Ett eller to barn? Tanker? Noen som selv har vokst opp som enebarn?

[AnonymBruker]

Har et barn på 3år. Har alltid hatt lyst på barn og har sett for meg flere. Men har skjønt at det blir maks to. Tre blir for mange. Jeg vet noen føler på at de må ha så og så mange barn for å føle at familien er "komplett". Etter jeg fikk barn har jeg ikke følt på at jeg må ha flere. Likevel kjenner jeg på at det er noe med å ha søsken. 

Begge har søsken med barn, så barnet er ikke "alene" blant mange voksne familiemedlemmer. Vi reiser gjerne på ferier med andre familier og treffes i helger, hytteturer osv. Barnet virker enn så lenge sosial og leker godt med de fleste han treffer tilfeldig og i barnehagen. Jeg vet jo at man kan få gode venner, men det å ha søsken føles litt annerledes? En å dele opplevelser med, oppvekst, en å støtte seg på (selv om man ikke kan garantere de blir gode venner også). Ser også hvor ensomt det kan føles for de som har enebarn hvis foreldrene blir syke, trenger mye hjelp, dør. Øvrige familiemedlemmer har ofte sine ting, så man kan stå "alene" i mye. 

Ellers kommer selvsagt økonomi inn i bildet. Men er det så stor forskjell? Vi har det meste av utstyr og klær (mye nøytralt). Mulig bilen må oppgraderes, men det bør den uansett om få år. Ferier kan bli dyrere, men man kan tilpasse etter økonomi. Vi har nok soverom og må ikke flytte.

Mannen er mer skeptisk til en til, men han skjønner også at søsken er kjekt. Han er vokst opp med to søsken. Man går jo gjennom småbarnsperioden en gang til, og det kan bli slitsomt. Men jeg er redd jeg vil angre om noen år om vi ikke får en til (vet mannen må være enig selvsagt).

Anonymkode: 7e2c2...3da

[AnonymBruker]

Et barn ville ha vært perfekt. Dessverre fikk vi to. 

Anonymkode: b9bc2...ce8

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp som enebarn, samme med to av mine foreldres nærmeste vennepar sine barn, vi gjorde mye sammen som barn, men var jo ikke som å ha søsken. Vi har alle tre (barna altså) fått minst 3 barn hver.. ingen kunne tenke seg å ha enebarn.

Anonymkode: 853dc...f46

[AnonymBruker]

Jeg har søsken, men skulle gjerne vært foruten. Så jeg valgte å få 1 barn. Skal absolutt ikke ha flere 

Anonymkode: c4710...672

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp som alenebarn og hatet det. Har to. Ene barnet hater å ha søsken, det andre elsker å ha søsken. Man har kongen garantier for noe, er svaret mitt 

Anonymkode: 17080...964

[AnonymBruker]

Har nettopp fått nummer to. Er glad for det, eldste er en kjempegod storebror og de begynner allerede å få glede av hverandre.

Anonymkode: 0a3e3...ea3

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp som enebarn, men fikk et halvsøsken da jeg var 13. Jeg er veldig glad for det, vi er ganske nære nå som voksne.

Jeg har selv to barn, som er antallet jeg ønsket. Det er ingen garanti for at søsken blir får et godt forhold, men man får jo ikke mulighet til å prøve engang uten. Det sagt så skal man ikke få flere barn enn man ønsker.

Det jeg ser nå er at det er ganske tungt å være enebarn.med en forelder med begynnende Alzheimer, og ingen å dele oppfølging med. Den andre forelderen er også gammel og syk, men der er vi i det minste to.

Hen får god oppfølging av bydelen, men mye faller likevel på meg. Vi er ikke spesielt nære i utgangspunktet så det er ikke en oppgave jeg gjør med stor glede, men hen har ingen andre.

Anonymkode: ff35e...8c5

[AnonymBruker]

Jeg har tre barn. Ville ikke ha endret på min egen familie, men synes egentlig to barn var perfekt. Det er både koselig og praktisk at de to kan leke sammen. 

