Følte du tilknytning til baby i magen? Er et foster i uke 15 like mye verdt som et født barn?

[AnonymBruker]

Så nettopp en TikTok om ei som mistet "barnet" sitt i uke 15. Og der va det stelt i stand til stor sorg. 

Det ble sammenlignet med de som mister faktiske barn. Altså det er visst like ille som å miste feks en 2 åring. 

Jeg følte 0 tilknytning til baby i magen da jeg var gravid. Følte heller ikke noe spesielt da jeg trodde jeg mistet i uke 12 da jeg begynte å blø mye. Tenkte bare "ok, nå mister jeg". 

Er det jeg som er rar, eller føler dere at dere allerede har fått barn når barnet er i magen? Er verdien like høy som feks 2 åringen din? 

Når jeg så denne tiktok videoen tenkte jeg "skjerp deg". Og følte meg mer provosert over sammenligningen enn medmyk for at hun mistet.

Anonymkode: f4453...7a1

[AnonymBruker]

Jeg følte tilknytning fra start. Mye av det var nok mine egne håp og drømmer for framtiden. Hadde alltid drømt om å bli mamma. Men nå som barna er her i verden og vokser seg store, føles det tydelig som at det var akkurat dem som grodde der inne i magen, selv om de var bittesmå. 

Anonymkode: 69442...98a

[AnonymBruker]

Jeg følte ikke særlig tilknytning mens jeg var gravid, men kjente mer på et beskyttelsesbehiv enn kjærlighet. For meg betyr et barn som man har blitt kjent med mye mer enn et 15 uker gammel foster, det kan ikke sammenlignes!

Anonymkode: 24101...020

[AnonymBruker]

Kan overhodet ikke sammenlignes, men da jeg blødde i uke 14 knakk jeg likevel sammen og var livredd for spontanabort. Gikk heldigvis bra.

Poenget at sorg ikke kan måles. Jeg beundrer feks de som klarer gå videre etter å ha mistet sine barn, jeg vet at om jeg mister mine så takker jeg for meg. Så sterk er jeg ikke.

Anonymkode: 86a27...7f3

[Rotemor]

Jeg var trist da jeg spontanaborterte, men det kan overhode ikke sammenlignes med om jeg hadde mistet et barn.

Man mister et håp og en drøm. Det er det.

[AnonymBruker]

Jeg følte ikke noe særlig tilknytning i selve svangerskapet. Men det kom med engang hun ble født. 

Anonymkode: 75389...1ac

[AnonymBruker]

Jeg følte sterk tilknytning ganske umiddelbart med førstemann. Andre gangen ble jeg så kvalm at det overskygget alt de første 4 mnd.

Anonymkode: 6e03b...b2a

[AnonymBruker]

Jeg mistet mitt 5 årige barn i en ulykke. Jeg har også spontanabortert i uke 16. Kan ikke sammenlignes. Jeg spontanaborterte noen år før jeg fikk mitt barn som jeg mistet. Han var mitt eneste barn. Kan ikke sammenlignes. Selvfølgelig er det vondt å miste. Men hvis noen hadde sagt til meg at de sammenlignet det med å miste et barn som jeg har kjent og elsket i flere år så hadde jeg blitt utrolig såret. 

Anonymkode: 58553...fa9

[Purple_Pixiedust]

Følte en viss tilknytning gjennom svangerskapet. Ek gradvis økning av behov for å beskytte den lille. Da han kom var jeg som 20 år nærmest i sjokk etter å ha født han. Tok seks måneder før jeg fra å kun ha trang til å beskytte han til å få den intense morskjærligheten. 

Jeg har aldri opplevd spontanabort, men vil anta jeg ikke hadde knekt like mye sammen hvis jeg hadde mistet ungene nå på 13 og 10 år. 

[MariaIsabel]

Det kan selvsagt ikke sammenlignes med et barn som er levendefødt og man har hatt i livet sitt over tid, så det blir å dra det for langt, og det vil nok de aller fleste være enige i.

Likevel er uke 15 ganske langt på vei, og man har kommer over "de magiske 12", og har begynt å senke skuldrene litt, gjerne fått vite kjønn, noen har begynt å handle inn, ordne barnerommet, har fortalt det til alle, og magen synes kanskje en del allerede. Noen, inkludert meg selv, kjenner små spark allerede. Selvsagt gjør det utrolig vondt å miste da.

