Hvordan klarer man seg som alenemor uten egen familie?

[AnonymBruker]

Hei.
Jeg står midt i et brudd og håper noen kan gi meg råd. Vi har vært sammen i flere år og har en baby under ett år. For ikke lenge siden kjøpte vi hus sammen – på hans hjemsted, nært hans familie. Jeg har ingen familie selv, og tanken var at det skulle være trygt og praktisk for barnet vårt.

Nå har jeg bestemt meg for å gå fra ham. Jeg ønsker ikke å gå i detaljer, men det handler blant annet om tillitsbrudd over tid. Vi går i parterapi hos psykolog, men han fortsetter å lyve. Jeg er helt ferdig, og kan ikke leve slik lenger. Det lyves om smått og stort og min tillit til han er helt borte. Det er så vondt å aldri vite om det han sier er sant, uansett om det er noe viktig eller noe helt uviktig. Det vekker tidligere traumer og derfor ser jeg ingen annen utvei enn å gå nå. Selv om det knuser meg å ødelegge familien for barnet vårt.

Problemet er at jeg ikke vet hvordan jeg skal klare meg alene. Jeg jobber turnus og har ingen familie som kan stille opp med barnepass. Jeg trives ikke her og ønsker egentlig å flytte, men vet ikke hvordan jeg skal få det til i praksis. Økonomisk tror jeg det vil gå, men jeg vet ikke hvordan jeg skal løse hverdagen, bolig, barnehage, alt. Hvordan er fordeling av samvær når baby knapt er et halvt år?

Jeg er også redd for hvordan hans familie vil reagere.

Er det noen som har vært i samme situasjon og klarte å bygge seg opp alene? Jeg setter enormt stor pris på alle råd, erfaringer og tips.

Tusen takk.

Anonymkode: 1a7b7...844

[AnonymBruker]

Jeg et aleinemor og har 3 barn som bor hjemme nå og bor i barnefar sin hjemby. Jeg har kun venner her og er stort sett aleine de ukene jeg har barna. Har nå fått meg kjæreste som kommer innimellom når de er lagt. Jeg er lykkelig, men det tok noen år før jeg fant roen i meg selv og tenker ikke lengre så mye over det at jeg ikke har familie her. Skulle seff ønske jeg hadde noen som kunne passe barna eller inviterte oss på middag innimellom, men sånn er det nå bare. Du må ikke tenke så mye over det praktiske og hva andre tenker og mener❤️

Anonymkode: 3e058...71d

[Maggi2]

Hvis ikke du har familie selv burde du absolutt bli der hvor barnet har faren sin og farens familie. Du må legge vekk de dårlige følelsene overfor faren, og se på ham som en som også vil det beste for barnet deres (nå går jeg ut fra at han gjør det, da).

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei.
Jeg står midt i et brudd og håper noen kan gi meg råd. Vi har vært sammen i flere år og har en baby under ett år. For ikke lenge siden kjøpte vi hus sammen – på hans hjemsted, nært hans familie. Jeg har ingen familie selv, og tanken var at det skulle være trygt og praktisk for barnet vårt.

Nå har jeg bestemt meg for å gå fra ham. Jeg ønsker ikke å gå i detaljer, men det handler blant annet om tillitsbrudd over tid. Vi går i parterapi hos psykolog, men han fortsetter å lyve. Jeg er helt ferdig, og kan ikke leve slik lenger. Det lyves om smått og stort og min tillit til han er helt borte. Det er så vondt å aldri vite om det han sier er sant, uansett om det er noe viktig eller noe helt uviktig. Det vekker tidligere traumer og derfor ser jeg ingen annen utvei enn å gå nå. Selv om det knuser meg å ødelegge familien for barnet vårt.

Problemet er at jeg ikke vet hvordan jeg skal klare meg alene. Jeg jobber turnus og har ingen familie som kan stille opp med barnepass. Jeg trives ikke her og ønsker egentlig å flytte, men vet ikke hvordan jeg skal få det til i praksis. Økonomisk tror jeg det vil gå, men jeg vet ikke hvordan jeg skal løse hverdagen, bolig, barnehage, alt. Hvordan er fordeling av samvær når baby knapt er et halvt år?