Anonymkode: 4f17e...30c

[AnonymBruker]

Tre, ellers går Norge i minus. Var selv enebarn, ble veldig teoretisk å innesluttet, hjalp med akademia men manglet en del sosialisering.  Søsken er bra for barn og samfunnet.

Anonymkode: 33e0b...694

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn. Oppveksten var sosial.
Som voksen med to barn, nå skilt alenemor, så er det enormt ensomt. Alle familier er opptatt med sitt og jeg er alene i alle høytider og ferier. Særlig synlig på 17.mai. Når foreldrene mine forsvinner blir jeg riktignok millionær, men vi blir desto mer ensomme. 

Anonymkode: 664c0...548

[Urwa]

Er enebarn. Ønsket ikke dette for mine barn. 

[AnonymBruker]

Far til mine barn er enebarn, jeg er enebarn. Ingen fettere og  kusiner til våre 3 barn.

En grunn til vi fikk 3 barn, ønsket egentlig 4.

Anonymkode: aa351...4c0

[AnonymBruker]

Jeg vil bare si noe om mine søsken siden du mener at det er så kjekt med søsken. Du har gjerne hatt gode opplevelser. Men jeg har hatt dårlige opplevelser med mine søsken. De er ikke snille. Jeg vokste opp i et dysfunksjonelt hjem der jeg ble knepet, dyttet, jaget og mobbet av mine søsken. Jeg var vel enkelt bytte siden jeg aldri tok igjen. Og jeg tviler på at de hadde vært snille om mor og far var bedre enn de var. For jeg er snill. Men de er det ikke. Noen søsken krangler jo som bare det og tilsynelatende hater hverandre. Så du vet aldri. Enebarn er visst mere intelligente også. Og høyere utdanning har de.

Anonymkode: 1bef9...a45

[AnonymBruker]

Er enebarn, jeg har nok fått fordeler og ulemper i oppveksten. Fordelene er mye fin oppmerksomhet og at man blir selvstendig og får gå opp egen spor. Du får heller aldri forventninger om at alt skal være "likt" som jeg synes barn fra barnerike familier gjerne har.

Ulempen er at jeg nok var litt sær og til tider egen.

Jeg har to barn selv. Føler vel egentlig ikke at de har sånn veldig utbytte av hverandre selv om de ikke krangler, de lever egentlig hver sine liv.

Tenker at du med enebarn må være obs på å være sosial med andre med barn det var mine foreldre veldig gode på. Vi vokste opp sammen med andre familier med barn på samme alder og det vr veldig fint.

Jeg har gamle foreldre nå og selv om jeg ikke har søsken så har jeg god støtte i egen familie. Mannen hjelper meg mye med å ta vare på de gamle og barna mine kan og hjelpe mormor.

Anonymkode: 82370...11e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Jeg vil bare si noe om mine søsken siden du mener at det er så kjekt med søsken. Du har gjerne hatt gode opplevelser. Men jeg har hatt dårlige opplevelser med mine søsken. De er ikke snille. Jeg vokste opp i et dysfunksjonelt hjem der jeg ble knepet, dyttet, jaget og mobbet av mine søsken. Jeg var vel enkelt bytte siden jeg aldri tok igjen. Og jeg tviler på at de hadde vært snille om mor og far var bedre enn de var. For jeg er snill. Men de er det ikke. Noen søsken krangler jo som bare det og tilsynelatende hater hverandre. Så du vet aldri. Enebarn er visst mere intelligente også. Og høyere utdanning har de.

Anonymkode: 1bef9...a45

Å ha ett godt forhold til søsken er ingen selvfølge, men 100% umulig for ett enebarn. 

 

Anonymkode: aa351...4c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg vil bare si noe om mine søsken siden du mener at det er så kjekt med søsken. Du har gjerne hatt gode opplevelser. Men jeg har hatt dårlige opplevelser med mine søsken. De er ikke snille. Jeg vokste opp i et dysfunksjonelt hjem der jeg ble knepet, dyttet, jaget og mobbet av mine søsken. Jeg var vel enkelt bytte siden jeg aldri tok igjen. Og jeg tviler på at de hadde vært snille om mor og far var bedre enn de var. For jeg er snill. Men de er det ikke. Noen søsken krangler jo som bare det og tilsynelatende hater hverandre. Så du vet aldri. Enebarn er visst mere intelligente også. Og høyere utdanning har de.

