Konfliktsky- "Hvite løgner"

[AnonymBruker]

Jeg og samboer har vært sammen i over 15 år nå, men det er en problem som fortsetter å komme opp, og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Jeg er en person som er opptatt av forutsigbarhet og trygghet i forhold, på grunn av ting tidligere i livet og oppveksten som har preget meg veldig, og har alltid vært tydelig på at ærlighet er det viktigste for meg. Samboer er derimot ganske konfliktsky, noe jeg tror kan ha sammenheng med problemet: Vi kan bli enige om hvordan vi skal gjøre noe oss imellom, men så bare gjør han det på et annet vis likevel, uten å snakke med meg om det. Det er ikke nødvendigvis "store" ting, men det får meg til å føle meg usikker og utrygg at han ikke bare kan si til meg hva han føler eller si at han gjør ting annerledes til meg, fremfor å "gå bak ryggen min". Om han ikke er trygg nok til å snakke meg meg om småting, hva da når noe større kommer opp?

Som et eksempel, så har vi nettopp fått oss katt. I den sammenhengen så hadde vi naturlig nok en del samtaler om hvordan vi skulle gjøre den prosessen og hvordan vi skulle håndtere småting i hverdagen. En av de tingene var at jeg snakka med han om at jeg hadde lest at katter lettere/tidligere begynner å hoppe opp på kjøkkenbenken om man mater de derfra (altså legger opp maten deres derfra) og lurte på om det var greit for han om vi la opp maten til katten et annet sted. Han sa at han ikke så helt at det skulle bli et problem, men at vi sikkert kunne gjøre det sånn.

Nå, noen uker etter er det komplett umulig for meg å lage meg frokost (vi står opp på ulike tidspunkt) og lage middag uten at katta desperat prøver å hoppe opp på benken. Jeg har snakka med han om det mange ganger de siste par ukene om hvor slitsomt det er og hvordan jeg prøver å håndtere det og lære henne at man ikke hopper på benken, uten at han har sagt noe videre om det. Så står jeg tilfeldigvis opp samtidig med han i dag og ser at han nettopp mater henne fra benken 🙂

Dette er bare et eksempel, men dette er noe som er gjentakende med mange småting i hverdagen. Jeg prøver å ha en åpen og lyttende samtale om et tema, hvor jeg spør om vi kan gjøre det på en bestemt måte, han sier ja for så å "i skjul" gjøre det annerledes. Hovedsaken for meg er jo da ikke de små tingene i seg selv, men derimot at jeg har forklart mine følelser og tanker, og at han bare kan bestemme seg bak ryggen min for at de "ikke er så farlige" fordi det ikke er noe som plager HAN. Og så kan han attpåtil si at "det ikke er så lett å komme frem med sin egen mening" til tross for at det jo nettopp er det at han ikke uttaler sin egne mening som ofte blir problematisk og gjør at jeg føler meg utrygg.

Noen andre som har erfaringer med noe lignende?

Anonymkode: 3eb73...4c2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Jeg og samboer har vært sammen i over 15 år nå, men det er en problem som fortsetter å komme opp, og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Jeg er en person som er opptatt av forutsigbarhet og trygghet i forhold, på grunn av ting tidligere i livet og oppveksten som har preget meg veldig, og har alltid vært tydelig på at ærlighet er det viktigste for meg. Samboer er derimot ganske konfliktsky, noe jeg tror kan ha sammenheng med problemet: Vi kan bli enige om hvordan vi skal gjøre noe oss imellom, men så bare gjør han det på et annet vis likevel, uten å snakke med meg om det. Det er ikke nødvendigvis "store" ting, men det får meg til å føle meg usikker og utrygg at han ikke bare kan si til meg hva han føler eller si at han gjør ting annerledes til meg, fremfor å "gå bak ryggen min". Om han ikke er trygg nok til å snakke meg meg om småting, hva da når noe større kommer opp?

Som et eksempel, så har vi nettopp fått oss katt. I den sammenhengen så hadde vi naturlig nok en del samtaler om hvordan vi skulle gjøre den prosessen og hvordan vi skulle håndtere småting i hverdagen. En av de tingene var at jeg snakka med han om at jeg hadde lest at katter lettere/tidligere begynner å hoppe opp på kjøkkenbenken om man mater de derfra (altså legger opp maten deres derfra) og lurte på om det var greit for han om vi la opp maten til katten et annet sted. Han sa at han ikke så helt at det skulle bli et problem, men at vi sikkert kunne gjøre det sånn.