Jeg har vært i begravelse til et barn som var dødfødt i uke 20 (teknisk sett kalles det spontanabort frem til uke 22, men de fleste som har mistet etter uke 12 opplever det likevel som dødfødsel). Flere år etterpå, er min venninne knust, selv om hun har 2 andre barn (selv om min andre venninne, som mistet 2-åringen sin, hennes eneste barn, er mer knust).

Selv har jeg mistet 7 ganger, og seneste var i uke 10, som ikke er voldsomt sent, men sent nok til at vi hadde gledet oss mye, fortalt det til mange, og begynt å håpe. Sent nok til at fosteret kom ut i én bit. Sent nok til at vi pga ivf hadde vært på ultralyd allerede og hørt hjertet. Sent nok til at jeg knakk sammen på gulvet på badet og var utrøstelig. Jeg hadde et barn fra før av, og har fått et til etterpå (det tok over et år fra jeg mistet i uke 10 til jeg ble gravid med den som satt), og likevel tenker jeg fremdeles stadig på den lille, som jeg oppdaget på nyttårsaften, og hadde termin med på bursdagen min.

Jeg tror de fleste føler en tilknytning i svangerskapet. Selv har jeg følt det ganske umiddelbart hver gang, og den har blitt sterkere for hver dag. Til og med når jeg har hatt kjemiske svangerskap (mistet i uke 4-5), så føler jeg et visst tap, men da mest fordi jeg begynner å tenke på hvem som er der inne så fort jeg vet det er noen der. Tror det er mer uvanlig å oppleve det slik som deg for å være ærlig. Men er selvsagt enig i at det blir feil å sammenligne det med å miste en 2-åring.

Sorgen over de som aldri ble, kan ikke sammenlignes med den bunnløse sorgen jeg ville følt dersom en av mine levende sønner hadde dødd. Likevel gjorde det vondt.

Endret torsdag kl 08:21 av MariaIsabel

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så nettopp en TikTok om ei som mistet "barnet" sitt i uke 15. Og der va det stelt i stand til stor sorg. 

Det ble sammenlignet med de som mister faktiske barn. Altså det er visst like ille som å miste feks en 2 åring. 

Jeg følte 0 tilknytning til baby i magen da jeg var gravid. Følte heller ikke noe spesielt da jeg trodde jeg mistet i uke 12 da jeg begynte å blø mye. Tenkte bare "ok, nå mister jeg". 

Er det jeg som er rar, eller føler dere at dere allerede har fått barn når barnet er i magen? Er verdien like høy som feks 2 åringen din? 

Når jeg så denne tiktok videoen tenkte jeg "skjerp deg". Og følte meg mer provosert over sammenligningen enn medmyk for at hun mistet.

Anonymkode: f4453...7a1

Man kan ikke sammenlikne "verdien" på barn slik. Det er veldig respektløst.

Anonymkode: 1da3c...abe

[AnonymBruker]

Kjenner liten/ingen tilknytning til ungene i magen jeg. Kjente ikke noe særlig med nr 1, og er nå i tredje trimester med nr 2 og føler meg ikke særlig tilknyttet til denne ungen heller ennå. Så tidlig som uke 15 kjente jeg absolutt ingen tilknytning. 

Anonymkode: e5a27...ddd

[Nymerïa]

Satt på spissen: hvis jeg hadde valget mellom å redde livet til et av barna mine og fosteret mitt så hadde jeg valgt barnet uten å blunke.

Men det betyr jo ikke at jeg har noen meninger om andres sorgprosess. Hvis noen mister et foster, kaller det barnet sitt og markerer det som et dødsfall, så er det deres sak. Jeg regner med at det hjelper dem å komme videre på noe vis.

Jeg lurer på om det er en grunn til at akkurat dette trigger deg så voldsomt, eller om du er en person som lett irriterer deg over andre mennesker.

[AnonymBruker]

Når man går gravid vet man jo at det er en sjanse for at det ikke går bra. Men det betyr ikke at det ikke er en sorg uansett. Jeg mistet i uke 10 i mitt første svangerskap, etter å ha sett bankende hjerte i uke 7. I svangerskapet etterpå følte jeg egentlig at ukene 23-26 var mest betydningsfulle i forhold til sannsynlighet for frisk og levendefødt baby. Heldigvis gikk det bra. 