Jeg er også redd for hvordan hans familie vil reagere.

Er det noen som har vært i samme situasjon og klarte å bygge seg opp alene? Jeg setter enormt stor pris på alle råd, erfaringer og tips.

Tusen takk.

Anonymkode: 1a7b7...844

Er alene med 3, minste under et år så den har ikke samvær ennå. 

Har heldigvis hatt venner her hele veien, gode kollegaer som jeg har endel kontakt med. Når det er stille på kvelden så har jeg alltid noen å ringe til. Skal jeg reise på noe med barna så har jeg noen som kan være med å hjelpe med barna. 

Ellers har jeg aldri helt barnefri, kan ikke huske sist jeg sov en hel natt. 

Familien til eksen tar ingen kontakt med meg, men det hender jeg tar turen til et sett besteforeldre. Helst om eksen er der, selv om bruddet var ganske stygt. Så har samarbeidet gått ganske bra, jeg liker han virkelig ikke etter de tillitsbruddene han har gjort, men jeg tåler han for barna. Det er god stemning og mine tanker holder jeg for meg selv. 

Du bør ha en jobb som går etter barnehagens åpningstider eller såpass godt samarbeid ar far er der hver gang du må jobbe utenom den. 

Økonomisk kan man endre ganske mye og likevel leve godt. 

Anonymkode: 50fa2...e4a

[Nymerïa]

Du må rett og slett bli enig med han, i verste fall hvis han setter seg på bakbeina så må du snakke med en advokat om hvordan det blir med barnets bosted hvis du flytter ut.

Hvis du først blir alene med barnet så regner jeg med at han ønsker å fortsatt være far for barnet. Da er du ikke alenemor i ordets smaleste forstand. Du får så si rett ut til arbeidsgiver hvordan ståa er. Hvis jeg hadde hatt noen sparepenger så tror jeg at jeg hadde brukt dem på ulønnet permisjon i denne situasjonen slik at jeg slapp barnehage til barnet var større. Og så tatt så mange dagvakter som mulig når barnet begynte i barnehagen.

Men det avhenger altså mye av hvor sivilisert brudd du realistisk kan håpe på.

Jeg ønsker deg alt godt. Hadde jeg kjent deg hadde jeg tilbydt meg å hjelpe. (Men det er jo begrenset hvor mye man får til å hjelpe når barnet er 6 mnd).

[AnonymBruker]

Jeg betalte nabojenta til å følge eldste fra barnehagen til turn på mandager, hun fikk en symbolsk sum, på denne måten fikk jeg mer tid frigjort. Tror minstemann hadde også ei nabojenta til å følge han til svømmetrening (hun var svømmeleder der og fikk betalt noe mer). De passet ungene for meg om jeg måtte i møte eller om jeg trengte "ekstra hender". Støttet meg mye til SFO i alle feriene da de begynte på skolen (eldste hatet det).

Ellers var ungene med meg når jeg ikke fikk kabalen til å gå opp. Eldste visste mer om butikkdrift som 6 åring enn de fleste kundene som var innom. Ofte satt hun på kontoret eller i kassa og slo inn varer (liten nærbutikk så det gikk ann. Jeg stod bak henne og tok i mot pengene, hun bare pipet varene inn i kassa mens jeg fulgte med. Hun var også med på varepåfyll, hyllerydding og alt mulig).

Jeg har spurt naboer om de kan se etter barna i korte perioder, stort sett ble de plantet foran TVen med noe godt å spise og jeg var bare borte i en begrenset tidsrom (stort sett 1-2t maks).

Har hatt mange personalmøter og andre møter hjemme hos meg på kveldene. Alt for å få tingene til å gå opp... 

Anonymkode: 2bed3...1f2

[AnonymBruker]

Det går helt fint hvis man har et enkelt barn. Jeg var alenemor for mitt eldste barn i ca 5 år. Veldig enkelt og rolig barn som responderte godt på korreks. Jeg hadde selvfølgelig noen begrensninger i livet fordi jeg var alenemor, men jeg hadde allikevel et barn jeg kunne ta med meg "over alt", f.eks på dugnad i barnehagen, på legetime til meg selv, på matbutikken osv. fordi barnet oppførte seg fint.