Nå, noen uker etter er det komplett umulig for meg å lage meg frokost (vi står opp på ulike tidspunkt) og lage middag uten at katta desperat prøver å hoppe opp på benken. Jeg har snakka med han om det mange ganger de siste par ukene om hvor slitsomt det er og hvordan jeg prøver å håndtere det og lære henne at man ikke hopper på benken, uten at han har sagt noe videre om det. Så står jeg tilfeldigvis opp samtidig med han i dag og ser at han nettopp mater henne fra benken 🙂

Dette er bare et eksempel, men dette er noe som er gjentakende med mange småting i hverdagen. Jeg prøver å ha en åpen og lyttende samtale om et tema, hvor jeg spør om vi kan gjøre det på en bestemt måte, han sier ja for så å "i skjul" gjøre det annerledes. Hovedsaken for meg er jo da ikke de små tingene i seg selv, men derimot at jeg har forklart mine følelser og tanker, og at han bare kan bestemme seg bak ryggen min for at de "ikke er så farlige" fordi det ikke er noe som plager HAN. Og så kan han attpåtil si at "det ikke er så lett å komme frem med sin egen mening" til tross for at det jo nettopp er det at han ikke uttaler sin egne mening som ofte blir problematisk og gjør at jeg føler meg utrygg.

Noen andre som har erfaringer med noe lignende?

Anonymkode: 3eb73...4c2

Aaaaaaah kjenner meg så igjen i det her!!!!  Jeg forstår frustrasjonen din så godt. 
 

Jeg BER samboeren spesifikt om å komme med egne meninger, og så når han lar være så blir det liksom min feil   
 

Han forstår ikke. Er han ikke interessert i å forstå deg kommer dere nok heller ikke frem til en løsning… Du er tydelig på hba du trenger/ønsker (og det er ikke urimelige ting heller… bare så det er sagt), og så klarer ikke samboeren din forstå. Det er ikke deg dette går på. 

Anonymkode: 2f9e0...d9e

[Snublefot62]

Jeg tror ikke dette bare handler om å være konfliktsky. Det kan og være manglende respekt for deg, manglende modenhet osv.

Du må sette grenser for deg selv. Kun du kan sette grensen for hva du skal godta og leve med. Og dersom han ikke respekterer disse grensene må du spørre deg om dere egentlig passer i lag?

[AnonymBruker]

Det er vanskelig for en person å gjøre noe h*n aldri har lært å gjøre. Mange har ikke lært å danne og uttrykke sine egne meninger og å ta hensyn til andre.

Men det er noe han kan lære. Søk på internett etter kurs om dette. Dere kan gå sammen hvis dere vil det. Det er ikke en straff, eller noe negativt om ham. Det er gøy og positivt å lære noe, for å utvikle seg og forbedre noe.

Anonymkode: e25d4...01c

[AnonymBruker]

Det er mulig han er av natur konfliktsky (et resultat av egen oppvekst), eller så kan det være noe i kommunikasjonen mellom dere.

Når han sier at det er vanskelig å nå frem med egne meninger, er det mulig du oppleves litt vanskelig å diskutere med? Hvordan ter du deg hvis noen er uenige med deg?

Jeg har en søster som tidligere har stemplet meg som «konfliktsky», men jeg mener hun er veldig vanskelig å være uenig med. Hun er ikke flink til å «bygge bro» i samtaler, og argumenterer alltid for å overbevise. Det gjør at jeg konsekvent unngår temaer der vi er uenige, og noen ganger må ty til hvite løgner for at hun ikke skal bli vanskelig. 

Anonymkode: d22c7...b2e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er mulig han er av natur konfliktsky (et resultat av egen oppvekst), eller så kan det være noe i kommunikasjonen mellom dere.

Når han sier at det er vanskelig å nå frem med egne meninger, er det mulig du oppleves litt vanskelig å diskutere med? Hvordan ter du deg hvis noen er uenige med deg?

Jeg har en søster som tidligere har stemplet meg som «konfliktsky», men jeg mener hun er veldig vanskelig å være uenig med. Hun er ikke flink til å «bygge bro» i samtaler, og argumenterer alltid for å overbevise. Det gjør at jeg konsekvent unngår temaer der vi er uenige, og noen ganger må ty til hvite løgner for at hun ikke skal bli vanskelig. 

Anonymkode: d22c7...b2e

Men når ts ber han om å være ærlig og han unnlater å være det… så kan du vel ærlig talt ikke mene at det er ts som er problemet….
 

Hun blir jo frustrert AT han lyver, ikke hva han lyver OM…. 

 

Og i søsteren din og ditt tilfelle så er det jo du som gjør kpmmunikasjonen vanskelig. Selvfølgelig vil hun argumentere for seg, det ligger i sakens natur. Min samboer sa en gang "jeg gidder ikke krangle med deg, du har så gode argumenterer" ja… jeg har jo rett…. Du er unnvikende, du tar ikke kommunikasjonen. Du får heller be søsteren din om å bygge bro da - ikke forvente at hun gjør det av seg selv. Hun kan ikke lese tankene dine. 

