverrer situasjonen.

Selvfølgelig er det alle andre sin feil, ikke noe med henne selv.

Selvsentrert og har ikke tanker for andre.

[Gjest Gjest]

Noen her som har erfaring med barn/ungdommer med psykiske lidelser? Egne barn altså. (Tenker ikke på nevrologiske lidelser, som Tourettes, eller andre lidelser som autisme og ADHD)

Hvordan forholder du deg til det som mamma/pappa? F.eks barn/ungdom med depresjon, spiseforstyrrelser, angst ol.

Hvordan oppdaget du det? Hva ble gjort +++ ?

Det er best å få en henvisning fra fastlegen til BUP og får en utredning, hvis en ungdom / barn virker deprimert og/eller har angst, så trenger en psykolog å finne ut årsaken og hjelper setter i gang tiltak. Det kan være mange grunner til depresjon og angst! Men en ting er sikkert, barnet / ungdommen trenger hjelp og støtte til å kommer gjennom det. Enten hvis det er en gangs tilfelle, eller kommer til å skjer mange ganger.

[Gjest Gjest]

Ja vi har et med store problemer. siden "barnet" er over 18 så er det lite vi kan få gjort.

Hvordan vi håndterer dette? Det har til tider slitt oss ut. vi har bedt om hjelp i åresvis, også før fylte 18. Nå er svaret at barnet må ville det selv.

Dette har gått utover mange fammedl.

Ingen aner vel hvordan dette sliter oss ned psykisk. Det er til tider 0 kontakt pga disse forholdene.

Når "barnet" finner det for godt, så dukker det opp og later som ingenting har skjedd.

Har fått bolig flere ganger,men blir kastet ut pga manglende betaling, så det er stadig på flyttefot. Bare det forverrer situasjonen.

Selvfølgelig er det alle andre sin feil, ikke noe med henne selv.

Selvsentrert og har ikke tanker for andre.

Har "barnet" ditt apergers og / eller biploar lidelse. Det høres veldig ut som det ut i fra det du beskriver. Har "barnet" blitt utredet gjennom en innleggelse? Forstår hvor fortvilene det er nå "barnet" har blitt voksen, dere slutter ikke å være foreldre for det. Men det høres ut som dere må gi litt "tough love" og la systemet tar over. Høres ut som "barnet" må lærer på den vanskelige måte, å bli voksen gjennom harde tider. Jeg er nå en selvstendig voksen på 44 år men mine foreldre hjalp meg hele veien før nå jeg var en ung voksen, hver gang jeg kom i problemer. Da lærte jeg ikke konsekvenser av mine handlinger. Nå de endelig sluttet å stille opp hele veien og løser problemene mine, så gikk jeg gjennom noen vanskelig år, men endelig nå klare jeg ting selv. Og jeg var sinte på dem en stund, men nå har jeg igjen et kjempegodt forhold til dem. Vet ikke om det hjelper. Det er vanskelig å snu ryggen til "barnet" ditt, men noen ganger må vi gjøre det får å bli "snill".