Glad at jeg ikke var alenemor da jeg fikk nr.2, for å si det sånn. Jeg har en helt fantastisk mann som virkelig tar sin del,men barn nr 2 sliter allikevel meg (og oss) mye mer ut enn barn nr.1. Dette barnet har mye mer uro og energi i kroppen og mye sterkere vilje og driv til å finne på rampestreker, som også potensielt er farlige. 

Poenget mitt er at alt kommer an på barnet. Som avlastning kan du se om noen ønsker å være "bonus besteforeldre" der du bor eller dit du flytter. Dette finnes flere steder og er en greie blant pensjonister som ikke har barnebarn (også eventuelt barn) og som ønsker seg barnebarn i livet. Det går også an å betale en ansvarlig ungdom for pass. Noen steder er det også mulig å få avlastning via kommunen dersom den andre forelderen er ute av bildet, men det gjelder vel først og fremst dersom barnet har en diagnose.

Anonymkode: 65af1...a9a

[AnonymBruker]

Ta kontakt med den lokale Røde Kors gruppa dit du vil flytte og hør om det finnes noen "reservebesteforeldre". Det finnes faktisk ganske mange av de, som enten ikke har egne barnebarn eller har sine egne boende langt unna. 

Anonymkode: d78dc...a63

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Ta kontakt med den lokale Røde Kors gruppa dit du vil flytte og hør om det finnes noen "reservebesteforeldre". Det finnes faktisk ganske mange av de, som enten ikke har egne barnebarn eller har sine egne boende langt unna. 

Anonymkode: d78dc...a63

Men barnet har jo besteforeldre? Hun skiller seg vel kun fra mannen, ikke fra barnets besteforeldre? For å opprettholde  mulighet for turnus må hun hyre en barnevakt, dag/nattmamma eller søke dagtidsjobb. 
En venninne av meg er i høyeste grad farmor, selv om sønnen ikke engang har samværsrett (psykiatri).

Anonymkode: eb7bd...424

[AnonymBruker]

Føler virkelig med deg ts, for jeg har vært der selv. 
mitt beste råd er å flytte i går! Hvis baby er 6 mnd nå har du litt tid på deg til å komme godt inn i en ny hverdag før du skal tilbake i jobb.  

Jeg bodde i et annet land og hadde INGEN da jeg dro fra barnefar. 
Baby var bare 8 mnd da jeg flyttet. 
Jeg fikk tak i unge jenter som jeg betalte for barnevakt. Det var ikke optimalt, men det fungerte i en periode. 
Så søkte jeg samtidig ALT av dagstillinger (er sykepleier) og fikk ordnet det til slutt. 
Da barnet var 3 år flyttet jeg hjem til Norge og til min familie. Det hjalp veldig. 
Det finnes også enslige gamle som gjerne vil være reserve bestemor. 

Ha en innstilling om at det ordner seg. Som alenemor får du mange kamper, men det er så mye bedre enn å leve med en mann som ikke vil deg vel! 
Ønsker deg masse lykke til ❤️

Anonymkode: 1660e...f0f

[AnonymBruker]

Hadde ikke nølt med å flytte hjem til min familie (hvis du har det). 
 

Anonymkode: 1660e...f0f

[AnonymBruker]

Her var jeg så og si 100% alene med 2 barn, fra minste var 1 år. Hadde veldig lite familie, og de bodde ikke i nærheten. Jeg jobbet skift innen helse, og fant jo ut at det ikke går. Så jeg satte meg på skolebenken, og ble førskolelærer. Fikk overgangsstønad de årene, så økonomisk gikk det fint. Og det var veldig praktisk å være student da de var små. Minste fikk en bestevenn i barnehagen, der var mor og alene med sitt barn. Så da vi ble bedre kjent, så passet vi barna til hverandre. Og da minste startet på barneskolen, så flyttet min niese til vår by, for å studere. Så da var hun mye på besøk hos oss, og passet barna med jevne mellomrom og. 
 