Anonymkode: 0c558...aae

[AnonymBruker]

Nymerïa skrev (47 minutter siden):

Satt på spissen: hvis jeg hadde valget mellom å redde livet til et av barna mine og fosteret mitt så hadde jeg valgt barnet uten å blunke.

Men det betyr jo ikke at jeg har noen meninger om andres sorgprosess. Hvis noen mister et foster, kaller det barnet sitt og markerer det som et dødsfall, så er det deres sak. Jeg regner med at det hjelper dem å komme videre på noe vis.

Jeg lurer på om det er en grunn til at akkurat dette trigger deg så voldsomt, eller om du er en person som lett irriterer deg over andre mennesker.

Ikke meg du svarer, men jeg synes det er respektløst overfor de som faktisk har mistet et barn. Har ingen problemer med å forstå at det er en sorg å miste fosteret, men jeg tror aldri i verden på at det kan sidestilles. Likevel tenker jeg at jo lenger ut i svangerskapet man kommer, jo verre er det kanskje?

Tenker bare på en viss influenser som gikk ut i media og fortalte hun hadde mistet sitt ufødte barn, da hun opplevde kjemisk graviditet... 

Anonymkode: c4850...493

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Så nettopp en TikTok om ei som mistet "barnet" sitt i uke 15. Og der va det stelt i stand til stor sorg. 

Det ble sammenlignet med de som mister faktiske barn. Altså det er visst like ille som å miste feks en 2 åring. 

Jeg følte 0 tilknytning til baby i magen da jeg var gravid. Følte heller ikke noe spesielt da jeg trodde jeg mistet i uke 12 da jeg begynte å blø mye. Tenkte bare "ok, nå mister jeg". 

Er det jeg som er rar, eller føler dere at dere allerede har fått barn når barnet er i magen? Er verdien like høy som feks 2 åringen din? 

Når jeg så denne tiktok videoen tenkte jeg "skjerp deg". Og følte meg mer provosert over sammenligningen enn medmyk for at hun mistet.

Anonymkode: f4453...7a1

Jeg følte tilknytning fra positiv test, men mer og mer utover svangerskapet. Men tenker verdi ikke er knyttet til om noen føler tilknytning til en eller ikke - et menneske med foreldre som ikke bryr seg har like mye verdi som en menneske som er uendelig høyt elsker. 

Anonymkode: 39b28...027

[AnonymBruker]

Jeg kjente en umiddelbar trang til å beskytte livet i magen fra første sekund jeg så positiv test, og jeg ble så glad i den som levde inne i magen at jeg nesten utviklet angst for å miste. Så jeg forstår veldig godt de kvinnene som ikke klarer å ta abort. 

Men å miste gutten min nå ville definitivt ha vært en omtrent uoverkommelig sorg jeg nesten ikke kan se for meg. 

Uansett, folk må få sørge som de vil. Men jeg kan ikke se for meg at de to hendelsene er sammenlignbare. 

Anonymkode: 05a85...2f6

[AnonymBruker]

Følte ingen tilknytning med den i magen nei. Men så snart jeg fikk henne i armene så skjedde det noe i meg. Det var dog to timer etter fødselen pga hastesnitt og jeg var i full narkose. 

Anonymkode: 6f273...5c8

[boblevann]

Er ikke sikkert de som kommer med sånne utsagn har eldre barn og kjenner til den massive, altoppslukende kjærligheten man får til sine barn? Kanskje de bare kjenner stor sorg ved å miste, men ikke har noe å "sammenligne" det med? 

Jeg har et barn fra før og ett i magen (tredje trimester), og selv om jeg på en måte føler meg glad i og tilknyttet til babyen i magen og vil den vel/beskytter den, hadde jeg valgt 5-åringen uten å tenke meg om en gang - hvis jeg måtte stå i å velge ett av dem...

Regner med dette ordner seg etter fødsel, jeg følte aldri noen enorm kjærlighet ovenfor eldstemann mens han var i magen heller men det ordnet seg etter fødsel 😅

[AnonymBruker]

Kan da ikke sammenligne et lite foster med et levende barn! Man kan ta abort i uke 15! Det er også dessverre mange som omtrent dyrker sorgen alt de kan. Det er som oftest kroppen som kvitter seg med et ikke levedyktig foster. Det burde man heller være glad for.

Anonymkode: b3261...289