Anonymkode: 1bef9...a45

De fleste har god forhold da vil jeg tro.

Anonymkode: 8bb44...22e

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn og det er først som voksen jeg av og til har tenkt at det hadde vært fint med ett søsken, uten at det er noe som er sårt.

Jeg var mye sammen med søskenbarn i barndommen og hadde ett stort sosialt liv med nabobarn og barn som var venner av familien.

Her valgte vi to barn og det siste har en diagnose som har gått veldig ut over vårt første barn.

Jeg tenkte nok at jeg skulle gi mitt barn det jeg ikke hadde selv, men i etterkant så hadde det vært bedre om det hadde blitt med ett barn.

Anonymkode: 3510d...faa

[AnonymBruker]

Jeg er veldig farget av at alle alenebarn jeg kjenner er utrolig spesielle mennesker, men jeg hadde fått to. Jeg har to søsken, og ville aldri vært dem foruten. Ja, vi har kranglet så busta føk. Det er flaks at ingen av oss endte med hjernerystelser eller brukne ribbein, men en av oss har faktisk fått slått ut en tann  Men barndommen var også fylt av gode minner; som aking midt i veien, telting i hagen og browniesbaking. Dette kunne man absolutt fått med venner også, men det er noe helt eget med søsken. 

Anonymkode: f55dd...848

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Har et barn på 3år. Har alltid hatt lyst på barn og har sett for meg flere. Men har skjønt at det blir maks to. Tre blir for mange. Jeg vet noen føler på at de må ha så og så mange barn for å føle at familien er "komplett". Etter jeg fikk barn har jeg ikke følt på at jeg må ha flere. Likevel kjenner jeg på at det er noe med å ha søsken. 

Begge har søsken med barn, så barnet er ikke "alene" blant mange voksne familiemedlemmer. Vi reiser gjerne på ferier med andre familier og treffes i helger, hytteturer osv. Barnet virker enn så lenge sosial og leker godt med de fleste han treffer tilfeldig og i barnehagen. Jeg vet jo at man kan få gode venner, men det å ha søsken føles litt annerledes? En å dele opplevelser med, oppvekst, en å støtte seg på (selv om man ikke kan garantere de blir gode venner også). Ser også hvor ensomt det kan føles for de som har enebarn hvis foreldrene blir syke, trenger mye hjelp, dør. Øvrige familiemedlemmer har ofte sine ting, så man kan stå "alene" i mye. 

Ellers kommer selvsagt økonomi inn i bildet. Men er det så stor forskjell? Vi har det meste av utstyr og klær (mye nøytralt). Mulig bilen må oppgraderes, men det bør den uansett om få år. Ferier kan bli dyrere, men man kan tilpasse etter økonomi. Vi har nok soverom og må ikke flytte.

Mannen er mer skeptisk til en til, men han skjønner også at søsken er kjekt. Han er vokst opp med to søsken. Man går jo gjennom småbarnsperioden en gang til, og det kan bli slitsomt. Men jeg er redd jeg vil angre om noen år om vi ikke får en til (vet mannen må være enig selvsagt).

Anonymkode: 7e2c2...3da

Dette hjelper dere bare i småbarnslivet.

Når barna blir skolebarn blir det noe helt annet. De kommer ikke til å gå kledd i hva som helst, arve klær er mindre greit. De trenger telefoner, sykler. Det er fritidsaktiviteter, kanskje dem ikke er interessert i det samme.

To konfirmasjoner, kanskje to sett med regulering og kanskje briller. 

Småbarns åra er ingenting i forhold til når barna begynner å nærme seg tenåringer og eldre...

Har foresten søsken, kunne klart meg fint uten. Jeg står også helt alene med alt angående våre foreldre. 

Anonymkode: d2e47...40c

[AnonymBruker]

Er selv enebarn så det var uaktuelt, tre er for mye så det ble to.

Anonymkode: 5045d...dda