Nå er de unge voksne, og begge bor fortsatt hjemme, jeg har et veldig godt forhold til de. Og det gikk helt fint å være alene med de. Jeg var jo heldig, som fikk tilbringe så mye tid med de.

Anonymkode: fb07a...af2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Problemet er at jeg ikke vet hvordan jeg skal klare meg alene. Jeg jobber turnus og har ingen familie som kan stille opp med barnepass. Jeg trives ikke her og ønsker egentlig å flytte, men vet ikke hvordan jeg skal få det til i praksis. Økonomisk tror jeg det vil gå, men jeg vet ikke hvordan jeg skal løse hverdagen, bolig, barnehage, alt. Hvordan er fordeling av samvær når baby knapt er et halvt år?

Du har jo far der du er nå. Far har samvær når du jobber turnus. Det samme med fars familie. Hvor langt unna bor din egen familie? 

Alternativet er at du får deg en jobb hvor du ikke har turnus. Hvis du ikke finner en jobb med slik arbeidstid, må du forhøre deg med nav om full overgangsstødnad slik at du kan ta en ny utdannelse som gir jobb er forenelig med status som enslig forsørger. 

Jeg har vært helt alene, uten familie og uten far. Jeg bytta jobb og ble lærer. Det passet helt utmerket. 

Anonymkode: d72f5...ca7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Hei.
Jeg står midt i et brudd og håper noen kan gi meg råd. Vi har vært sammen i flere år og har en baby under ett år. For ikke lenge siden kjøpte vi hus sammen – på hans hjemsted, nært hans familie. Jeg har ingen familie selv, og tanken var at det skulle være trygt og praktisk for barnet vårt.

Nå har jeg bestemt meg for å gå fra ham. Jeg ønsker ikke å gå i detaljer, men det handler blant annet om tillitsbrudd over tid. Vi går i parterapi hos psykolog, men han fortsetter å lyve. Jeg er helt ferdig, og kan ikke leve slik lenger. Det lyves om smått og stort og min tillit til han er helt borte. Det er så vondt å aldri vite om det han sier er sant, uansett om det er noe viktig eller noe helt uviktig. Det vekker tidligere traumer og derfor ser jeg ingen annen utvei enn å gå nå. Selv om det knuser meg å ødelegge familien for barnet vårt.

Problemet er at jeg ikke vet hvordan jeg skal klare meg alene. Jeg jobber turnus og har ingen familie som kan stille opp med barnepass. Jeg trives ikke her og ønsker egentlig å flytte, men vet ikke hvordan jeg skal få det til i praksis. Økonomisk tror jeg det vil gå, men jeg vet ikke hvordan jeg skal løse hverdagen, bolig, barnehage, alt. Hvordan er fordeling av samvær når baby knapt er et halvt år?

Jeg er også redd for hvordan hans familie vil reagere.

Er det noen som har vært i samme situasjon og klarte å bygge seg opp alene? Jeg setter enormt stor pris på alle råd, erfaringer og tips.

Tusen takk.

Anonymkode: 1a7b7...844

Hva med å flytte nærmere din familie? når barnet er så lite så vil det være mest med deg, vil jeg tro ?

Anonymkode: 5e8fa...9f0

[AnonymBruker]

Det er jo ikke bare det praktiske man savner når man ikke har nær familie rundt seg, er det mulig med en dialog med far ts? Vet ikke hvor langt det er imellom ditt hjemsted og hvor du bor nå. 

 

Anonymkode: 11838...435

[AnonymBruker]

Maggi2 skrev (På 14.5.2025 den 21.25):

Hvis ikke du har familie selv burde du absolutt bli der hvor barnet har faren sin og farens familie. Du må legge vekk de dårlige følelsene overfor faren, og se på ham som en som også vil det beste for barnet deres (nå går jeg ut fra at han gjør det, da).

Det avhenger om det blir delt omsorg etterhvert. Barn under 2 år skal ikke ha 2 hjem. Et samlivsbrudd er en livskrise og en kan ikke bare «legge vekk» dårlige følelser en har til den andre forelderen. Ting tar tid 

Anonymkode: 9181f...e54