Anonymkode: 2f9e0...d9e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Men når ts ber han om å være ærlig og han unnlater å være det… så kan du vel ærlig talt ikke mene at det er ts som er problemet….
 

Hun blir jo frustrert AT han lyver, ikke hva han lyver OM…. 

 

Og i søsteren din og ditt tilfelle så er det jo du som gjør kpmmunikasjonen vanskelig. Selvfølgelig vil hun argumentere for seg, det ligger i sakens natur. Min samboer sa en gang "jeg gidder ikke krangle med deg, du har så gode argumenterer" ja… jeg har jo rett…. Du er unnvikende, du tar ikke kommunikasjonen. Du får heller be søsteren din om å bygge bro da - ikke forvente at hun gjør det av seg selv. Hun kan ikke lese tankene dine. 

Anonymkode: 2f9e0...d9e

Jeg prøver bare å belyse saken fra en annen side, om det er til hjelp for TS. Hun kan bare konkludere med at han er dum og gjør alt feil, spørsmålet er om de kommer noe videre med det. Eller om hun må dumpe ham.

Hun skriver at hun er «preget av ting i oppveksten». Min erfaring er at slike mennesker KAN være vanskelige å forholde seg til, og noen ganger glemmer at andre ikke er ansvarlige for deres oppvekst, og ikke skal måte «betale» for det.

Anonymkode: d22c7...b2e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg prøver bare å belyse saken fra en annen side, om det er til hjelp for TS. Hun kan bare konkludere med at han er dum og gjør alt feil, spørsmålet er om de kommer noe videre med det. Eller om hun må dumpe ham.

Hun skriver at hun er «preget av ting i oppveksten». Min erfaring er at slike mennesker KAN være vanskelige å forholde seg til, og noen ganger glemmer at andre ikke er ansvarlige for deres oppvekst, og ikke skal måte «betale» for det.

Anonymkode: d22c7...b2e

Jeg er egentlig ganske enig her, altså. Men å bruke ts sin oppvekst mot henne, når hun tydelig uttrykker hva hun trenger for å IKKE bli usikker, og så gjør samboeren nøyaktig det motsatte allikevel… 

og så si at det er ts som er vanskelig å forholde seg til, det syns jeg bare er dårlig gjort. Hun spiller med helt åpne kort. Samboeren driter i kortene hennes. Hvem er da den kjipe?
 

men! Ja! Det spørs om man fungerer sammen som par da  

Anonymkode: 2f9e0...d9e

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg er egentlig ganske enig her, altså. Men å bruke ts sin oppvekst mot henne, når hun tydelig uttrykker hva hun trenger for å IKKE bli usikker, og så gjør samboeren nøyaktig det motsatte allikevel… 

og så si at det er ts som er vanskelig å forholde seg til, det syns jeg bare er dårlig gjort. Hun spiller med helt åpne kort. Samboeren driter i kortene hennes. Hvem er da den kjipe?
 

men! Ja! Det spørs om man fungerer sammen som par da  

Anonymkode: 2f9e0...d9e

Problemet her kan og være at man forventer litt mye av samboeren/kjæresten.

Det er mange som har opplevd mye dritt opp igjennom årene og så forventer en at ny kjæreste skal gjøre ditt/datt og klare å håndtere ting som skjer. Det er i mange tilfeller ganske urimelig.

Har man opplevd tøffe ting så må man og sørge for å få dette håndtert og prosessert. Og ikke forvente at kjæresten skal være både kjæreste OG behandler i tillegg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg er egentlig ganske enig her, altså. Men å bruke ts sin oppvekst mot henne, når hun tydelig uttrykker hva hun trenger for å IKKE bli usikker, og så gjør samboeren nøyaktig det motsatte allikevel… 

og så si at det er ts som er vanskelig å forholde seg til, det syns jeg bare er dårlig gjort. Hun spiller med helt åpne kort. Samboeren driter i kortene hennes. Hvem er da den kjipe?
 

men! Ja! Det spørs om man fungerer sammen som par da  

Anonymkode: 2f9e0...d9e

Vi er jo alle produkter av vår oppvekst. De som er konfliktsky er jo også det, ofte ved at de er blitt straffet så hardt for små feil at de i voksen alder ofte vil unngå en uenighet eller konfrontasjon for enhver pris - også løgn. 

TS bringer jo selv opp sin oppvekst her som grunn til at hun er «veldig opptatt av forutsigbarhet». Hvis man bruker oppveksten til å stille ekstra krav, så må man jo tåle at det kan slå ut motsatt også.

HVIS det er slik at en tullete diskusjon om kattemat lett ender opp med å handle om at det er er svik pga traumer fra barndommen, så tenker jeg at TS kan se på sitt eget reaksjonsmønster også ja.

