Nysgjerrig hva andre gjør

[AnonymBruker]

Vet ikke hvilken kanal som blir riktig for akkurat dette temaet. Men hva gjør folk som opplevd ting i livet som har gjort at relasjoner blir vanskelig? Der man har en familie som ikke fungerer, ikke særlig mange venner og vanskeligheter i forhold til det? 
 

Jeg har måttet våkne opp til at jeg har hatt en vanskelig barndom, mor med alkoholproblemer og voldelig far, opplevd mobbing, har ikke en familie som er der og sklidd fra venner. Ikke misforstå meg, jeg syns er livet er veldig fint og er veldig glad i livet. Men jeg føler jeg ikke har grunnmuren de fleste andre har. 
 

I 20-årene hadde jeg ekstremt angst og skjønte meg ikke på livet. Klarte ikke å ta innover meg det jeg hadde opplevd, men angsten hjalp meg med at nå var jeg nødt å kjenne etter. Det var kroppen sin måte å si ifra til meg etter at jeg hadde undertrykt følelsene mine og det jeg hadde opplevd. Jeg prøvde å spørre familie om hjelp og råd, og det som skjedde var at de vendte seg mot meg. Jeg ble opplevd som vanskelig og hadde jeg hadde mentale problemer. Og forlatt til meg selv. Jeg forventet ikke at de skulle løse det for meg, men jeg trengte bare støtte, nærhet og føle et samhold. Det jeg prøvde igjen her, var å redde den familien jeg var en del av og hadde en fantasi om at det kunne ordne seg eller at vi kunne bli en vanlig familie. 
 

Det tok mange år før jeg forstod hvorfor jeg var som jeg var, hvordan familien min er og at det gir mer mening nå, enn når man står midt oppi det. Jeg har på en måte isolert meg selv fra nære relasjoner, fordi jeg er redd. Men jeg har studert og jobbet, gjort det jeg skulle. Men det er jo tomt på en måte. Men jeg trengte å tenke selv og være for meg selv og forstå. For grunnen til at jeg ikke klarte å tenke klart, var fordi de rundt meg bagatelliserte alt. «Det var jo ikke så ille», «slapp av», osv. 

 

Jeg lurer på, finnes det andre der ute som har opplevd lignende? Hvordan fikk dere tillitten tilbake til mennesker? Man føler seg jo annerledes, hvertfall jeg gjør det. Det er ikke noe jeg har snakket om med noen. Jeg er heller ikke interessert i noe romantisk relasjon til noen, bare platonisk vennskapelig og meningsfylte relasjoner. 
 

 

Anonymkode: 97c0d...1b1

[AnonymBruker]

Helt ærlig, folk flest har ikke venner i voksen alder. Man har bekjente ig kollegaer. Og familie. Den man lager selv, som regel. Altså partner og barn.

Anonymkode: ba1f6...f34

[AnonymBruker]

Jeg et trygg på meg selv nå, setter grenser for folk, gjenkjenner de som har gode sider og respekterer mine grenser. 

Men jeg trenger dem ikke, annet enn for vennskap. Det er ikke slik at jeg lener meg til folk. Og da har jeg min trygge base...meg selv.

Anonymkode: 16d35...e2b

[emilie123]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Helt ærlig, folk flest har ikke venner i voksen alder. Man har bekjente ig kollegaer. Og familie. Den man lager selv, som regel. Altså partner og barn.

Anonymkode: ba1f6...f34

Alle jeg kjenner, har venner.  Så  hvor har du det fra ?