Anonymkode: d22c7...b2e

[AnonymBruker]

Snublefot62 skrev (1 time siden):

Problemet her kan og være at man forventer litt mye av samboeren/kjæresten.

Det er mange som har opplevd mye dritt opp igjennom årene og så forventer en at ny kjæreste skal gjøre ditt/datt og klare å håndtere ting som skjer. Det er i mange tilfeller ganske urimelig.

Har man opplevd tøffe ting så må man og sørge for å få dette håndtert og prosessert. Og ikke forvente at kjæresten skal være både kjæreste OG behandler i tillegg.

TS her. Vi har da alle en oppvekst, og er preget av den på ulikt positivt/negativt vis, så interessant at det at jeg er bevisst egen oppvekst alene er et slags argument her. Jeg var for mange år siden helt overbevist om at alle visste bedre enn meg, og hadde en slags fasit som jeg ikke hadde. Det er bare årevis med terapi og bearbeiding som har gjort at jeg i større grad skjønner at jeg kan stille spørsmål og krav til andre, fremfor å tro at alle andre vet bedre.

Om jeg mener noe i en diskusjon så er jeg ikke redd for å snakke om hva jeg mener. Men jeg stiller også aktivt spørsmål om hva partneren min tenker og føler om det. Er det urimelig å mene at partner også kan jobbe med å stå i at andre er uenige med en, uten at det betyr at han skal håndtere det med løgn og unngåelse?

Har selvsagt spurt rundt hvorvidt det stammer fra noe i hans oppvekst (og det samme gjorde parterapeut da vi var innom der et par ganger frem til samboer ikke mente det var nødvendig og jeg ikke orker å være den som presset) men han kan ikke skjønne at noe i oppveksten har gjort det.

Anonymkode: 3eb73...4c2

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

TS her. Vi har da alle en oppvekst, og er preget av den på ulikt positivt/negativt vis, så interessant at det at jeg er bevisst egen oppvekst alene er et slags argument her. Jeg var for mange år siden helt overbevist om at alle visste bedre enn meg, og hadde en slags fasit som jeg ikke hadde. Det er bare årevis med terapi og bearbeiding som har gjort at jeg i større grad skjønner at jeg kan stille spørsmål og krav til andre, fremfor å tro at alle andre vet bedre.

Om jeg mener noe i en diskusjon så er jeg ikke redd for å snakke om hva jeg mener. Men jeg stiller også aktivt spørsmål om hva partneren min tenker og føler om det. Er det urimelig å mene at partner også kan jobbe med å stå i at andre er uenige med en, uten at det betyr at han skal håndtere det med løgn og unngåelse?

Har selvsagt spurt rundt hvorvidt det stammer fra noe i hans oppvekst (og det samme gjorde parterapeut da vi var innom der et par ganger frem til samboer ikke mente det var nødvendig og jeg ikke orker å være den som presset) men han kan ikke skjønne at noe i oppveksten har gjort det.

Anonymkode: 3eb73...4c2

Så flott at du har fått prosessert dette. Om ikke helt så i alle fall delvis.

Poenget mitt var ikke bare deg konkret, men mer generelt. Alle har en bakgrunn, historie og baggasje. Alle.

Det som er viktig da er at når man treffer en ny kjæreste så fokuserer man på å være kjærester, og ikke gjøre den andre til en form for terapeut eller støttekontakt. Jeg sier ikke at du gjør det, men jeg ser mange nok som gjør det. Som hovedregel ubevisst.

Da skaper man en dårlig start i forholdet og et ubevisst ubalansert forhold. Den ene dikterer gjerne hvordan en del ting skal gjøres, og er nærmest urokkelig på det. Ofte kombinert med at en ikke klarer å sette grenser eller evner å se sine egne grenser men forventer at den andre parten skal gi beskjed.

En annen vanlig ting jeg ser (og har gjort selv) er at med visshet om sin egen fortid og baggasje påtar seg en form for "fasit" for andre, eller mener å vite hvordan ting skal gjøres eller håndteres fordi en har opplevd det en har, og gått til terapi så og så lenge.

Jeg sier ikke at jeg vet at det er dette du gjør, men ut fra det jeg leser av HI så opplever jeg at du fokuserer mer på å "diagnosere" han og dynamikken dere i mellom, i stedet for å fokusere på din opplevelse av det som skjer og måten han gjør det på, og sette grenser for deg ut fra det.

Husk at du kan ikke endre andre. Du kan kun endre deg selv. Det betyr i praksis at du bør fokusere på hvordan du oppfatter ting, opplevelsen av det og si det til kjæresten. Og så må du se på hvordan han takler det og hva han gjør med det, og fra det sette grenser for deg selv.